ANNONSE

25-03-2015

Hvor er den norske oppmerksomheten rundt etisk reiseliv?

Norsk klesindustri har fått mye pepper for mangel på etikk i sin leverandørkjede. Men det er ingen grunn til å tro at reiselivsindustrien er bedre på å beskytte fattige arbeidere, kvinner og barn. Så hvor er oppmerksomheten rundt etisk reiseliv?

Tekstilarbeidere i Sør jobber under uverdige og lavtlønnede forhold for at vi kan kjøpe klær billigst mulig og multinasjonale konserner skal oppnå mest mulig profitt. Det vet vi takket være media, organisasjonen Framtiden i våre hender og dokumentaren Sweatshop som selv Ashton Kutcher snappet opp. Tilsynelatende, og gitt at klesindustriens baksider fortsetter å være på agendaen, endrer derfor noen selskaper på retningslinjene sine og forbrukere opptrer mer opplyst og engasjert.

Men hva vet vi om den globale reiselivsindustrien? Jo, den er også hovedsakelig eid av noen få mektige aktører, og full av notoriske brudd på arbeider- og menneskerettigheter. I innlegget Solskinnsdrømmen din kan være et mareritt for dem som hjelper deg med å oppfylle den (publisert 15. november 2014) nevner Christine Baglo flere av disse: Flyselskapers elendige botilbud til ansatte og (kvinne)diskriminerende arbeidskontrakter, landgrabbing i fattige områder for bygging av hotellkomplekser, hotellarbeideres lavtlønnede og uendelige arbeidsdager og økningen av (barne)sexarbeidere.

Nei, reiselivsindustriens skyggesider er ikke oppløftende, men det er oppløftende at Baglo stadig hyppigere skriver om dem. Det øker nemlig fokuset på betydningen av ansvarlig/etisk reiseliv; et fokus som overraskende lenge har manglet i norsk presse og næringsliv. Spesielt tatt i betraktning av hvor mye og stadig lengre vi faktisk reiser, og hvor ofte vi leser om bærekraftighet og sosioøkonomisk ansvar knyttet til andre næringer.

Ved en titt på nettsidene til de største norske pakketuroperatørene finner man pinlig lite om miljø- og sosialt ansvar, bortsett fra hos to aktører; Apollo og Startour. Av disse beskriver førstnevnte delvis hva deres ansvar innebærer, selv om støtte av en barneby i Kambodsja har lite med deres direkte destinasjonsoperasjoner å gjøre. Dessuten, når Apollo hevder å stille høye krav til leverandører og refererer til kvalitetsmerker, sier dette oss forbrukere lite om hvordan arbeidere knyttet til deres operasjoner faktisk forsikres en verdig levelønn. Hos Startour som er eid av giganten TUI, listes også støtte til sosiale prosjekter opp, uten at det er grunn til å tro at dette representerer et stort innhugg i deres budsjett. Retningslinjer om sosialt ansvar er utbrodert, men som hos Apollo mangler innsyn i metodene og rapportering om resultatene av disse.

Til sammenlikning dog, og kritisk ettertanke, mangler tilsvarende informasjon totalt hos andre store aktører som Ving, Detur og Kilroy. Ticket.no på sin side informerer om at de velger å fokusere sitt samfunnsansvar omkring økonomisk samt ”formidlende” (!) støtte av respektivt Reiseindustriens barnefond og ECPAT. Sistnevnte er den største globale organisasjonen som jobber for barnebeskyttelse innen turisme.

Det er bra, og helt å forvente i 2015 at reiseselskaper tar noe miljø- og sosialt ansvar. Men når ansvaret som kommuniseres virker mer som markedsføring og rapporteringen uteblir, bør både myndigheter og forbrukere stille spørsmål til om nok gjøres. For eksempel; hvilke forbedringer har selskapene gjort knyttet til rettferdig arbeidstid og levelønn, og hvor kan vi se bevis på dette? Hvordan samarbeider selskaper med lokale organisasjoner og myndigheter for best mulig miljøvern? Hvordan jobbes det aktivt i de ulike destinasjonene med problemer som barnearbeid og sexturisme? Hvem i selskapene har oppgaven å følge opp dette? Hvorfor kommuniseres minimalt av både målsettinger og utfordringer knyttet til det ovenstående fra selskapers side?

Videre er det viktig å anerkjenne at reiseliv som industri innehar et helt unikt element: At forbrukere direkte møter produsentene av ferieturen sin i destinasjoner. Dette gir dem en genuin sjanse til å se arbeids- og leveforholdene deres med egne øyne, betale rettferdig og påvirke positivt. Av samme grunn har turoperatører en ypperlig anledning til å veilede sine kunder i god reiseetikk. Slik kan de maksimalisere positive påvirkninger av sine operasjoner og vise at de tar lokalfolkets gjestfrihet – som de drar nytte av – på alvor. Skuffende nok finnes ikke slike oppfordringer på de største aktørenes nettsider, eller på de daglig oppdaterte Facebook-sidene deres som har opptil tohundretusen følgere.

Kanskje skyldes den manglende kommunikasjonen omkring samfunnsansvar at de nevnte selskapene, med unntak av Kilroy, fortrinnsvis tilbyr All-inclusive ferier? Slike pakketurer inkluderer ofte både mat og drikke på hotellet, og mottar stadig sterkere kritikk fordi de primært gagner internasjonale reiseselskap og leverandørkjeder utenfor destinasjonen. Til tross for enkelte målsettinger om å forbedre disse forholdene, slik Baglo beskrev i innlegget Lite inkluderende hoteller (publisert 21. februar 2015), etterstreber ikke pakketurgigantene i tilstrekkelig grad å ivareta den lokale økonomien. Dét kommer tydelig frem i forskningsrapporten om pakketurer som Baglo refererer til; nylig publisert av vaktbikkjeorganisasjonen Tourism Concern. Derfor påpeker også Harold Goodwin, professor i ansvarlig turisme ved universitetet i Manchester, at det er ekstra viktig at alle arbeidere knyttet til all-inclusives betales gode lønninger og at varer kjøpes lokalt. Å forene økonomisk ansvar ovenfor lokalsamfunn med pakketurer er rett og slett umulig uten slike prinsipper, hevder Goodwin.

Skal man tro tall fra verdens turismeorganisasjon er reiseliv verdens syvende største næring. Den har økt kraftig de siste tjue årene, og det er sant at mange befolkninger i verden i dag har bedre økonomiske levekår på grunn av den. Næringen sysselsetter i hvert fall 70 millioner mennesker, selv om eksakte tall er utfordrende å måle da omfattende handel skjer innen uformell sektor. Den globale næringen klandres ofte for å ikke beskytte kvinners rettigheter nok, og for å notorisk utnytte seg av billig arbeidskraft og være en sterk bidragsyter til naturforringelse. Det er opplagt at pressede myndigheter i Sør, korrupsjon og mangel på regulering av privat sektor ikke bidrar til å balansere situasjonen.

Heldigvis det ikke være slik, fordi som i andre industrier er det håp om forbedring også for reiselivssektoren. Spørsmålet er bare hva som skal til for at bærekraftighet og etikk settes mer på agendaen. Og hvilket ansvar de ulike interessentene har for å følge opp dette. Som erfart i kampanjen om en mer åpen klesindustri – spesielt ledet an av Framtiden i våre hender – var det først når media økte fokuset på den, at mange flere forbrukere reagerte. Og under det økte presset tok næringslivet til ordet om å forbedre sine praksiser.

Det er på høy tid at det samme skjer innen reiselivsnæringen. Såpass fortjener gjestfrie og hardtarbeidende lokalfolk i destinasjoner, så kanskje også de en dag kan realisere en feriedrøm.


["Internasjonalen" "Arne Strand" "Radikale Røster" "Redaksjonens utvalgte innlegg" "Perspektiv" "Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag." "Blåmandag" "Grønn hverdag" "Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag." "Ille til mote" "Anders Heger" "Diskuter nå" "Hege Ulstein" "Espen S. H. Rusdal" "Ivar A. Iversen" "Utvalgte innlegg" "Reidar Sollie" "Halvor Finess Tretvoll" "Henvisning 1" "Henvisning 2" "Cancun" "Til Dagsavisen.no" "Refleks" "Selvbilder" "Global" "Voldtekt" "Dagens leder"]

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!