Diktaturene skjelver i Midt-Østen. Folket eier gatene i arabiske hovedsteder og får velfortjent støtte fra journalister, nettaktivister og menneskerettighetsorganisasjoner fra hele verden. Men en gruppe som vanligvis ikke går glipp av en sjanse til å kommentere det som skjer i arabiske land, glimrer med sitt fravær. Høyrepopulistiske partier og tenketanker er ikke å se, verken i støttemarkeringer eller på TV-skjermen. Hvor blir det av Siv Jensen og Hege Storhaug nå som nyhetssendingene fylles med masser av sinte muslimer, slike som dere bruker å advare mot? Hvor blir det av de flammende talene fra FrPs Per Villy Amundsen, som vanligvis har slikt et rørende engasjement for demokrati og ytringsfrihet? Hvor er pressemeldingene fra Human Rights Service og Hege Storhaug, etter at kvinner med og uten hijab har begynt å klatre på stridsvognene i Kairo? Det er talende tyst fra ytterste høyre.
Jeg vet selvsagt ingenting om hvorvidt Hege Storhaug og Siv Jensen heier på diktatorene. Jeg konstaterer bare at hat-industrien som i et tiår har manet til sivilisasjonskrig mellom vestlig “frihetskultur” og østlig “underkastelsesmentalitet,” har blitt like ettertrykkelig avkledd av virkeligheten som propagandasendingene fra Mubaraks stats-TV.
Selvsagt er storpolitikken med på å forklare usynligheten til folk som Siv Jensen. Den øredøvende stillheten fra FrP er et ekko fra Tel Aviv. Diktatorene som utfordres av sine egne, er ikke bare korrupte og brutale. Flere av dem er også vestens menn i Midt-Østen. Betalt for å holde samarbeide med okkupanten Israel og med USA. Ingenting får nattsøvnen til å forsvinne så lett i “Midt-østens eneste demokrati”, apartheid-staten Israel, som tanken på at deres venner på maktens tinder i Jordan og Egypt erstattes folkestyre. Okkupanten Israel er avhengig av at arabiske ledere er ikke er villige til å tale eller handle for palestinernes sak. For europeiske høyrepartier har skepsis i Washington og frykt i Tel Aviv, gjennom historien vært grunn god nok til å holde kjeft og stille håpe at torturistene og generalene tar siste stikk.
Men denne gangen dreier det seg også om noe enda større. Revolusjonen truer ikke bare fysiske størrelser i maktpolitikken, men også hele fortellingen Norge og Europas muslim-hatere bygger på. Fortellingen om at arabere – og da muslimer spesielt – ikke ønsker demokrati, og at om de ønsket frihet hadde de uansett aldri lykkes fordi deres religion forbyr opprør mot autoriteter. Denne fortellingen er en forutsetning for å kunne skremme liberale europere med at Islam også truer vårt demokrati og vår frihet. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om konsekvensene av snik-islamisering og innvandring? Frykten for at bare muslimene blir sterke nok, så blir kommunestyre til Kalifat og bunad til burka, har fått slå rot hos skremmende mange.
Frykten har vært en forutsetning for å sende unge kvinner og menn til håpløse og ulovlige kriger i Irak og Afghanistan. Frykten har vært avgjørende for å få folk til å godta økt overvåkning, datalagring og mer hemmelig politi. Frykten koster menneskeliv, milliarder og minutter for hver eneste bombe, hver eneste økning av forsvarsbudsjetter og hver eneste flytur. Politisk har frykten vært avgjørende for den økte oppslutningen om og makten til fremmedfiendtlige høyrepartier, som i allianse med selvoppnevnte islam-forskere og tenketanker, dominerer debatten om innvandring og integrering over nesten hele Europa. I Norge heter de først og fremst FrP og Human Rights Service. De har malt og malt på det gamle bildet der Østen og Vesten tilhører kulturkretser som aldri vil enes om synet på individets frihet og demokrati. Men deres intense tilstedeværelse i snart alle debatter som omhandler eller kan fås til å handle om Islam og muslimer, er i himmelropende kontrast til deres totale stillhet de siste ukene.
Når bildene av Ben Ali og Mubarak rives ned, henger også deres virkelighetsfortelling i en tynn tråd.
Januar-revolusjonene kan vise seg å bli et avgjørende brudd med vår tids fiendebilde. Selvsagt er ikke demokrati og ytringsfrihet, eller politisk kamp for sosiale endringer i arabiske land, noe nytt. Men tidspunktet og oppmerksomheten rundt de folkelige opprørene i Tunisia og Egypt kommer på et avgjørende tidspunkt. Bare ved å tvinge frykten og islamofobiens talspersoner i stillhet, har de satt viktige spor i den politiske debatten i vesten. For få uker siden var egypt preget av uro og vold mellom koptisk kristne og muslimer. Nå står mennesker med ulik religion (og ikke-religion) sammen i gatene. Det er et varsel om mulig nedbemanning i den europeiske hat-industriens hjørnesteinsbedrifter.
Energien som settes fri i revolusjonære øyeblikk varer selvsagt ikke evig. Vi kan bare håpe at den er sterk nok til å rive over ende de idéene som har fått råde ubestridt de siste tiårene. Kampen for frihet og demokrati kommer ikke med kulturell patentering. Neste gang Siv Jensen ber oss frykte mennesker som bærer hijab, er det grunn til å håpe at flere husker hvor de så hodeplagget sist: Blant folk som danset på stridsvogner.