ANNONSE
tb0e540e

SLÅSS FOR 15: Demonstranter utenfor en McDonald’s-restaurant i Chicago i april med krav om 15 dollar som minstelønn. FOTO: SCOTT OLSON/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

29-11-2016

Hvor ble du av, Jimmy Hoffa?

Hvis du vil forstå hvordan USAs middelklasse er blitt fattig og lydhør for menn som Donald Trump, følg de stupende kurvene til fagforeningene.

I mai 1959 hadde USAs mest innflytelsesrike medium Life Magazine en coverstory på den mektige fagforeningslederen Jimmy Hoffa. Sjefen henger ut av vinduet på en lastebil under tittelen: «A National Threat». Fagforeningslederen var med sine 1,6 millioner transportarbeidere blitt så mektig at han var blitt en nasjonal trussel.

I 1975 forsvant han sporløst utenfor en kafé i Michigan. Som det fagorganiserte amerikanske arbeidslivet.

Jimmy Hoffa var en korrupt kjeltring som blandet fagforeningsarbeid med mafiavirksomhet, og som ble dømt til fengsel for en cocktail av tvilsomheter. Men han symboliserer også høyden av de amerikanske fagforeningenes makt og etablissementets syn på dem. De snart 60 årene som har gått, er en lang nedtur. På 50-tallet var hver tredje arbeidende amerikaner organisert. Så kom Hoffa, og senator Joseph McCarthys ville jakt på de farlige, kollektivt tenkende kommunistene, og skremte opp amerikanerne. Evig eies kun et dårlig rykte.

Antallet organiserte i privat sektor i USA er nå på under sju prosent. Her hjemme er litt over halvparten av oss organisert, et stabilt nivå siden begynnelsen av 1970-tallet. I Finland, verdens beste land å bo i, er 70 prosent med i en fagforening.

I dag viser arbeidere ved O’Hare-flyplassen i Chicago styrke. Vaktmestere, bagasjesjauere, vaskepersonale og andre streiker på USAs nest største flyplass. Hundrevis av arbeidere krever en lønn på 15 dollar timen, eller rundt 120 kroner. Mange av dem har i dag staten Illinois’ minimumslønn på 8,25 dollar.

Under 70 kroner timen er ikke nok til å leve av. Det er det heller ikke for dem som jobber for USAs største private arbeidsgiver, supermarkedskjeden Walmart. Eller for noen av de mange fastfoodkjedene. Flyplassarbeiderne ventes å få støtte fra andre lavlønnsgrupper når de går til aksjon i dag, og det er ventet protester også ved flyplasser i Los Angeles og New York. Og McDonald’s-ansatte i 340 byer over hele USA har planlagt å si ifra i dag om lave lønninger og dårlig behandling. Antallet større arbeidskonflikter er redusert med 97 prosent fra 1970 til 2010. Da var det 11 konflikter i hele USA.

Det totale antallet organiserte er nå i overkant av ti prosent. Det er halvparten så stor andel som i 1983. Ni år etter krigens slutt var de amerikanske fagforeningene på sitt mest potente. I 1954 var mer enn hver tredje amerikaner fagorganisert. Samme år signerte president og krigshelt Dwight Eisenhower loven som forbød det amerikanske kommunistpartiet, som var helt sentralt i etableringen av nasjonale fagforeninger. Etter valget i 1956 sluttet det mer moderate amerikanske sosialistpartiet å stille med presidentkandidat. Og siden har det republikanske partiet kjempet hardt mot arbeidsfolk og kraften i fellesskapet. Fordi dette kort oppsummert utfordrer makta til arbeidsgiverne og aksjeeierne. Har fagforeningene blitt for sterke, har virksomhet blitt flyttet til en annen stat der tradisjon og kultur ikke har understøttet ideen om kollektiv styrke. Som til Texas.

Hver tredje offentlig ansatt er organisert til tross for at republikanske ledere som Wisconsins guvernør Scott Walker har hamret løs på dem, som symboler på det forhatte byråkratiet, og strippet dem for rettigheter til kollektive forhandlinger. Walker har blitt en høyresidestjerne etter at han innførte en såkalt «right to work»-lov i 2015, som tross sin ordlyd, er et effektivt politisk våpen mot fagforeninger. Et tilsvarende lovverk er siden annen verdenskrig innført i 26 amerikanske stater. Majoriteten av disse er tradisjonelt høyrestyrte stater der arbeidsvilkårene i gjennomsnitt er dårligere enn i det øvrige USA. Men loven skaffer flere jobber. Texas har en organisasjonsgrad på godt under halvparten av landssnittet, men jobbene har blitt flere. Prisen må vanlige arbeidere betale gjennom lavere lønn.

Det har aldri vært færre organiserte amerikanere enn nå. Til tross for at fagforeningene løftet amerikanske arbeidere inn i middelklassen og for at all forskning viser en tydelig sammenheng mellom organisasjonsgrad, inntektsnivå og levestandard. Amerikanske stater med flest organiserte har også høyest medianinntekt. Samtidig har ulikhetene i USA aldri vært større. Det internasjonale pengefondet (IMF) har påpekt at de galopperende amerikanske forskjellene er en direkte konsekvens av marginaliseringen av arbeiderbevegelsen.

President Bill Clintons tidligere arbeidsminister Robert Reich er i dag professor ved Berkeley-universitetet i California og en kjent foredragsholder og forfatter. Han peker på to fascinerende kurver som er helt parallelle. Oppslutningen rundt fagforeningene og den amerikanske middelklassens andel av de samlede nasjonale inntektene. Begge har stupt i samme takt. Mens de rikes andel har økt med 70 prosent, har middelklassens falt med 30 siden 1971. I 1983 tjente en vanlige amerikansk familie litt under en tredjedel av det de rike gjorde. Siden den gang har medianinntekten for en middelklassefamilie stått helt stille. I dag tjener landets 25 % rike nesten sju ganger så mye som de 50 prosent av befolkningen som utgjør middelklassen. Og de fattigste? De blir stadig flere. Og får det stadig verre.

For økonomen Reich er mindre penger å bruke for flertallet amerikanere ikke bra for økonomien. Hans svar er enkelt: Arbeidernes porsjon av kaka må bli større. Styrk fagforeningene.


"nyemeninger"

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!