Den katolske moren fortalte om jula hjemme der hun kom fra. Om jul i 30 varmegrader. Om noe helt annet.
Selv om Bethlehem og Midtøsten minner mer om Latin-Amerika enn Røros, er det ganske absurd for oss nordboere å tenke oss jul uten snø og kulde. Og sier du jul i en assosiasjonslek, svarer jeg nisse. 99 av 100 ganger. Den siste gangen ville jeg svart medister.
Den utenlandske mora syns det var litt pussig hvor opptatt vi var av juleaften. Og hun hadde nesten kranglet med sin inngiftede familie om hva jula egentlig dreide seg om. I de fleste andre deler av verden er den store julefeiringa første juledag. Feliz Navidad, god jul på spansk, henspiller jo på det spanske ordet for fødsel. Hurra, vår frelser er født! Men hennes norske, familiære motpart sto på sitt: Jesus ble født på juleaften.
Selvsagt ble han ikke det. Det er derfor de fleste møblerte hjem over store deler av verden feirer jul nettopp 25. desember. For da ble Jesus Kristus, Guds sønn og grunnmur for hele vår kultur, født, og derfor feirer vi jul. De, altså.
Poenget er at vi har egentlig ikke peiling på hvorfor vi feirer jul. Vi bryr oss i hvert fall ikke. Det er noe med Jesus. Som påsken. Og pinsen. Og ja, Kristi himmelfart også. Fridager alt sammen. Om det er juleaften eller førstedag er klinkende likegyldig, selv om det er helt avgjørende for alle andre i verden. Det er burdagsselskapet til Jesus. Som er Guds sønn. Men i vår lille avkrok, kjører vi på som om jula ikke har noe med religion å gjøre. Engler er pynt på treet. Pene. Søte. Dekorative. Vi skal være glad for hver jul som går uten at et lite blondt barn spør: Hvorfor henger vi EGENTLIG de englene på treet? Og hva ER engler?
Hvor ble det av Jesus? Ikke at jeg savner han. Jeg tror like mye på han og faren som jeg tror på at Sri Lanka skal bli en ledende skinasjon, men syns det likevel er fascinerende hvordan vi i suveren arroganse har hengitt oss til hedenske skikker og tilber nisser som halvguder. Og gjort forbruk til vår Gud. Vi har kastet litt middelaldersk jol og litt vintersolverv inn i miksen, selvsagt, men likevel må vi da ha utvikla oss bort fra selve julebudskapet?
Jeg husker på 70-tallet at det sto noen krybber rundt omkring på hyller i husene. Kanskje en liten installasjon, med Maria og barnet og en liten stall. På skolen, satt vi ikke opp og dramatiserte etter fattig evne hele den greia i Betlehem? Keiser Augustus og manntall og greier. Og gjetere! Jo, jeg mener å huske det. Men det har vel gått med dette som med alt annet. Forenkling er vel naturlig? Nei, det var aldri lett å skjønne hva Israel hadde med gløgg, dorullnisser og snøballkrig å gjøre.
Jeg har statistikken på min side. I følge Vårt Land er vi mest opptatt av kosen: familie, mat og drikke. Nettopp. Og i Oslo, og andre større steder, rangerer vi Jesu fødsel som minst viktig av alt for vår julefeiring. Mindre viktig enn fri og pakker.
Denne uka var jeg på Lucia-feiring i barnehagen. Det er like rørende hvert år. At dette er en grusom, katolsk historie vi markerer, med martyrdød og forfølgelse av kristne, det ser vi mellom fingrene med. Ikke noe å bry unga med. Det heller. Det er jo tross alt jul.