Debatt

Hvor ble det av humaniora?

Regjeringen bør ta sin egen etterlysning av humaniora på alvor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvor blir det av de humanistiske fagene i møte med de store samfunnsutfordringene? Denne etterlysningen er en hovedsak i Stortingsmelding 25 Humaniora i Norge (2016–2017) som ble lagt fram i slutten av mars. Den er også tydelig på humanioras «avgjørende rolle som bærer av grunnleggende verdier og livsnødvendig kunnskap i all samfunns- og sivilisasjonsbygging.» Meldingen var etterlengtet, ikke minst med tanke på fagfornyelsen av skolen som er i gang. I Stortingsmelding 28 Fag – Fordypning – Forståelse (2015-2016) som forbereder fagfornyelsen, er de humanistiske fagene nesten ikke nevnt, det sies bare at humaniorameldingen vil «tydeliggjøre de humanistiske fagenes plass i skolen.» Løftet blir bare delvis innfridd. Humaniorameldingen inneholder riktignok en beskrivelse av de humanistiske skolefagene – fag som norsk, engelsk, fremmedspråk, historie, KRLE og religion og etikk, men det er å styrke båndene mellom akademia og skole meldingen er mest opptatt av, ikke å tydeliggjøre fagenes plass i skolen.

Likevel gir de to meldingene et grunnlag for å undersøke de humanistiske fagenes plass i skolen. Humaniorameldingens fokus på store samfunnsutfordringer blir i skolemeldingen knyttet til begrepet «bærekraftig utvikling.» Bærekraftig utvikling er FNs hovedstrategi i møte med miljøkrisen, men involverer også de andre hovedutfordringene som humaniorameldingen peker på – integrering, migrasjon og konflikter og de store teknologiskiftene.

Bærekraftig utvikling er ikke noe nytt tema i skolen. Allerede i 2002 vedtok FN å gjøre 2005–2014 til et tiår for utdanning for bærekraftig utvikling med ansvaret lagt til UNESCO. Både fra UNESCO-hold og i den norske strategien sies det at satsingen skal være tverrfaglig. I lys av Humaniorameldingen blir spørsmålet da i hvilken grad de humanistiske fagene har blitt hektet på arbeidet med bærekraftig utvikling i norsk skole.

Del av realfagsatsingen

I Norge var den nasjonale satsingen på bærekraftig utvikling i skolen i FN-tiåret 2005–2014 knyttet til realfagstrategien. To tiltak ble sentrale, begge utviklet av naturfaglige miljøer. For det første fantes allerede nettstedet miljolare.no. Nesten ingen av aktivitetene som her tilbys skolene, er rettet mot humanistiske fag. For det andre ble prosjektsatsingen Den naturlige skolesekken etablert i 2009 som det viktigste norske tiltaket i FN-tiåret. Navnet var et motstykke til Den kulturelle skolesekken og ansvaret ble lagt til Naturfagsenteret som har til oppgave å styrke naturfagene i skolen. Den naturlige skolesekken har en tverrfaglig orientering der andre fag inviteres inn. Dette fagmiljøet sitter på verdifull kunnskap, men det er naturfagene som inviterer, og kulturdimensjonen har man her ikke vært oppmerksom på.

Humanioras bidrag

Her følger ikke den norske satsingen UNESCOs føringer. Allerede i rammeverket for FN-tiåret fra 2006 slår UNESCO fast at kulturdimensjonen har en avgjørende integrerende funksjon knyttet til identitet, verdier og praksiser. Kultur gjør seg gjeldende i alle fag. Å drive skole er en kulturell praksis. Men en hovedoppgave i de humanistiske fagene er å gjøre kulturen synlig for elevene som utgangspunkt for innlevelse, diskusjon og kritikk. Dette gjør lærere i humanistiske fag hele tiden, og det er ikke minst dette kjerneelementet som er disse fagenes bidrag i et tverrfaglig samarbeid.

Kulturens usynliggjøring

Den manglende oppmerksomheten for kultur i den norske satsingen preger også de norske strategidokumentene fra FN-tiåret. Kulturminner er så vidt nevnt i strategien fra 2006, men forsvant i revisjonen i 2012 uten begrunnelse. Fraværet er gjennomgående også der FN uttalt framhever kultur. Det er faktisk kun i Norges rapportering tilbake til FN om hva som ble oppnådd i FN-tiåret, at kulturens betydning blir synlig. Her meldte Kunnskapsdepartementet i 2015 til FN-organet UNECE at norsk skole hadde dekket nøkkelområder som kulturelt mangfold og urbefolkningskunnskap. I lys av læreplanene kan departementet ha grunnlag for å si dette. Men at dette har noe med bærekraftig utvikling å gjøre, er ikke kommunisert til skoler og lærere. St.meld. 28 røper det heller ikke.

I lanseringen av humaniorameldingen slo statsråd Torbjørn Røe Isaksen fast at det største tiltaket er «å få humaniora klarere inn i de store satsingene våre». Satsingen på bærekraftig utvikling i norsk skole viser hva som da trolig ikke er spesielt lurt. Departementet bør ikke utstyre seg med en snever forståelse av feltet som overser kulturens betydning. Og det er neppe en god idé gjennom navnevalg, institusjonell forankring og ansvar å knytte satsingen til enkeltfag. Tvert imot bør man sørge for at satsingen er bredt tverrfaglig forankret, i skolen vil det si på måter som både involverer lærerne, lærerutdanningene og de akademiske disiplinfagene.

To problemer

Grunnlaget som er lagt i St.meld. 28 er ikke særlig lovende med tanke på humanioras bidrag til skolens arbeid med bærekraftig utvikling. Jeg skal her begrense meg til to problemer. For det første slås det i meldingen fast at bærekraftig utvikling kun skal inngå i de fagene hvor det er «en sentral del av det faglige innholdet». Lærdommen fra FN-tiåret er at når det settes et relevanskrav, hektes de humanistiske fagene av først. Definisjonsmakten har ligget hos naturfagene og at kultur skulle ha noe med feltet å gjøre, har ikke blitt oppfattet som naturlig.

For det andre er bærekraftig utvikling i meldingen skilt ut som ett av tre tverrfaglige temaer med demokrati og medborgerskap og folkehelse og livsmestring som de andre to. Det som ikke kommer fram i meldingen, er at de andre temaene av FN er forstått som nøkkelområder innenfor bærekraftig utvikling. Både «helse» og «deltakelse og demokrati» er også omtalt i de norske strategidokumentene for FN-tiåret fra 2006 og 2012. Dette er altså viktige tema innenfor bærekraftig utvikling hvor de humanistiske fagene opplagt vil kunne bidra. Men i St.meld. 28 ser det ut som de ikke har noe med bærekraftig utvikling å gjøre. Dermed snevres perspektivet inn, og de humanistiske fagenes betydning blir nok en gang underkommunisert.

På dette feltet er det behov for klargjøring foran fagfornyelsen av norsk skole. Det kan skje ved at regjeringen her tar sin egen etterlysning av humaniora på alvor.

Mer fra: Debatt