Debatt

Hviskeleken med megafon

De siste ukene har vist hvor raskt årevis med diplomatisk arbeid kan rakne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er i sannhet blitt slik at en pressekonferanse fra Det hvite hus er pute-TV. Å se på Trump omgås med andre verdensledere kan få en stakkar til å vri seg foran skjermen. Det er litt gøy og litt fælt på en gang. Én ting som har generert utallige internett-delinger og analyser hos twitteriatet er Trumps måte å håndhilse på. Når den amerikanske presidenten tar folk i hånda minner det mer om noen som forsøker å riste av seg en tyggis som har satt seg fast mellom fingrene, enn om noen som faktisk hilser på noen.

Etter å ha forsøkt å rive hånda av sin nominerte høyesterettsdommer Neil Gorsuch og senere skvise livet ut av Japans statsminister Shinzo Abes utstrakte hånd, nektet plutselig Trump å ta Angela Merkel i hånden, da hun var på besøk forrige fredag. Pressen ropte etter et håndtrykk. Merkel, som er godt oppdratt, blir sittende spørrende, etter hvert perpleks, mens hun bare kan konstatere at den amerikanske presidenten ikke engang har planer om å se i hennes retning. Det kunne vært en Monty Python-sketsj, men virkeligheten går kunsten en høy gang om dagen.

Kanskje er kontrasten fra den verdensvante professortypen, som sjelden sa eller gjorde noe diplomatisk ukorrekt, og som sjarmerte pressen og tilhørerne sine med kjappe replikker og glimt i øyet, med på å bidra til at vi henger oss opp i disse merkelige hendelsene. Samtidig er det en reell fare at støyen som rare håndtrykk skaper, er med på å dra vekk oppmerksomheten fra de virkelig viktige konsekvensene av at Det hvite hus besittes av folk som gir blanke i diplomatiet.

Det finnes helt sikkert eksempler på at diplomatiet er med på å fordekke problematiske forhold. Der det tåkelegger og glatter over grunnleggende uenigheter, og der rene ord for pengene hadde vært å foretrekke. Idealet å strekke seg mot her, en statsvitenskapelig klassiker, er åpenbart Hugh Grants statsministerkarakter i filmen Love Actually, når han gir den amerikanske presidenten (riktignok mest fordi han har lagt an på assistenten som statsministeren selv liker) beskjed om at tiden da USA kan gjøre som de vil med Storbritannia, er over. Men det er en grunn til at vi må til filmen for å finne slike øyeblikk. I virkelighet er diplomatenes verden en der FNs medlemsland gir for eksempel Saudi-Arabia, et av verdens mest autoritære og diskriminerende regimer, medlemskap i FNs menneskerettighetsråd.

Likevel, vår verden er preget av store globale utfordringer, og internasjonalt diplomati har en uhyre viktig rolle å spille i årene framover. Samtidig er dette altså også populismens tid, og populismen er på mange måter antitesen til nettopp diplomatiet.

I diplomatiet står begrep som konsensus, kompromiss, kunnskap og kulturell sensitivitet sentralt. Populismen derimot, er fundert på en grunnleggende mistillit til «elitene», og ikke minst en hang til enkle fortellinger om hva som står bak ofte svært komplekse hendelsesforløp. Populistene lover enkle løsninger på ofte svært komplekse problemer. Hvis diplomatiet kan beskrives som en hviskelek, så er populistenes foretrukne verktøy en megafon.

Angela Merkel mister sikkert ikke mye nattesøvn over at Trump ikke ville ta henne i hånda, men hva med alle de virkelig store utfordringene vi står ovenfor? La oss ta forholdet mellom USA og Iran som et eksempel.

Iran-avtalen som ble inngått i juni 2015 var et vendepunkt i historien om USA-og Iran. Siden den islamske revolusjonen i 1979 hadde det vært isfront mellom de to landene. Hver minste ting ble tolket i verst tenkelige mening, begge veier. Da avtalen ble signert var det kulmineringen av flere år med tålmodig, finstemt diplomati. Små steg, i det stille. Avtalen de til slutt ble enige om var ganske sikkert ikke perfekt, men den var likevel til alles beste. De fleste analytikere er enige om at avtalen resulterte i at Iran nå er betydelig lenger unna å kunne utvikle en atombombe.

Donald Trump, derimot, har lite godt å si om denne avtalen, eller jobben som førte til dens inngåelse. Faktisk synes han den er den verste avtalen i verdenshistorien av avtaler. Siden januar 2017 har tonen fra Washington D.C. mot Teheran vært hard, nedlatende og alt annet enn diplomatisk.

De siste ukene har vist hvor raskt årevis med diplomatisk arbeid kan rakne. Gjennom årene med forhandlinger hadde amerikanerne og iranerne også fått stablet på beina noen kanaler for dialog, som ga landenes respektive utenriksministere muligheten til å ta uenigheter som oppsto direkte med hverandre, heller enn å la situasjonene eskalere unødvendig ved å ta krangelen for åpen presse. Men nå ser ikke disse kommunikasjonskanalene ut til å fungere lenger. Igjen er det skurr på linja. Dialogen er forlatt til fordel for monologen, og hvisking er erstattet med megafon. Og i en slik situasjon kan selv små hendelser bli til virkelig store kriser.

Mer fra: Debatt