EUs flyktningedeal med Tyrkia har ikke gått upåaktet hen i afrikanske land. Avtalen virker riktignok – i februar kom det daglig 2000 flyktninger til Hellas, i mai var det knapt 50 om dagen. Langs Italias strender har trenden vært den motsatte: 130 flyktninger ankom hver dag i februar mot 700 i mai. I følge FN er det hovedsakelig afrikanere i båtene fra Libya.
Pengekrav
Nå vurderer flere afrikanske land å forlange penger fra EU for å hindre flyktningene i å dra videre mot nord. Flyktninger er blitt et instrument for utpressing og forhandlinger. Det er utenrikspolitikk. Regjeringen i Nairobi har sett hvordan Tyrkia har fått penger. Hvorfor ikke vi? blir spørsmålet. Gjør Kenya alvor av å stenge landets flyktningeleirer med hovedsakelig somaliske flyktninger, vil en halv million mennesker bli hjemløse. Hvor vil de ta veien? Vestafrikanske Niger har også prøvd seg på utpressing av EU. «Niger trenger en halv milliard euro for å ta opp kampen mot illegal migrasjon» sa landets utenriksminister i følge Süddeutsche Zeitung til utenriksministrene fra Tyskland og Frankrike da de besøkte landet i begynnelsen av mai. Niger kalles «porten til Sahara» og er dermed også porten til Middelhavet.
Kravene fra afrikanske land er på mange måter forståelige, det er fattige land som tar på seg enorme byrder. Etiopia, som for tiden opplever den største tørken på 30 år, ligger på femteplass over verdens største mottakerland av flyktninger. De fleste kommer hit fra Sør-Sudan og Somalia. Også Uganda, Tansania og Tschad bærer store deler av Afrikas flyktningebyrde. Eller hva om Pakistan nekter å ta imot flere flyktninger fra Afghanistan? Europa ville merke det.
Mangel på overordnet visjon
Europa og USA stenger grensene sine, hvorfor gjør ikke vi det samme? Denne tankegangen synes å ha sneket seg inn hos noen afrikanske stater. At mange krever penger for byrden de bærer er forståelig, men gir EU etter, vil enda flere land melde seg. Det vil kunne få Europa helt på grensen av sitt finansielle potensial. Igjen har EU rotet seg opp i en fin floke. Etter min mening kommer her EUs største problem til syne: Mangelen på en overordnet visjon. EU reagerer på en krise, og så på den neste. Det de i større grad burde gjort, var å spørre seg «hvis vi gjør dette, hva skjer da?». Hadde man hatt en overordnet visjon, så kunne man lagt strategier for et mål i fremtiden. Hvordan har det vært til nå, hva er realiteten nå, og hva ønsker vi å oppnå i fremtiden? Alt skjer derimot ad-hoc.
Allerede Gaddafi visste hvordan han kunne true med å slippe flyktninger over Middelhavet og tvang tidligere kolonimakt Italia til regelmessige pengeoverføringer. Berlusconi gikk blant annet med på å bygge en 2000 kilometer lang motorvei til fem milliarder euro. EUs kamp mot irregulær migrasjon har ikke bare økonomiske konsekvenser. Stater som Libya, Tyrkia og Kenya er stater med et tvilsomt demokratisk rykte. EU tar til og med initiativ til å samarbeide med dem. I den såkalte Khartoum-prosessen samarbeider Brussel med Egypt, Eritrea, Etiopia, Sør-Sudan og Sudan om å stoppe flyktninger fra å ta veien over Middelhavet.
Hvem flykter?
Hvem er så flyktningene i gummibåtene på vei til Italia? I følge Süddeutsche Zeitung kommer litt under halvparten av de 50 000 flyktningene som er kommet til Italia i år fra Nigeria, Gambia, Somalia, Eritrea og Elfenbenskysten. Hvorfor. I Nigeria dreper Boko Haram flere enn IS. Ikke bare har de drept flere enn 15 000 mennesker, de har også drevet mer enn 2 millioner mennesker på flukt. Nigerianske kvinner, menn og barn utgjør den største gruppen flyktninger i Italia-båtene, rundt 15 prosent. Halvparten av befolkningen lever dessuten i fattigdom.
Lille Gambia har kun 1,8 millioner innbyggere, og likevel utgjør de 10 prosent av flyktningene som kommer til Italia. Årsaken finner man i Yahya Jammeh som siden 1994 har regjert et Stalin-aktig redselsregime av det harde slaget der sikkerhetstjenesten fengsler, torturerer og dreper. Samtidig er Gambia et av de diktaturene i verden det snakkes minst om.
I Somalia har det ikke hersket fred siden begynnelsen av nittitallet. I borgerkrigens maktvakuum oppstod terrormilitsen al-Shabaab. Mer enn 1,1 millioner somaliere lever som flyktninger i andre land, hundretusener av dem i Kenya.
I Eritrea er det ikke krig, men landet styres av en tidligere rebell som kontrollerer befolkningen autoritært med et trangt overvåkningssystem og forplikter alle innbyggere til en ubefristet nasjonal tjeneste. Særlig unge eritreere flykter, i følge Süddeutsche Zeitung dreier det seg om 5000 i måneden.
Åtte prosent av flyktningene til Italia kommer fra Elfenbenskysten. Etter en mangeårig konflikt mellom regjering og rebeller seiret rebellene i 2011. Tilhengere av den styrtede regjeringen forfølges. Andre flykter landet av økonomiske årsaker.
EUs mangel på overordnet visjon blir tydelig i hjelpeløsheten over den ukontrollerte tilstrømningen av mennesker fra Afrika og Asia. Mange mennesker foretrekker å bo illegalt i Europa istedenfor å sulte eller bli mordet i hjemlandet. Hvis EU igjen åpner pengeboken for å betale seg ut av krisen, hvor vil de overførte summene bli av? Frihandelsavtaler med afrikanske land må bero på gjensidighet, ikke utbytting av landenes befolkninger. Flere afrikanske land må kunne bygge ut egen industri. Skal man fortsette å subvensjonere næringsmidler og ødelegge de afrikanske markedene? Skal man fortsette å eksportere e-skrot til Afrika og ødelegge miljøet?
Det kan tenkes at EU blir nødt til å ta upopulære valg som vil få negative konsekvenser. Det viktigste er at de er seg det bevisst og legger en langfristig strategi.