Debatt

Hverdagsterroren

President Roosevelts ord om at «det eneste vi har å frykte er frykten selv» virker glemt når Stockholm rammes.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fredag ettermiddag var det Sveriges tur. Terroren kom til Stockholm. Byen er på ingen måte ukjent med død i sine gater. Den har opplevd at både en statsminister og en utenriksminister er blitt brutalt drept midt blant folk. Olof Palme ble skutt og Anna Lindh ble hogget ned. Drapene rokket ved den fundamentale tryggheten vi nyter i Norden. Svenskene mistet sin uskyld. Og vi vår, som broderfolk.

Fredag ble ytterligere fire mennesker drept på åpen gate i Stockholm. Merkelappen terror ble raskt festet på tragedien. Fulgte man svenske medier fredag kveld var det som om det nesten var forløsende. De har ventet på det så lenge, som en selvoppfyllende profeti. Sverige har hatt enorm omsorg og barmhjertighet med verdens mest utsatte, og har en stor andel innvandrere og flyktninger. Det fremadstormende Sverigedemokraterna har bygd et parti på misnøyen med denne politikken. President Donald Trump har raljert med svenskenes naive humanisme. Problemet til Trump var jo selvfølgelig at Sverige er et svært velfungerende land. Med mange innvandrere. Stockholm har også avverget angrep før. Trykket har bygd seg opp. Det smalt i Paris. Det smalt i Nice. Brussel. Berlin og London. Når skjer det? Hvor skjer det? Det har bare vært snakk om tid. Fredag skjedde det. På svenskenes Karl Johan, Drottninggatan. «Det er ikke overraskende. Vårt politi og sikkerhetspoliti er veltrente», sa rikspolitisjef Dan Eliasson på en pressekonferanse fredag. Uka før hadde politiet i Stockholm øvd nettopp på et terrorscenario.

Staten Sverige reagerte med en totalitet som virket overdreven i forhold til det faktiske omfanget av tragedien i Stockholm. Hele byen ble avstengt. All offentlig kommunikasjon stoppet. Mobilnettet gikk ned. Offentlige bygninger sikret og stengt. Folk kastet seg ned på magen. Ble sperret inne på stansede tog. Alt av kulturtilbud ble avlyst. Statens store alarmknapp ble trykket inn. Mediene brettet ut hele sitt spekter av virkemidler. Svenskene gikk raskt og blendende effektivt inn i en kriseberedskap. Sverige var åpenbart ekstremt godt forberedt. Medier og ledende politikere reagerte med en patos som var prinsipiell mer enn den faktisk var berettiget. Sverige er utsatt for et fryktelig angrep, het det i overskrifter. Men av hvem? Og hvordan skulle tragedien vært beskrevet hvis det var 100 drept?

Kontrastene til vårt eget sjokk og egen uvirkelighet 22. juli kunne ikke vært større. Vi som var i Oslo, husker kaoset og mangelen på myndighet. De som overlevde Utøya, vil for alltid huske hvor dårlig statens evne til å beskytte sine borgere var. Gjørvkommsjonens konklusjoner var sjokkerende. Riksrevisjonens avsløring av at alvoret i den norske beredskapssituasjonen ikke er tatt på alvor av vår politiske ledelse, er like rystende. Svenskene sto klare. Kanskje har vår tragedie og grusomme tilkortkommenhet i det minste bidratt til at svenskene har lært.

På Facebook kom flaggene og hjertene tilbake etter lastebilangrepet. Sympatien og kjærligheten strømmet igjen. Som vi har sett det så altfor mange ganger nå. Terroren har fått sin egen fortellerstruktur, sitt eget språk. De og vi. Oss og dem. «Terroren skal ikke knekke oss». «De skal ikke vinne». Fra Paris ble det lovet å slokke Eiffeltårnet. Europas ledere uttrykte sin sympati. «Europa føler med oss» konkluderte hun nesten fornøyd, en av SVTs programledere. «Vi kommer ikke til å la dem ta vårt Stockholm fra oss», skrev den svenske riksføleren Jonas Gardell. Gjentakelsene skaper klisjeer. Vi kan ikke fortsette å reagere sånn, oppskriftsmessig, og med patos og i krigstermer. En gærning, en mulig kriminell, i en lastebil er ikke et angrep på Sverige. Det er ikke et angrep på demokratiet. Eller på åpenheten. Den mistenkte usbekeren er fortsatt en gåte. Men kanskje var han bare en av de mange sinte, desillusjonerte mennene, inspirert av det siste halvårets nyheter om trender innen internasjonal terror. Kanskje også ispedd forkvaklet religion. Men hvilket «de», hvilken fiende, var det han representerte? Terror må ha et mål, et budskap. Hva ble uttrykt i Stockholm sentrum?

Som samfunn plikter vi å gjøre alt som står i vår makt for å forhindre overgrep og terror. Det er selve poenget med en stat. Vi skal beskytte oss så godt vi kan. Vi skal gi etterretningen rimelige virkemidler for å forebygge organisert, planlagt og politisk terror. Virkelig terror som søker å destabilisere våre samfunn. Vi skal sjekke flyplasser for bomber og våpen. Vi skal forebygge religiøs fanatisme og ekstremisme. Også skal vi fortsette å senke risikoen i våre sivile liv. Vi skal bygge veidelere så vi ikke frontkolliderer. Vi skal utrydde kreft og sykdommer. I moderne, vestlige samfunn har vi vunnet mange kamper. For 100 år siden døde titalls millioner i en influensaepidemi. Helsebudsjettene i dag reflekterer en forventning om udødelighet. I dag har vi organisert og forsket oss så langt at vi ikke aksepterer risiko, vi forventer absolutt kontroll og sikkerhet. Men det er en utopi.

President Franklin D. Roosevelts ord om at «det eneste vi har å frykte er frykten selv» har evig gyldighet. Hans ord var brukt om lammelsen USA kjente på under et økonomisk skakkjørt 1930-tall. Vår tids lammelse er terror. De siste soloterrorangrepene med bil har vært utført av menn med tilsynelatende samme type profil. De har ikke vært del av etablerte og profesjonelle nettverk, de har ikke midler eller kompetanse til et spektakulært angrep som i 2001 i USA. Eller i Paris i 2015. Mulig er de hverdagsterrorister, drevet av livets smerte. Menn som alle verdens samfunn alltid har hatt i sin midte, men som i vår tid eleveres til terrorister. En tittel med en aura tiltrekkende for forstyrrede sinn som ønsker å sette spor etter seg. Noen drepte vilkårlig på en trikk i Oslo, noen tok med seg hele familien sin i desperasjon. Noen skjøt vilt på en pub. Før kalte vi det kanskje en menneskelig tragedie når noen «tok med seg noen» i døden. Når noen i dag slår blindt ut mot storsamfunnet, kalles det terror. Og for hver gang vi definerer noe som terror, innrømmer vi, staten, at vi har sviktet. Men vi har ikke det. Ondskap er som vann. Den finner sin vei.

Vi kan ikke forby lastebiler, og vi kan ikke hindre folk å samle seg. Og gjør vi noe med tilgangen på lastebiler eller offentlige plasser, finner de som vil ramme uskyldige en annen arena eller et annet verktøy. Det er bare én måte å beskytte seg på, det er å sørge for at alle har forutsetninger for å leve meningsfulle liv. Og mens vi sammen kjemper for det umulige, må vi lære oss å leve med blinde angrep som ett av det vestlige, moderne livets få, grusomme farer.

Mer fra: Debatt