«Hverdagsintegrasjon» ble kåret til årets nyord i 2016. Statsministeren selv sto bak nyskapingen og brukte ordet for første gang i nyttårstalen sin (i 2016). Hva er hverdagsintegrasjon, hvorfor er det viktig og hvordan kan det omsettes til praksis? Nedenfor skal vi se et eksempel på hva hverdagsintegrasjon kan innebære for flyktninger. Utgangspunktet er mine erfaringer med bruk av språkkafé.
Hverdagsintegrasjon handler om de små, dagligdagse erfaringene som skaper tilhørighet og gjør at tilværelsen oppleves meningsfull. Hva er det med flyktningenes situasjon som gjør det særlig utfordrende å oppnå denne tilhørigheten?
Å flykte fra sitt hjemland er ofte forbundet med tap: Man drar fra det velkjente – stedet og mennesker man var glad i – til et nytt land og ukjente mennesker, som man ikke deler språk og selvsagte forståelser med. Kunnskap og ferdigheter man har med fra hjemlandet, er kanskje verken verdsatt eller etterspurt i den nye konteksten. Ensomhet og sosial isolasjon følger ofte i kjølvannet av slike oppbrudd fra hjemlandet. Å være ensom er en individuell, subjektiv erfaring og opplevelse, gjerne som følelsen av å mangle fellesskap. Men det er også et sosialt fenomen. Ensomhet oppstår ikke bare fordi man er fysisk alene, men kan også skyldes at grunnlaget for gjensidig identifikasjon mangler: Det vil si muligheten for å kunne samordne sine sosiale erfaringer i en felles forståelse og i meningsfylte fellesskap. Å ikke kjenne seg igjen i de sosiale strukturene som omgir en, og kanskje heller ikke føle seg anerkjent i de sosiale relasjonene man inngår i, vil lett føre til opplevelsen av å være fremmed.
Så til et eksempel på hvordan man kan prøve å møte noen av disse utfordringene: Uranienborg språkkafé er et tiltak drevet av frivillige i bydel i Oslo. Målet er å skape en arena hvor flyktningene som bosettes i bydelen, kan møte beboere fra lokalmiljøet. Ideen er å være omtrent like mange norsktalende som flyktninger, slik at samtalen kan foregå én til én. Gjestfrihet er et viktig stikkord for kafédriften. Det serveres alltid gratis kaffe/te, vafler eller kaker. Alle som kommer ønskes velkommen i døren og skriver navnet sitt på en lapp som de bærer på brystet slik at man lærer hverandres navn og bruker det. Kvelden deles i to økter. Den første består av «undervisning», som vil si et lite tema som deltakerne samtaler rundt. Den andre økta er «pause», og inneholder av og til et lite kulturinnslag. Høytider, årstider og merkedager markeres, og det hender at det arrangeres utflukter i nærområdene. I siste halvårs «timeplan» inngikk både juletrefest og 17. mai-feiring. Språkkafeen er et frivillig tilbud. For de fleste som deltar begrenser kontakten seg til kafeene, men en del av flyktningene og de norsktalende er blitt bedre kjent og møtes også utenom kafétid.
Dypest sett dreier hverdagsintegrasjon seg om sosial tillit. Sosial tillit er tiltroen vi har til «folk flest», det vil si folk i sin alminnelighet – de vi ikke har noe personlig forhold til. Høy grad av tillit innebærer at vi tror godt om mennesker vi ikke kjenner. Ja, det er nettopp i denne situasjonen av usikkerhet – stilt overfor en fremmed – at styrken i den sosiale tilliten ligger. Derfor er positive og fruktbare møter med «den fremmede» så viktig. Det er nemlig særlig gjennom slike møter at den sosiale tilliten utvikles. Sosial tillit innebærer en tro på at de fleste mennesker er noenlunde hyggelige, hjelpsomme og til å stole på.
Deltakerne og samtalepartnerne på kafeen er ukjente for hverandre. Tilliten må bygges begge veier: «Jeg må bare innrømme at jeg blir litt redd når jeg møter slike unge gutter sammen i en gruppe», sier Marit, pensjonist og ivrig samtalepartner på kafeen. Men hun skynder seg å legge til: «Faktum er at disse guttene er så utrolig høflige og hyggelige når du snakker med dem». «Sist gang ble jeg kjent med en kjempetrivelig familie fra Syria», forteller Brita, mens Arnfinn på sin side konkluderer med en meget begivenhetsrik kveld på språkkafeen: Først traff han to fra Aleppo og deretter ble han kjent med en mann fra Asmara, som også delte hans interesse for film. «Jeg treffer mange ’koschelige’ folk på kafeen», slår Tedros fra Eritrea, fast.
Flyktninger som gruppe kan være utsatt for stigmatisering. Fordommer og stigmatisering «trives» best i upersonlige relasjoner. Det er i kontakten med mennesker som er fremmede for oss, at vi raskest griper til stereotype kategoriseringer når vi forsøker å få overblikk over den sosiale situasjonen. Det er ofte vanskelig for flyktninger å bli kjent med nordmenn, og vice versa. Det sosiale samkvemmet mellom oss som vertsbefolkning og våre nyankomne landsmenn, blir derfor lett begrenset til slike tilfeldige møter med fremmede. En viktig grunn til det er mangelen på fellesarenaer. Språk-kafeen representerer en slik fellesarena. Her kan møtene mellom nylig bosatte flyktninger og lokalbefolkningen utvikles til en relasjon; et bekjentskap eller kanskje til og med vennskap. Kafeen er også et sted hvor flyktningene treffer hverandre og får mulighet for å etablere og opprettholde kontakt.
Sosial tillit er grunnleggende viktig for ethvert samfunn. Det bidrar til toleranse, økt samarbeid, og integrasjon mellom menneskene som lever der. At vi som bor og skal bli boende i Norge utvikler tillit til hverandre, har positive følger på flere plan. Det virker inn på vår fysiske og mentale helse (mikroplan), og det fører til et mer solidarisk og jevnbyrdig samfunn (makronivå).
Sosial tillit er selvforsterkende: Positive møter med nordmenn, avler tillit til det norske samfunnet og til viktige samfunnsinstitusjoner. Hverdagsintegrasjon på en lokal arena bidrar til å bygge tillit nedenfra, som i neste omgang får konsekvenser på samfunnsplan.