De siste ukene har nobelprisvinneren Aung San Suu Kyi fått mye kritikk for hennes behandling av den muslimske Rohingya-minoriteten. Ifølge FN har 290.000 Rohingyaer flyktet fra Myanmar til nabolandet Bangladesh siden slutten av august, og minst 400 er drept. Vitner forteller om hele landsbyer som blir brent ned av militæret og av militante buddhister. Informasjonsflyten er vanskeliggjort av at uavhengige journalister ikke slipper inn i Rakhine-området, fordi myndighetene gjennomfører operasjoner mot det de betegner som «ekstremistiske terrorister». Menneskemassene som flykter er imidlertid for overveldende til at militæret klarer å legge lokk på vitneskildringer.
Operasjonene kommer som reaksjon på et angrep forrige måned på en militærbase og en rekke politistasjoner utført av væpnede grupper fra Rohingya-minoriteten. Flere hundre tusen, inkludert den pakistanske nobelprisvinneren Malala Yousafzai, har signert et opprop om at San Suu Kyi må fratas Nobelprisen fra 1991 på grunn av hennes samtykke til operasjonene. Selv avviser hun alle anklager om menneskerettighetsbrudd, og forsvarer militærets aksjoner med at det er antiterroroperasjoner.
Det er en velkjent klisjé at én persons frihetskjemper er en annens terrorist. Det problematiske i Suu Kyi sitt tilfelle er at hun ikke trekker et klart nok skille mellom sivile Rohingyaer, inkludert barn på flukt, og militante grupperinger. Den altfor brede stemplingen av terrorister gir myndighetene en enorm makt til å gjennomføre dødelige sikkerhetsoperasjoner, på bekostning av sikkerheten til alle Rohingyaene i området.
Dessverre er ikke slike altomfattende definisjoner et ukjent fenomen i global antiterrorvirksomhet. I 2012 avslørte avisen New York Times at Obama-administrasjonen klassifiserte alle menn over militær tjenestealder som oppholdt seg i områder der det skulle utføres antiterror droneangrep som terrorister. Det eneste unntaket var hvis de posthumt viste seg å være uskyldige: altså, etter at de allerede var blitt drept.
Antakelsen er her at hvis du oppholder deg i samme område som terrorister, er du selv potensielt en terrorist. Bosted og etnisitet kan altså gi deg en myndighetssanksjonert dødsdom, uten rettssak eller formell dom. Tilgangen til informasjon om beslutningsgrunnlag og hendelsesforløp forsvinner ofte i antiterrorkampens dragsug. I en rekke land, som Myanmar, risikerer media og frivillige organisasjoner å bli anklaget for å støtte terrorister hvis de kommer med kritikk av antiterroroperasjoner.
Kategoriseringen av ikke-statlige grupper som terrorister har økt etter 11. september og den påfølgende krigen mot terror. I sjokket som fulgte etter angrepet på tvillingtårnene og Pentagon, fikk USA forståelig nok stor makt til å sette dagsorden i kampen mot terrorisme. Samtidig ble det stadig mer vanlig for andre land å legitimere omfattende sikkerhetsoperasjoner som antiterroroperasjoner. Til dels ble dette muliggjort ved at USA ønsket flest mulig allierte. De så som regel den andre veien når land som Russland, Israel, Kina og Pakistan trampet over menneskerettigheter på veien mot målet – å nedkjempe terroristene. I Russland måtte særlig tsjetsjenere lide under regimets nye intensiverte kamp mot terror i Nord-Kaukasus på 2000-tallet. Samtidig var USA selv en av verstingene. Utstrakt bruk av tortur, utenomrettslige drap og massiv overvåking både hjemme og ute satte et eksempel til etterfølgelse. Paradoksalt nok har USA derfor parallelt jobbet med å spre demokrati og menneskerettigheter, og antiliberal sikkerhetspraksis. I dag ser vi at sikkerhetspraksisen har bedre rotfeste i en rekke land.
Det har vært flere forsøk på å etablere internasjonale definisjoner av terrorisme og terrorister, men uten hell. Enkelte forskere og politikere har tatt til orde for at «terrorist» bør betegne alle ikke-statlige grupper som bruker vold for politiske formål. Andre mener at dette blir for bredt, og at terrorisme bare bør betegne bevisst bruk av vold mot sivile som middel for et politisk mål. Her er det igjen uenighet om dette bør betegne bare ikke-statlige aktører, eller også stater. Den avdøde palestinske PLO-formannen Yasir Arafat mente eksempelvis at «terrorisme» heller burde brukes om de som kjempet imot frigjøringsbevegelser som hans egen, altså Israel.
Språk er makt, og i å definere noen som terrorister følger det nærmest ubegrenset med handlingsrom for stater. I motsetning til begreper som «opprørere», innebærer det å betegne noen som terrorist at de mister all legitimitet som politiske aktører. Derfor er kategoriseringen også så omstridt internasjonalt. Mektige land som USA og Storbritannia ønsker å bedømme hvert tilfelle sak etter sak i stedet for å ha felles internasjonale definisjoner av terrorisme. Det gir mening, nettopp fordi definisjonsmakten er så politisert.
Ikke noe sted er den internasjonale politikken i terrorismedefinisjoner så tydelig som i Midtøsten. Mens USA kategoriserer palestinske Hamas som terrorister, ser Russland på dem som en legitim politisk aktør. Siden 2006 har Russland da også etablert formelle politiske relasjoner med Hamas, blant annet som et ledd i å få mer makt i Midtøsten. Det muslimske brorskapet er derimot på Russlands liste, men ikke USAs, hvor Trump-administrasjonen nå vurderer å innlemme dem. Tilsvarende er det stor uenighet i Syria mellom de sentrale eksterne aktørene: mens alle enes om at IS er terrorister, er Tyrkia frustrerte over at USA støtter det de ser på som kurdiske terrorister i Syria. Russland og Iran samarbeider på bakken med Hizbollah, som USA og Tyrkia ser på som terrorister. Saudi-Arabia deler nå offisielt det synet, men kun siden i fjor. De ulike oppfatningene gjør samarbeid mellom de eksterne partene desto mer vanskelig.
Overraskende nok har Russland, men ikke USA, stemplet afghanske Taliban som terrorister. Hovedgrunnen til at de ikke er på USAs offisielle liste, er at amerikanerne vil holde dørene åpne for fredsforhandlinger. Mens det å definere noen som terrorister gir mye makt for sikkerhetsoperasjoner, gjør det politisk dialog svært vanskelig. Det har for eksempel den nylige fredsavtalen i Columbia med FARC gjort tydelig. Når folk først har blitt vant til å betrakte noen som terrorister, skal det mye til for å så akseptere dem som legitime politiske aktører. Språk er makt, men det binder også.