2017 var året som barneminister Solveig Horne skulle hjelpe alle norske barn til å få beholde begge sine foreldre likeverdige og tett i livet selv om foreldrene skiller lag. Foreldrene sloss om barna i retten som aldri før, og kravet til likestilling som forelder har åpenbart to sider – en før og en etter samlivsbruddet. Derfor reiste Horne ved høring i 2015 spørsmålet om en delt bostedsløsning for barna kunne være et utgangspunkt i barneloven dersom foreldrene hadde bodd sammen. Barneperspektivet skulle vektlegges. Forslaget møtte massiv motstand fra direktoratet (BUFDIR) og fra barnesakkyndige psykologer (FOSAP). Alle hevder at forskning viser at det ikke skal være til barnets beste å generelt bo fast i to hjem. I en brosjyre fra Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) advares det mot delt bosted og omsorg for barn under tre år. Dette er også i tråd med Barneombudets anbefalinger.
Kan man stole på den norske ekspertise i denne sammenheng eller bedrives det kjønnspolitikk fremfor ivaretakelse av barnas behov og rettigheter i denne sak? Det ville i så fall vært til alt annet enn barnets beste. «Barnets beste» skal være grunnleggende for alle handlinger som omhandler barn og er lovfestet i Grunnloven. (Grl. § 104.2). Solveig Horne og hennes departement valgte i 2016 ikke å gå videre med sitt opprinnelige ønske om en delt bostedsløsning som utgangspunkt i loven. Dette på bakgrunn av høringssvarene og rådgivningen fra den norske ekspertisen. Endringene i barneloven skal endelig behandles i Stortinget i løpet av våren 2017 – så fortatt finnes det en åpning for justeringer i loven.
Det er oppsiktsvekkende at dansk ekspertise, i form av barnesakkyndige psykologer og forskere, fremhever nyere forskning, konklusjoner og holdninger som er direkte motstridende til hva de norske kollegaer forfekter. Også en rekke norske forskere, leger og psykologer er skeptiske til BUFDIR og FOSAP sine konklusjoner. I Sverige bor barn flest i en delt bostedsløsning etter foreldrenes samlivsbrudd. (Sverige 38 % – Norge 25 %). Trenden med at barn faktisk bor i to hjem er raskt stigende i både Norge og Sverige.
BUFDIR støtter seg til den snart 10 år gamle (NOU 2008:9) som omtales som Strandbakken-utredningen. De hevder i sitt høringssvar at det ikke finnes nyere forskning som gir holdepunkt for at en delt bostedsløsning er til barnets beste. Den danske seniorforskeren Mai Heide Ottosen ved Det Nationale Forskningscenter for Velfærd, fremhever i et intervju i Politiken.dk følgende: «intet tyder på, at en uge hos den ene forælder efterfulgt af en uge hos den anden har en negativ effekt på børn. Snarere tværtimod.» Hennes forskning kommer ut med et helt annet resultat enn hva BUFDIR legger til grunn.
Den danske professor i udviklingspsykologi ved Aarhus Universitet Dion Sommer, skrev nylig i psykologenes fagblad Magasinet P, at «der er således et stærkt forskningsmæssigt belæg for det problematiske i at kønsdiskriminere samværsretten. Barnet har ret til og godt af nær kontakt til og at bo hos både sin far og mor, uanset alder». BUFDIR sin påstand om at heller ikke nyere forskning gir gode nok holdepunkter for at delt bosted generelt vil være til barnets beste strider åpenbart mot hva de danske forskerne har kommet frem til.
Også de norske sakkyndige psykologers uttalte holdninger og konklusjoner blir sterkt utfordret av funnene i den danske forskningen. Den norske psykologforeningen hevder i sitt høringssvar til Horne at «det vil være uheldig at enkelte løsninger framheves – og dermed indirekte anbefales – på lik linje for en ettåring og en femtenåring». Katrin Koch, daværende leder for de norske sakkyndige psykologer uttaler i Dagens Medisin 2014 at en delt bostedsløsning ikke er utviklingsfremmende for små barn.
Lederen for den danske søsterorganisasjonen, Michael Kaster er av en helt annen oppfatning. Han fremmer i sin kronikk i Politiken den 7. september i år forskning som konkluderer med at en delt bostedsløsning for barn er best – uansett barnets alder. Han understreker at «den nye forældreansvarslov må hvile på en grundforståelse af ligestilling mellem forældrene» og hevder at massiv forskning har underminert antakelsen om, at et spedbarn først skal knytte sig til sin mor for etterfølgende at kunne knytte sig til andre. Kaster viser til professor Sommer som uttaler at «Barnet knytter sig nært til de nære personer, som drager omsorg for det. (…) Jo flere personer barnet er trygt tilknyttet, desto bedre udvikling». Professor Dion Sommer konkluderer med at barnet har behov av – og rett til – å få beholde sine foreldre likeverdig og tett i livet sitt uavhengig av barnets alder.
Hva skal man tro på? Har svenskene valgt riktig og har danske forskere og psykologer rett når de hevder at barn har det best ved å bo i en delt bostedsløsning – eller vet de norske eksperter bedre? Dette må stortingspolitikere ta stilling til når de nå skal falle ned på en fremtidsrettet endring av barneloven.
Det er åpenbart at de fleste norske barn ønsker å kunne få videreføre sitt vante liv – i sitt vante miljø og med begge foreldrene tett og likeverdige i livet sitt selv om foreldrene har skilt lag. Nå gjenstår det å se om de får sine ønsker og rettigheter innfridd i 2017 ved endringene av barneloven.
Jeg tror de fleste norske barn heier på dansk ekspertise og svensk erfaring. Barnas endelige skjebne avgjøres før sommerferien. La oss håpe at 2017 blir et godt nytt år for alle – også barna.