Når Bent Høie (H) og Torgeir Michaelsen (Ap) kjekler om hvem som har kortest helsekø, er det dessverre lett å få assosiasjoner til den franske betydningen: En komplett uinteressant milimeterdebatt om hvem sin som er lengst (eller i dette tilfellet kortest).
Debatten er uinteressant fordi Ap og H er to slappe nyanser av grått. Begge ønsker et sterkt innslag av stykkprisfinansiering, hvor prisen på den enkelte diagnosen styrer prioriteringene – de mest lønnsomme pasientene går først. Begge vil ha sykehusene organisert som bunnlinjeorienterte foretak. Ap innførte dette. Høyre administrerer dette.
Effekten blir at sykehusstyrene velger det som gir mest inntekt, framfor å lytte til fagfolk og ta de pasientene som burde tas først.
I tillegg jukser begge med målebåndet. Når Høie sier at ventelistene går ned er det fordi tiden til første konsultasjon går ned – ikke første behandling. Det blir som om Rema skryter av korte køer i kassa, fordi noen kommer og snakker med deg mens du venter. Ap kritiserer H – men har ikke noe annet enn foretaksmodell og stykkpris som svar.
SV har tatt til orde for økt fagstyring av sykehusene og en avvikling av stykkprisfinansieringen. Det betyr at det blir mer rom for faglig vurdering fra de som jobber på sykehuset, ikke en kvartalsvis lønnsomhetsvurdering fra styrene i foretakene.
Det er først når man erstatter stykkprissystemet med rammeoverføring at de faglige prioriteringene gir mer mening: At for eksempel barn og unge og akutte sykdommer og alvorlige diagnoser tas først – på bekostning av de mest lønnsomme diagnosene. Verken Ap eller Høyre vil ha en slik modell.
En rammemodell gjør ikke at man blir kvitt alle helsekøene. Ingen modeller gjør det. Men SVs modell gjør at helsevesenet prioriterer de viktigste pasientene først, framfor de mest lønnsomme.