Debatt

Hvem bør ha makta i det nye året?

Mitt nyttårsønske er at det er kulturjournalistene som nå får makta.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mitt ønske er at når noen intervjuer Norges mektigste menneske, som sitter og mesker seg i sofaen og skal snakke om framtida i Norge og verden fra statsministerboligen, så er det minst tre kritiske spørsmål som stilles fra journalisten, selv om det er julaften. Jeg driter i om favorittordet til Erna er «hyggelig». Jeg driter i om Donald Trump ønsker at alle i hans skakkjørte land skal si «Merry Christmas» istedenfor «happy holiday». Men drit i nyhetsjournalisten. Jeg vil se underholdnings- og kulturnorge reise seg som et rødehav for å slippe gjennom en hær av gravende journalister som kan dekke kulturstoff på en ny og smartere måte.

Jeg vil ikke vite at det finnes omtrent bare to stykker igjen i Dagens Næringsliv som jobber på rosa papir for å grave og styre på, mens det i resten av landets redaksjoner ansettes vikarer som skal dekke kjendisjournalistikk som om det var snakk om et større behov for å lese om hva Lothepus skal selge av merchandise med Lothe i tittelen neste år. Jeg orker ikke at siste uka i 2017 avsluttes med en naken Petter Pilgaard på tyggisrosa cover, som nok en gang skal snakke om det tidligere livet og med selvtilliten i sky, mens han nå er blitt jordnær og tar Nesoddferja med fattigfolk. Jeg syns journalister skal begynne å grave opp og gjøre oss som klikker på dumskapens link klokere.

Jeg vil også gjerne bli utfordret, og som komiker blir du det hele tiden. Hva enn jeg sier kan krenke noen, provosere eller misforstås. Så jeg prøver hele tiden å strekke meg, bli bedre, ta det som leveres fra scenen seriøst. Nå sier jeg ikke at journalisten som dekker underholdning ikke gjør det samme. #metoo har i så måte vært en fest for mediebransjen. Hele metoo-debatten i Norge, som journalister har kastet seg på, ble for alvor tatt tak i takket være en forsiktig sportsjournalist fra et rekkehus utenfor Oslo sentrum som dundra på en lørdag kveld. Takket være årets navn for meg hvert fall, Aleksander Schau, fikk hele landets redaksjoner en gavepakke i hendene.

Og hva gjorde de med den pakka? Lot de hodene rulle? Gravde de opp grumset, kasta seg på, krevde svar? Nei, de ventet på at jentene skulle komme frem fra de lukkede facebookgruppene og ut i lyset i kronikkform, med lengre og lengre hashtags om seksuell trakassering. Ikke én eneste journalist klarte å grave fram noe sjæl. Frykten for at hoder skulle rulle og heksejakten skulle begynne var visst ikke så farlig likevel da selveste flørtepusen fra Ap dukket opp, men det var ikke dere som skapte den jakta, det var Ap selv. Dere siterer bare folk fra Facebook. Det er ikke journalistene som gjør jobben under denne hashtaggen, det er vanlige folk som står i dritten. Det er blitt så mange som har stått fram at folk ikke gidder å lese sakene mer. Ingen orker 40 tafsehistorier om 34 bibliotekarer som har opplevd noe kjipt blant reolene av bøker. Bøker som det også skal skrives om, kritiseres, anbefales eller slaktes. Det dere klarer, er å klage på at «Brenners bokhylle» er et lettvekterprogram uten spisskompetanse. Så hva gjør dere med det da i alle landets redaksjoner? Dere ansetter bare flere sportsjournalister! Når sportsjournalistikken klarer å lage så gode gravereportasjer at de får Idrettsforbundet ned i knestående, vel, da burde dere klarer å reise kjerringa på den andre siden og vise verden hvor viktig kulturjournalistikk også er. Jeg vil ikke se én eneste reportasje i VG om hva jeg skal se av Netflix- eller HBO-serier i 2018, er det vitterlig det dere tror jeg trenger fra dere? Internett er funnet opp og jeg kan finne den infoen uten å irritere meg over at du er en journalist fra Homansbyen som har oversatt en sak fra The Guardian om hva alle uansett skal se? Er det dette dere kaller underholdningsjournalistikk? I tillegg til det rælet Se&Hør skriver under dekknavnet Dagbladet kjendis? Og hvis Aftenposten snart slutter å please unge med freskhet, men heller løfter ungdommen som prøver å overleve i et nedkutta kulturstøtta land, hadde det vært like inspirerende for kidsa. Jeg har ikke behov for å se Dagsrevyen dekke rød løper fra Les Miserable bare for å få vite at Eva Joly aldri har sett musikalen før. Da pisser dere på deres eget yrke. Kulturnytt på radio er et unntak, men jeg trenger mer å bli engasjert av. På godt og vondt. I alle kanaler. Slik sporten sniker seg inn på meg. I alle kanaler. Det er ikke sportens feil, det er kulturjournalistens. Jeg syns vi skal høre på redaktøren av litteraturtidsskriftet Vinduet; Preben Jordal, når han skriver i sin siste leder: «Det er på høy tid at vi som nasjon kommer oss bort fra idiotiet og begynner å snakke om kritikk som et fag og om kritikeren som en person som både drives og verner om sin egen faglige integritet – og som derfor fortjener respekt for sitt arbeid på lik linje med andre yrkesgrupper.»

Så enig, reis dere opp kulturkritikere. Gjør kulturjournalistikk klikkbar og drøy. Grav fram grumset og ikke vent på at de få i Etter børs skal gjøre det for dere. Tør å såre Erna, ikke behandle henne som en monark, og ha flere forsider som «Vinduet» der bildet av Helleland sier mer enn tusen ord når hun hyler for Cecilia Brækhus. Kritiser Erna for å sitte på første rad med Linda på boksekamp, regjeringen må for all del huskes for kampsakene sine segway, boksing, lakrispiper og vannscooter. Å sitte på første rad på motevisninger for å samle stemmer er ikke nok. Forstår hun ikke hvor hardt det er å overleve som designer og det å skulle synes fra et lite land? Det er bra Helleland vil ha kulturmelding, men er det ikke litt hodeløst å ikke ville ha malere, forfattere og utøvende kunstnere med i stipendkomiteer?

«Flytt i alle fall hundre millionar av tippemidlane frå idrettens kalas til kulturinstitusjonar som bruker kvar krone to gonger», som Ottar Grepstad sa i et klokt julebrev i år. La 2018 bli året der det å drive med kultur- og underholdningsjournalistikk ikke er synonymt med lanseringsjournalistikk. La God kveld Norge ta seg av Petter Pilgaard.

Mer fra: Debatt