ANNONSE
brende

Avtale: Kinas premiss er at «normalisering» kun aksepteres hvis menneskerettigheter ikke er et tema. Dette har Norge godtatt i sin nye avtale med Kina, skriver kronikkforfatteren. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Hva slags nasjon vil vi være?

Vi har en regjering som i sak etter sak velger unnvikelse som utenrikspolitisk strategi.

Når regjeringens store ord om demokrati og menneskerettigheter settes på prøve, blir de plutselig ingenting verdt. Ingen vet det bedre enn Liu Xiaobo.

Fredsprisvinner Liu Xiaobo er ute av fengsel, syk og kanskje døende. Han er utstøtt av kinesiske myndigheter, godt støttet av taushet og kulde fra norske myndigheter. Erna Solberg og Børge Brende lar Kina diktere hva de skal si og mene. Hør på hva Børge Brende sa i sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget i mars i år: «Å videreutvikle …pilarene for global orden går helt til kjernen av norske interesser. Norge har deltatt aktivt i utviklingen av dette byggverket. Vi har plassert oss godt og virkelig brukt de mulighetene denne verdensordenen har gitt oss.» (Min utheving.)

Jeg er hjertens enig, helt til de siste to setninger. For når hardt settes mot hardt blir Brendes store ord fullstendig borte. Når Kina bruker sin makt til å skremme Norge til lydighet velger Norge å bukke og skrape. Da Dalai Lama besøkte Norge, valgte regjeringen og stortingspresidenten ikke å møte ham, de samme politikerne som tidligere hadde støttet hans sak. En viktig og internasjonalt respektert menneskerettighetsaktivist ble avvist i døren av en regjering som ville redde sine interesser.

Målet for Solberg og Brende er å «normalisere» relasjonen mellom landene våre. Kinas premiss er at «normalisering» kun aksepteres hvis menneskerettigheter ikke er et tema. Dette har Norge godtatt i sin nye avtale med Kina, der vi delvis frasier oss muligheten til å kritisere Kinas menneskerettighetsbrudd. Det betyr at Norge lydig aksepterer å være tause om at Kina fengsler en fredsprisvinner, henretter og torturerer flere tusen hvert år, og stenger befolkningen ute fra grunnleggende demokrati og ytringsfrihet. Dette er normalisering på svært ujevne vilkår. Det er Kina som bestemmer, og Norge som føyer seg.

Dessverre er dette et norsk mønster i møte med stormakter. Brende besøkte i vinter sin kollega Rex Tillerson i USA. Dette var midt under krisen om innreiseforbud, mur mot Mexico, Trumps argumentasjon for mer tortur og mer atomvåpen. Brende kunne melde om «en varm tone», «det betyr mye», sier Brende, «det var senkede skuldre og to venner som møttes.»

Men Brendes oppgave var ikke å koseprate. Hans jobb, i tråd med hans egen utenrikspolitiske redegjørelse, er å stå opp for menneskerettigheter, bidra til å sikre en global orden, som i hans egne ord er «kjernen av norske interesser». Men her sviktet han.

Og vi kan fortsette. Akkurat nå sitter et flertall av FN-landene og jobber for at verden på sikt skal kvitte seg med det mest ødeleggende av alt – atomvåpen. Prosessen er realistisk, støttet av FNs generalsekretær og et flertall av FNs medlemsland, inkludert NATO-landet Nederland og vårt eget naboland Sverige. Men Norge boikotter. Det er vanskelig å forstå dette på annen måte enn at regjeringen også her velger å vike unna, og akseptere at det er stormaktene som skal bestemme hva Norge skal mene og bidra med. For Høyre er i strid med sitt eget partiprogram, som slår fast at de skal støtte avtaler om nedrustning.

Utenrikspolitikk handler om å ivareta norske interesser, men det handler også om solidaritet, menneskerettigheter og folkerett. Norges førstelinjeforsvar er at avtaler mellom land respekteres. Et lite land som Norge blir utrygt hvis stormaktene opplever at avtaler mellom land ikke er verdt papiret det er skrevet på.

I Norges forhold til stormakter, synes denne regjering det er umulig å fremme norske interesser og samtidig påvirke stormaktene til å respektere menneskerettigheter. Det er vanskelig å tro annet enn at Brende og Solberg mener norske interesser styrkes best hvis Norge opptrer forsiktig, unnfallende og underdanig. I forholdet til stormakter som Kina, USA og Russland blir denne strategien feil. På grunn av sin unnvikende politikk de siste årene fra denne regjeringen, ser kinesiske ledere på Norge som en svak nasjon. Et land de kan diktere, et land med liten innflytelse. Et land de har null respekt for.

For noen år siden var det en aktiv menneskerettighetsdialog mellom Norge og Kina. Jevnlig møttes representanter for myndigheter og sivilsamfunn til debatt om utfordringer knyttet til menneskerettigheter. Jeg var selv med på en slik runde i Beijing, den gang som leder for Amnesty. Dialogen var mulig fordi Kina hadde respekt for Norge. Selvsagt var det et ubalansert styrkeforhold mellom landene også da, men Kina aksepterte opplegget, og vi kunne åpent drøfte alle spørsmål. En slik dialog ville vært umulig i dag. Avtalen mellom Norge og Kina forhindrer den type dialog, men enda viktigere; en slik dialog er uinteressant for Kina. Hvorfor skal de gå i dialog med et land de ikke respekterer?

Det samme tenker nok Trump og Tillerson, hvis de i det hele tatt bryr seg. I sikkerhetspolitikken passer Norge på å alltid gjøre som USA ber om, enten det er deltagelse av norske soldater i utlandet, eller plassering av amerikanske soldater i Norge. Å gjøre som USA vil tjener norske interesser, mener ministrene Brende og Eriksen Søreide.

En relasjon mellom land, og forhandlinger om avtaler om sikkerhetspolitikk og handel, må bygges på gjensidighet og respekt. Gjennom sin unnvikelsesstrategi har norske myndigheter manøvrert Norge inn i en svært dårlig forhandlingsposisjon. Sannsynligvis gjør de norsk næringsliv en bjørnetjeneste. Norge forhandler med utgangspunkt i svakhet og servilitet, mens Kina forhandler med utgangspunkt i styrke og selvsikkerhet. Hvem som kommer best ut sier seg selv.

Vi ser nå at vi har en regjering som i sak etter sak velger unnvikelse og forsiktighet som utenrikspolitisk strategi, i stedet for å være en vaktbikkje for menneskerettigheter og fred. Dette er dypt urovekkende. Det styrker ikke byggverket mellom nasjoner, og det fremmer ikke norske interesser.


nyemeninger meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!