Debatt

Hva skjedde i Juba?

Kan norske diplomater holdes ansvarlig for massakrer på sivile?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En akademisk rockestjerne ble han introdusert som da han sist uke skulle holde foredrag i Universitetets gamle festsal. Den forholdsvis spede, eldre mannen som entret talerstolen ble i 2008 kåret til «verdens niende mest innflytelsesrike intellektuelle» av magasinet Foreign Policy, har et professorat ved Columbia i USA, leder studieprogram ved Makerere-universitetet i Uganda, og innehar et helt lite kabinett av ærestitler ved andre universiteter. Den akademiske produksjonen er også imponerende, bøker om indisk og ugandisk historie, om forholdet mellom stat og individ i Afrika, om Darfur, om Rwanda, om politisk identitet og akademisk frihet på kontinentet. For oss som har studert afrikansk historie er Mamdani pensum og ledestjerne. Og helt riktig, noen ganger er han skikkelig rock’n roll.

For historieprofessor Mahmood Mamdani var ikke kommet til Norge for å sole seg i akademisk glans, han kom med refs. Nærmere bestemt: han ville si fra om noe han ikke synes er så greit, og han ville si det til dem det gjaldt. Norske diplomater som i årevis har jobbet med fredsprosessen i Sør-Sudan. Landet feiret sin uavhengighet fra Sudan for snart fem år siden, halvparten av denne tida har det vært i krig med seg selv.

– Man kan ikke bare ta ansvar for å ha fått en avtale om fred og uavhengighet, ta ansvar for de gode tidene, man må ta ansvar for det som går galt også, sa Mamdani, mens akademikere, diplomater og andre interesserte vred seg ukomfortabelt på de ikke helt behagelige setene i gamle festsal.

– Hvorfor holder ingen troikaen (og Norge) ansvarlig for det som fulgte, er de «for store til å feile» som bankene, spurte han.

Her må vi ta oss tid til en liten forklaring. Sør-Sudan er altså verdens yngste land, det feiret sin uavhengighet i juli 2011 etter 50 år med flere borgerkriger og seks år med en såkalt overgangsperiode. Norge har i store deler av denne perioden vært engasjert i landet, først gjennom misjonærer og hjelpearbeidere, senere på politisk nivå. På 2000-tallet ble Norge sentral i den såkalte troikaen, som også består av Storbritannia og USA, som sammen med Sudans naboland sto på for å få en diplomatisk løsning på uføret. I 2005 ble det skrevet under en fredsavtale mellom opprørerne i sør, og regimet i Khartoum. Det ble også stipulert en tidsplan hvor blant annet en folkeavstemning om uavhengighet for sør var med. Denne folkeavstemningen ble gjennomført i januar 2011, 11. juli samme år feiret Sør-Sudan sin uavhengighetsdag.

Problemene sto i kø for den nyslåtte staten, Sør-Sudan har ingen kystlinje, liten egenproduksjon av mat og andre varer, det de derimot har er olje, noe som ofte gir mer problemer enn løsninger. I hovedstaden Juba var det nå klart for statsbygging, utgangspunktet var en tidligere geriljabevegelse, eller egentlig to-tre av dem, og betydelig støtte fra donorsamfunnet. Deriblant Norge. De politiske problemene ble raskt synlige, en disputt med Sudan i nord over områder og oljetransport førte til oljestopp. Dette igjen førte til at statens inntekter forsvant, og landet ble enda mer avhengig av donorer enn før. Lederstil, politiske ambisjoner og korrupsjon tæret på samarbeidet mellom politikerne i Juba. Bare måneder etter at oljekrisen ble løst i 2013, fjernet president Salva Kiir sin egen regjering og visepresident Riek Machar. I desember samme år brøt det ut nye kamper i Juba, og massakrer. Etter hvert flere steder i landet. Nå, to og et halvt år senere, er det inngått en skjør avtale om maktdeling i Juba. I kjølvannet er minst 50.000 døde og mer enn 700.000 er på flukt, ifølge FN.

Mamdanis poeng er at de som var med og tok æren for uavhengigheten også må ta en selvransakelse rundt massakrene som brøt ut halvannet år senere. Som medlem av den Afrikanske Unions (AU) undersøkelseskommisjon til Sør-Sudan har han tatt dissens på kommisjonens funn, og publisert en egen rapport med hva han mener gikk galt opp mot desember 2013. Der får troikaen, inkludert Norge og daværende spesialutsending Hilde Frafjord Johnson, mer ansvar. Mamdani mener de vestlige diplomatene har vært for naive, eller ikke har skjønt nok av konteksten når de har vært med på å forhandle fram fredsavtalen fra 2005. Og de har vært for naive i sine møter med sørsudanske maktpolitikere. Slik har de vært med på å konsolidere et «krigsherreregime» i Juba. Når dette bryter sammen, og det hele ender i massakrer på sivile, så stikker de halen mellom beina og mumler om «stammemotsetninger».

Mahmood Mamdani er en rockestjerne, han provoserer bevisst. I Oslo fikk han svar på tiltale, Hilde Frafjord Johnson, som møtte Mamdani i en podcast i regi av Du Verden, reagerte selvsagt sterkt på å bli tillagt medansvar for massakrer på tusenvis av mennesker i Juba i desember 2013. I gamle festsal ristet diplomater på hodet, mens akademikere forsøkte å nyansere bildet av Norges engasjement i Sør-Sudan etter professorens innlegg. Men Mamdanis angrep åpner for en debatt som må tas, den om norsk engasjement ute, om den er politisk eller annet. «Oslo» ble et skjellsord i Midtøsten etter Oslo-prosessen. «Norge» er ikke et skjellsord i Juba. Skal det fortsette slik, må også vårt engasjement kunne diskuteres utover i korridorene hos Utenriksdepartementet, eller i akademia. Mamdani tar hardt i, men kanskje er det nødvendig. For hvilken rolle har egentlig Norge i det som har skjedd, og skjer i verdens yngste stat? Er vi bare en seremonimester for de gode tidene? Eller har norske diplomater også et ansvar i de dårlige?

Mer fra: Debatt