Norsk politikk på flyktningområdet samsvarer ikke med signalene som den norske befolkningen gir, for den norske befolkningen stiller virkelig opp for flyktninger og asylsøkere: Hver tredje nordmann gjorde det i 2015. Med eksempel i to norske nyhetssaker som nådde internasjonale medier vil jeg også illustrere at norske reguleringer og håndtering av flyktningfeltet gir signaler som setter landet vårt i et svært dårlig lys internasjonalt.
– Mitt hjerte er knust over at Donald Trump i dag lukker døren for barn, mødre og fedre som flykter fra vold og krig, sier fredsprisvinner Malala Yousafzai.
Og så var det oss vanlige folk. Ikke-fredsprisvinnere. Ikke-statsledere. Luften er slått ut av oss, mange hjerter er knuste, men vi puster fortsatt. Vi må summe oss, for vi må kjempe videre, og kjempe flere kamper. Vi må være modigere enn før, og enda rausere. På vegne av dem som i disse dager blir fratatt sin stemme globalt.
Uavhengig av Trump, fra før hans så langt svært korte tid ved makten, begynt vi globalt sett å tråkke de første stegene inn i en mørkere og vanskeligere tid. Men Trump er på alle måter mannen som selvfølgelig vippet hele lasset over ende. Dritten traff viften, og viften var i full sving allerede. Norge var med på å få den viften til å snurre. Derfor er det vanskelig å intuitivt forstå hvordan vår regjering egentlig står i forhold til USA i disse dager. Norge er et land som i disse dager har bygget grensegjerde, som kaster ut flest mulig flyktninger og klarer så vidt å ta imot noen kvoteflyktninger.
Linn Stalsberg var tydelig og ba om svar: Hva mener egentlig norske politikere nå? Svarene kom i et intervju i VG like etterpå: «Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende reagerer på Trumps innvandringspolitikk».
– Vi har en plikt og et ansvar for å beskytte mennesker på flukt. Norge gjør en stor innsats på dette området både i nærområdene og med dem vi tar til Norge. Dette ansvaret har også USA, sier Solberg til VG.
Omtrent samtidig med dette kom Canadas Trudeau med sitt standpunkt: Canada vil ta imot flyktninger som USA avviser. Rygg dekket. Moralsk lederskap. Det er nok mer enn hva kan vi si om Norges håndtering av realitetene. Hvordan skal vi stå med rak rygg når vi kritiserer utviklingen i USA?
Mange nordmenn er tydelig svært opprørte. Vi reagerer, diskuterer, skriver, tolker, grubler, blir bekymret, blir forbanna, går i tog og holder viktige verdier høyt. Og en del blir motløse, blant annet fordi dramatikken i USA er noe vi kjenner så altfor godt igjen i situasjonen hjemme. Det er store, og forferdelig gode grunner til å bli motløse, til at mørke tanker går i loop i disse dager.
De politiske grepene både ute og hjemme rammer så brutalt og stygt at man nesten får lyst til å snu seg bort eller legge ut på skogstur uten mobil til evig tid. Mange av oss opplever at politikken rammer oss svært personlig. Vi opplever at den er i stand til å skade våre liv. Den rammer oss, den rammer dem vi elsker, dem vi er venner med, dem vi er solidariske overfor. Våre søstre og brødre – og andre – både i innland og utland.
Womens March for Washington ble markert i Oslo, Bergen og Trondheim med en kjempeoppslutning. Protestmarsjen i Oslo skjedde ifølge arrangørene i solidaritet med våre amerikanske søstre for å uttrykke våre felles verdier: Likestilling, mangfold, inkludering, klima og et bærekraftig miljø. Initiativtaker Brit-Agnes Sværi understreker at marsjen ikke skulle være en anti-Trump-demonstrasjon, men det heller var ment som en anledning til å si hvilke verdier vi ønsker mer av i samfunnet, skriver Aftenposten. 4,5 millioner mennesker verden over marsjerte denne dagen.
Stengte grenser
På hjemmebane står det rett og slett veldig dårlig til med flyktningpolitikken. For Norge stenger også grenser, fratar borgere med flyktningbakgrunn sine norske statsborgerskap, har tvangsutsendt haugevis med afghanske enslige mindreårige, på bakgrunn av en uvitenskaplig og ikke troverdig alderstest. Norske myndigheter ville nekte 5500 asylsøkere som kom over Storskog realitetsbehandling av asylsøknadene og kaste dem ut over grensen til Russland.
Norske myndigheter lager mange nye begrensninger og reguleringer overfor flyktninger i Norge. Reguleringer som var ment som midlertidige grep, foreslås å gjøres varige. Norske myndigheter er ikke bekymret og fortvilet når kriserammede Hellas, og Serbia, får et kjempeansvar med å ivareta mange titalls tusen flyktninger under forhold som er ganske enkelt livsfarlige. De priser seg lykkelig for at de slipper unna, og videre legger de ned mottaksplasser på stor skala.
Et par av de ytterst få nyhetene som nådde fra Norge og ut i den store verden det siste året, handler faktisk om den norsk-russiske grensen og flyktninger. Det er ikke ofte internasjonale redaksjoner rydder timeplanen for å ta seg en tur til Norge for å sjekke hva i huleste nordmennene egentlig driver med.
Den ene store saken er om den arktiske fluktruten, og hvordan Norge altså avviste tusenvis av asylsøkere som hadde valgt denne ruten. Spesielt oppsiktsvekkende var nettopp det at Norge, en «humanitær stormakt», kunne finne på å blåse i UNHCR, Amnesty International, Human Rights Watch sine svært tydelige beskjeder, som gikk direkte til regjeringen. Regjeringen kavet og virket som at de ikke visste hva de drev med, og for hver nye ytring, forverret de situasjonen de hadde stelt i stand. Regjeringen bygget jo avgjørelsene på Storskog-instruksen, som var vedtatt i Stortinget, og indignasjonen var stor blant Stortingspolitikere når de innså hva de hadde gått med på i avstemningen. Hadde Stortinget blitt først bak lyset? Det brydde selvsagt ikke internasjonale medier seg om, de var opptatt med å dokumentere hvordan Norge kjørte grunnleggende menneskerettigheter på ræv.
Den andre saken jeg har i tankene er når Reuters sendte ut en melding om det norske grensegjerdet mot Russland. Flaut for oss. Hele verden satte nok en gang søkelyset på Nord-Norge. Sør-Varanger kommune, som har det tetteste grensesesamarbeidet med Russland ble nok en gang ignorert av Oslo. BBC skrev at «nordmenn ler av grensegjerdet», «Norge bygger gjerde mot Russland for å stenge ute flyktninger», skriver Independent, Politico Europe i Brüssel skrev om det, The Times skrev om grensegjerdet at «grepet er en del av en kontroversiell omvending av Norges asylsystem - hittil en av de mest gavmilde i verden». Det er nitrist lesning. Og så vidt meg bekjent oppnådde Norges politikk sin første sammenlikning med Trump-politikken som kom frem i hans valgkamp.
Regjeringen er i utakt med befolkningen
Skal vi gjøre det litt bedre nå fremover? Skal vi oppføre oss redelig og i tråd med de signalene som Solberg og Brende forsiktig begynte å sende i USAs retning nettopp?
I løpet av bare et år har den norske grasroten kjempet hardt for at Norge skal ta ansvar for mennesker på flukt. Og behandle dem med respekt og verdighet når de har kommet til vårt land. Refugees Welcome og utallige norske organisasjoner sto for den landsdekkende demonstrasjoner under «Bevar Asylretten». Med Antirasistisk senter og en lang rekke medarrangører har det blitt arrangert store fakkeltog landet over under tittelen «Tusen lys for mennesker på flukt». Refugees Welcome samlet inn nesten 40 000 underskrifter i løpet av uke til støtte for Mahad Mahamud som mistet statsborgerskapet, og alle andre i samme situasjon. Vi jobber, vi står på. For vi vil ha et skikkelig og anstendig land, som behandler folk etter rettsstatlige prinsipper.
Vi på grasroten er i ferd med å bygge en enda sterkere, bred og stor identitet. Allianser og bånd skapes mer og mer, gode intensjoner og gode ideer blir realiteter. Vi vil ikke ha noen splittelse – og heller ingen polarisering. Høyresiden har blitt trukket mer mot høyre, men resten er stort sett ved det samme. Antirasister er alltid antirasister, og blir ikke nødvendigvis mer radikale. Men vi får mange svært gode anledninger til å ta i bruk vårt tankegods, vår tro, vårt syn, vår styrke.
Det er særlig mange kvinner som står for arbeidet med flyktninger i Norge. Mange av dem tenker på kvinnene og barna som står oppi alt dette vanskelige: Det er ingen forskjell mellom våre egne barn og barna til kvinnene som flykter til Norge. Vi gir en hjelpende hånd til pappaene som komme alene fra Aleppo. En pappa som bor i Norge, og kom over Storskog, har 5 døtre i Aleppo. Han er knust. Stadig politisk press for innstramninger på familiegjenforening hjelper ikke på hans smerte.
Noen av oss er mamma eller bestemor for en eller flere – eller en hel haug – afghanske gutter. «En av mine afghanske sønner har blitt hentet i natt, nå er han fengslet, og skal deporteres», kan man høre. Det er vondt. Innvandringsregulerende hensyn er ikke en akseptert forklaring, ikke en god nok begrunnelse for å påføre et ungt menneske med en drøm om en trygg framtid og skolegang så mye smerte.
Norsk engasjement utover landegrensene
Vi må bygge sterkere og sterkere bånd med vårt europeiske og globale nettverk. Mellom vanlige folk som mener at landegrenser faktisk er til for å krysses – både frem og tilbake, og som er villige til å stå for dette. Erfaringsmessig vil syrerne som nå har fått opphold i Norge gjerne bo hjemme i sitt eget land. Det er vel ingenting irakerne heller ønsker enn at Irak er trygt for dem. Og de afghanske ungdommene, de trenger utdanning og mat å spise, voksne som er glad i dem og som er i stand til å passe på dem. Det kan de ikke få i Afghanistan nå. Men de elsker landet sitt, de vil at det skal være et godt land å leve i. Og kanskje en dag vil de krysse grenser for å dra tilbake. Inntil videre er disse menneskene ressurser, venner, nye medlemmer av fellesskapet her hos oss.
Vi skal samles, ikke splittes. Vi bør ta med oss mantraet i kunstneren Shia LeBeouf sitt prosjekt: He Will Not Divide Us. Et videokamera er festet på veggen til The Museum of the Moving Image i New York, og publikum er invitert til å stå foran kameraet og gjenta frasen «He will not divide oss» så mye de vil og så lenge de vil. Det blir livestreamet sammenhengende i 4 år, så lenge Trump sitter ved makten.
Ikke bare mot Trump. Men for oss. Vi skal fortsette å si hvilke verdier vi ønsker mer av i samfunnet, og samtidig sørge for å bære disse verdiene stolt, gjennom handling. Trump er lett å ta stilling til. Det er ikke like lett å faktisk sette i gang med å bidra til å styrke de kreftene som jobber i motsatt retning av ham. Ta i et tak! For Norge og verden trenger deg. Du som ser menneskene, som ikke ser grensene, men som ser mulighetene og bygger broene.
- Bildet er fra et hyggelig måltid hvor flyktninger og asylsøkere fra Teisen mottak ble med hjem på besøk.