Debatt

Hva nå, lille land?

Hvorfor Frankrike? Verden sørger sammen med landet som igjen er hjemsøkt av terrorens beregnende ondskap.

Bilde 1 av 4
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En tildekket spinkel kropp på asfalten. Ved siden ligger den lille dukken i rosa kjole. Hensynsløsheten i angrepet sent på kvelden 14. juli i Nice, på den symbolske Bastille-dagen i Frankrike, kjente ingen grenser. At angrepet i tillegg ble gjennomført i en provinsby, kan få uendelige følger for et allerede dypt traumatisert Frankrike – i første omgang økt frykt og politisk selvransaking.

Den myteomspunne strandpromenaden Promenade des Anglais er blitt et åsted, og vil i lang tid være preget av kvelden da glede og feiring ble snudd til et ufattelig blodbad. I det ligger også vissheten om at det ikke finnes trygge steder om gjennomføringsviljen til å ta med seg uskyldige mennesker i døden er sterk nok. Siden angrepet på satireavisen Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris i januar i fjor, har Frankrike opplevd en rekke små og større terrorlignende og terrortilknyttede angrep, hvorav det blodigste var den koordinerte terrorhandlingen mot målene Stade de France, fortauskafeer og konsertstedet Bataclan i hovedstaden 13. november, med 130 menneskeliv på samvittigheten.

Landet har vært i høy beredskap siden. Alle som har vært i Frankrike det siste halve året, også i Provence, har ikke kunnet unngå å føle uroen ved nærværet til patruljerende sikkerhetspoliti med fingeren på avtrekkeren. Så sent som under filmfestivalen i Cannes i mai, en naboby til Nice, kunne det lokale næringslivet fortelle at mange av de faste tilreisende hadde latt være å komme på grunn av de store folkemengdene som var ventet å samle seg. Denne kvelden var ikke bevæpning og forholdsregler nok. Kanskje hadde både innbyggere og tilreisende i Nice glemt å være redde etter den vellykkede avviklingen av sommerens fotball-EM?

Når terroren rammet igjen gikk gjerningsmannen etter den største menneskemengden han kunne finne. Nasjonaldagen ved avslutningen av fyrverkeriet var derfor ikke tilfeldig valgt. Det var på alle vis friheten som ble angrepet. Terroristen brukte en tung lastebil som våpen for å ramme de mykeste målene som tenkes kan. Familier, vennegrupper, kjærestepar og andre som feiret nasjonaldagen i landets femte største by, et feriemål også svært mange nordmenn har et nært forhold til. Det er et angrep på uskyldige. Det er et angrep på hele Frankrike, og det rammer i hjertet så vel økonomisk som politisk, ikke bare i Paris, men i de kulturelle, kulinariske og historiske arnestedene som gjør Frankrike kjært og mytisk for en hel verden frankofile.

Men også i kulturlandskapet ulmer den gamle imperialisten. De økende klasseskillene, utenforskapet, fattigdommen og rasemotsetningene som har fått parisiske forsteder til å brenne, er ikke mindre påtakelige om man krysser jernbanelinjene og forviller seg bak turistrestaurantene og hotellene i Provence, enten det er jetsett- og sosietetsbyer som Cannes og Nice, eller sosialistiske bastioner som Marseille. Frankrike bærer med seg en tung arv fra nordafrikanske kolonier, blant dem Algerie og Tunisia, samtidig som en hel generasjon franskmenn med bakgrunn fra koloniene identifiserer seg med dagens kriser og kriger i sine opprinnelsesland, særlig der hvor Frankrike er involvert.

Etter Nice-angrepet har president François Hollande mobilisert hærens reservestyrker og forlenget unntakstilstanden. Franske ledere ser forståelig nok behovet for tyngre våpen og sikkerhetsforanstaltninger. De burde også se behovet for en erkjennelse av de dypereliggende årsakene til den økte radikaliseringen og terroren som har herjet landet de siste årene. Noe av årsaken ligger i Frankrikes involvering i Syria og Midtøsten, men i en bredere forstand ligger det i Frankrike som en sekulær stat. Både politisk og sosialt kan Frankrike virke hjerteløst og kompromissløst i møte med det «ufranske», enten det er kulturelt eller religiøst. At den offentlige dialogen er militant snarere enn forståelsesfull, skaper aggresjon, store splittelser, sosialt armod og bunnløs frustrasjon blant mange som faller utenfor. Det forsvarer på ingen måte barbariske handlinger som massedrapet i Nice, men det er trolig ut fra disse skyggene gjerningsmannen i Nice kommer.

Så langt har ingen organisasjon påtatt seg ansvaret for udåden utført av den 31-årige sjåføren født i Tunisia og bosatt i byen han kvestet, men angrepet bærer flere av kjennetegnene til terrornettverk som IS og al-Qaida. En to år gammel videooppfordring, eller snarere en trussel fra IS-talsmann Abu Muhammad al-Adnani, ble gjentatt nå like før Ramadan i juni, hvor angrep med bil er et av virkemidlene som nevnes sammen med blant annet eksplosiver, ammunisjon og kniv. Her ble det også understreket at angrep på de «vantros» hjemsted heller er å foretrekke enn at radikaliserte «troende» drar til IS-kontrollerte områder i Midtøsten for å delta i krigshandlinger. Denne typen angrep krever minimal planlegging, og vi har sett det bli gjennomført mange ganger før, særlig i Midtøsten, men aldri i så stor skala og med så brutal kraft som i Nice.

Om IS’ oppfordring nådde eller ble avgjørende for 31-åringens skjebnevalg, får vi kanskje aldri vite. Han hadde fra før ingen kjent tilknytning til terrorceller av noe slag, men våpnene han hadde med seg i bilen tyder på at det uansett motivasjon ikke var en grunnløs, spontan handling. Besluttsomheten er det imidlertid ikke mulig å fatte når man ser marerittet han etterlot seg på Promenade des Anglais. En av verdens vakreste strandpromenader som ingen terror skal hindre oss i å dra tilbake til. Det skylder vi Frankrike og friheten som brast.

Mer fra: Debatt