Hva mannen ikke må gi til jul

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vi har akkurat lagt bak oss seksten dager mot vold mot kvinner. FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner startet 25. november og ble markert over to uker. På disse dagene har sikkert en haug med kvinner blitt banka opp, truet og voldtatt, uten at vi har vært nevneverdig opptatt av det. For vold er et kvinneproblem, og kvinneproblemer vet vi jo hva betyr: De gjøres det lite med.

Jeg var så uheldig at jeg åpnet en konferanse den dagen på Litteraturhuset. En rød knapp-aksjon, der alle som var tilstede jobber med nettopp – vold mot kvinner. De jobber også mot vold i nære relasjoner. Med andre ord: Mannen var ikke glemt denne dagen heller slik som alle andre dager i året. Og han blir også slått. Barn blir slått og dyr blir slått. Men først og fremst folkens, er det kvinner som blir banka opp. Basta!

Det har lenge vært en kamp for å få slutt på volden. Amnesty har hatt kampanjer der de har fått menn til å fronte kampen mot vold mot kvinner, med slagordet «Ekte mannfolk slår ikke». En kampanje de har hatt siden 2004. Konfliktrelatert vold rammer begge kjønn, ble det sagt på seminaret. Altså den slåssingen du kanskje kommer til å ha i jula, rammer dere begge, mens den grove systematiske volden, den rammer først og fremst kvinner. Norske kvinner, ikke bare innvandrerkvinner. Man tenker ofte på dem når man hører om voldelige menn, selv om de er spesielt utsatt hvis de drar fra ektemannen, for innvandrerkvinner kan i tillegg risikere å miste oppholdstillatelsen sin. Det gjør ikke etnisk norske kvinner, likevel er det dem som sier minst ifra. Fasade! Det koster samfunnet enorme summer. Ikke fordi det er dyrt at en kvinne rømmer fra mannen sin hvis hun til slutt tør det, men fordi hun ofte må sykmelde seg. Hun må flytte, gå under jorda, hun mister jobben sin, hun blir psykisk syk. Kvinner går ofte ikke fra et voldelig hjem i frykt for å bli fattig. Det som er flaut, er at dette lett kan gjøres noe med.

Alle som jobber med dette sier det. I løpet av hele voldsdagen på Litteraturhuset ble det gjentatt som et mantra: Problemet er juridisk, problemet er på toppen, dette problemet kan ordnes opp i med bedre kommunikasjon, med bedre samarbeid mellom krisesentre og politi og annet hjelpeapparat. Det var en mann i salen som kunne fortelle om en kvinne, som hver natt blir voldtatt av mannen sin. Hun drar ikke fra barna sine i frykt for å miste kontrollen over hva han kan gjøre med dem. Der hun bor, fins det ikke krisesentre, hun må til en annen by. 150.000 kvinner opplever dette. 75 prosent sier aldri ifra. Politiet burde gjøre som gode skoler gjør når de flytter mobberen og ikke mobbeofferet fra skolen. At ikke mannen som slår, blir hentet til et senter langt pokker i vold, er for meg et mysterium. Politiet har rett til å anlegge sak mot menn som slår, uten samtykke fra kvinnen. Så langt har vi kommet. Det er bra. Men da må politiet gjøre dette oftere, også når de er kompis med han som slår, på det lille tettstedet langt borte.

Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik skrev den dagen her i Dagsavisen om at «Jul betyr juling». Hun kom med masse dystre fakta om vold mot kvinner. Det jeg lærte den dagen, var at jul egentlig ikke betyr så mye mer juling for flere. Det er ikke noe forskning som tilsier at flere blir utsatt for vold i jula eller i feriene, men at volden kan eskalere fordi det er flere dager fri, at det er dager uten at du skal på jobben, gjør at de som blir slått får kjenne det ekstra i jula. Vi skal huske på at krisesentrene har stor pågang uansett årstid. Ørstavik var blant dem som holdt innlegg denne novemberdagen. Hun sabla ned likestillingsmeldingen til Solveig Horne, som egentlig skulle være der den dagen og forsvare sine korte små notater om hvordan regjeringen har skribla ned noe vagt om at dette er et problem i samfunnet blablablabla, uten å bevilge eller satse på kampanjer som kunne gjort noe med det, som om vold mot kvinner er den masete toåringen alle vil skal sovne i juleselskapet. Som Ørstavik sa: «Likestillingsmeldingen sier ikke noe galt, men den gjør heller ingenting for likestillingen!» Ronny Røste, Solveig Hornes stedfortreder og politiske rådgiver fra departementet hennes, sa at altfor få anmelder voldtekt i Norge. Interessant at dagen før gikk forsvareren til en av landets største seksualforbrytere, Johnny Veum, ut og sa: «Å framstille seg som voldtektsoffer er noe av det sikreste en kvinne kan gjøre». Årets sitat spør du meg. Hva slags signal er det man sender til kvinner der ute, da? Denne uka hørte jeg på radioen om en undersøkelse som viser at jenter under 18 år ofte mener det er deres egen feil at de blir voldtatt. Noe kjønnsforsker Jørgen Lorentzen mener er veldig vanlig siden du bærer på så mye skyld i en sånn sak. Som Lorentzen sa på Litteraturhuset: Sex og vold henger sammen, gutter lærer ikke de riktige tingene om seksualitet på skolen. De er vant til å se porno på nett fra de er åtte år, dette må samfunnet ta til seg.

Vold mot kvinner er altså et av de største likestillingsproblemene vi har. Knut Storberget, tidligere justisminister, som stod opp mot vold mot kvinner, sa senest i høst at for han er likestilling rettferdighet. Jo mer likestilte vi er, jo mindre vold, viser all forskning. Rart at vi da har en regjering som forkorter fedrekvoten og jobber mot likestilling. Kanskje nå når Solveig Horne får en ny sjanse og slipper integreringsbiten, vil ta tak i nettopp dette? Tenk at ved å la mannen og kvinnen ta like mye permisjon, eller tjene like mye gjennom sitt yrkesaktive liv så reduseres volden. Likestilling er noe alle bør ønske seg til jul, spesielt de mennene som slår. Fredelig jul!