I en bredt anlagt feature-artikkel i Dagsavisen den 20. oktober gir utenriksredaktør Ivar A. Iversen oss et spennende innblikk i det lukkede fjell-landet Bhutan. Bhutans system med et eget lykke-mål kan være noe Norge bør lære av. Hva med et strategisk samarbeid mellom Norge og Bhutan?
Flere og flere hevder nå at dagens kapitalistiske system gjør det umulig å unngå en større global temperaturstigning. Vi er på full fart mot en krise, som vil ramme matproduksjonen globalt. Et av problemene er kanskje at vi ikke har gode mål på det vi vil med samfunnene våre? Alle snakker BNP og vekst. Men hva med å måle det vi mest trenger: Velvære, tilfredshet, lykke og økologiske rammer vi kan virke innenfor.
Den store bærekraftskonferansen Rio+20 (juni 2012) og de årlige partsmøtene innenfor klimakonvensjonen ender med at partene snakker forbi hverandre. Nye forpliktende avtaler forblir i det blå, og folk flest mister tilliten til forhandlinger, og kanskje til politikere. Enhver er sin egen lykkes smed.
Det vi kan lære
Min påstand er at vi kan lære noe av et av verdens fattigste land, Bhutan. I 1972 innførte de et nytt måleinstrument; brutto nasjonal lykkeindeks (Gross National Happiness Index). Dette er et multidimensjonalt mål, koblet opp mot et sett av politiske og programmatiske verktøy for å være så praktisk anvendbart som mulig. Lykkeindeksen baserer seg på periodiske undersøkelser som er representative for distrikt, kjønn, alder, by - land, inntekt osv. Lykken blir sett på som multidimensjonal, altså ikke bare målt etter subjektiv lykke-følelse. Jakten på lykke ses som en kollektiv størrelse på samfunnsnivå, selv om den oppleves dypt av individet.
Målet er ment å være et hjelpemiddel for at folk og nasjon skal styre mot lykke, primært ved å forbedre situasjonen til de ikke-lykkelige. Indeksen tillater å analysere hvor ikke-lykke oppstår og for hvem og teorien er at det da blir en overkommelig oppgave å ta tak i disse forholdene. Den bhutanske indeksen måler resultater i forhold til psykologigsk velbehag, tidsbruk, nærmiljøvitalitet, kulturelt mangfold, økologisk motstandskraft, levestandard, helse, utdanning og godt styresett. De mest subjektive variablene vektes lettest. Et tilstrekkelighetsnivå brukes på hver variable. Folk kan være lykkelige om de skårer 66 prosent i de vektede variablene.
Globalt bruker vi BNP for å måle retningen på samfunnsutviklingen. Men begrepet sier ingenting om gjennomsnittsinntekt, og hvilke retning samfunnet utvikler seg i med hensyn til ulikhet. All økonomisk aktivitet måles. Kutter vi ned all stående skog vi har, eller fisker opp all fisken vi har råderett over, så øker BNP. Eller om vi pumper opp så mye olje som vi bare kan, så stiger BNP til uanede høyder. Til og med den oljen som ligger under isen. Paradokset er at det som gjør oss rike på penger, ødelegger miljøet og klimaet vårt på sikt. Derfor må vi få noen nye målestokker for hva et godt liv og et godt samfunn er.
Et strategisk samarbeid, Heikki?
Bhutan er ikke noe mytisk Shangri-La. Det er ikke et jordisk paradis. Det er problemer knyttet til landets behandling av nepalske flyktninger. Og mye annet politisk. Men det forblir fascinerende at dette lutfattige landet har utarbeidet en alternativ måleenhet for det som kanskje er det også vi bør måle; lykke. Et komplekst lykkebegrep. Noe å tenke på for oss i det materielt lykkelige Norge?
Det nevnes ikke i Iversens artikkel at han fulgte med som del av en delegasjon med den norske utviklingsministeren Heikki Holmås. Holmås og Norge var i Bhutan for å diskutere et viktig energisamarbeid for utvikling. Et nærliggende spørsmål nå blir derfor: Heikki Holmås; du representerer et politisk parti som tradisjonelt har vært kritiske til ensidig økonomisk vekst. Ser du for deg et samarbeid med Bhutan for å skolere oss på problematikken? Ser du for deg at vi som rike kan lære av de som fattige? Kanskje vi kan vise veien for nye relasjoner mellom nord og sør, i en felles streben etter å ta vare på vårt felles hjem? Hvorfor ikke? Eller er jeg helt på jordet her, med litt vel romatiserende tanker?