Kronikken er skrevet i samarbeid med Tone Fløtten, daglig leder ved forskningsstiftelsen Fafo, og Sissel C. Trygstad, forskningssjef ved forskningsstiftelsen Fafo
Populismens frammarsj i flere land i Europa og presidentvalget i USA tolkes som at folks tillit til samfunnsinstitusjoner er i kraftig endring. Valget i Nederland viste framgang for ytterpartiene. I Frankrike er det fortsatt spenning om høyrepopulistene vil gjøre et brakvalg i april. En del av forklaringen til britenes nei til fortsatt medlemskap i EU, det såkalte Brexit, er knyttet til folkets opprør mot eliten.
Tillit forutsetter forutsigbarhet. Er det noe som karakteriserer populistiske strømninger er det nettopp fravær av det forutsigbare. Populismen er derfor i seg selv en trussel mot tillit.
Sett med forskningens øyne
I dag avholdes Fafo-konferansen «Tillit i populismens tid». Vi peker på seks utviklingstrekk som kan rokke ved det norske tillitssamfunnet:
Den norske arbeidslivsmodellen forutsetter tillit mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Med unntak av noen hektiske uker under lønnsoppgjørene er forholdet stort sett preget av konstruktivt samarbeid. Dette er en suksessfaktor for norsk arbeidsliv. Men det er synkende organisasjonsgrad og færre virksomheter som er omfattet av tariffavtaler i privat sektor. Arbeidsledigheten har økt samtidig som sosial dumping skaper utfordring i flere bransjer. Nesten en av tre tillitsvalgte i deler av privat sektor samarbeider ikke med arbeidsgiveren sin. Hvis partssamarbeidet svekkes vil det få betydning for den tillitsbaserte arbeidslivsmodellen.
Et annet urovekkende trekk er at lønningene til de «nederst» i privat sektor har stått mer eller mindre stille siden 2008. Forskjellene øker. Sammenliknet med andre nordiske land skiller Norge seg ut med størst avstand mellom de lavest lønte og de med «vanlige» lønninger.
I en undersøkelse Respons Analyse gjennomførte for Fafo i 2016 svarte seks av ti at økende ulikhet er uheldig. Men mange aksepterer at det er slik: nesten fire av ti mente at vi må tåle større inntektsforskjeller for å sikre økonomisk vekst.
Parallelt med økt ulikhet øker barnefattigdommen. Ett av ti barn opplever vedvarende lavinntekt, noe som er nær en tredobling på få år. Hva gjør fattigdom og økt ulikhet gjør med tilliten. Vil vi fortsatt stole på den norske arbeidslivsmodellen og velferdsstaten når de svakest stilte blir hengende etter og vi ikke lykkes med å verne barn mot fattigdom?
Barnefattigdom henleder dessuten oppmerksomheten til temaet som kanskje oftest trekkes fram i tillitsdebatten: Hva betyr innvandring for tillit og samhold i det norske samfunnet? Fattigdommen er stor i enkelte minoritetsgrupper, blant annet på grunn av lav sysselsetting. Vil skepsisen til innvandring øke når noen grupper systematisk står utenfor arbeidslivet og har større risiko for dårlige levekår?
Større motsetninger i offentlig sektor
Offentlig sektor forvalter felles midler og er ansvarlig for velferdstjenester, mange av dem til svake og utsatte grupper. Vi må kunne stole på at det ikke sløses med midlene og at makt ikke misbrukes. Tilliten til at det offentlige skjøtter sine oppgaver til fellesskapets beste er blant annet avgjørende for innbyggernes skattevilje.
Tillit krever åpenhet. En forutsetning for åpenhet er at arbeidstakerne fritt kan fortelle hva som fungerer bra og dårlig. Forskning viser at dette ikke alltid er enkelt. I 2016 svarte nesten fire av ti at toppledelsen begrenser hva ansatte kan uttale seg om offentlig, av hensyn til virksomhetens omdømme. Offentlig ansatte vurderer muligheten til å ytre seg utenfor arbeidsplassen som dårligere enn privat ansatte.
Når kunnskap blir uinteressant
Forskere nyter stor tillit i befolkningen. I 2016 sa tre av fire at de hadde høy tillit til forskere. Bare en av fire hadde høy tillit til politikere og journalister.
Flere analyser peker på at valgkamputspill nå i større grad baserer seg på følelser enn fakta. I fjor fikk norske politikere kritikk for å bruke resultater fra forskningen slik det passet dem. Nå kan vi stå overfor en ny og forverret situasjon der politikerne ikke forholder seg til kunnskapen i det hele tatt. Fake news og alternative fakta er begreper som i løpet av få måneder har blitt allemannseie. Hvis vi ikke klarer å skille mellom det ekte og falske kan beslutninger bli tatt på feilaktig grunnlag. Når det kuttes det i avisredaksjonene blir det færre til å ettergå det som framstilles som fakta. Det stiller større krav til oss forskere. Flere må være villige til å korrigere når politikere presenterer kunnskap feil. Spørsmålet er om vi kommer til å nå gjennom lydmuren.
Den første store testen på om den internasjonale utviklingen vil prege det norske samfunnet blir den forestående valgkampen. Dersom den føres på et saklig og redelig grunnlag vil det være et godt bidrag for å bevare det norske tillitssamfunnet.