Jeg er rik, arvet min bestefar. Jeg snakker fransk og har utdannelse fra de fineste akademiske steder. Jeg er en racer på ski, går Birkebeiner’n uten å bli andpusten. Og så har jeg så utrolig lyst å bli statsminister. Stem på meg.
Han sa aldri det, Jonas Gahr Støre. Men hele Arbeiderpartiet var tydelig på at prosjektet ved årets valg var regjeringsmakt. Det var ikke saker, det var posisjon.
I alle fall opplevdes det slik. Det var helt umulig å få øye på hensikten. Det var svært vanskelig å få øye på den bærende konstruksjonen i det politiske samfunnsbyggverket.
Selv om jeg er den første redaktøren i Telemarksavisas mangfoldige liv, fra fødselen 1. oktober 1921, som ikke har vært med i Arbeiderpartiet. I min bakgrunn, som typograf og aktiv i Bergen Grafiske Forening fra jeg var 16 år gammel, var alt til høyre for venstresiden i SV sett på som høyreavvikere. Og jeg gikk aldri inn verken i NKP, AKP (ml) eller SV som sto ganske sterkt i dette miljøet.
Men jeg har alltid vært overbevist sosialdemokrat. Jeg har til og med noen ganger, lett spissformulert, sagt noe slikt som at « … om man har lest norsk historie og ikke er sosialdemokrat, da har man ikke skjønt hva man leste».
Nå mener jeg at det er mange flere partier som er sosialdemokratiske. Om man ser nøye på det, er det sosialdemokratisk tankegods hos alle sammen, alle som kommer til å være representert på Stortinget de neste fire årene.
Men uansett har det vært Ap som har vært den fremste fanebæreren for sosialdemokratiet i norske historie. Og dette er en interessant historie.
Etter min mening er det to viktige faser, viktige kamper i denne historien:
1: Kampen mot nøden.
2: Kampen mot fattigdommen.
På mange måter kan man kanskje si at kampen mot nøden ble avsluttet med det banebrytende kriseforliket i 1935. Da man anerkjente at politiske motstandere, med en litt annen agenda, likevel kunne skape flertall for det samme målet.
Krigen kom og etterkrigstiden ble gjenoppbygging og der ble altså kampen mot fattigdommen det sentrale. Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Haakon Lie og andre, var både nødvendig tøffe og målrettet etter at krigens mørke hadde lagt over landet. Det var ikke bare snakk om å gjenoppbygge landet. Det var snakk om å dele ut kortene på nytt. Og fattigfolk skulle få bedre kort. Dette klarte sosialdemokratiet. Dette klarte Arbeiderpartiet. Folk som tidligere aldri hadde fått muligheten, aldri var i nærheten av privilegiene som en god stat gir sine barn, fikk nå sjansen til utdannelse, til velstandsøkning. Underklassen ble mellomklasse, i løpet av de tre-fire tiårene fra fredsdagene i 1945.
Arbeiderpartiets hovedproblem i dag, egentlig hele velferdssamfunnets hovedproblem forresten, tror jeg at man ikke riktig har klart å besvare:
Hva er oppgaven nå?
Hva er vårt prosjekt, vår misjon, vårt eksistensgrunnlag inn i et nytt århundre, et nytt årtusen?
At Ap mange steder, i forrige uke gjorde et av sine dårligste valg siden krigen, i Telemark var årets valg det nest dårligste, er en ting. Sånn er det politiske livet.
Mangelen på ideer er mye verre enn mangelen på stemmer.
Nå er det helst sikkert mange som har langt mer intellektuelle og akademiske måter å nærme seg dette spørsmålet enn meg. Og det er helt greit. Men personlig tror jeg at sosialdemokratiets viktigste oppgave inn i en ny tid er trygghet.
Jeg mener at vi trenger en statsbærende politisk bevegelse som har som sin fremste agenda å sikre trygghet for:
1: Våre barn, i barnehage og skole. I Norge skal man være trygg på at man får et skoletilbud der man bor. At man har tilgang på en barnehage man kan bruke. At ungene både har riktig pedagogisk tilbud og en skole nær seg. Når mange kommuner i Norge legger ned skolene, som skoleåret etter oppstår som Montessoriskoler, så er det et svik mot befolkningen. Da abdiserer kommunen fra sin viktigste oppgave, å tilby ungene en god skole der de bor. Det er helt greit at det kan finnes noen tilbud om alternativ pedagogikk. Men om ikke kommunene klarer å opprettholde skolene sine i folks nærmiljø, men Montessori klarer det, så er det selvfølgelig et dramatisk nederlag for kommunen. Et svik mot innbyggerne.
2: Våre eldre. Det er uverdig i et land som vårt at det skal gå gamle slitere rundt og frykte at de ikke får plass på sykehjem, sykehus eller aldersboliger når de trenger det. At det hver eneste måned skal finnes mange mennesker med dyp og bitende angst for at de skal bli overlatt til seg selv, hjelpeløse, i livets siste og mest sårbare fase. Dette er ikke riktig.
Jeg mener at vi ikke trenger være best på alt mulig i Norge. Vi må akseptere at det finnes land som er bedre på noe. Vi må ikke være i teten på alle statistikker hele tida. Og da må vi velge.
Vi bør velge trygghet. Trygghet for våre unger. Og trygghet for våre eldre.
Det betyr ikke at vi skal være konservative opp mot det reaksjonære. At vi skal være introverte i forhold til verden, at vi skal være skeptisk til teknologi og passiv til næringsutvikling. Vi skal slett ikke det. Vi skal stå i første rekke for å heve nivået på skolene, teknologi, kunnskapsnivå, lærerkvalitet, skolebygninger. Vi skal også være gode på omsorgsteknologi som kan gi svært mange seniorer et mye bedre liv.
Men vi skal ikke, slik våre politikere nå later som, gå i den fellen at vi tror at det er Stortinget og regjeringen som skaper private arbeidsplasser. Vi hører stadig de sier noe i retning av: «Vi har skapt 100.000 eller 300.000 arbeidsplasser». Det er usant.
Arbeidsplassene skapes av folk som lever, driver verdiskapning og får til ting i hele Norge. Og en av årsakene til at de klarer dette og skal klare det framover, er at de er trygge på at ungene har en god skole og familiens seniorer, har det trygt og godt i sin alderdom.
Denne tryggheten genererer skaperkraft, pågangsmot, optimisme og framgang. Og det bør være et mål for landet vårt, det fantastiske prosjektet som heter Norge og som har eksistert i 112 år nå.
Jeg er altså sosialdemokrat. Og det har jeg tenkt å fortsette å være. Så gjenstår det å se om noen av partiene er i stand til å definere hva sosialdemokratiet skal inneholde i dag.
Det kan ikke utelukkende være lysten på regjeringsmakt. Det holder ikke. Det har vi helt ferske beviser for.