Somalia. Bare å nevne republikken som strekker seg langs en god porsjon av Afrikas østkyst fremkaller himlende øyne og skuldertrekk. Muligens etterfulgt av et «akk ja» og «nå er det tørke igjen». Eller en liten diskusjon om den siste bombeaksjonen til al-Shabaab.
Somalia er trøbbel, og i Norge omtaler man ofte også somaliere som trøbbel. Enda de er vår fjerde største innvandrergruppe (etter polakkene, litauerne og svenskene) og utgjør noe mer enn 35.000 personer, høyst ulike. En generasjon norskfødte norsksomaliere har vi også, og de fleste av dem klarer seg helt fint.
Men Somalia hører vi likevel mest negativt om. Slik har det vært siden tidlig på nittitallet, da diktator Siad Barres fall førte til oppløsning av den da litt over tretti år gamle republikken Somalia.
Området vi i dag kaller Somalia har hatt mange navn og skiftende grenser gjennom årtusen. Oldtidens egyptere kalte den nordøstlige kysten Punt, et navn vi kjenner igjen i dagens Puntland. Senere trakk kysten til seg både arabere og persere. Et nettverk av handelsbyer og sultanat ble siden underlagt den omanske sultanen av Zanzibar lenger ned på kysten av Øst-Afrika. Fra Adenbukta til det som i dag er den moderne staten Kenya var denne kysten en del av et sofistikert handelsnettverk, hvor varer om røkelse og krydder ble omsatt. På sitt største omfattet dette nettverket handel fra dagens Mosambik i sør, dagens Iran i nord og dagens Sri Lanka i øst. På attenhundretallet tok britene kontroll over en del av dagens Somalia, Italia en annen. Det som ble kalt fransk Somaliland er i dag den selvstendige republikken Djibouti.
Britisk og italiensk Somalia ble republikken Somalia i 1960. Krigen siden 1991 har ført til ny oppsplitting, både Somaliland og Puntland i nord har et slags selvstyre, selv om de ikke er anerkjent som selvstendige stater. De siste årene har det gått bedre, en regjering med norsksomalieren Hassan Ali Khaire som statsminister, og en president, er tilbake på plass i hovedstaden Mogadishu. Den fryktede islamistgeriljaen al-Shabaab har vært på retrett en god stund.
Men om et år skal den 1.500 mannsterke AMISOM-styrken etter planen trekkes ut.
AMISOM, som er den Afrikanske Unions største og lengstvarende operasjon, har vært på plass sør i Somalia siden 2006, da borgerkrigen i landet tok en ny og brutal vending. En svak overgangsregjering organisert i nabolandet Kenya maktet ikke å etablere seg i Mogadishu, som da var truet av Den islamske rettsunion, en konservativ men i mange områder velkommen sammenslutning som søkte å skape ro. Somalia hadde da vært i krig i femten år. Blant aktørene var nabolandet Etiopia. AMISOM lyktes å slå Den islamske rettsunion på retrett, men har slitt med å få has på unionens væpnede arm, al-Shabaab. AMISOM, hvis soldater er hentet fra Somalias naboland har til tider vært omstridt. Både Kenya og Etiopia har egne interesser i landet, og beskyldes ofte for å ville splitte opp Somalia ytterligere. De senere årene er det spesielt Kenya som har blitt beskyldt for å blande seg. Kenya startet sin egen operasjon, på swahili Linda Nchi (forsvar landet), i 2011. Operasjonen har senere blitt en integrert del av AMISOM. Dette har ført til en del misnøye med Kenya i Somalia. Denne misnøyen har al-Shabaab kunnet utnytte. Gruppen har også gjennomført aksjoner inne i selve Kenya, som beleiringen av kjøpesenteret Westgate i Nairobi i 2013, og angrepet mot Universitetet i Garissa i 2015. Angrepene medførte henholdsvis 67 og 147 døde. Angrepene i Somalia og i Kenya har fortsatt gjennom 2017. Man skulle kanskje tro at dette førte politikerne i Mogadishu og Nairobi tettere sammen, men forholdet er anstrengt.
Grunnen til at jeg foretar denne historiske oppramsingen er selvsagt for å understreke at dette ikke bare er en stripe med sand og kaos, som det ofte framstilles som, men at dette faktisk er et strategisk viktig område med en lang historie. Djibouti i nord huser Afrikas største militærbaser, både Frankrike, USA og Kina er til stede med tropper der. I den andre enden, i Mogadishu, har man altså AMISOMs styrke, supplert med rådgivere fra en rekke andre land. Siste tilskudd er en tyrkisk militærbase, åpent i slutten av september.
Somalia er altså inne i et skjebneår. Både nabolandenes engasjement og tilstedeværelsen av personell fra mer fjerne himmelstrøk sier noe om betydningen av et stabilt Somalia. Hva som skjer i Mogadishu de neste månedene og året er rett og slett litt for viktig til å bare mumle «trøbbel» neste gang området nevnes.