Tidligere i sommer fikk jeg en epost fra en nyoppstartet bedrift som tilbød seg å selge bilen min. (Hvordan de hadde fått tak i min epostadresse og visste at jeg kjørte en gammel bil bør bli tema for en seinere spalte). Deres forretningside er å få bilforhandlere til å konkurrere om min bil slik at jeg får best mulig pris. Det beste av alt. De gjør jobben helt gratis, skriver de. Mon det.
Ordet «gratis» har en så fantastisk og uimotståelig apell på oss som forbrukere at vi nærmest føler oss forplikta til å lese videre eller klikke på lenken i mailen. Dermed får ordet selvsagt en minst like sterk tiltrekningskraft på folk som driver med reklame og markedsføring. «Gratis» virker. Det er selvsagt derfor selgere bruker ordet. Enten de er auksjonshus som sier «kjøp kunsten din hos oss, det er gratis for deg. Alle kostnader betales av selger». Eiendomsmeglere som lover at «Vi selger boligen din gratis, kostnadene betales av kjøper» eller pris-sammenligningstjenester på nettet som skaffer deg den billigste mobiltelefonen, PC’n eller hotellrommet, helt uten at du trenger å betale dem en krone. Motta tre ukers gratis abonnement på avisen, første bokpakka gratis. Motta en gratis sykkellykt hvis du kjøper denne hjelmen, gratis montering av hengerfeste hvis du kjøper bil av oss. Det er ikke grenser for hva du kan få gratis hvis du bare betaler nok.
Så kan man jo si at dette er så gjennomsiktig at det er ufarlig. At alle veit at det ikke er gratis å kjøpe bil med hengerfeste. Mulig det, men hvis det hadde vært helt gjennomsiktig hadde vel ikke folk latt seg påvirke. Og da hadde ikke selgerne brukt ordet «gratis» heller...
De aller beste eksemplene er kanskje ulike medietjenester som kaller seg gratis. Det være seg Facebook, Google og LinkedIn, eller TV3 og TVNorge. Det er jo riktig at du som bruker ikke må hoste opp penger i forkant for å bruke tjenesten, men du verden som vi betaler for dem allikevel. Vi betaler med våre data. Vi betaler med vår tid. Og vi betaler med å kjøpe varer og tjenester som annonseres i disse kanalene. Med priser som stiger for å finansiere samme reklame. Facebook påstår at deres forretningside er å knytte folk sammen. Det gjør de jo. Men like sant kunne det vært å si at Facebooks forretningside er å få våre øyne til å kikke på annonser. Men det er jo ikke et like positivt budskap, såklart. Hva er bunnlinja? Den samme som før. Det er ikke gratis, det er alltid noen som betaler. Noen ganger betyr gratis at det er noen andre som betaler. Det er jo gøy. Men svært ofte betyr gratis bare at det er du sjøl som betaler, men på en litt mindre åpenbar måte.
Det kan fortsatt være et godt tilbud, og det er fullt mulig at auksjonshuset, eller bilforhandlerformidleren, eller pris-sammenligningstjenesten gjør en god jobb for deg og skaffer deg et bedre tilbud enn du ville vært i stand til på egen hånd. Eller du ville vært i stand til det, men du slipper å bruke mye tid på det og synes det er verdifullt. Det kan til og med hende at prisen er god og riktig og «verd det». Men gratis er det ikke!