ANNONSE
hdebatt2501

TILSLØRING: Forsøket på å begrave det importerte kraftfôret i definisjonen av sjølforsyn ing, er en tilsløring av en politisk strid med historiske røtter, skriver Svenn Arne Lie. FOTO: GUSTAV P. JENSEN

Vis bildetekst

25-01-2017

Hund begravet på side 72

Norsk jordbruk trenger en ny plattform der jordbrukets samfunnsoppdrag ligger til grunn for utformingen av jordbrukspolitikken.

Bak en kronglete setning på side 72 i regjeringas landbruksmelding, ligger hunden begravet: «Sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør ikke være et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».

Forsøket på å begrave det importerte kraftfôret i definisjonen av sjølforsyning, er en tilsløring av en politisk strid med historiske røtter. Forholdet til importert kraftfôr er kjernen i norsk jordbrukspolitikk. Temaet har politisk sprengkraft.

I 1935 dominerte troen på volum og frihandel. Som dagens Frp-landbruksminister, påsto den gang Venstres landbruksminister Håkon Five, at norsk jordbruk var en suksess. Produksjonen økte og Landbruksdepartementet proklamerte at bondeinntektene vokste.

Den gang som nå speilet ikke myndighetenes tallbruk og virkelighetsbeskrivelser realitetene i sektoren. Bøndene produserte mer, men tjente mindre. Volumøkningen var basert på stadig større mengder importert kraftfôr. Sjølforsyninga stupte. Gjelda vokste. Myndighetene tilslørte realitetene.

Avstanden i virkelighetsforståelse ble etter hvert for stor. Den økonomiske krisa i jordbruket gikk over til en i tillitskrise. Landbruksminister Fives liberalistiske produksjonsaktivisme, med fokus på billig kraftfôr og økt volum, skapte overproduksjon, ustabilitet og et høyt konfliktnivå.

Store endringer tvang seg fram. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet på vårparten i 1935, bygde på en annen forståelse av jordbrukets samfunnsrolle. Matproduksjonen hadde mål og oppgaver som inngikk i en helhetlig samfunnsbygging. Beredskapshensyn, befolkningas trygghet og sjølforsyning var sentralt.

På veien måtte tilsløringene avsløres, og realitetene erkjennes: «Vi importerer fôrstoffer som i mengde tilsvarer hele vår produksjon av korn og erter pluss vår produksjon av sildemel», uttalte den nyslåtte landbruksministeren Hans Ystgaard (Ap). Importen av kraftfôrråvarer utgjorde den gang, som nå, et like stort åkerareal i utlandet som det vi brukte her hjemme (Bonde og statsråd i krisetid. Ystgaard 2016).

For å redusere importavhengigheten og øke sjølforsyningen, måtte produksjonen av mat og fôr på det norske arealet prioriteres. To tiltak var nødvendige: Økte produsentpriser og økt arealbruk i Norge. Det måtte bli mer lønnsomt for bøndene å dyrke eget fôr til husdyrene, og mindre lønnsomt å fôre med importert kraftfôr. Prisforholdet mellom kraftfôr og gras avgjorde verdien av fôrproduksjonen på eget areal. Og dermed også sjølforsyningen. Graset måtte bli mer verdt, og kraftfôret mindre lønnsomt å bruke. Ystgaard innførte en kraftfôravgift.

Motstanden mot økte kraftfôrpriser var stor. Liberalistene i Høyre og Venstre ville ha billig kraftfor, mer frihandel og økt produksjon, og hevda at høyere kraftfôrpris ville svekke næringas økonomiske kraft. I deler av Ap frykta man at dyrere kraftfôr ville gi økte matvarepriser.

Ystgaard og Ap hadde en krevende oppgave. Men de faglige realitetene var på deres side: Billig kraftfôr førte til fallende produsentpriser fordi det ble overproduksjon. Inntektene i jordbruket falt enda mer fordi innenlandsk fôrproduksjon ble erstattet av importert kraftfor. Sjølforsyningen sank.

Historien om kriseforliket tilbyr nyttig lærdom: Jordbrukets vei ut av krisa var en ny plattform der samfunnsoppdraget sto i sentrum. Sjølforsyning handler om den grunnleggende forståelsen av jordbrukets formål og samfunnsoppdrag. Om hvordan samfunnsmålene skal nås, og hvilket areal matproduksjonen foregår på. Den som vil mene noe om sjølforsyning, må forholde seg til importert kraftfôr, og til kraftfôrprisen. Både i 1935 og i 2017.

Forslaget til landbruksminister Jon Georg Dale på side 72 i landbruksmeldinga om å definere norsk sjølforsyning uten å korrigere for importen av fôr, har en historisk parallell til landbruksminister Five sitt forslag i januar 1935 om å fjerne alle restriksjoner på import av kraftfôr.

Opptakten til kriseforliket i 1935 har visse likheter med dagens situasjon. Verden preges av finanskriser, sosial uro og politisk ustabilitet. Sjølforsyningen i norsk jordbruk er i dag svært lav. Økonomien i sektoren er sårbar, der produksjonen er i høygir og gjelda skyhøy. Bøndene produserer seg til fant.

Det er også forskjeller. Mens jordbruket en gang var en progressiv samfunnskraft som forsto jordbrukets samfunnsoppdrag, tilslører mange av jordbrukets ledere i dag sjølforsyningssituasjonen når de krever billig kraftfôr og mer tilskudd til volumproduksjoner. Ap har i dag ingen Ystgaard, og blir i praksis pådrivere for den produksjonsaktivistiske linja som gir lav sjølforsyning.

Realitetene må nok en gang erkjennes, først må tilsløringene avvises. Norsk jordbruk trenger nå en ny plattform der jordbrukets samfunnsoppdrag ligger til grunn for utformingen av jordbrukspolitikken. Derfor: «Sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr, skal være resultatmålet for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!