Hvem vil vel ha gammel idétørke og dårligere løsninger?

Første gang ordet «gjennomføringskraft» dukker opp i arkivbasen Retriever, som lagrer alt publisert materiale i de viktigste norske mediene, er i mars 1997. I årene etter øker forekomsten noe, men ligger under 20 treff i året, før vi får en jevn stigning fra 36 artikler i 2006 til 134 artikler i 2011. Så, plutselig, skjer det noe. I 2012 går gjennomslagskraften i taket. I løpet av året nevnes ordet 327 ganger.

Det voldsomme gjennomføringshoppet i 2012 skyldes at ordet ble svært populært fra august og utover. Denne måneden ble Gjørv-kommisjonens rapport om beredskapssvikten 22. juli lagt fram. Mangelen på såkalt «gjennomføringskraft» var et av hovedfunnene. På samme tid økte Høyre på meningsmålingene. Partileder Erna Solberg hadde en god forklaring: «Velgerne sier fra om manglende gjennomføringskraft», sa hun.

Hittil i år er gjennomføringskraft nevnt 162 ganger, men det var før Solbergs tale til Høyres sentralstyremøte, som hun holdt i går, var blitt registrert. Alt tyder på at 2013 blir et nytt rekordår for gjennomføringskraft (noe denne artikkelen også bidrar til).

Fra å være et ord knyttet til den manglende beredskapen 22. juli, er gjennomføringskraft blitt et generelt honnørord. Det dukker opp i manuskonkurranser, nekrologer og kirkeomtaler. Nåde den som ikke har gjennomføringskraften sin i orden. Samtidig er det blitt selve kjernen i Høyres systemkritikk. Erna Solberg tegner et bilde av en lite effektiv, overbyråkratisert Ap-stat - uten gjennomføringskraft. Motsetningen til dette er Høyre-staten. Den med «nye ideer og bedre løsninger».

NRKs kommentator Trine Eilertsen kom tidligere i år med en liten advarsel til Høyre om å overdrive dette budskapet: «Det er en dristig strategi. For skal Erna Solberg utfordre med troverdighet, må hun også ha et alternativ parat som er troverdig». Talen Solberg holdt til Høyres sentralstyre i går, var et mulig svar på denne utfordringen. Det hun la fram, var et program for hvordan byråkratiet i Høyre-staten skal se ut. Men som så ofte ellers, var budskapet uklart, vagt og lite forpliktende. I tillegg var det selvmotsigende.

Solberg lanserte det hun kalte «en byråkratisk handlingsregel». Den innebærer at veksten i tjenesteyting skal være betydelig større enn veksten i byråkratiet. Dette kan ikke bety annet enn at Høyre ønsker en offentlig sektor i stadig vekst. Hun snakket ikke om å si opp byråkrater. Mer alvorlig er det at begrunnelsen for denne nye handlingsregelen halter så mye at den minner mest om talltriksing. Ifølge Solberg har antallet ansatte i departementer og direktorater økt med over 13 prosent fra 2009 til 2012, mens antallet statsansatte som er tjenesteprodusenter, bare har økt med 4,5 prosent. Det Solberg ikke sa, er at tallene hun bruker er hentet fra Statens sentrale tjenestemannsregister.

Men de aller fleste som driver med grunnleggende offentlig tjenesteyting, er ikke statsansatte. De som leverer velferdstjenester innen for eksempel grunnskole, videregående opplæring, eldreomsorg, barnevern og barnehager er ansatt i kommuner og fylkeskommuner - ikke i staten. KOSTRA-tallene som kom i går viser at veksten i kommunesektoren fortsatte også i fjor. Dessuten er helsesektoren, som jo er ganske stor, holdt utenfor regnestykket Høyre viser til.

Et annet Solberg-forslag er å «styre offentlig sektor mer etter krav til innhold og kvalitet, ikke bare telling eller måling». Dette kan høres ut som et oppgjør med det forhatte New Public Management (NPM), ideen om at bedriftsøkonomisk styring kan overføres til offentlig sektor. NPM får - fullt fortjent - mye av skylda for målehysteriet og skjemaveldet som har hjemsøkt velferdssektoren de siste årene. Men på direkte spørsmål sa Solberg at hun «verken er for eller mot» NPM. Forslaget har også en innebygd motsetning. For hvis man er mot «telling og måling», hvordan skal man da styre «etter krav til innhold og kvalitet»? Solberg forklarte at man i dag «teller aktivitet i stedet for å se om man når målene». Mon det. Det er først og fremst overdreven målstyring og motstridende og mange mål som er det store problemet med NPM. Solbergs oppskrift kan fort føre til mer - og ikke mindre - telling og måling.

Svært få velgere blir tent av innfløkte debatter om offentlige styringsverktøy, byråkratireformer og hypotetiske effektiviseringsgevinster. Når Erna Solberg og Høyre likevel legger vekt på dette, blant annet ved å svartmale en sektor 96 prosent av brukerne sier seg fornøyd med, er det fordi budskapet om gjennomføringskraft er en del av en større fortelling: Høyres budskap om «Nye ideer og bedre løsninger».

Høyres strategi er å lage en motsetning mellom en tungrodd og fantasiløs Ap-stat uten styringsevne på den ene siden - og en frisk, oppfinnsom og effektiv Høyre-stat på den andre siden.

På det punktet har Høyre vist en imponerende gjennomføringskraft så langt.

Føler du deg helt utsøkt? Ikke bra.

Vi kan nok slå det fast nå: Internett er kommet for å bli. Det er beregnet at den totale mengden informasjon lagret på nettet kommer til å passere 8 zettabyte i 2015. Et helt meningsløst stort tall, men den svenske statistikk-guruen Hans Rosling har laget et godt bilde på hvor mye dette er: Hvis vi skulle trykket 8 zettabytes i bøker, ville det blitt 720 stabler, og hver og en av disse bokstablene hadde blitt like høye som - ja, hva da? Ikke Eiffeltårnet. Ikke Galdhøpiggen. Ikke Mount Everest. De hadde ikke stoppet ved månen, heller. Eller ved Venus. Stablene hadde strukket seg fra jorda og hele veien opp til sola.

Sånn sett kan man si det var flaks at vi kom på dette med det papirløse samfunnet i tide. Men man behøver ikke være George Orwell for å forstå at de enorme mengdene med informasjon vi produserer hver dag vekker en viss nysgjerrighet hos statlige og kommersielle overvåkere. Når vi bidrar med vår lille del av Facebooks daglige trafikk, som nå måles til en hastighet på over 11.000 oppdateringer i sekundet, gjør vi det blant annet for å bli sett. Problemet er at vi blir sett mye bedre enn vi tror.

Da østerrikeren Max Schrems ba Facebook utlevere all informasjonen de hadde om ham, fikk han utlevert 1222 sider. Det var skrint med kattebilder, bursdagsgratulasjoner og harmløse statusoppdateringer. Til Dagens Næringsliv fortalte han at Facebook hadde funnet ut hvilket parti han hadde stemt på, selv om han aldri hadde delt informasjonen på profilen sin. Partivalget lå lagret i en privat samtale som han hadde slettet. Demonstrasjoner han hadde blitt invitert til, men aldri deltatt på, støttet eller besvart, lå også lagret. Som Facebook pleier å spørre: «Hva tenker du på?»

Schrems oppdagelser er ubehagelige. Virkelig skremmende blir de når vi kobler dem med de ferske avsløringene om PRISM-prosjektet til de hemmelige tjenestene i USA. National Security Agency (NSA) driver regelrett masseovervåking av internett. Ifølge varsleren som avslørte skandalen, Edward Snowden, har NSA og FBI direkte tilgang til serverne til de største aktørene på nettet: Google, Microsoft, Yahoo, Facebook, Skype, YouTube og Apple. Blant annet.

Apple er et morsomt eksempel, i alle fall for dem som liker svart humor. Da de lanserte den første Macintoshen i 1984, laget datagiganten, som den gang var en søt, liten dverg, en legendarisk reklamevideo som spilte på det dystre budskapet i George Orwells roman «1984». Den om Storebror som overvåker innbyggerne på Airstrip One. I Apples versjon holder den samme Storebror en tale til en viljeløs og apatisk menneskemasse. Budskapet er ganske klart: «Today, we celebrate the first glorious anniversary of the Information Purification Directives», gjaller det fra en gigantisk skjerm. Filmen ender med at skjermen knuses av en tilsynelatende fri og opprørsk kvinne, og Apples budskap kommer fram: Snart lanseres Macintosh, og du vil se hvorfor 1984 ikke blir som «1984». Hvis noen tør, må de gjerne poste en lenke til filmen på Facebook, helst med en LOL og en WTF?

Selv om du ikke er en tidligere Vågå-ordfører med en pinlig og straffbar fortid på Skype, har du all mulig grunn til å være bekymret over informasjonen som ligger lagret om deg. Facebook og andre store nettaktører systematiserer, analyserer og tolker aktiviteten din. På den måten får de fram informasjon du aldri har delt. Det som står mellom linjene, så å si.

Da Dagens Næringsliv ba Frps klimaskeptiske talsmann Per-Willy Amundsen google «global oppvarming», fikk han topptreff på klimafornektende artikler. Silje Lundberg, leder av Natur og Ungdom, gjorde det samme. Hun fikk treff på nettsider som bekreftet at klimaendringene er menneskeskapte. Konklusjonen er at Google kjenner oss like godt som vennene våre gjør. Med den vesentlige forskjellen at en søkemotor ikke er en venn. Det hjelper ikke at den har «Don‘t be evil» som slagord.

Hvis det er så fælt på nettet, kan man alltids stikke av, sier du? Paul Miller prøvde det. Han levde et helt år uten nettilgang, og oppdaget noe interessant. De første månedene nøt han en avslappet, konsentrert, nesten zen-aktig tilstand. Etter hvert begynte han å føle seg isolert, ensom og oversett.

«Planen var å forlate nettet for å finne den «ekte» Paul og komme i kontakt med den «ekte» verden. Men den ekte Paul og den ekte verden er allerede uløselig knyttet til internett. Ikke sånn å forstå at livet mitt ikke var annerledes uten internett. Det var bare ikke et ekte liv», oppsummerte han da året var omme.

Myndighetene har et selvsagt ansvar for å respektere privatlivet vårt. Personvernet har alltid vært viktig, lenge før internett ble funnet opp. Vi hadde overvåkingsskandaler på 70-tallet, også. Men den nye teknologien byr på så massive overvåkingsmuligheter at menneskelig fantasi ikke strekker til for å forestille seg hva de kan brukes til. Og de samme myndighetene krever at vi kommuniserer med dem på stadig nye nettportaler. Internett er ikke bare en møteplass og en gigantisk butikk. Det er et offentlig kontor. Vi har et like selvfølgelig krav på å være frie borgere der som andre steder.

Etter at han avslørte overvåkingsskandalen, risikerer Edward Snowden forfølgelse, arrestasjon og det som verre er. Han kan aldri føle seg trygg igjen. Verdens mektigste etterretningsorganisasjon er etter ham. Da The Guardian spurte hva han er aller mest redd for nå, var svaret: «Min største frykt er at ingenting forandrer seg».

Klimasaken er vår tids viktigste politiske spørsmål. Men er den viktig nok for den norske valgkampen?

I går la organisasjonen Framtiden i våre hender fram en karakterbok der ni norske partier vurderes på en klimaskala fra én til seks. Miljøpartiet de Grønne, Venstre og SV er de heiteste partiene ifølge målingen, mens Ap, Høyre og Frp møtes med en kald skulder. Partiene er vurdert ut fra hvor godt programmene stemmer overens med kravene til Klimavalg 2013, en bred allianse som ønsker at høstens valg skal dreie seg om nettopp denne saken.

Høyres miljøpolitiske talsmann, Nikolai Astrup, var til stede under framleggelsen. Han var rasende. Høyre får 3- og kåres som nest verst. Bare Frp gjør det dårligere med 2-. Arbeiderpartiet får en treer. Astrups poeng var at partiene bør måles på det de har fått til av praktisk politikk, ikke på hva de lover for neste periode. Men hvis dét skal være styrende for stemmegivningen, blir neste spørsmål hvorfor partiene i det hele tatt lager partiprogrammer.

Det meste tyder likevel på at både Høyre, Ap og Frp kan ta de svake karakterene med stor ro. Valgundersøkelsen fra 2009 er ikke hyggelig lesning for alle som mener at klimaspørsmålet er avgjørende. For fire år siden mente hver femte velger nettopp det og oppga miljø som en av de viktigste sakene. Velgerne var også enige om at to partier - Venstre og SV - var de klart beste miljøpartiene. Likevel fikk de bare ti prosent av stemmene til sammen. I konkurranse med andre saker nådde ikke klimaet opp.

I årets valgkamp vil slaget om regjeringsmakt og konflikten mellom Høyre og Ap dominere. De to store har en ganske lik klimapolitikk. Begge regjeringsalternativene har sine grønne minipartier, men de får som regel liten innflytelse. Risikoen er stor for at vi får en reprise på 2009, da Venstre og SV kranglet med hverandre om hvem av dem som er minst maktesløse, i stedet for at de store partiene ble utfordret.

Hvis aksjonen Klimavalg 2013 skal lykkes, må klimaspørsmålet løftes. Det er uinteressant for det store grosset av velgerne så lenge det framstår som en motkulturell miljøsak. Det må diskuteres som det det er: Et viktig politisk spørsmål som har store, realøkonomiske konsekvenser - og muligheter - for det Norge vi skal skape når petroalderen snart er over.

Det finnes to innvandringsdebatter i Norge. De møtes sjelden.

Natt til tirsdag ble tolv år gamle Neda og resten av familien hennes hentet av politiet. Etter å ha knust en rute i døra, tok politimennene seg inn i leiligheten de har i asylmottaket, pågrep foreldre og fire barn mellom fire og tolv år, og fikk dem ut av landet. Selv om Neda snakker kav rogalandsdialekt, har bodd i landet vårt i 10 år og ikke har noen minner om noe annet enn Norge, veide innvandringspolitiske hensyn tyngre enn hennes tilknytning til riket.

Aksjonen har ført til et voldsomt sinne. Under Stortingets feiring av stemmerettsjubileet tirsdag, brast stemmen for Venstre-leder Trine Skei Grande da hun tok opp Neda-saken på slutten av sitt innlegg. Hun var så sint at hun var på gråten. Lokale støttespillere i Sandnes mobiliserer, og i den grad sosiale medier gir noen pekepinn, er det et voldsomt folkelig engasjement og raseri over den brutale utkastelsen. SVs gruppeleder i Bergen, Oddny Miljeteig, samt lokallaget Tromsø SV, har bedt justisminister Grete Faremo om å gå av. Venstre og KrF har lovet å få Neda og hennes familie tilbake til Norge dersom det blir regjeringsskifte til høsten.

Politiets framgangsmåte blir sterkt kritisert. Det er ikke sikkert det hadde vært noe bedre om de hadde oppsøkt ungene på skolen og hentet dem der. Selv om det er all mulig grunn til å bli rasende over en nattlig aksjon mot en sovende småbarnsfamilie, er det et sidespor å diskutere hvordan disse barna skal kastes ut på en mest mulig skånsom og hyggelig måte. Det er ikke det som er kjernen i saken. Kjernen er hvorfor de kastes ut i det hele tatt.

Ifølge politiet blir familien sendt ut fordi de har gitt gale opplysninger om hvor de kommer fra i asylsøknaden. Norske asylmyndigheter mener å ha funnet ut at familien ikke er palestinere fra Irak, men fra Vestbredden eller Jordan. Dette er det såkalt innvandringspolitiske hensynet. Utlendingsmyndighetene mener åpenbart at det betyr mer enn den sterke tilknytningen Neda og hennes søsken har til Norge.

Da Stavanger Aftenblad intervjuet den unge jenta i vinter, sa Neda blant annet: «Noen netter får jeg ikke sove i det hele tatt. Jeg tenker at kanskje henter politiet oss og sender oss bort et sted jeg ikke vet hvor er». Journalist Torunn Egge Roux forklarte hvorfor: «Som 11-åring vet Neda mer om nattlige politideportasjoner enn nesten noen voksne. Utallige ganger er hun blitt vekket av hjerteskjærende scener når politiet banker på en av naboenes dør, oftest i fem-tiden på morgenen. Hun klarer ikke å holde tårene tilbake når hun forteller om damen som ble hentet for bare et par dager siden.

- Det var så kaldt, hun gråt og skalv og det lille barnet hennes frøs. Jeg hentet dynen min og gav til dem. Politiet sa at jeg ikke måtte gjøre det, for jeg kom ikke til å få dynen min tilbake. Som om det gjør noe. Det er vel bedre det enn at den babyen skulle dø».

Nedas historie er ikke unik. Ifølge Klassekampen ble 396 barn sendt ut av Norge i fjor. Mange av dem har vært her svært lenge, og som Neda bor de på mottak. Fortellingene om disse barna er viktige, fordi de er de menneskelige ansiktene til den politikken norske velgere vil ha. Ved forrige stortingsvalg var innvandring en av de viktigste sakene for velgerne. Et massivt flertall av oss, omtrent 80 prosent, stemmer på partier som ønsker en streng, eller til og med enda strengere, asylpolitikk. De partiene som tar til orde for noe annet, sender vi i retning sperregrensen. SV overkjøres av Ap i den sittende regjeringen, og blir det regjeringsskifte, skal det bli spennende å se om Venstre og KrF får med seg Frp og Høyre på en oppmyking av norsk asylpolitikk. Som kjent har Frp sagt at en strengere asyl- og innvandringspolitikk er et ekstremt viktig krav for dem i eventuelle regjeringsforhandlinger.

I realiteten foregår det to innvandringsdebatter i Norge: Én om enkeltskjebner, der behandlingen av barn og voksne vi føler at vi kjenner, opprører oss. Den er som regel konkret og følelsesladd. Den handler om ekte mennesker som utsettes for brutale handlinger. Den andre debatten handler om tall, statistikk og generelle problemstillinger. I denne debatten brukes argumentene fra debatt nummer én som bevis på hvordan «naive» og «godtroende» nordmenn har henfalt til «snillismen».

«Hvorfor kan de ikke bare si ja til oss alle? Det er så utrolig urettferdig. Det er som på TV, i de seriene der en må ut. Men der er det jo på løye. For oss er det på skikkelig», sa Neda i vinterintervjuet med Stavanger Aftenblad.

Den «strenge og rettferdige» asylpolitikken i Norge er ikke på løye. Den er på skikkelig. Det er ubehagelig å bli minnet på det, men det er altså ikke badevann vi kaster ut. Det er barn.

Stortingets talerstol kalles gjerne landets viktigste. I går ble den brukt til å markere at det var 100 år siden kvinner fikk alminnelig stemmerett i Norge.

Dette foregikk ved at de parlamentariske lederne i tur og orden gikk opp og fortalte om de viktigste drivkreftene bak vedtaket 11. juni 1913, og i likestillingskampen for øvrig.

Fremskrittspartiets Siv Jensen valgte å trekke fram enkeltmennesket. Nærmere bestemt sin egen oldemor, kvinnesakspioneren Betzy Kjelsberg. Høyre-leder Erna Solberg minnet om at Anna Rogstad fra Høyre var den første kvinnen på Stortinget. Høyres Karen Platou var den første fast valgte kvinnen, Per-Kristian Foss fra Høyre den første åpent homofile statsråden og Høyres Afshan Rafiq den første stortingsrepresentanten med to foreldre født i utlandet.

SVs Audun Lysbakken kontret med SVs Torild Skard, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, samt SVs første leder Berit Aas, Norges første kvinnelige partileder (for SV-forløperen AIK). Fra KrF kunne Hans Olav Syvertsen melde at Misjonsselskapet hadde innført stemmerett for kvinner før Stortinget gjorde det, samt at første gang en regjering hadde to og ikke bare én kvinne, var den ene, Elsa Skjerven, fra KrF.

Senterpartiets Lars Peder Brekk oppsummerte presist at «Alle har vi våre representanter». Som nordtrønder hadde han også sin, nemlig Fredrikke Marie Qvam, fra samme fylke som han selv. Hun regnes som en av de fire store innen kampen for kvinners stemmerett. Venstre-leder Trine Skei Grande avsluttet med å minne om at Venstre var første parti på Stortinget med kvinnelig leder.

Den eneste som ikke deltok i denne kvinnekampen, var Helga Pedersen fra Ap.

Det ble litt merkelig med så mange parlamentariske ledere som trakk fram sitt eget partis særskilt ærerike historie. Men lagt sammen er det likevel ganske riktig. De største seirene innen likestillingskampen har kommet når den har vært ført på bred politisk front. Det gjelder stemmeretten, og det gjelder den massive mobiliseringen vi hadde på 70-tallet. Får vi til noe lignende i kampen mot deltidsfella og for likelønn, kan det skje noe der også.

Det er uansett viktig å feire hvor langt vi har kommet på 100 år. Som hun hvisket, den amerikanske turisten som sto utenfor stortingsbygningen: «Wow, it is so beautiful».

Klimapolitikk er ikke som annen politikk.

Høyre mener at skattelettelser gir økonomisk vekst. Derfor ønsker de å kutte. Noen økonomer er enig med dem. Andre ikke. Det er ganske sannsynlig at Erna Solberg, dersom hun ble spurt, ikke hadde påstått at dette var hundre prosent sikkert og hevet over enhver teoretisk tvil. Antakelig hadde hun sagt at sammenhengen, slik hun ser det, er overveiende sannsynlig.

Dersom noen hadde spurt Audun Lysbakken om forholdet mellom pappaperm og likelønn, ville resonnementet vært omtrent det samme. Sammenhengen er overveiende sannsynlig. Godt over femti prosent. Men neppe hundre. Slik kan vi fortsette. Spør Liv Signe Navarsete om hvorvidt god kommuneøkonomi er en garanti mot all fraflytting. Spør Jens Stoltenberg om sammenhengen mellom kronekurs og ledighet. Spør Knut Arild Hareide om han tror et samfunn uten alkohol vil være et samfunn uten vold. Han ville svart noe i retning av at mindre drikking sannsynligvis fører til færre slagsmål.

Slik er politikk. Det er ikke naturvitenskap. Hvis politiske ledere bare skulle iverksette tiltak når de var ett hundre prosent sikre på at de hadde funnet den eneste rette løsningen, og at årsakssammenhengen var like ubrytelig som jern, ville de ikke fått gjort stort. Politiske valg handler om å forholde seg til det som er mest sannsynlig.

Bortsett fra på ett område: I klimadebatten er det fortsatt folk som krever total og fullstendig vitenskapelig enighet før det er riktig å handle. At FNs klimapanel fastslår at klimaendringene er menneskeskapte med en sannsynlighet på 90 til 95 prosent (for øvrig et skyhøyt tall), holder liksom ikke. Frps klimapolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, kaller dette for «CO2-teorien». De langt mer usikre framskrivningene til Statistisk sentralbyrå om hva innvandringen kan komme til å koste om 80 år, derimot, legger Frp til grunn for sin politikk. De kaller det ikke «innvandringsteorien».

Det er få ting vi er mer sikre på enn at klimaendringene er menneskeskapte. Vissheten om dette er på samme nivå som at jorda er rund og at tyngdekraften eksisterer. I tillegg er det helt sikkert at dersom vi ikke løser dette problemet, vil vi maltraktere kloden til det ugjenkjennelige.

Derfor var det nitrist at NRKs «Debatten» torsdag kveld endte som en klumpete saus av selvmotsigelser, digresjoner, aparte provokasjoner og ren feilinformasjon. Utgangspunktet for sendingen var hvorfor så få bryr seg om klimaspørsmålet (for øvrig en sannhet med store modifikasjoner). Sendinger av den typen NRK selv presterte, er antakelig en stor del av svaret på det spørsmålet.

Til tross for NRK, var det likevel mulig å finne et lite lyspunkt torsdag 6. juni. Datoen markerer en helt spesiell og sjelden begivenhet i nyere historie. Den symboliserer hva menneskeheten kan være i stand til når vi bestemmer oss for å sette absolutt alle ressurser inn på å knekke et onde. Og da sikter vi ikke til at 6. juni er Svenska Flaggans Dag.

6. juni for 69 år siden seilte en flåte på nesten sju tusen fartøy over den engelske kanalen. Den var satt sammen av åtte lands mariner. På under én måned gikk en million menn i land. De hadde med seg 148.000 kjøretøy og 570.000 tonn med forsyninger. To kunstige havner ble slept fra England til Frankrike. En oljerørledning ble lagt over kanalen for å sikre forsyning av drivstoff.

Operasjon Overlord, eller D-dagen, markerte «slutten på begynnelsen» for seieren over nazistene. Men det som skulle bli verdenshistoriens største sjøinvasjon noensinne må ha fortonet seg som en nesten uoverkommelig oppgave på forhånd. Forrige gang et angrep fra England på Europa over den engelske kanalen hadde lyktes, var i 1106, over åtte hundre år tidligere. General Eisenhower hadde skrevet ned den talen han skulle holde når nederlaget var et faktum. Men han slapp å bruke den. Et knapt år etterpå var krigen vunnet.

Så fort kommer det ikke til å gå når vi skal løse klimakrisen. Men vi vet hva som må gjøres: Vi må slutte å lage energi av fossile brensler og i stedet produsere den ved hjelp av sol, vind og vann. Vi har kunnskapen, arbeidskraften, pengene og materialene som skal til. Det er bare å sette i gang. Vi kan fortsatt rekke det. Men da må vi venne oss av med forestillingen om at de som snakker om en snarlig slutt på oljealderen lider av schizofrene vrangforestillinger, slik det kunne se ut til at programlederen på NRKs «Debatten» mente. Vi må slutte å tro at økonomiske lover står over naturlovene. Det er omvendt.

Klimapolitikk er annerledes enn annen politikk på dette helt sentrale området: Politikk handler for det meste om å styre menneskers liv og økonomien. Vanstyre kan føre til protester eller resignasjon, dårlige levekår og svak økonomi. Men ikke til en rasering av selve livsgrunnlaget. Budsjetter og velgere er størrelser man kan manipulere, vri litt på eller føre bak lyset. Som Ketil Solvik-Olsen så treffende sa det da han i gårsdagens DN lovte å holde seg innenfor handlingsregelen: «Det er fordelen en regjering har. Det er den som får lov til å definere hva som er det optimalt fornuftige».

Denne doktrinen kan muligens fungere innen økonomisk politikk, i alle fall i en begrenset periode. Men ikke når det kommer til klimapolitikk. Naturens lover kan ikke omdefineres, overtales eller trikses med.

Sprekker budsjettet, kan man alltids tappe pensjonsfondet. Sprekker togradersmålet, finnes det ingen bank som låner ut kuldegrader.

hege.ulstein@dagsavisen.no

Jakten på en feilfri løsning kan fort bli det største problemet i romspørsmålet.

Hver vår og sommer skjer det samme: I den offentlige debatten fører svært mange veier til rom. Nesten uansett hvor og når det dukker opp en liten eller stor rom-leir, kommer kravet om at her kan de ikke være. Dette må løses, slik kan vi ikke ha det, dette er uverdig. Og så videre.

Sist ut er Sognsvann, der 15 blå og gule småtelt er reist av tilreisende rom, slik Dagsavisen skrev i går. Statsbygg, som eier grunnen, går rettens vei for å få dem fjernet. Tidligere i år er romfolk blitt jaget av politiet fra provisoriske leire i Borgen kulturhus ved Middelalderparken, fra selve Middelalderparken og fra et nedlagt hybelhus på Skøyen. Det innarbeidede begrepet «to rom og kjøkken» gjelder tydeligvis ikke for alle.

Beskrivelsene av de tilreisende tiggerne varierer med politisk farge. Lengst til høyre er Frp-nestleder Per Sandbergs versjon: «Det flyter med søppel. matrester, ekskrementer og klær ... det ser ut som en svinesti ... stanken av urin er til tider sterkt framtredende ... Det flyter med søppel og dritt,» som han sa på omtrent denne tida i fjor. På den andre fløyen sier SV-leder Audun Lysbakken at ingen er tjent med at folk sover under bruene. En sterk kandidat til årets selvfølgelighet. Og i midten er de to store, Ap og Høyre, enige om at man bør forby tigging, i alle fall litt, eventuelt av og til, og i det minste på noen steder.

Summen av alle disse forsøkene på å vise handlekraft blir ekstremt forvirrende. De skal ikke sove inne i tomme hus. Da blir de kastet ut. De skal ikke sove ute. Da blir de jaget. De skal ikke gjøre fra seg ute. Men de skal heller ikke få tilbud om sanitæranlegg. Tigging fører med seg annen kriminalitet, derfor bør tigging også bli kriminelt. Slik skal kriminaliteten bekjempes.

Hva blir minste felles multiplum her? Antakelig noe sånt som dette: Romfolk er velkommen i Norge hvis de har kronisk forstoppelse, intet behov for søvn og ellers er i stand til å leve tre måneder på luft og kjærlighet. Som kjent har vi mye luft og kjærlighet her i landet. Så det går nok bra.

Til høsten, midt i valgkampen, skal en håndfull norske politikere delta i dagliglivet til noen utvalgte hverdagsslitere. I TV 2s serie «Prøv mitt liv» skal blant annet Per Sandberg flytte inn hos narkomane Christer i en kommunal leilighet i Oslo. Knut Storberget fra Ap og Dagrun Eriksen fra KrF skal bo sammen med familier som har funksjonshemmede barn. Venstre-leder Trine Skei Grande skal innkvarteres på et asylmottak i fire dager.

Ifølge TV 2s pressemelding om den kommende serien skal ingen politikere prøve livet til rom-tiggerne. Ingen skal flytte inn i en teltleir, bli jaget av politiet eller bli med på tur i Oslo sentrum med et pappkrus. Ingen skal forsøke seg på kunststykket det må være å gå på do uten å ha en do og likevel la være å gjøre fra seg på offentlig sted. Mulig TV 2 ikke anser det som bra TV. Ikke feelgood nok. Eventuelt at politikerne synes det er «uverdig».

De siste ukene har det dukket opp et par debattinnlegg som har kritisert moralismen i romdebatten. Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgenbladet at «ved å gjøre spørsmålet om romfolket til en rent moralsk debatt unngår man å svare på de praktiske og faktiske spørsmålene». Men han kom ikke med noen praktiske eller faktiske forslag selv.

Skribent Morten Strøksnes skrev i Stavanger Aftenblad at «de ledende moralistene benytter anledningen til å arrangere uforpliktende godhetskonkurranser de har bestemt seg for å vinne».

Motsetningen mellom den virkelighetsfjerne moralisten og den handlekraftige pragmatikeren er konstruert. Det er fullt mulig å mene at det er moralsk forkastelig å plage folk fordi de tilhører en bestemt etnisk gruppe, og likevel lete etter praktiske ordninger.

Det som først og fremst gjør romdebatten så forvirrende og full av dårlige forslag, er neppe moralisme. En mer sannsynlig kandidat er det grunnleggende premisset som ligger innbakt i nesten all argumentasjon om saken: At dette er et problem det går an å fikse ganske hurtig og enkelt. Uenigheten om hvor påtrengende problemet egentlig er, er ganske stor. Men de fleste synes likevel å mene, eller i det minste gi inntrykk av, at dette problemet enten kan fjernes helt og fullt (i betydningen forby, utvise, jage) eller at det kan sminkes og pyntes såpass at også fintfølende nordmenn slutter å legge merke til det.

Det er ikke sikkert at dette er et spesielt fornuftig (eller «praktisk og faktisk») utgangspunkt. Det er mellom 5 og 12 millioner rom i Europa. Norge er et rikt land der småpenger fortsatt omtales som lommerusk. Så lenge det er slik, må vi regne med at noen fattige og forfulgte finner veien hit. Et par tusen er i grunnen ganske lite, forholdene tatt i betraktning. Kanskje er løsningen at vi slutter å tro på raske og greie løsninger, og venner oss til at Europas fattigdom finnes på våre gater og fortau. Uansett hvor mye vi legger til rette med sanitæranlegg og andre praktiske tiltak, vil åpenlys fattigdom og tigging oppleves som fælt og fremmed av svært mange nordmenn. Et normalt menneske blir ikke begeistret og lykkelig ved synet av elendighet. Men det er mulig å tåle ting man ikke liker.

Det er over 90 dager igjen til valget, men allerede nå kan vi kåre en av vinnerne.

I 12 år - eller tre stortingsperioder som det gjerne heter i slike kretser - har valgforsker Bernt Aardal forsøkt å redde faget sitt. I går fikk han det til.

Få, om noen land i verden har drevet med valgforskning så lenge som Norge. Helt siden Stein Rokkan og Henry Valen startet prosjektet på 50-tallet, har valgforskere samlet inn og analysert data om adferden til norske velgere. De siste årene har Bernt Aardal og Hanne Marthe Narud hatt hånd om arbeidet. Men etter at Narud døde så altfor tidlig i fjor, har det vært stor usikkerhet om hva som skal skje når Aardal, som fyller 63 år nøyaktig én måned etter høstens valg, gir seg og blir pensjonist og pasjonert motorsyklist på heltid i en ikke altfor fjern framtid.

I 2001 skrev Henry Valen og Bernt Aardal i et notat til regjeringen at «en videreføring av valgforskningen i forbindelse med framtidige valg, forutsetter imidlertid en fastere plan for finansiering av feltutgifter og assistenthjelp enn det som har vært tilfelle til nå». For en statsviter, som Aardal jo er, må det ha vært både frustrerende og faglig interessant å ta del i den prosessen som har rullet og gått siden da.

Det er ikke spesielt smart å la valgforskningen bli finansiert av kommersielle aktører. Dermed er det offentlige penger som må på bordet. Men når de store rammebevilgningene gis, når ikke et såpass smalt og sært felt opp. Og hvilket departement er det egentlig som har ansvaret for valgforskningen? Er det Kunnskapsdepartementet, som styrer forskningspolitikken? Eller er det Kommunaldepartementet, som har ansvaret for valgene?

Overdreven sektorinndeling der den ene hånden ikke alltid vet hva den andre gjør, er et kjent, om enn ikke særlig kjært fenomen innen statlig styring, Det kan være vanskelig å drive en virksomhet som ikke har noe opplagt departement å forholde seg til. Aardal har gått fra dør til dør de siste årene på jakt etter et permanent hjem for den tidvis bostedsløse valgforskningen. Til slutt kom han fram til at det kanskje var like greit å gå direkte til kilden, altså Stortinget. Det er tross alt de som sitter på pengesekken, formelt sett. Denne uka bestemmer Stortingets kirke- utdannings og forskningskomité seg for en tiårsplan som skal sikre en langsiktig finansiering av valgforskningen i Norge.

En av initiativtakerne, Marianne Aasen (Ap), peker på at det er vanskeligere å forstå velgerne nå enn noen gang før. Det kan være fristende å slå en vits om det, men faktum er at de analysene valgforskerne leverer er på et nivå milevis over meningsmålingsinstituttenes løypemeldinger. Den kunnskapen har politikerne selvfølgelig god nytte av. Men det har velgerne også.

Den personifiserte ondskapen er blitt et popkulturelt fenomen. Er det den endelige løsningen?

Adolf Hitler er den moderne tids Satan. Ansiktet, navnet, framtoningen - alt sammen er symboler på systematisk grusomhet utenfor enhver fatteevne: Industrialisert massemord, raseavl, krig og ødeleggelser. Iskald og kalkulert ondskap, planlagt og gjennomført med hensynsløs disiplin.

På tross av, eller kanskje på grunn av dette, er det ikke noe nytt at humor, ironi og sarkasme brukes for å latterliggjøre og angripe Hitler og nazismen. Allerede i 1940 kom Charlie Chaplins film «Diktatoren», der den tyske føreren og aksemaktene ble parodiert med utsøkt spydighet. Den kinky Gestapo-offiseren Herr Otto Flick og hans mannhaftige elskerinne Helga Geerhart i komiserien «`Allo `Allo!» er et annet av talløse eksempler på det samme.

Hitler-vitsingen har fått ny aktualitet etter at romanen «Han er her igjen» av den tyske forfatteren Timur Vermes utløste et bokskred. Til nå har den solgt 700.000 bare i Tyskland. Plottet går ut på at Der Führer våkner opp i Berlin sommeren 2011. Etter litt forvirring gjør han karriere som TV-komiker og etter hvert politiker og folkeforfører. I likhet med sine forgjengere innen sjangeren, har Vermes‘ fortelling en klar satirisk og politisk brodd. Det er ikke tom spøk. Hitler-allegorien brukes for å få leseren til å reflektere om sin egen tid. Boka er, på et vis, litterær hitling.

To trekk ved utgivelsen er likevel eksempler på noe annet - og noe nytt: Omslaget er en ikonisk, minimalistisk framstilling av Hitlers kvadratiske bart og karakteristiske sideskill (den Thomas Seltzer ber om når han går til frisøren og sier «Hitler foran og Plumbo oppå og bak» fordi han vil «si noe sånt som «tittei!» på en interessant måte, og på besnærende vis få oppmerksomhet à la «hvem ER han der med det reaksjonære, men samtidig merkelig vennlige håret?»). På kontinentet selges Hitler-romanen til 19,33 euro. Prisen er en tydelig referanse til nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933.

Dette er muligens litt småekkelt, men ikke noe å hisse seg voldsomt opp over. Det er bare det at Seltzers frisyre og Vermes‘ salgsgimmick ikke er de eneste eksemplene på en ny type Hitler-harselas, der naziføreren framstilles som et rent popkulturelt fenomen. Ikke et skrekksymbol, men et komisk ikon.

«Han er her igjen» er blitt kritisert i Tyskland fordi den menneskeliggjør monsteret fra det tredje riket. Det samme opplevde skaperne av filmen «Der Untergang» som handler om Hitlers siste dager i førerbunkeren i Berlin sentrum. Den mest berømte scenen fra dette dramaet, der Hitler innser at krigen er tapt, nådde et stort publikum fordi den ble et såkalt meme. Skuespiller Bruno Ganz‘ frådende raseri over Berlins fall er blitt omskapt til utallige nye historier ved at fantasifulle mennesker verden over legger nye undertekster til de bayerske tiradene. Hitler har rast over alt fra feildømte fotballkamper til mangelen på borgerlig samarbeid i norsk politikk.

Sist ut i rekken av populære Hitler-produkter er, av alle ting, en tekanne. Produsenten JC Penney reklamerte for en plystrende, lekker sak i rustfritt stål på boards i California. Men hanken var ved en inkurie formet som Hitlers «reaksjonære» sveis, og den svarte knotten på lokket var av tilfeldighetenes luner plassert nøyaktig der barten skulle være. Til alt overmål så det ut som om tuten på kjelen gjorde en strak «Sieg heil»-hilsen. Ikke verdens beste reklame, skulle man kanskje tro. Men joda. Bare timer etter at bilder av Hitler og hans tvillingkanne hadde seiret på alle fronter i ulike nettfora, var lageret tømt.

Historier som denne, og filmer som «Iron Sky», der nazistene har gjemt seg på månen for å invadere jorda, og «Død snø», der Waffen SS-zombier er det bærende elementet, er såpeglatt underholdning og ikke noe mer. Hitler-humoren er blitt så upolitisk at folk faktisk har lyst til å lage te av en kanne som ser ut som ondskapen selv. Og drikke en kopp mens de blar i «Anne Franks dagbok» eller ser «Sofies valg» på TV?

Dette er sikkert surmaget. Det får så være. Det må være lov å være litt gretten når temaet er nazisme. Holocaust var ikke morsomt. Nacht und Nebel-leirene er ikke noe å knise av. En innholdsløs nazihumor som er komplett nihilistisk er ufarliggjøring av noe som er farlig.

Timur Vermes har sagt at hans bok om den gjenoppstandne føreren ble skrevet fordi han ønsket å vise at Adolf Hitler kunne ha lykkes med sitt politiske prosjekt i dag, slik han gjorde for ganske nøyaktig 80 år siden. Det er ikke utenkelig. Fascistiske og brune partier gjør det godt i flere europeiske land.

Den endelige løsningen på dette er ikke å redusere det til en ufarlig vits. Av den enkle grunn at det er det ikke.