Du trenger ikke være en av dem som ble skutt, jaget eller bombet for å bli et 
22. juli-offer. Det holder lenge å være uenig med Arbeiderpartiet.

Jeg kommer aldri til å glemme det. Noen seige, svarte uker etter 22. juli var valgkampen så smått kommet i gang. Jeg var i et TV-studio for å kommentere den. Ville Ap vinne på dette, lød spørsmålet programlederen ville ha svar på. Utenfor studio, i et venterom, snakket jeg lenge med en sentral politiker fra opposisjonen. Mens vedkommende simulerte brekningslyder og stakk fingrene i halsen for å understreke poenget, kom forakten ut som en tirade: «Jeg blir helt kvalm av Ap. De skyver AUF-erne og ungdommene foran seg. De bruker terrorangrepet bevisst for å kneble motstanderne i valgkampen».

Jeg ble stum, smilte fårete, ante ikke hva jeg skulle si. Tenkte noe sånt som at dette måtte være et utslag av desperasjon, en ubetenksomhet fordi valgkampen ble umulig. Ap lå nede, og da sparker man ikke. Men det er jo det valgkampen handler om. Opposisjonen skal sparke på posisjonen. Nå hadde man plutselig en uangripelig motstander foran seg. Men, tenkte jeg videre, alle forstår jo hvor blytungt det er for Ap nå. 69 skutt og drept på Utøya. Knuste kontorer, mennesker som er sprengt i stykker. Et partiapparat som har sørget, trøstet, vært fortvilte og oppløst i tårer. Gått fra begravelse til begravelse til begravelse. Fra sykeseng til sykeseng til sykeseng. Simuleringen av brekninger virket brutalt malplassert. Men jeg la det vekk, katalogiserte det som et høyst menneskelig følelsesutbrudd. Et enkeltstående feiltrinn.

Så går det noen uker til, ganske mange. Det blir november. Frps nestleder går på Stortingets talerstol. «La meg først slå fast at det er ingen som prøver å spille noe offer her. Hvis det er noen som prøver å spille offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet. Og det bør dem også gjøre, for de var et av de store ofrene. Det har tydeligvis Arbeiderpartiet lagt en strategi på, å videreføre denne debatten gjennom å angripe Fremskrittspartiet,» sier Per Sandberg. Folk går gråtende ut av stortingssalen. I løpet av dagen legger Sandberg seg flat, men ikke helt: Han fastholder at Ap har lagt en helt ny strategi der målet er å knytte Frp til 22. juli-terroren.

De pipler stadig fram, disse utfallene. Teorier om at venstresiden, med AUF og Ap i spissen, kynisk bruker 22. juli for å vinne sympati, for å kneble eller stigmatisere politiske motstandere, for å legge lokk på uønskede debatter. I løpet av den siste uka har to nye stemmer meldt seg på. Den pensjonerte rederen Dan Odfjell skriver om «Et begredelig politisk etterspill» på kronikkplass i Bergens Tidende: «Min påstand er at sistnevnte (Ap) utnytter 22. juli i et velregissert politisk spill for bl.a. bevisst å viske ut skillet mellom seg selv (som partipolitisk institusjon) og nasjonen Norge (...) Landet syder nå av misbilligelse over hva jeg kaller denne voldsomme 22. juli-regien til Arbeiderpartiet».

Skribent Hanne Nabintu Herland følger opp med å fortelle om «Politisk heksejakt» i et innlegg i Aftenposten: «Slik det nå er, framstilles det nærmest som at hvis man er kritisk til Ap, settes man automatisk i samme bås som en massemorder. Den politiske heksejakten er nå så sterk at vi kan snakke om udemokratisk totalitære forhold i Norge. (...) Er det kommet så langt at vi ikke tåler konservative røster? I så fall er vi på god vei til å bli det nye Øst-Tyskland, der intolerante sosialister danner fronten. Dermed stanses den frie demokratiske tanke, og staten formes i retning av et totalitært demokrati».

Jeg har hittil ikke møtt en eneste Ap-er eller AUF-er som ikke inderlig ønsker at 22. juli aldri, aldri skjedde. Jeg kommer helt sikkert ikke til å gjøre det, heller, noen gang. Ideen om at Ap utnytter terroren i egen vinnings hensikt, mens det er partiets meningsmotstandere som er de reelle ofrene for et kynisk og sleipt maktmisbruk, er så vanvittig at man får mest lyst til å skrike. Inne i rettssalen hører vi grufulle og hjerteskjærende fortellinger fra Utøya. Utenfor finnes det voksne, ressurssterke mennesker som i fullt alvor mener at det er dem det er synd på, og at disse ungdommene brukes for å kue dem.

Hvor kommer dette fra? Jeg vet ikke. Men jeg tror det er riktig å si at historien om 22. juli er både politisk og apolitisk, og at det er viktig å være dønn tydelig på hva som er hva. Ja, det var et politisk angrep, et angrep på AUF og Ap. Men det var også et angrep på hele Norge. I den sorgen som deles av alle oss som ikke var direkte berørte, som ikke mistet noen, er alle tårer like mye verdt, uavhengig av hvem som feller dem. Og motsatt: I politikken har sorgen ingen plass. Så enkelt, og så vanskelig, er det.

Man kan si mye om Jesus, men han var ikke særlig god på ferieplanlegging.

Så er tida her igjen. Fordi Jesus bestemte seg for å reise til himmels på en torsdag - framfor en fredag eller mandag, som hadde vært det fornuftige - skjer det samme hvert år: Stengte skoler og barnehager, et ineffektivt arbeidsliv. En langhelg som kunne vært, men aldri ble.

I år er vi i den ulykkelige situasjon at Kristi himmelfartsdag faller på 17. mai. Utfallet er gitt når Jesus og eidsvollsmennene setter hverandre stevne: Det blir flagg, hornmusikk og is. Det blir ingen bønn. I alle fall svært lite. Så sabla viktig er ikke himmelspretten. Den veier ikke så tungt at er umulig å flytte på den.

Overtro har fulgt oss til alle tider. Teknologiske og vitenskapelige framskritt klarer ikke å få bukt med den. Men hvorfor skal alle de som ikke tror at en mann i sin beste alder ble løftet opp, tatt av en sky og ført til himmels for 2000 år siden bli pådyttet en klønete fridagsplassering, år ut og år inn?

De troende hevder også at surrogatfaren til denne mannen, rett etter dette med himmelfarten, kom ned til jorda, så å si som en superreserve. Folk fikk ildtunger på hodet. De bablet uforståelig. Dette er også kjent som pinse. Det er naturligvis fullt tillatt å tro på dette, det er ikke det. Men det burde vel klare seg med to dagers feiring? Da kunne man flyttet andre pinsedag til den inneklemte, irriterende lille fredagen.

Slik står det skrevet: Kristi himmelfartsdag skal feires 39 dager etter første påskedag, torsdag mellom sjette og sjuende søndag i påsketida, altså torsdagen ti dager før første pinsedag.

Men så himla nøye kan det da umulig være. Kanskje særlig ikke når selveste biskop Per Lønning allerede for 20 år siden slo fast at denne dagen markerer «et guddommelig nærvær som bryter igjennom alle forestillinger om tid og rom» (vår utheving).

Nettopp. Bryt gjennom alle forestillinger om tid! Flytt himmelspretten til en fredag, eller tett igjen fredagshullet og gjør andre pinsedag til arbeidsdag. Hvis Jesus kan dø og gjenoppstå, bør en sølle fridag kunne klare det samme.

Hvis 38 skip klarer å seile gjennom Nordøstpassasjen, kan alltids Jonas Gahr Støre komme seg helskinnet gjennom en kontrollhøring.

Is på grillen

Hvis 38 skip klarer å seile gjennom Nordøstpassasjen, kan alltids Jonas Gahr Støre komme seg helskinnet gjennom en kontrollhøring.

For et utrent øre kan det høres ut som en ny barnebokserie: «Jonas og Felix feirer 17. mai». «Jonas og Felix på bursdagsfest». «Jonas og Felix på eventyr i ishavet». «Jonas og Felix på skattejakt». «Jonas og Felix: Hva er en venn?»

Men sånn er det ikke. «Jonas og Felix på høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen» er ikke et eventyr man vurderer å lese høyt for de håpefulle, uansett hvor garantert den ønskede effekten hadde vært: Ungene hadde sovnet etter fem minutter. Gårsdagens ishavsgrilling av utenriksministeren og hans shippingvenn hadde likevel et par fellestrekk med klassisk barnelitteratur.

Kort oppsummert handler altså saken om et senter for forskning på logistikk i nordområdene. Senteret ble etablert i 2008, på initiativ fra Rederiforbundet og Tschudi Shipping, der Felix Tschudi er styreleder. Tschudi spyttet inn seks millioner kroner. Etter at Rederi­forbundet hadde søkt, fikk de ytterligere seks millioner til senteret fra Utenriksdepartementet, der Jonas Gahr Støre er øverste sjef. De tre viktigste spørsmålene i denne saken er: Tjente Tschudi på senterets forskning? Er han så god venn med Støre at det utløser inhabilitet? Og var dette senteret et Tschudi-prosjekt og ikke et Rederiforbundet-prosjekt, sånn egentlig?

Jonas Gahr Støre og Felix Tschudi svarer «nei» på alle tre spørsmålene. Opposisjonen på Stortinget mener det blir feil. For dem er svaret på spørsmål nummer én et klart «ja», på spørsmål nummer to er svaret «tja», og på det tredje spørsmålet er svaret: «Jo da». Det er denne ulike opplevelsen av sakens fakta som gjorde at høringen kunne minne litt om barnelitteratur, eller i det minste om samtaler som ofte finner sted i en barnehage, der den ene sier «nei!», den andre sier «jo!», og så går det i pingpong-tempo: «Nei!» - «Jo!» - «Nei!» - «Jo!» en god stund før det ender med at begge går lei eller begynner å slåss.

Etter gårsdagens høring er det klart at det ikke blir noen slåsskamp. Mistillitsforslag er utelukket. Likevel: Det er ganske åpenbart at Tschudi Shipping, i likhet med andre aktører i nordområdene, er tjent med forskning på logistikken nå som Nordøstpassasjen er åpen. Det politiske klimaet er varmere enn under den kalde krigen, og klimaendringene har smeltet den virkelige isen også. Å bygge ut industri og transport i disse områdene kommer til å være en viktig vekstnæring framover, og Tschudi er godt posisjonert for å få sin del av iskaka.

Vennskapet mellom Støre og Tschudi ville neppe utløst inhabilitet. Det skal svært mye til før man er inhabil, mye mer enn den offentlige debatten kan gi inntrykk av. En artig detalj som kom fram i høringen er for øvrig at politiske uenigheter har gjort forholdet mellom Jonas og Felix «mindre fortrolig» de siste årene. Det er ikke fordi Felix er Høyre-mann. Det kunne nok Jonas levd helt greit med. Felix er Frp-er. Men Tschudis eget parti har benyttet denne saken til saftig harselas om både ham og Støre. Det spørs om de dermed har gått glipp av sjenerøs valgkampstøtte neste år. Tschudi er jo både reder og gavmild, to kjennetegn som går hyppig igjen blant Frps rike onkler. Men nå som Høyre har gått inn for å forby tigging, opphører kanskje denne formen for partifinansiering på borgerlig side.

Det siste spørsmålet - om forskningssenteret var et Tschudi-prosjekt eller noe Rederiforbundet sto bak - er sakens vanskeligste. Og det er måten Støre har håndtert denne delen av problemkomplekset på som har ført ham ut i trøbbel. Formelt var det Rederiforbundet som søkte Utenriksdepartementet om penger. Men reelt har Tschudi Shipping - og Felix Tschudi personlig - vært svært aktive pådrivere. Da Dagbladet avslørte saken, insisterte Støre i dagevis på at han bare hadde forholdt seg til Rederiforbundet. Det virket merkelig, nesten påfallende.

Denne firkantede håndteringen var en av hovedgrunnene til at pressen og opposisjonen fortsatte å grave. Når Støre så hardnakket tviholdt på en versjon av historien som alle så at var mangelfull, var det lett å tenke seg at det lå mer begravd under utenriksministerens bagatellisering. Mens saken har rullet, er alle blitt minnet om det Støre nok helst ser at vi glemmer: Han er en velstående mann fra Oslo vest med rike venner fra samfunnets absolutte elitesjikt.

Denne gangen kommer Støre unna med kritikk fra opposisjonen og et sjeldent tilfelle av møkk under neglene. Men neste gang bør han huske på at det ikke er noe poeng i å være så smart at man lurer seg selv.

hege.ulstein@dagsavisen.no

l Se også Samfunn side 13

Høyre er verken blått eller rødt. Det er først og fremst grått.

Høyres landsmøte foregår på et Radisson Blu-hotell. Det passer med feilstavet blått på et fremmed språk nå som partiet er blitt så mykt og arbeidervennlig at Aftenposten, eller «avisen», som den heter i Høyre-kretser, har klint en knallrød Høyre-logo over hele forsiden. Webadressen arbeidspartiet.no leder deg rett til Høyres nettsider. Partiprins Torbjørn Røe Isaksen vil være LOs nye pusekatt.

Men noe er som før. Alle reiste seg og sang «Ja, vi elsker». Som vanlig. Erna var kledd i to nyanser blått. Som vanlig. Første vedtak var å sende et telegram til DD.MM, Kongen og Dronningen. Som vanlig. Grand Prix-Tooji varmet opp med «Stay» og dansere i røde lærbukser som vrikket både til høyre og til venstre. Det var ikke som vanlig.

Så var møtet lovlig satt, og det var klart for Ernas tale. Den var også temmelig satt. Solberg er ikke en utpreget gjøgler. Men hun kler den skoleflinke stilen hun har lagt seg til, der de villeste sprellene består av litt ufarlig fleiping om Jens Stoltenberg.

Hun leverte svaret på fargegåten også. Høyre er verken blått eller rødt. Det er først og fremst grått. Partilederen snakket ikke om utenrikspolitikk. Ikke om klima. Ikke om økonomisk politikk heller. I stedet siterte hun en twittermelding fra kona til Høyres finanspolitiske talsmann som avslørte at Jan Tore Sanner heller risikerer å gå tom for bensin midt på fjellet enn å betale mer enn 15 kroner literen. For Erna Solberg er dette ansvarlighet. For andre kan det minne litt om gjerrighet eller dårlig planlegging.

Men regjeringsspørsmålet, da? Borgerlig samarbeid? Hadde Erna noen nye, spennende signaler å sende ut? «Denne våren har det borgerlige samarbeidet begynt å blomstre. Det er for tidlig å si om det blir en god høst. Jeg velger å være optimist», sa hun. Og det var det.

Det var som å høre Toojis refreng om igjen: «Nananana stay, nanana». Tar man bort de fengende rytmene, er det en ganske presis oppsummering av Høyres budskap til alle de nye velgerne som ikke må skremmes bort.

- Mamma, hvorfor feirer vi egentlig førstemai?

Femåringen så på meg med store øyne, delvis undrende over alt oppstyret på Youngstorget, delvis skuffet over at dette ikke var søttendemai, som han tydeligvis hadde trodd. Visst var det flagg, korps og taler. Men pølser, is og sekkeløp var det fint lite av.

- Fordi det er veldig mange som ikke har det så fint som oss.

- Er det noe å feire, da?

For å være ærlig var det lenge siden jeg hadde tenkt grundig gjennom dette med 1. mai da denne samtalen fant sted en gang helt på slutten av 90-tallet. Men etter å ha greid ut om solidaritet og styrken i å stå sammen slik at også en femåring skulle forstå, ble det klarere for meg også. Unger er fine sånn.

I år er det tydeligere enn på lenge. Selv om Arbeiderpartiets slagord for 1. mai 2012 er «Trygg styring», et rungende gjesp som bringer tankene til gamle menn i støvfrakker og møllspiste bilbukser, framstår dagen viktigere enn på mange år. Både på grunn av dem som er for og på grunn av dem som er mot.

Tidligere har motstanden mot 1. mai som regel begrenset seg til litt barnslige demonstrasjoner fra dem som vil markere avstand. Noen brenner bråtebrann i hagen. Andre sper møkk på jordene. Det har vært veldig uskyldig, det hele. Kampgløden har stort sett vært erstattet med en svak irritasjon. Forslagene om å gjøre dagen til en vanlig arbeidsdag og oppheve statusen som offisiell fridag, har framstått som ufarlig erting fra høyresiden.

Det er så lenge siden 1979, året da nazisten Petter Kristian Kyvik kastet en bombe mot 1. mai-toget i Oslo. Men da terroristen i Oslo tinghus utpekte toget som et perfekt mål for en skitten bombe, med ønske om at flere tusen «marxister» skulle dø, ble vi minnet om det igjen. 1. mai er viktig. Det er en kampdag. Datoen som tilfeldigvis markerer Joseph Goebbels selvmord i 1945 er en dag for å sende all ekstremisme i graven.

En dag som motstandere forsøker å bekjempe med guttestreker av typen småteit hagearbeid og demonstrativ gjødsling, kan man fort komme til å tenke på som litt slapp. Men når noen hater datoen så intenst at de vil den livs i helt bokstavelig forstand, må den være viktigere og sterkere enn vi har trodd. Da blir det alvor. Verdt å kjempe for.

«8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile» var kravet de første tiårene etter 1890. Åtte timers arbeidsdag var den direkte årsaken til at 1. mai ble en internasjonal kampdag for arbeidsfolk det året. Selv om åttetimerskravet er innfridd for lengst, er det verdt å huske på at det er det vi er, de aller fleste av oss. Arbeidsfolk. Man kaller det som oftest lønnsmottakere i våre dager, men selv om vi har fått våre åtte timer med hvile og våre åtte timer med frihet, er de åtte timene med arbeid fortsatt viktig. Fortsatt en tredjedel av hverdagen.

Det skal ikke være nødvendig med trusler om bomber og terror for å minne oss om det. Men når det søvndyssende «Trygg styring» får oss til å kvele en gjesp, er det greit å huske på at dagen er viktig. For dem som er mot, men aller mest for oss som er for.

Jo visst førte 22. juli til at den norske kulturen ble styrket. Samholdet, tilliten, omsorgen og kjærligheten står sterkere enn noen gang.

Det var ikke denne delen av kulturen vår han ville redde, det var ikke dette han ville drepe for å bevare. Men i går viste vi det igjen: Solidariteten i Norge står så sterkt at den reagerer på angrep og vold på samme måte som Hydra i gresk mytologi: Kapper man av ett hode, vokser det fram to nye.

Allsangen på Youngstorget samlet over 40.000 mennesker. Etter at drapsmannen hadde hånet den troskyldige fredsvisa «Barn av regnbuen» i forrige uke, reagerte Lill Hjønnevåg spontant. Hun opprettet Facebook-gruppa som resulterte i gårsdagens massemønstring. Alle kyniske tanker om «slacktivism» - at folk trykker «liker» og melder seg på virtuelt uten å dukke opp - ble gjort grundig til skamme. Dette var ikke en dag for kynikere og skeptikere. Et folkehav så inderlig, så blottet for sarkasmer og distansert ironi at man skulle tro vi tilhører «Generasjon Alvor», alle som én.

Gårsdagens markering kom til på samme måte som rosetoget 25. juli i fjor. Også den gangen var det helt vanlige mennesker med et sterkt behov for å samle seg sammen med andre som brukte sosiale medier til å skape et varmt folkehav fullt av kjærlighet. I juli hadde regjeringen planlagt en offisiell markering torsdag 28. juli. Statsministerens kontor måtte gi seg. Den folkelige rosemarkeringen på mandagen ble også den offisielle. Det som kom nedenfra var sterkere enn det som kom ovenfra.

Været som møtte det mektige rosekoret i går var det samme som på Utøya den fredagen i fjor. For ni måneder og fire dager siden hadde plassen vi sto på, Youngstorget, vært samlingsplass for skadde og sjokkerte mennesker. Mange så rett opp på Høyblokka, som fortsatt står der som et utropstegn, mens linjene fra «Barn av regnbuen» ble varsomt og litt nølende framført, på nordmenns vis: «Sammen skal vi leve, hver søster og hver og bror».

Lenge før sangen var i gang, hadde Trond Henry Blattmann, som mistet gutten sin på Utøya, sagt det alle kjente på: «Glem aldri hvem du var og hva du følte da du løftet rosa di i rosetoget». Det vi følte er kanskje naivt og bløthjertet. Men hjelpe oss, så vakkert. Og så viktig.

Problemene med den andre sakkyndigerapporten går rett inn i spørsmålet retten stadig vender tilbake til: Hvem er Anders Behring Breivik?

I dag skal rettssaken handle om bomben som drepte åtte og lemlestet mange flere. Vi skal få høre grufulle detaljer om skadene som eksplosjonen forvoldte. Derfor passer det seg ikke å si at det kom som en bombe da det i går ble kjent at Den rettsmedisinske kommisjon ikke er fornøyd med den psykiatriske rapporten som konkluderer med at Anders Behring Breivik er tilregnelig. Men det var en svært stor overraskelse.

Rapporten er verken godkjent eller underkjent. Men den er ikke grundig nok. Et av de viktigste spørsmålene kommisjonen reiser er om Terje Tørrisen og Agnar Aspaas har tatt stor nok høyde for at Breivik kanskje maskererer galskapen for å nå sitt viktige mål: Å bli kjent tilregnelig.

Alle som følger rettssaken spør seg om det samme. Etter at Breivik har forklart seg i seks dager er det ikke tvil om at han justerer både på seg selv og virkeligheten i et forsøk på å få det til å henge sammen. Det minner om en som legger puslespill med makt, som tvinger bitene inn i hverandre selv om de egentlig ikke passer. Når man legger puslespill på denne måten, blir resultatet som regel usammenhengende og uforståelig. Det han beskriver som «radikaliseringspunkter», og det barbariet han utsatte uskyldige mennesker for 22. juli, står så vanvittig langt fra hverandre. Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen satte ord på dette enorme gapet under sin eksaminasjon i går: «Fordi det er, vi er liksom der at det er fra refuserte avisinnlegg, først og fremst av dine venner, til en terrorhandling hvor du har skutt ned 14-åringer, blant annet».

For å få dette til å henge sammen uten å framstå som ravende gal, gjør Breivik to ting: Det ene er å konstruere et politisk villnis av utvalgte høyreekstreme konspirasjoner og nasjonalistisk hat. Dette villniset har en slags indre logikk, og han er ikke alene om kave rundt i det. Når hans iscenesettelse av seg selv ikke virker troverdig, justerer han den. Da aktor Svein Holden ville vite mer om tempelridderuniformen, sa Breivik at spørsmålet var et forsøk på latterliggjøring. Han virket flau da bildet han har tatt av seg selv i det hjemmelagde antrekket ble vist fram på storskjermer i sal 250. Han ble utilpass og irritert, neste amper, da han ble spurt om et forslag i kompendiet som går ut på at potensielle alllierte skal bes om å skjære av seg penis og baller frivillig, for å bevise at de virkelig var enige i saken og ikke hemmelige agenter. Det var et lavmål fra Holdens side å sitere denne delen av manifestet, mente en tydelig ille berørt Breivik.

Han skjønner altså at det som virker for sprøtt må bortforklares, justeres eller bagatelliseres.

Men spranget er så stort at dette ikke strekker til. Derfor må Breivik gjøre en ting til. Han må konstruere en alternativ virkelighet slik at feige handlinger kan bli en redningsmanns heroisme. For eksempel strider det åpenbart mot hans selvbilde at han har drept barn. Men det har han jo gjort. Breiviks løsning på dette «problemet» er å lage sin egen definisjon av hva som er barn. Et nytt «barnebegrep» som gjør at alle hans myrderier så vidt kan passe inn. Dette er viktig for ham, han kommer igjen og igjen tilbake til begrepet «barnemorder».

«I utgangspunktet så hadde jeg ikke noen målsetting om å drepe noen under 18 år. Så jeg trodde kanskje at de var 16 år, de som så veldig unge ut.(...) jeg regnet med at de to som jeg sparte, de var under 18 år, altså 16,» sa han i går. Men i og med at hans yngste ofre var 14 år gamle, sa han også at «den juridiske definisjonen er vel individer under 14 år».

Antakelig er alt dette noe Breivik har funnet på i ettertid. I den samme forklaringen har han sagt igjen og igjen at målet var å drepe absolutt alle på Utøya. Ingen skulle spares. Spørsmålet er hvorfor det er så viktig å skape dette oppkunstruerte skillet mellom verdige og uverdige ofre. Gjør han det av hensyn til hvordan andre oppfatter ham, eller forsøker han å holde opp et speilbilde for seg selv?

Hittil har ikke psykiatrien, eller noen andre, klart å gi oss et entydig svar. Mye tyder på at Breivik ikke vet det selv, heller. Det virker som om det ikke er noen forskjell på et speil og andres blikk i hans verden. Han ser bare refleksjonen av seg selv, uansett.

22/7: Drapsmannens detaljerte forklaring er forferdelig vond å høre på. Men han sier ikke nok.

Hvordan det må være for foreldre, søsken, venner og overlevende å høre på Anders Behring Breiviks beskrivelse av sine egne drap på Utøya, er umulig å fatte for oss andre i sal 250. Men vi vet at mange av dem som sitter der utsetter seg for denne lidelsen fordi de leter etter svar. De vil så gjerne vite hva som skjedde de siste øyeblikkene i de kjære livene som ikke er mer.

Etter at Breivik var pågrepet og sommernatta hadde senket seg over Utøya mellom 22. og 23. juli i fjor, så politi og helsevesen alle mobiltelefonene som lyste opp i mørket, igjen og igjen. Mellom de døde kroppene hørtes lydene av ubesvarte anrop fra foreldre og venner som forsøkte å komme i kontakt med alle dem som var borte for alltid. De fikk aldri svar.

Fortsatt sitter mange igjen med spørsmål. Blant de overlevende lurer noen på hvorfor han ikke skjøt akkurat dem. Flere av Breiviks massakre på øya var totale. Alle døde. Han er det eneste vitnet som er igjen. Den eneste som kan gi svar. Håpet om at han skal gi slike svar er for mange en viktig årsak til at de velger å utsette seg for hans iskulde.

Breiviks forklaring mangler ikke detaljer. Makabre beskrivelser av skadene han forvoldte. Han er opptatt av å huske hvor mange skudd han brukte på hver enkelt. Han kaller det «oppfølgingsskudd» når han har skutt døde og døende i hodet. Han ville være helt sikker på at han hadde drept dem. For å skape frykt ropte han «Dere skal dø i dag, marxister». For å lokke fram de som gjemte seg ved pumpehuset, sa han at de måtte komme til ham, det var en båt som skulle evakuere dem. Så skjøt han alle i hodet. Tretten ungdommer døde her.

Inne i kafébygget går han tom for skudd. Mens han skifter magasin, griper de to han ikke har skutt ennå sjansen og spiller døde, i håp om å slippe unna. Men han skyter dem straks han har ladet om. Han forteller hvordan han har bestemt seg for å «henrette så mange som overhodet mulig» inne i denne bygningen. Han dreper ungdommer som trygler for livet sitt. Ikke på avstand. Han går helt bort til dem og skyter dem i hodet på 10 centimeters hold.

Dette er vondt å høre på, og vondt å lese om, også. Men det er ikke riktig å pynte på Breiviks bestialske myrderier. Dette har skjedd. Han har gjort det. Rolig, beregnende. Igjen og igjen, i en time og ett kvarter, har han gått rundt på den lille øya. Målbevisst har han spredd frykt og død.

Flere ganger under forklaringer gjentar han den samme frasen i ulike versjoner, med jevne mellomrom. «Og jeg tenker, greit». «Så tenker jeg sånn ok, greit». «Da tenkte jeg, greit». «Og jeg tenkte at, greit». «Så da tenkte jeg, greit». Det er absurd å høre på.

Han forklarer for aktor Inga Bejer Engh at han ikke visste hvor mange han hadde drept til sammen i kafébygget og ved infobygget, før han begynte å jage resten av ungdommene rundt på øya. Han trodde at det kanskje var mellom ti og tolv. Da Engh sa at han på dette tidspunktet hadde tatt 21 liv, kom ingen reaksjon på noen sekunder, før han svarte: «Målet var ikke å drepe 21, det var å drepe 600».


Men nesten like vondt som å høre på det Breivik sier, er alt det han ikke sier. Det er så mye han ikke husker. Mange av drapsofrene har han ikke noe minne om. Det er «en mann», «en dame» eller «en AUF-er». Aldri en ungdom, aldri et barn, aldri ei jente, aldri en gutt. Aldri et menneske. For ham var de «legitime mål», «marxister» og «forrædere».

Han husket at mange hadde hatt på seg joggebukse og hettegenser, men ingenting tyder på at han har klart å skille ungdommene fra hverandre, se på dem som individer. De har ikke gjort noe inntrykk på ham. Det er bare ett menneske som gjør, og det er han selv. Derfor var det mange som gikk ut av rettssalen i dag uten å få de svarene de leter etter. Vissheten kom ikke. Bare nye ubesvarte anrop.

En terrorist ønsker å oppnå størst mulig sjokk­effekt. Det er det Breivik er ute etter når han bruker rettssaken til å «snakke opp» 22. juli.

Nå er vi på vei inn i mørket. De første dagene har Anders Behring Breivik brukt til å snakke om sin fantasiorganisasjon og sine «pompøse» effekter. I tillegg har han fortalt om en like virkelighetsfjern og oppblåst politisk ideologi.

De siste dagene av Breiviks forklaring er annerledes. De handler om en fryktelig vond virkelighet. Om helt reelle hendelser som har rammet virkelige mennesker på grusomste vis. Men for Breivik er ikke dette nok. Han ønsker å gjøre vondt verre. Måten han forklarer seg på om sine illgjerninger viser hvordan han vil skape nye sjokk og ny frykt. Ikke med bombe og skytevåpen denne gangen, men med groteske fortellinger.

Det mest overraskende med Breiviks sjokkeffekter er at de kommer først nå. Jeg hadde ventet at han ville satt i gang med det allerede fra dag én. I stedet har han valgt å «snakke ned» både manifestet og ridderfantasiene. Men i går levde forklaringen hans opp til det han selv beskrev som sjokk­effekten. Alle vet hva som skjedde 22. juli. Vi vet hvem våre døde, sårede og skadde er. Vi har sett ødeleggelsene i regjeringskvartalet. Vi kommer aldri til å glemme, men for de aller fleste har hverdagen kommet tilbake. Livet går etter hvert videre. Skrekken har sluppet taket. Breivik vil at den skal ta tak i oss på nytt.

I går skulle han forklare seg om hva som faktisk skjedde 22. juli. Men vel så ivrig var han da han forklarte hva som kunne ha skjedd. Han var konkret og detaljert. Han kom med en lang liste av hypotetiske terrorplaner. Om de var reelle eller er blitt funnet på i ettertid er ikke så viktig. Det sentrale er Breiviks motiv for å legge ut om dem.

Det er sterke virkemidler han tar i bruk. Breivik beskrev detaljert hvordan han hadde planlagt å halshogge Gro Harlem Brundtland og Eskil Pedersen. Han skulle filme disse drapene og legge dem ut på YouTube, påsto han. Andre kandidater til slike drap var de andre hovedtalerne på Utøyas sommerleir: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Dagbladets kommentator Marte Michelet. En bombe skulle plasseres i Aftenpostens lokaler slik at alle i den utvalgte etasjen ble drept. I tillegg til regjeringsbygget ble Stortinget, Slottet, Aps kontorer, NRK, 1. mai-toget, journalistkonferansen SKUP og VG-huset nevnt som hypotetiske bombemål. En annen reserveplan gikk ut på alternative skytemassakrer. Her var det Blitzhuset, Dagsavisen og SVs kontorer som ble trukket fram. De skulle besøkes - i nevnte rekkefølge - etter at bomben hadde gått av. Flest mulig skulle skytes og drepes.

De fleste av disse planene har vært kjent en god stund. Det demper den sjokkeffekten Breivik er ute etter. Det minsker også risikoen for at han oppnår å skape frykt. Likevel kan det være greit å minne om hva Gro Harlem Brundtland sa 26. juli i fjor, da hun ble spurt om hvordan det føltes for henne at hun var et mål, siden hun var på Utøya om formiddagen 22. juli. Hennes klare beskjed var at dette dreier seg ikke om henne: «For meg handler det om de unge menneskene som var alene der ute. Som møtte denne forferdelige situasjonen». Og det er helt sant. Det handler ikke om henne, og det handler ikke om Stortinget, Slottet, Ap-bygningen, Blitzhuset, SV-lokalene eller den lange listen med mediehus. Det handler om de 77 vi mistet 22. juli, og om alle de andre som ble direkte rammet.

Derfor er de vondeste sjokkene Breivik ga i går de to han knytter direkte til hendelsene som faktisk skjedde. Målet med bomben var å drepe hele regjeringen og så mange byråkrater som mulig. På Utøya ønsket han å drepe alle, sa han. Breivik forklarte at planen var at de han ikke skjøt, skulle drukne da de flyktet i panikk ved å legge på svøm mot land. Vannet skulle fungere som et «masseødeleggelsesvåpen». Mye tyder på at også dette er noe Breivik har funnet på i ettertid for å gjøre historien om angrepet enda større enn den er. Tidligere i forklaringen sa han nemlig at han hadde planlagt å unngå drap på AUF-ere under 16 år, og også helst under 18. Han beskrev detaljert hvordan denne utsilingen skulle foregå. Det rimer ikke med at han også ville drepe alle. En av delene må derfor være feil. Påstandene om at han opererte med en slags aldersgrense under skytingen kan også være et forsøk på å unngå den høyst fortjente betegnelsen barnemorder.

Det er vanskelig å forholde seg til at Breivik ser noe behov for å dramatisere en så forferdelig ugjerning som den han begikk 22. juli. Hvordan det må være for de overlevende og etterlatte å høre på dette, er ikke til å fatte. Men jo mindre han klarer å slippe til med sine sjokkeffekter, jo bedre er det. Dessverre er det grunn til å tro at han kommer til å fortsette med denne verbale råskapen når han skal forklare seg mer om Utøya i dag.

Dette blir rettssakens svarteste og mest uutholdelige dag til nå. Den må ikke og skal ikke handle om Breiviks voldsfantasier. Det handler om virkelige angrep på virkelige mennesker. Det som faktisk har skjedd. For alle andre enn ham er det mer enn nok.