Fallet

For knappe to år siden var Rune Øygard en av Norges mest respekterte politikere. Omsvermet av velgerne, omgitt av et mektig nettverk som inneholdt alt fra statsministeren og andre samfunnstopper til næringslivsfolk, kjendiser og lokale notabiliteter.

Uansett hvilken kjennelse Eidsivating lagmannsrett kommer fram til i dag eller i morgen, når juryen er ferdig med sine diskusjoner, er det ingen tvil om at han har opplevd flere voldsomme fall etter at han ble anmeldt for seksuelle overgrep i september 2011.

Da saken først begynte å rulle, var det få som trodde på jenta. Mange støttet opp om den populære Ap-ordføreren.

Selv har han fortalt at han var sikker på at det hele kom til å være over i løpet av et par dager. Slik skulle det ikke gå. Gjennom to rettsrunder har han opplevd mye motgang.

Det første alvorlige fallet kom da aktor la fram Skype-meldinger som inneholdt et grovt og seksualisert språk mellom Øygard og jenta. Det neste da han ble dømt til fire års fengsel i første rettsinstans.

Etter at Øygard anket til lagmannsretten, har aktor lagt fram en lang rekke med nye tekniske bevis. Øygard har sendt tekstmeldinger til jenta som han ikke har noen god forklaring på. Gjennom hele sin forklaring hadde han store problemer med å kommentere språkbruken sin.

Da aktor Thorbjørn Klundseter holdt sin sluttprosedyre i går, hadde han derfor mange gode poenger han kunne bruke for å sette sammen sitt bevisbilde. Forsvarer Mette Yvonne Larsen hadde et spinklere materiale å bygge på.

Selv om han godt kunne vært det, er Øygard ikke tiltalt for den paragrafen i straffeloven som omhandler «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd» overfor barn under 16 år. Han er bare tiltalt for seksuell omgang, både med barn under 16 år og under 14 år.

Juryens oppgave er å bedømme om det er jentas eller Øygards forklaring som stemmer best overens med bevismaterialet som er lagt fram i løpet av de 16 rettsdagene. Uansett om det betyr et nytt fall for Øygard eller ei, kommer han ikke tilbake til gamle høyder etter denne saken.

hege.ulstein@dagsavisen.no

Det er farlig å leve. Til slutt dør man av det.

Husker du lille Mehmet? Vinteren 2004 var den da seks år gamle gutten sentrum i norsk offentlig debatt. Fordi han hadde blodsykdommen talassemi, ønsket foreldrene å få et barn til som kunne donere stamceller fra beinmargen for å gjøre gutten frisk. For å sikre seg at de skulle få en frisk donor, ønsket de å bruke prøverør for å sikre seg at det nye barnet ikke hadde talassemi. Mehmet-saken er den steileste offentlige debatten om bioteknologi vi har hatt i Norge til dags dato. Men det vil komme flere.

Mehmet-saken ga bioteknologiens etiske dilemmaer et ansikt - og ikke bare det: Et ansikt alle elsket. Noe av den samme effekten ser vi nå, etter at Angelina Jolie har fortalt om sin beslutning: Hun valgte å fjerne begge brystene sine etter at en gentest anslo 87 prosents risiko for å få brystkreft.

Jolies valg har ført til mye heder og ros til superstjernen. Hun har satt søkelys på et problem som ikke alle er klar over, hun har avmytifisert og ufarliggjort et kirurgisk inngrep mange kvinner opplever som belastende og stigmatiserende, og hun har tatt til orde for at alle bør ha rett til kunnskap om sitt eget genmateriale. Men ukas noe uvanlige Hollywood-snakkis er også en sjeldent god anledning til å diskutere noen av de mer vanskelige sidene ved moderne genteknologi. Eksperter på området snakker om at vi nå står midt i et tidsskille.

Mer om det etter hvert. Først skal vi tilbake til Mehmet, eller nærmere bestemt sykdommen talassemi. På sine nettsider forteller den regjeringsoppnevnte Bioteknologinemnda om Kypros, der én av sju personer er genetiske bærere av den alvorlige blodsykdommen, og én av 158 nyfødte kan forventes å ha den, statistisk sett. «Fra 1983 har den gresk-ortodokse kirken på Kypros krevd at alle som ønsker å gifte seg i kirken må teste om de er bærere. Kirkens mål var å unngå ekteskap mellom bærere, eller at paret unnlot å få barn,» skriver Bioteknologinemnda. Dette er ganske sterk kost. Forelskede par som har bestemt seg for å leve livet sammen, får altså beskjed - fra kirken - om at de må teste skaperverket. Stryker de på testen, bør de droppe planene om ekteskap - eventuelt planene om å få barn. Dette programmet, kombinert med andre tiltak som fosterdiagnostikk og genetisk veiledning, har ført til at det nesten ikke fødes barn med talassemi på Kypros i dag. Kampanjen ble for øvrig startet etter at det kypriotiske helsevesenet sto på avgrunnens rand. Årsaken var at en nyoppdaget behandling for talassemi plutselig gjorde sykdommen til en gigantisk utgiftspost på 60-tallet.

Angelina Jolies operasjon kom i stand etter en gentest. Det innebærer at man tester utvalgte enkeltgener som kan bære sykdommer. Svarene man får i slike tester er ganske sikre. I den vidunderlige nye verden som er i ferd med å ta form, er det en annet type testing av arvematerialet som kommer til å dominere: En fullstendig kartlegging av hele genmaterialet.

I dag tilbyr kommersielle aktører en genkartlegging som undersøker én million av i alt tre milliarder kodebiter i DNA-et. Det er lite, og gir ikke veldig god kunnskap. Men om ikke lenge vil det være mulig å kjøpe seg en såkalt exomsekvensering for godt under ti tusen kroner. Denne testen kartlegger den halvannen prosenten av DNA-et som er kodet for proteiner, altså det som er gener. Fra gentesting av enkeltgener som gir sjeldne og alvorlige lidelser, er vi altså på vei over i ei framtid der man kan teste seg for vanlige sykdommer.

Ett av problemene med disse nye testene, er at forskerne vet mye om hvilke gener som betyr økt risiko, men de vet lite om hvilke gener som virker beskyttende. I verste fall kan en exomsekvensering gi deg beskjed om at du er i livsfare uten at du er det. For å si det på en annen måte: Hvis du spør om det er farlig å kjøre bil i 110 kilometer i timen, vil svaret avhenge av en rekke faktorer. Hvis du kjører en rusten Opel fra 80-tallet på en svingete, trafikkert og glatt vei midt på natta og ikke har på deg sikkerhetssele, er det farlig. Farten vil være mindre farlig om du kjører en SUV med airbager, stålbjelker og ABS-bremser på en tørr firefeltsvei uten trafikk. Og dessuten bruker sele. Hvis den som skal gi deg svaret på om kjøringen er farlig bare kjenner til én faktor - farten - vil svaret være ufullstendig.

Det er etisk problematisk å gi folk unødige bekymringer over livstruende tilstander som kanskje ikke er truende i det hele tatt. Men debatten om den nye genetikken handler ikke bare om etikk. Det er også politikk. Et helsevesen som i framtida skal hindre at friske blir syke ved hjelp av preventive inngrep, må nødvendigvis befatte seg med kartlegging, risikoanalyse og kost/nytte-tenkning. Om man kombinerer dette med et privatisert og delvis kommersielt helsetilbud styrt av markedslogikk, kan det bli en ganske stygg smørje. Angelina Jolie hadde råd til å teste seg og ta de fire operasjonene hun tok. Mange amerikanske kvinner er langt unna den muligheten.

Til sist kan det være verdt å minne om en annen kjendis som uttalte seg om helse denne uka. Per Fugelli bor ikke i Hollywood og har ikke fullt så fine pupper som Angelina Jolie. Da han mottok Fritt Ord-prisen tirsdag, sa han blant annet: «Sykdom og død befrir deg fra Fryktens ministerium. Med kreft som kommer og går, må du inngå samliv med risiko. For å leve trygt må du legge nullvisjonen død. Du må godta at fare er bygget inn i Det menneskelige prosjekt. Bare aksept av en passe mengde risiko gir deg licence to live. Det gjelder alle, syke som friske. Vi mister lek, sjelefred og nytelse hvis vi blir besatt av beskyttelse og gjør livet til en borg».

Hvor lurt er det å varsle store omveltninger i skatte- og avgiftssystemet rett før et valg?

Jens Stoltenberg har prøvd det før. I 2001 utvidet han momsgrunnlaget til også å gjelde tjenester.

I løpet av sommeren ble Stoltenberg oppfattet som en landeveisrøver i mørk dress av flere og flere velgere. Høyre lovte å reversere hele reformen dersom de kom til makten. Stoltenberg vek ikke en tomme. Under tittelen «Politisk selvmord» skrev Dagbladets Stein Aabø at «alt snakk om skatter og avgifter i et valgår er ren gift for Arbeiderpartiet. Men partiet ser ut til å være beredt til å tømme giftbegeret».

Ettertida har vist at Stoltenberg fikk rett. Og at han tok feil. Høyres løfte ble aldri innfridd. Nå er det ingen partier som foreslår å fjerne moms på tjenester. Men valgnederlaget i 2001, der Ap ikke hadde blødd fra seg før de var nede på 24,3 prosent, skyldtes blant annet at Stoltenberg insisterte på en omfattende avgiftsomlegging - og at han var overbevist om at velgerne ville forstå at han hadde rett.

I år har den samme Stoltenberg varslet en gigantomlegging av skattesystemet. Reaksjonene på forslaget, blant annet i Stortingets spørretime i går, viser at opposisjonen er enig i det regjeringen har gjort til nå. Stoltenbergs begrunnelse er at skattesystemet er presset av en globalisert økonomi, og at skattegrunnlaget forvitrer. Greit nok. Problemet er at saken er en fantastisk mulighet til å skape usikkerhet og tvil om hva regjeringen egentlig planlegger. Den muligheten griper opposisjonen ikke bare med begge hendene, de kaster seg om halsen på den og omfavner den med bein og armer.

Stoltenberg mener at det er stor forskjell på årets varslede skattereform og momsreformen. I går innrømmet han at opplegget i 2001 ikke var særlig taktisk smart, men fastholdt at det var riktig. Dessuten hadde reformen ligget og modnet i to stortingsperioder. Ingen hadde turt å innføre den, før Ap altså gapte opp og styrtet ned giftbegeret i én slurk. Vekstpakken som kom for halvannen uke siden, og varslet om en storstilt omstilling av skattesystemet er noe helt annet, mener statsministeren. Han har jo bare satt ned et utvalg.

Problemet til Stoltenberg er at tanker og ideer som objektivt sett kan være fornuftige, vil spilles ut på en helt annet måte i et valgår enn ellers. Dersom det kan skapes usikkerhet om hva Stoltenberg vil, kommer det til å skje. Han bidrar også selv, når han ikke vil konkretisere hva som kan bli resultatet av omleggingen før etter valget.

Vi vet lite annet enn at statsministeren leter etter en skatt. Som kjent finnes de fleste skatter på en øy. Faren for Stoltenberg er at den øya han finner skatten på, er veldig øde.

I 2006 meldte Stein Erik Hagen seg ut av Høyre etter 35 års medlemskap. Pengekrana ble skrudd igjen.

Men nå renner pengene igjen inn i Høyres partikasse. Foruten Hagens ene million, har partiet mottatt drøye 7,5 millioner fra 36 andre givere.

Dette kan muligens si noe om rikfolks hang til å satse på vinnerlaget. «Nothing succeeds like success», som det heter i de kretser. Ett er i alle fall åpenbart: Hagen og andre rike mennesker gir penger til partiene på høyresiden, enten det er Frp eller Høyre, fordi de ønsker at de skal vinne valget og gjennomføre sin politikk. Hagen har uttalt seg med stort engasjement om en rekke politiske spørsmål, og da særlig formuesskatten, som han ønsker dit pepper’n gror.

Det er rasjonelt av Hagen å støtte den politikken som samsvarer best med hans egne interesser og politiske overbevisning. Det er ikke noe galt i det, så lenge det skjer i full åpenhet. Men det er likevel to viktige forskjeller på bidragene fra Høyres milliardærer, og fagbevegelsens bidrag til Ap og de andre partiene på venstresiden.

Den ene er at LO og andre fagforbund er medlemsorganisasjoner som kjemper for interessene til mange hundre tusen medlemmer, ikke for særinteressene til en liten, men mektig, gruppe. Det er ikke LO-leder Gerd Kristiansens personlige motiver som ligger bak støtten til de rødgrønne. Den andre er at Ap har en langt mer avslappet holdning til sine store bidragsytere enn det Høyre har. Senest i går sto Stoltenberg og Kristiansen fram i et koselig frokostintervju i VG under tittelen «Sammen er vi dynamitt» og fortalte hvordan de skulle kjempe for de sakene de tror på og som Ap og LO har felles.

Å se for seg Erna Solberg og Stein Erik Hagen i en slik setting krever svært god fantasi. Tvert imot har Høyres spinndoktorer funnet ut at de gjerne kan ta imot penger fra de superrike, men de vil helst ikke vedstå seg noe nærmere fellesskap med dem. I stedet gjentas det, igjen og igjen, at LO er en «sponsor» for Ap, mens Høyre får sine penger gjennom en «dugnad». «Det er pensjonister, studenter, og den vanlige mannen i gata som gir alt fra 50 til 200 kroner (...) Det er også noen velstående mennesker som gir til Høyre», skriver generalsekretær Lars Arne Ryssdal på partiets hjemmesider. Men sannheten er at gaver fra rike donorer utgjør et større beløp enn gaver fra såkalt vanlige folk. Heller ikke det er det noe galt i. Det er bare litt rart at Høyre prøver å late som det ikke er tilfellet. Utsagnet «Høyre støttes av de mange tusen, mens de rødgrønne støttes av LO», lyder merkelig hult, LOs medlemstall tatt i betraktning.

Kanskje viktigst: Det er ikke milliardærene eller fagbevegelsen som er de viktigste giverne, verken for Høyre, Ap eller noe annet parti. Den mest spandable sponsoren er vi skattebetalere. Vi står for mellom 60 prosent (KrF) og 90 prosent (Frp) av inntektene via offentlig partistøtte. Vi gir godt over 210 millioner i året bare til Høyre og Ap. Stikk den, Hagen.

«Valgfrihet» er et honnørord i Høyre. Men ikke i enhver sammenheng.

I 1971 skrev den amerikanske moralfilosofen Judith Jarvis Thomson et lite essay som er blitt et grunnleggende premiss i abortspørsmålet for svært mange. Det sies at dette sannsynligvis er den filosofiske teksten fra vår tid som er trykket opp i flest eksemplarer. Den kan med fordel deles ut til Høyres landsmøtedelegater som har samlet seg på Gardermoen denne helgen.

Vi skal tilbake til Thomson, men først Høyre: Programkomiteen har foreslått å innskrenke abortloven. I lovens paragraf 2 slås det fast at alle kvinner har rett til selvbestemt abort fram til 12. svangerskapsuke. Deretter kommer en liste på fem kriterier som gir rett til abort også fram til 18. uke, men da etter en nemndbehandling. Det er det tredje kriteriet, lovens bokstav c, Høyres programkomité går inn for å fjerne. Det lyder slik: «(hvis) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

La det være helt klart med én gang: Å fjerne denne bokstaven er en klar svekkelse av abortloven. Enkelte Høyre-folk later som det ikke er tilfelle. Men i rent språk betyr forslaget at kvinner ikke lenger skal ha noen som helst mulighet til å be om en nemndbehandlet abort dersom de oppdager alvorlig sykdom eller skade hos fosteret. De er etterlatt med to andre alternativer: Enten bære fram barnet mot sin egen vilje, eller jukse seg inn i en av de andre kategoriene i paragraf 2: a) urimelig belastning, b) vanskelig livssituasjon d) svangerskap ved voldtekt eller incest eller e) alvorlig sinnslidelse.

Av de 265 nemndbehandlede abortene i 2011, var de vanligste årsakene til inngrepet ryggmargsbrokk, misdannelse i hjernen, vannhode og Downs syndrom. De som ikke har vært i samme situasjon som disse gravide kvinnene, har sikkert ulike oppfatninger om valget de tok. Noen vil si at det er forkastelig og kynisk. Andre vil mene at det er fullt forståelig. Noen vil være overbevist om at de aldri kunne gjort noe slikt selv, mens andre igjen vil mene at de sannsynligvis ville endt opp med samme konklusjon.

Mange som kritiserer valget disse kvinnene gjør, snakker om det såkalte sorteringssamfunnet. Det hevdes at frykten for det unormale vil føre oss inn i ei iskald framtid der alle barn som ikke er A4 blir fjernet. Barn med Downs syndrom blir ofte trukket fram. I 2011-statistikken er det registrert 48 senaborter på grunn av Downs. Men det er nesten dobbelt så mange Downs-barn i fødselsstatistikken: 86 levendefødte og fem dødfødte. Tallene gir med andre ord liten støtte til teorien om at alle kvinner som får valget vil fjerne et foster med Downs. Og mens vi er inne i tallenes verden: Det ble altså utført 265 nemndbehandlede aborter, hvorav 236 fant sted på grunn av misdannelser. Men det ble født over ti ganger så mange levende barn, 2769 for å være nøyaktig, med ulike misdannelser. Av disse hadde 1382 alvorlige misdannelser. Vi er langt unna sorteringssamfunnet. Argumentet bør tas med en stor klype salt.

236 aborter i året er et svært lavt tall. Det betyr lite fra eller til for samfunnet. Man kunne håpe at det i seg selv ville hindre styringsglade politikere i å gripe inn i noe av det aller mest personlige og private i kvinners liv. Særlig når vi vet hvor stor betydningen er for den enkelte kvinnen. Men det later til at Høyres programkomité, som for øvrig støttes av partileder Erna Solberg, har gjort så mange etisk-moralske gymnastikkøvelser bak skrivebordene sine at de ikke klarer å holde seg unna.

Med det er vi tilbake til tidligere MIT-professor Judith Jarvis Thomson og hennes essay «A Defense of Abortion». Hun tar utgangspunkt i påstanden om at alle fostre er å anse som levende personer. Ikke fordi hun er enig, men for å flytte diskusjonen over på motstandernes banehalvdel, der «fosterdrap» er den foretrukne betegnelsen. Hvis vi da sier, ok, ethvert foster har et liv og et menneskeverd, helt fra unnfangelsen av - vil det være et gyldig argument for et lovverk som forbyr abort (med eller uten diverse betingelser)?

Nei, kommer Thomson fram til. Ingen lover, verken moralske eller juridiske, kan pålegge et menneske å gi opp sin egen frihet i ni måneder, eller ni år for den del, for å redde livet til en annen. Dersom du er den eneste i hele verden som kan hindre at et annet menneske dør, men da bare ved å koble kroppen din til denne personen, har du ingen forpliktelse til å gjøre det. Det er veldig snilt av deg hvis du gjør det likevel, men ingen har rett til å tvinge deg.

Dette er kjernen i all abortdebatt: Man kan si at en rekke handlinger som gravide kvinner gjør når de velger en abort fordi fosteret lider av alvorlige misdannelser er egoistiske, inhumane og til og med moralsk forkastelige, om man altså har et så inderlig sterkt behov for å dømme andre menneskers livsvalg. Men det er ikke moralsk holdbart å pålegge andre å stille sin kropp til rådighet for å holde liv i et annet menneske, mot deres egen vilje. Det valget kan hver enkelt bare ta på vegne av seg selv og sin kropp. Det kalles selvbestemmelse. Eller valgfrihet, hvis det passer Høyre bedre.

Samme regel gjelder for barnehager som alle andre hager: Du høster som du sår.

«Er det sant at noen kan rive ut hjertet mitt sånn at jeg dør og aldri får se deg igjen, mamma?» Slik startet Dagsavisens fortelling om lille «Magnus» på lørdag. Historien om den lille gutten fikk mange lesere til å føle det nettopp slik, som om hjertet ble revet ut.

«Magnus» opplevde mobbing og voksne som ikke så ham fra han var drøyt tre år gammel. Han bærer fortsatt med seg en tung ryggsekk full av vonde opplevelser. Heldigvis hadde han foreldre som ikke ga seg, og som sørget for at gutten til slutt fikk hjelp. Det får han fortsatt. Og heldigvis er moren og faren til «Magnus» tøffe og modige nok til å ville dele sin historie. Det kan ikke ha vært lett. Men ved å gjøre det, bidrar de til at flere barn som varsler om mobbing blir tatt på alvor, at barnehager og kommuner tar tak i problemene og at de ansvarlige voksne, enten de er politikere, barnehageansatte eller foreldre, får seg en vekker. Foreldrene til «Magnus» har hjulpet sin egen sønn. Ved å dele sin historie hjelper de mange andre, også.

Barnehagereformen og det imponerende arbeidet med å sikre full barnehagedekning er en av de største suksessene til den rødgrønne regjeringen. Etter årtier med løfter som ikke ble innfridd, klarte Kristin Halvorsen det ingen før henne hadde fått til. Barnehagekøene er borte. Det samme er de skyhøye prisene. Det er ikke mange årene siden en barnehageplass kunne koste 5.000 kroner i måneden. Prisen til tross følte de fleste foreldre som fikk en plass at de hadde vunnet i Lotto.

Satsingen førte til en voldsom vekst i barnehagesektoren. Med rask vekst kommer ofte voksesmerter. Allerede før barnehageløftet var det stor mangel på pedagogisk personale i norske barnehager. Slik er det fortsatt. På sett og vis er det positivt at det ikke er blitt enda tynnere i rekkene. Men høyst sannsynlig har den raske veksten i antall barnehageplasser gjort at opprustningen av kompetansen til personalet har gått saktere enn den ellers ville gjort.

For litt over en måned siden la regjeringen fram meldingen «Framtidens barnehage». Der beskrives tilstanden slik: «Om lag 40 000 ansatte mangler barnefaglig utdanning. Blant disse er det litt over halvparten som ikke har fullført noen utdanning utover grunnskole. Nærmere 4 000 pedagogiske ledere og 200 styrere i barnehagen tilfredsstiller ikke utdanningskravene om barnehagelærerutdanning eller tilsvarende».

Til sammen er rundt to tredjedeler av alle ansatte i norske barnehager ufaglærte. En rapport fra 2011 beregner at bare fire av ti barnehager oppfyller «pedagognormen». Norge er det eneste av 25 undersøkte OECD-land som verken har 50 prosent pedagoger eller 80 prosent av ansatte med barnefaglig kompetanse. Med andre ord: I stor grad passes norske barn i barnehage av folk som ikke er utdannet til å gjøre jobben.

Det er alvorlig. Undersøkelser har vist at personalets kompetanse er den viktigste enkeltfaktoren for trivsel og utvikling hos barna. «Høyt kvalifisert personale har bedre relasjoner til barna, og det er bedre kvalitet på deres samhandling med barna sammenlignet med personale med lavere kvalifikasjoner. Høyt kvalifiserte ansatte bidrar også til å heve kvaliteten på det øvrige personalet,» skriver Kunnskapsdepartementet i den ferske barnehagemeldingen.

Det såreste med denne problematikken er at politikk tar så fryktelig lang tid. Men barndommen er så kort. Vi kan være ganske trygge på at Kunnskapsdepartementet har sett problemet og satt seg fore å gjøre noe med det. Det utdannes flere barnehagepedagoger, det satses på videre- og etterutdanning og man forsøker å rekruttere flere fagfolk ved hjelp av kampanjer. Forhåpentligvis vil det hjelpe. Men innen den tid er dagens barnehagebarn skoleelever, kanskje til og med ungdomsskoleelever.

Dessuten er ikke barnehagesektoren alene om å slåss om de nyutdannede pedagogene. Kommunene som i stor grad skal ansette dem, trenger dem også i skolen. Dersom lønna og statusen for barnehagepersonalet går opp, kan det føre til at det blir vanskeligere å ansette folk i grunnskolen og på SFO. Og omvendt: Satser man på skolen, kan det gå ut over rekrutteringen til barnehagesektoren.

Mens vi venter på bedre tider, er det lite annet å gjøre enn å sørge for at vi får så få som mulig av slike historier som «Magnus» og hans foreldre har opplevd. Første skritt på den veien er å erkjenne at vi har et mobbeproblem i barnehagene, ikke bare i skolene. De aller minste skal slippe å plages av barnehagesektorens voksesmerter.

Ifølge den fornærmede jenta skal ordfører Rune Øygard ha tatt et toppløsbilde av henne med en mobiltelefon. Øygard benekter det. Kripos har ikke funnet det. Er det viktig?

HAMAR (Dagsavisen): Sannsynligvis har Kripos sluttet å lete. Det er et vanskelig og møysommelig arbeid å rekonstruere slettede bilder på en mobiltelefon. Og Kripos‘ eksperter har andre, viktige undersøkelser å gjøre, ikke minst i Sigrid-saken.

Dersom bildet virkelig er tatt, og det likevel skulle dukke opp under rettssaken, kan det virke opplagt at det vil forandre alt. Men selv om bildet vil vise at Øygard ikke kan snakke sant når han sier at han ikke har sett jenta naken eller toppløs, vil det fortsatt ikke bevise at de femtitalls påståtte overgrepene har funnet sted.

Det samme gjelder for sms-ene Øygard har sendt til jenta. Innholdet er seksualisert, han har ingen god forklaring på ordlyden, og meldingene stemmer mye bedre overens med jentas historie enn med Øygards. Når forsvarer Mette Yvonne Larsen kommer til sin sluttprosedyre, vil vi likevel garantert få høre at ingen enkelt sms eller Skype-melding i seg selv kan bevise at samleier har funnet sted, slik tiltalen går ut på.

Men det er et helt annet bilde enn det angivelige nakenbildet av jenta juryen skal granske. I saker som denne er det totale bevisbildet avgjørende. Det settes sammen av mange små og store biter, der helheten er det viktige - ikke hver enkelt bestanddel. Det var et viktig poeng for aktor Thorbjørn Klundseter i tingretten, og kommer også til å være det nå.

I går skulle Skype-meldingene mellom jenta og ordføreren legges fram for retten. Men fordi tidspunktene på utskriftene var gale, måtte denne delen av bevisføringen utsettes til mandag. Dommen fra tingretten bruker mye plass på disse meldingene. Øygards forklaringer på omgangstonen med jenta ble ikke trodd.

Aktor la i går nok en ny sms på bordet. Den er funnet på jentas telefon, og er sendt fra Øygard 28. juni 2011, altså på den tida jenta ble sammen med sin nåværende kjæreste. Anmeldelsen av Øygard kom kort tid etter at hun hadde betrodd seg til denne kjæresten om overgerepene den daværende ordføreren skal ha begått mot henne. «Skjønar ikkje kor mykje du betyr for meg. Er du like mykje forelska i meg nå? Fann du ut at han ikkje er noko for deg likevel? At det du og eg har er finare.»

«Hva er det dette betyr, da, Øygard?» spurte aktor. «Jeg kan ikke si det. Jeg husker det rett og slett ikke,» svarte tiltalte. Men han forklarte at ordet «forelsket», eller «elske» for ham betyr det samme som «glad», og at han like gjerne kunne brukt det ordet.

For aktor var meldingen enda en liten bit i det bildet han ønsker å vise fram til juryen.

Jenta og Øygard har to helt forskjellige historier. En av dem lyver.

HAMAR (Dagsavisen): Det var ventet at forsvarer Mette Yvonne Larsens utspørring av den 17 år gamle fornærmede jenta skulle bli tøff og vanskelig. Det skjedde ikke. Jenta svarte rolig og klart på alle spørsmål. Ett er klart: Jenta og Øygard har to helt forskjellige historier. En av dem lyver. Derfor ønsker både aktor og forsvarer å svekke motpartens troverdighet.

Etter at jenta var ferdig, var det den tiltalte sin tur. Rune Øygard tegnet et bilde av den fornærmede jenta som en pågående person, en som kunne snakke jorda flat om hun så ville. «Hun bløffa oss på alvorlige ting,» forklarte han. Han sa at hun hadde «solgt seg inn» overfor han og kona ved å fortelle om problemer hjemme, at hun «spilte på» hans slektsfølelse (hans fetter er gift med jentas mor) og at hun brukte et «utfordrende språk som jeg gikk inn på».

For å forklare hvorfor han selv brukte dette språket, sa han: «Det var for å bygge henne opp». Han beskrev en fortvilt jente i en vanskelig situasjon som «hadde behov for omsorg og kjærlighet».

Under sin utspørring leste aktor Thorbjørn Klundseter deretter opp flere tekstmeldinger som ikke var en del av saken da den var oppe i tingretten. De var klare først uka før ankesaken startet, og er funnet på to av jentas mobiltelefoner. Øygard fikk så forklare seg om disse.

Den første, sendt fra Øygard til jenta 31. oktober 2009 klokka 9.21 på morgenen, lød slik: «Tenker så mykji på deg (jentas navn). Prøver å finne ut kva som gjer at eg har vorte så glad i deg. Kva det er med deg som kvinne, som menneske, som fascinerer så sterkt, som utløser sakn og forelskelse. Det er noko med heile deg. Skjønnheita di, smilet ditt, blikket ditt, engasjementet ditt, den spørjande og interesserte jenta. Omsorgen din. Kune nevnt mykje meir. Eg har i alle fall vorte glad i deg. Litt skummelt fordi du berre er 14 år, flott fordi eg er mann. Håper du får ein kjempedag. Og at hjartet ditt slår eit ekstra slag for oss i dag».

Øygard forklarte at denne type meldinger var situasjonsbestemte, og at han ikke husket konteksten for den konkrete sms-en. Men at han gjerne skulle vært den foruten i dag. «Det er en tillitserklæring til henne, og betyr at hun er en kjempefin jente som skulle møte dagen med fine kvaliteter», forklarte han videre. Meldingen var sendt for å «bygge henne opp».

I sin forklaring har jenta sagt at Øygard ville at hun skulle være kjæreste med en jevnaldrende gutt, og at et slikt forhold kunne fungere som en slags dekkhistorie. Dette provoserte Øygard sterkt. I sin forklaring omtalte han hennes påstand slik: «Det var stygt. Både overfor han (guttens navn) og meg».

Aktor leste opp flere sms-er som Øygard sendte til jenta om kvelden 19. november 2010, da hun var sammen med denne gutten. Den første klokka 19.35: «Går det bra med døkk da. Æ´n like forelska?». Klokka 19.38: «Kanskje lurt um n fæ tå lite på d». Klokka 19.43: «Jau!!! Er redd for oss um han ikkje gjer det. Bli med han inn på rummet før du reiser åt Bismo og ver innåt kvarandre. Vær så snill!» Klokka 19.52: «Nei!!! Eg er redd. Han også veit at oss har mykje kontakt. Avgjørende at han ikkje får mistanke um oss. Då må du i alle fall vere med åt Vågå i morgo». Rett etterpå kom den siste meldingen Kripos har funnet fra denne kvelden: «Vær så snill! Fekk han ikkje ta noko på deg? Ti sek?»

Rune Øygard forklarte i retten: «Det kunne være på det nivået der, ja. Hun spør hva hun kan gjøre,» sa han, og fortalte at han ville hjelpe henne med å sette grenser, han ville ikke at hun skulle gå for langt. Han var usikker på hva mistanken han skrev om kunne være, men sa at han skulle kjøpe en julegave for henne til gutten, en CD med Jimi Hendrix. «Det kan kanskje bygge på det. Det var masse småhemmeligheter».

Øygard forklarte også at han aldri har sett jenta naken, bortsett fra én gang - i bikini. Aktor leste opp en melding han sendte henne 22. oktober 2010: «Du sa du ville sende over meldingene (navnet på gutten) har skrive. Og det einaste du har sendt er eit puppebilde. Er det han som har tekji det? ;)»

Tiltalte forklarte at bildet som omtales her ikke har vært noe han har reagert på. «Det er kanskje av en illustrasjon eller en figur, det vet ikke jeg. Jeg husker ikke det nå,» forklarte han i retten.

Før sms-ene ble lest opp, hadde Øygard forklart at han hadde valgt å bruke en ungdomssjargong med jenta. Det var ikke slik ungdom snakket sammen da han var han ung, men han fortalte at det er vanlig i dag, blant annet i TV-programmet «Idol». Og at hvis denne samtaleformen ikke hadde fenget, hadde han ikke brukt den overfor jenta.

«Jeg tror mange foreldre kjenner seg igjen», sa han.

Jenta som skal ha blitt utsatt for seksuelle overgrep fra Rune Øygard fra hun var 13 år, har nå forklart seg i en og en halv dag. Ennå er hun ikke ferdig, og det antatt verste gjenstår: I dag skal hun krysseksamineres av forsvarer Mette Yvonne Larsen

HAMAR (Dagsavisen): Jenta er nå 17 år. For å gi et bilde av hvor vanskelig det må være for henne å fortelle sin historie, kan vi gå tilbake til det som skjedde helt i begynnelsen på forklaringen hennes, på rettssakens første dag: Det ble forsøkt med vanlig mikrofon. Ingen hørte hva hun sa. Derfor fikk hun en såkalt «mygg» festet på kroppen. Heller ikke da var det mulig å høre henne. Først da hun fikk montert en klemme rundt hodet, slik at mikrofonen kommer helt inntil munnen, var det mulig å få med seg det hun svært lavmælt forteller. Og bare såvidt.

I går ble Rune Øygard flyttet ut av salen og inn på et annet rom med bilde- og lydoverføring. Også det hjalp. Det er tydelig at det er lettere for jenta å forklare seg når han ikke sitter i samme rom.

Om formen er lavmælt, er innholdet i det hun forteller tydelig. Hun har fortalt den samme historien hele veien. Først i dommeravhør, deretter i politiavhør, så i tingretten - og nå i Eidsivating lagmannsrett: Fra det første overgrepet skal ha skjedd på Øygards hytte i høstferien 2009 til det siste sommeren 2011 anslår hun at det har skjedd omtrent 50 overgrep. På forskjellige steder - på hoteller, på hytter, hjemme hos Øygard. Alltid når de to var alene. «Einslege», som hun sier.

Ved ett tilfelle skal det også ha skjedd utendørs: «Det har skjedd en gang i Finndalen, ute. Veien gikk ikke så langt inn. Vi stoppa ved et stort tre som man kunne gå inn i , eller greinene hang over sånn at det ble som et telt inni. Vi gikk bortover ved vannkanten. Han skulle vise meg det, det var en grunn til det. Plutselig så snudde han seg, og så var han sint, eller ikke sint, men... så ble det kyss og så la vi oss ned,» forteller hun om én episode. Om dette sinnet forklarte hun: «Vi krangla om at vi ikke skulle være i hop mer, men jeg var så hjemla lei meg. Så spurte han ´vil du være i hop med meg lell?´. Jeg svarte ja.

Hennes forklaring tegner et bilde av en langt eldre mann som får stadig mer kontroll: I starten, forteller hun, er det anger og løfter om ikke å gjøre det igjen. Etter hvert kommer avtaler om ikke å si noe, for da kan han komme i fengsel. En flørt med en jevnaldrende gutt utløser sjalusi. «Er ikke vi kjærester, da?» skal Øygard ha spurt. Ifølge jenta blir hun og Øygard likevel enige om at hun skal fortsette å være sammen med denne gutten, slik at det som foregår mellom ordføreren og jenta kan tåkelegges overfor omgivelsene.

Når hun skal forklare hvorfor de fortsetter, sier hun at Øygard blir sint eller lei seg hvis hun vil slutte. Ifølge jenta har han også truet med å ta livet sitt dersom hun «går fra ham». Når det til slutt blir nok, forteller hun i retten om at Øygard følger etter henne i bilen, plukker henne opp, kaster henne ut og så henter henne igjen. Måten hun beskriver dette på levner liten tvil om at hun må ha følt seg jaget og redd.

Allerede i tingretten hadde aktor en rekke tekniske bevis i saken. Det handler først og fremst om en Skype-chat med et tidvis seksualisert innhold, og om en lang rekke tekstmeldinger sikret fra ulike mobiltelefoner. I går la han fram flere nye tekstmeldinger som Kripos har klart å rekonstruere. Særlig én av dem, sendt fra jenta til ordføreren, har et tydelig seksuelt innhold.

Denne saken handler likevel til sjuende og sist om troverdighet. Det er ikke funnet noen biologiske spor. Slik jenta framstår under sin forklaring, faller det lett å tro det hun forteller. Det er svært vanskelig å tenke seg at hun hadde framstilt situasjonene slik hun gjør dersom historien hennes skulle være oppspinn fra ende til annen.

Det er denne troverdigheten Mette Yvonne Larsen skal forsøke å svekke i dag. Når eksaminasjonen av jenta er ferdig, er det Øygards tur til å komme med sin versjon. I tingretten hadde han andre forklaringer enn jenta på hvert eneste bevis som ble lagt fram. Denne gangen har han antydet gjennom sin forsvarer at han ikke kommer til å innlate seg på slike forklaringer, fordi tingretten i sin dom konsekvent og gjentatte ganger avfeide dem som bortforklaringer som virket oppkonstruerte og lite troverdige.

I dag og i morgen vil vi få vite hva som er Rune Øygards historie. Den er etter alt å dømme helt ulik jentas. Jurymedlemmene skal til sist avgjøre det hele med et enkelt «ja» eller «nei» som svar på skyldspørsmålet, uten noen ytterligere begrunnelse. Uansett hva de kommer fram til, hadde den begrunnelsen vært interessant å høre.