Heidi Skjeseth
Viser innlegg | Se kommentarer (1)På film handler ikke lenger klassikeren «The Great Gatsby» om den amerikanske drømmens fall, men om kjoler, fest og fyrverkeri.
NEW YORK (Dagsavisen): Vi hadde ventet lenge. I månedsvis har enorme plakater av en velkledd Leonardo DiCaprio prydet store deler av Manhattan. Leos strøkne dress og direkte blikk har vært med oss på t-baneturer til Brooklyn, og dukket opp i TV-reklamer, youtube-klipp og velplasserte forhåndssaker. Vi hadde gledet oss. Nå er det nesten bare dårlige anmeldelser igjen.
Ifølge de fleste amerikanske anmeldere har regissør Baz Luhrmann laget en fest av en film, men mistet selve poenget med klassikeren «The Great Gatsby». For der F. Scott Fitzgerald bruker et tomt jag etter luksus og overdådige fester som en advarsel til sin generasjon, bruker australieren Baz Luhrmann historien som et bakteppe for designerkjoler og dans. Filmen er i 3D og festene er spektakulære. Men uten samfunnskritikken Fitzgerald vevde inn i historien om Nick Carraway, Jay Gatsby og hans rike men tomme liv, er det lite igjen når festen er over.
«The Great Gatsby er et nådeløst angrep på sansene dine», skriver Marlow Stern i The Daily Beast om den etterlengtede filmen som kom ut i USA i forrige uke. Stern er utslitt etter å ha sett glitter, stas og endeløse fester i nesten to og en halv time. Andre kritikere er ikke bare slitne, men også ganske sure. Filmen har fullstendig ignorert bokas poeng, mener Peter Reinert i Christian Science Monitor, som sammenligner filmen med karnevalet Mardi Gras. «Filmen blir en høylytt hyllest til prangende forbruk i stedet for en mørk beretning om den amerikanske drømmen», skriver Reinert. Connie Ogle i Miami Herald går ut av kinosalen «kald, sliten og med en vag følelse av kvalme». Hun sammenligner filmen med den ugne følelsen dagen derpå, av sola som stikker i øynene, mens du fisker den siste sigaretten ut av lomma og tomme champagneflasker opp fra bassenget (det er nok mer av det siste i Miami enn i både New York og Oslo).
Filmen var, kort sagt, en skuffelse. Noen av de snilleste anmelderne medgir at filmen er fin å se på, og ikke helt feil hvis du bare glemmer boka fullstendig. For «The Great Gatsby» er full av nydelige kostymer og pene mennesker. Det er da noe. Om ikke annet har filmen ført til utallige fester med Gatsby-tema, også de med pomp og prakt og uten særlig vekt på Fitzgeralds egentlige budskap.
Kanskje har regissør Baz Luhrmann gått for dypt med sin tilsynelatende overfladiske festfilm, foreslår anmelderen i magasinet The New Yorker. Han tolker de platte samtalene og flate karakterene som et bevis på bokas budskap: Den mørke siden av den amerikanske drømmen.
Handlingen finner sted i 1925, det er like før det store børsfallet i USA og den påfølgende depresjonen i 1929. I dag leses beretningen om Jay Gatsby som en brilliant kritikk av skyggesidene og farene ved den amerikanske drømmen, om tragedien som var ferd med å skje.
Men da boka kom ut var det ingen som ville høre på Fitzgeralds advarsler. Boka fikk en lunken mottakelse. Satiriker og kritiker H.L. Mencken mente den var lite mer enn en «glorifisert anekdote». Da Fitzergald døde i 1940, var boka ennå ikke akseptert som noen amerikansk klassiker.
Først på slutten av 1940-tallet begynte boka å opparbeide seg statusen den har i dag. Siden da har The Great Gatsby blitt forsøkt filmatisert en rekke ganger. Regissør Baz Luhrmann kan trøste seg med at heller ikke de andre forsøkene på å filmatisere klassikeren ble møtt med jubel. Anmelder Ben Kenigsberg sitter igjen med følelsen av at regissøren har gjort som hovedpersonen Jay Gatsby: Kjøpt boka uten å kutte sidene, som man gjorde den gang. Det er kanskje den beste måten å se filmen på.
Amerikanerne foretrekker å like sine tidligere presidenter. Selv om han heter George W. Bush.
NEW YORK (Dagsavisen): Vi møttes på T-banen fra Manhattan til Brooklyn. Han hadde hipsterbart og seilersko, rutete skjorte og tøyveske. En ganske typisk liberal ung amerikaner godt plassert på venstresiden i amerikansk politikk. Hans digitale leserbrett hadde neongrønt omslag. På skjermen var en positiv artikkel om tidligere president George W. Bush, som denne uka fikk et bibliotek i Texas oppkalt etter seg.
Presidenten som forbindes med den forhatte Irakkrigen, skyhøye budsjettunderskudd og et svært omstridt valg, blir nå om ikke elsket, så i hvert fall godtatt av stadig flere amerikanere. Den unge mannen fortalte hvordan hans tidligere hat mot George W. Bush nå var erstattet av en slags aksept. Han syntes et bibliotek var på sin plass.
- Vi amerikanere liker å like våre tidligere presidenter, forklarte han.
Han er ikke alene: 47 prosent av amerikanerne mener nå George W. Bush gjorde en OK jobb, opp fra 23 prosent ved slutten av hans presidentperiode i 2008. 47 prosent synes også den en gang så populære presidenten Barack Obama gjør en OK jobb i dag.
På torsdag samlet alle de fem gjenlevende amerikanske presidentene seg for å feire at George W. Bush fikk et bibliotek åpnet i sitt navn. Nå er ikke George W. Bush kjent for å lese bøker. Han framsto aldri som noen stor intellektuell, snarere tvert imot, Ett av favorittbildene spredd blant Bushs motstandere er nettopp bildet av Bush som holder en bok opp ned. Men som amerikansk president må du ha et bibliotek oppkalt etter deg uansett om du liker å lese, eller foretrekker å male, noe George W. Bush har startet med.
George W. Bush var presidenten venstresiden elsket å hate, og de utallige merkelige utsagnene ga et enormt materiale å vitse med. Bush har holdt seg utenfor medias søkelys de siste fire årene. Torsdag var komikeren Jon Steward så glad for å ha Bush tilbake at han måtte puste inn og ut av en papirpose for å roe seg ned. Men George W. Bush var ikke bare morsom. Han startet to mislykkede kriger, en av dem på falskt grunnlag. Han opprettet fangeleiren på Guantanamo, der hundrevis av fanger er blitt torturert og mishandlet, og der over halvparten av fangene nå sultestreiker i protest. Ingen er dømt, ingen er tiltalt.
Likevel har pressedekningen de siste dagene, med visse unntak, vært mild, nesten forsonende. Også USAs nåværende president Barack Obama var raus i sin tale til forgjengeren. Obama, som tidligere har kalt Irakkrigen «stupid», nevnte ikke en gang den forhatte krigen, men roste Bush for sitt mot til å stå opp mot farer som truer. Han nevnte ikke Bushs kanskje viktigste arv; et splittet USA. Ifølge en måling fra Wahsington Post, er ni av de ti årene det amerikanske folk har vært mest splittet i synet på presidenten alle etter at George W. Bush tok over Det hvite hus.
Det er selvfølgelig forskjell på Bush og Obama. Men når det kommer til hemmelighold i krigen mot terror og et splittet amerikansk folk, har de to mye til felles. Obamas oppslutning har gått drastisk ned siden hans triumferende seier i 2008. Hvis oppslutningen stuper like mye som den gjorde for George W. Bush, kan Obama trøste seg med at når historien skrives vil den være mildere. USA liker å like sine tidligere presidenter.
Skifergass splitter både Europa og USA. Og tar oppmerksomheten vekk fra vår aller viktigste energi-utfordring: Å finne effektive fornybare energikilder.
NEW YORK (Dagsavisen): Er utvinning av skifergass en ufarlig og miljøvennlig løsning på verdens energiproblemer, eller ødelegger det drikkevann, jordsmonn og folks helse? I USA er frontene steile. Og produksjonen av skifergass er kommet mye lenger enn i Europa.
I går skrev Dagsavisen om skifergass og hvordan den omstridte utvinningsmetoden fracking splitter Europa. Mens Frankrikes president François Hollande og Tysklands forbundskansler Angela Merkel sier nei, heller Storbritannia og Romania i motsatt retning, i likhet med Sverige og Danmark. Utvinning av skifergass kan gi sårt tiltrengte arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det kan også gi ødelagt drikkevann og økt forurensning.
Europas kamp om skifergass ligner den amerikanske. Men i USA er produksjonen allerede massiv, og debatten langt mer opphetet. Gass dekker en stadig større del av USAs energibehov, og optimistene mener gassproduksjonen etter hvert kan gjøre verdens største oljeimportør til energieksportør. Regulering av olje- og gassutvinning er opp til hver enkelt delstat, og mens New Yorks guvernør har satt en foreløpig stopper for utvinning av skifergass, har nabostaten Pennsylvania gitt grønt lys til omfattende drilling.
I fjor møtte jeg melkebonden Carol French i Bradford County i Penn-sylvania. Som så mange andre bønder i nærheten av boreområder, har hun fått ny farge og lukt på drikkevannet på gården etter at boringen begynte. Hun viste fram utslett, legeattester og klagebrev til selskapet Chesapeake, som borer i nabolaget. Vårt eget Statoil har investert milliarder i Chesapeakes skifergassutvinning i Pennsylvania og andre delstater i USA. I likhet med industrien i USA, insisterer Statoil på at alt er i sin skjønneste orden, at skifergass er mer miljøvennlig enn andre ikke-fornybare energikilder, og at det slett ikke ødelegger folks drikkevann.
Det foregår en intens kamp om sannheten rundt fracking, og frontene er steile. Filmskaperen Josh Fox har gått i bresjen for fracking-motstanderne. Under premieren på Fox sin nye dokumentar om fracking i New York denne uka, måtte arrangørene tilkalle ekstra sikkerhetsvakter. En gruppe fracking-tilhengere protesterte utenfor kinoen, og slapp siden ikke inn, til tross for at de hadde billetter.
Filmskaperen Fox forsøker ikke å være nøytral i sin framstilling av fracking-eventyret og de mektige gasselskapene. Han er selv fra Pennsylvania, fra området som ifølge gassindustrien har nest størst forekomst av naturgass i verden. Barndomshjemmet ligger ved Delaware River. Han føler seg truet av den enorme gassindustrien, og snakker med utallige andre med skremmende historier.
Hydraulisk frakturering, også kalt «fracking», er like komplisert som det høres ut. Det bores ned til et skifersteinområde som ofte ligger mellom en og en halv og to og en halv kilometer under jorden. Deretter bores det horisontalt bortover i skiferlaget, mens milliarder av liter med vann, sand og kjemikalier sprenges inn i skifersteinen for å presse ut gassen som ligger klemt i steinlaget. Gassen som presses ut blir fanget opp og ført til overflaten eller direkte til gassledninger som er koblet til borebrønnen.
At industrien blankt avviser alle anklager om lekkasjer og miljøskader, er ikke særlig tillitvekkende. At gassindustrien i USA har ansatt PR-byrået Hill and Knowlton, som tidligere jobbet for å avkrefte sammenhengen mellom lungekreft og tobakk, gir heller ikke gode assosiasjoner.
Det er tydelig behov for grundige utredninger og uavhengig forskning rundt konsekvensene av skifergassutvinning. Debatten om fracking er viktig, både for Europa og for USA. Men den tar energi, oppmerksomhet og ressurser vekk fra det som burde være energiindustriens viktigste mål: Å finne fornybare energikilder vi kan leve av i framtida.
Tragedier bringer fram det beste hos mange. Og det verste hos andre.
- Jeg håper bare det ikke er muslimer som har gjort det. Det var min libanesiske venninnes første reaksjon da vi snakket om bombeangrepene i Boston. Jeg kjenner følelsen. Jeg tenkte det samme i de forvirrende timene etter angrepene i Norge 22. juli 2011.
I USA pågår jakten på den eller de ansvarlige for bombene ennå. Da Dagsavisen gikk i trykken i går, var ennå ingen mistenkt pågrepet. Likevel har en 20 år gammel brannskadd student fra Saudi-Arabia fått massiv pressedekning i alle kanaler. 20-åringen hadde gjort som nesten en halv million mennesker gjør hver tredje mandag i april, han sto på sidelinjen for å heie fram slitne maratonløpere. Da den første bomben gikk av, gjorde han som alle andre rundt målområdet: Han løp. Av de 176 skadde som ble behandlet etter bombene, var saudiaraberen den eneste som fikk hjemmet sitt gjennomsøkt av politiet. Romkameraten hans ble spurt på direktesendt TV om han trodde vennen var en morder.
Tragedier bringer det beste fram hos de aller fleste. Men for noen bringer det også fram det verste. 20-åringen som løp forbrent fra åstedet ble lagt i bakken av en fremmed, som holdt han fast til politiet kom. «Ble han stoppet på grunn av utseendet sitt, eller ropte han i kaoset på Gud med et navn noen syntes hørtes rart ut», spør Amy Davidson i The New Yorker.
Det finnes utallige historier om heltemot og oppmuntring, om folk som løp inn i kaoset for å hjelpe da det utenkelige hendte.
- Hvis du vil vite hvem vi er, hva Amerika er, hvordan vi svarer på ondskap, er svaret dette: Uselvisk, medfølende og uredd, sa Barack Obama etter angrepene. Det er for det meste riktig. Men det finnes bekymringsfulle unntak, som den skadde 20-åringen. To arabere ble eskortert av et fly ved Logan flyplass i Boston. De satt hver for seg, men bekymrede medpassasjerer hørte dem snakke arabisk. Det var nok.
Vi så flere tegn til forhåndsdømming også i Norge 22. juli. The New York Times brakte videre usanne nyheter om en ekstremistisk muslimsk gruppe som tok på seg ansvaret. Flere arabere i Oslo fortalte om ekle episoder i timene etter bombene i regjeringskvartalet. Før det ble klart at gjerningsmannen var etnisk norsk. De eller den ansvarlige for bombene i Boston kan være fra USA, Island eller Saudi-Arabia. Det gjelder å holde hodet kaldt til noen er dømt.
Kampen for ekteskap for homofile er vunnet. Men det er langt igjen til like rettigheter for USAs homofile.
NEW YORK (Dagsavisen): Det er ikke mange år siden snakk om å likestille homofile og heterofile ekteskap i USA fikk selv demokrater til å steile. Også blant homofile var det få som hadde særlig tro eller lyst til å kjempe for retten til å inngå ekteskap. Det virket uoppnåelig, og for mange heller ikke særlig ønskelig å gifte seg på tradisjonelt vis. Motstanden blant det amerikanske folk og USAs politikere var massiv.
I dag gir ni delstater kjærester av samme kjønn lov til å gifte seg, og mange tusen par har gått til alters. De har flertallet av det amerikanske folk i ryggen, og hele 83 prosent tror det kommer til å bli ulovlig å forby homofile å gifte seg. Selv konservative høyesterettsdommere er på glid. Andre har gitt opp. «Kampen er tapt», erklærte nylig den høyrepopulistiske radioverten Rush Limbaugh.
For under ti år siden var støtten for å likestille homofile og heterofile ekteskap liten. Og mens George W. Bush vant stemmer på å lange ut mot homovennlige demokrater, vil situasjonen være snudd på hodet i 2016.
Før fjorårets presidentvalg kom president Barack Obama endelig ut av tenkeboksen og ble den første presidenten i USA som gikk inn for ekteskap mellom par av samme kjønn. Demokratene kan fort håve inn stemmer på republikanernes motstand. Blant yngre amerikanere er over 80 prosent for. Senator Claire McCaskill, fra den konservative delstaten Missouri, sier hun har vanskelig for å forklare debatten til barna sine. «De forstår ikke helt hvorfor dette skal være kontroversielt», sier hun.
Nok en milepæl ble forsert i forrige uke. Mens nordmenn tok påskeferie, campet hundrevis av aktivister utenfor USAs høyesterett, i håp om å få med seg en historisk høring, da debatten om homofilt ekteskap for første gang nådde helt til topps i det amerikanske rettssystemet. Den første av to saker handlet om Californias forbud mot homofilt ekteskap, innført via folkeavstemning i 2008, etter at staten først legaliserte homofile ekteskap. 18.000 par rakk å gifte seg før konservative interessegrupper og 52 prosent av velgerne vant fram med forbud. Nå håper mange at USAs høyesterett vil begjære forbudet for grunnlovsstridig.
USAs høyesterett har ikke bestemt seg ennå. Men det har det amerikanske folk, i en snuoperasjon som blir kalt et politisk jordskjelv. Amerikanske aviser er fulle av triumferende kronikker. Og mens ekteskap for par av samme kjønn vinner fram, går det også mot enighet om en omfattende og svært etterlengtet innvandringsreform. Bladet The Economist mener det er en sammenheng mellom de to kampene.
I begge sakene har grupper som tidligere var marginaliserte og ukjente for mange, med ett nytt godt av en bølge empati. Mens TV-fjes som Anderson Cooper og Rachel Maddow har frontet homosaken, har innvandrere uten papirer fulgt samme strategi: Unge, tøffe studenter og samfunnsdebattanter står fram med fullt navn og forteller sin historie: Hvordan mange av dem har bodd i USA siden de var babyer, men verken har papirer eller rettigheter. Budskapet er klart: De elleve millionene som mangler papirer i USA bor og jobber midt iblant oss. De er naboene våre, de har barn som går på skole, de serverer maten du bestiller.
Det er vanskelig ikke å føle empati med folk en forstår og kjenner. Det kan republikaneren Rob Portman skrive under på: Han erklærte nylig sin støtte til ekteskap mellom homofile etter at sønnen hans kom ut av skapet.
Vi er ikke helt i mål, men kampen for likestilte ekteskap er så godt som vunnet. Ekteskap er likevel ikke alt, og kan ikke eliminere homofobi, eller stoppe mobbing og vold mot homofile. Lesbiske, homofile, bifile og transkjønnede er overrepresentert blant USAs hjemløse og på landets selvmordsstatistikker.
Det er all grunn til å feire at par som elsker hverandre kan gå til alters, uansett kjønn. Men det er langt igjen til like rettigheter for USAs homofile.
Cash is king i Chavez´ Venezuela. Men det må være amerikanske 20-dolllarsedler.
CARACAS (Dagsavisen): Det er like forvirrende som sist å være utlending i Caracas. Ikke fordi byen tidvis er kaotisk, med trafikkork, motstridende påstander og bydeler du kan bevege deg i og ikke, som enhver latinamerikansk storby. Det er den lokale valutaen som skaper hodebry for nye og gamle besøkende.
Den lokale valutaen, el bolivar fuerte, har minst tre ulike vekslingskurser, den ene dobbelt så høy som den andre. Venezuela sliter med den høyeste inflasjonsraten i den vestlige hemisfære, og et av de siste papirene avdøde president Hugo Chavez skrev under på før han døde, var en devaluering av bolivaren med 30 prosent. Det var femte forsøk i løpet av ti år på å holde følge med den galopperende svartebørsen. Forsøket feilet, som de gjorde i 2008, da Chavez kuttet tre nuller og la til tilnavnet Bolivar fuerte – en sterk bolivar. Men valutaen ble ikke styrket av den grunn. I stedet går prisen på importerte produkter opp. Venezuela importerer nesten alt.
Uten amerikanske dollar eller hvis du veksler penger i banken, er Venezuela svinedyrt. Med en offisiell vekslingskurs på seks bolivar per dollar, koster en kort taxitur kjapt 20 dollar, eller rundt 110 kroner. Ingenting i forhold til norske taxipriser såklart, men de kan en ikke bruke som utgangspunkt noe sted i verden. Veksler du på svartebørsmarkedet, som alle jo gjør, koster turen mindre enn halvparten.
Etter å ha diskutert valuta, dollar og vekslingskurs over frokosten, får jeg en telefon fra en fyr jeg ikke kjenner og som ikke presenterer seg. Hvor mange bolivar vil jeg ha for 100 dollar? 1200? 1400? 1500?Senere, etter en prat med sjåføren, får jeg samme tilbud, bare enda litt bedre. Han trenger dollar til en utenlandstur, og sier mangel på dollar er et konstant problem. Alle er valutaspekulanter i dagens Venezuela. Valutasituasjonen er et godt bilde på en økonomi i trøbbel.
Chavez er allerede en legende. Han hatet USA. Men i Chavez´ Venezuela er det amerikanske dollar som gjelder. Cash is king.
Når Barack Obama går løs på sin andre periode som president, omgir han seg med hvite menn.
WASHINGTON D.C. (Dagsavisen): «Anklene deres er vakre... Men de er ikke interessert i staten.»
Argumentet ble framsagt under debatten om kvinnelig stemmerett i den amerikanske kongressen i 1915, der USAs mannlige politikere stemte nei til forslaget. (Amerikanske kvinner fikk rett til å stemme fire år senere.)
Sitatet ble hentet fram av historikeren Michael Beschloss etter at et bilde av USAs president Barack Obama og hans innerste sirkel under budsjettforhandlingene ble publisert i The New York Times på nyåret. Bildet viser president Obama sammen med ti alvorlige menn i Det ovale kontor. Det finnes riktignok én kvinne i rommet; Obamas nære rådgiver og venn, Valerie Jarrett. Hvis du ser veldig nøye etter, kan du skimte Jarretts svarte buksebein så vidt synlig bak en av mennene.
Barack Obama lovte håp, endring og samarbeid da han for fire år siden holdt sin historiske innsettelsestale til 1,8 millioner oppmøtte i USAs hovedstad. I dag gjør han det igjen, etter at han, godt hjulpet av kvinnelige velgere og USAs minoriteter, vant presidentvalget for andre gang i november i fjor. Det har vært fire vanskelige år, og mye av håpet og entusiasmen er borte. Obama kan gi en del av skylden til ekstremt vanskelige arbeidsforhold, noe han ofte gjør. Han arvet en ødelagt økonomi, to vonde kriger, og møtte et svært lite samarbeidsvillig republikansk parti. Noe av skylden er likevel hans egen.
Bildet av Obamas testosteronfylte ovale kontor har skapt debatt, og satt søkelyset på en administrasjon der de aller fleste toppjobbene er delt ut til hvite menn.
Kritikken er ikke ny, og hørtes allerede i 2009 da Obama valgte sin første administrasjon. Men den er tydeligere, krassere og mer utålmodig denne gangen. For det er påfallende at presidenten som i så stor grad ble båret fram av minoriteter og kvinner, nesten utelukkende lener seg på en mannlig majoritet når det kommer til de virkelig tunge postene.
Det startet med at Susan Rice, som lå an til å bli USAs neste utenriksminister, kastet inn håndkleet etter sterkt press fra USAs høyreside. Barack Obamas valg faller dermed på senator John Kerry. I 12 av de siste 16 årene har kvinner styrt USAs utenrikspolitikk. USAs første kvinnelige utenriksminister, demokraten Madeleine Albright, forteller i et intervju med Ted Women hvordan hun slet med å forklare barnebarnet sitt hvorfor det var så mye snakk om at bestemor var utenriksminister. «Det er jo bare jenter som er utenriksministre», sa sjuåringen, som i sin levetid aldri hadde opplevd annet.
Den tida er forbi når John Kerry om kort tid tar over stafettpinnen etter Hillary Clinton. Bildet som startet debatten kom like før utnevnelsen av fire tunge poster, alle gitt til hvite menn:
Forsvarsminister: Hvit mann. CIA-direktør: Hvit mann. Leder av FBI: Hvit mann. Og så videre. Fine fyrer, flere av dem, men det er ikke poenget.
Obama har flere kvinnelige ansatte (43 prosent) enn forgjengeren George W. Bush (33 prosent), og han har utnevnt to viktige kvinnelige høyesterettsdommere. Men den innerste sirkelen domineres av menn, og ifølge blant annet Ron Suskinds bok «The Confidence Men», er det langt lettere for mannlige ansatte å komme tett på presidenten på uformelle arenaer som golfbanen og basketballbanen.
Kommentator Maureen Dowds i The New York Times forklarer overvekten av hvite menn med Obamas hands-off-tilnærming: Presidenten har ikke engasjert seg direkete i alle ansettelsene, forståelig nok, men han har valgt seg en sirkel av hovedsakelig hvite menn. De har gjort slik menn har gjort i generasjoner: Ansatt folk de kjenner, folk som dem selv. Når Obama, som visstnok skal være irritert over fraværet av kvinner i toppstillinger, spør sine nærmeste om hvorfor, er det bare menn som leter etter svarene.
I et av valgkampens mest underholdende Mitt Romney-øyeblikk, skrøt den republikanske presidentkandidaten av sin bevissthet rundt kvinnelige ansatte. «Hele ringpermer fulle av kvinner» ble et av valgkampens mest latterliggjorte sitater. Demokratene og Obama brukte det for alt det var verdt, mens de minnet USAs kvinner om at det er demokratene som er det progressive, likestillingsorienterte partiet.
Etter å ha utnevnt nesten bare menn til de tyngste stillingene i administrasjonen de neste fire årene, spørs det om ikke noen burde brakt en perm full av kvinner til Det ovale kontor.
I mellomtida ser USAs feminister mot 2016.
Venezuelas president Hugo Chávez er ikke død. Men kampen om hans ettermæle er i full gang.
Med programmet «Aló, Presidente» har Venezuelas president, Hugo Chávez, slått seg løs hver søndag i snart 13 år. Det ofte over seks timer lange programmet har handlet om alt fra den amerikanske månelandingen (som Chavez har sådd tvil om at er ekte), gårdsdrift og sosialisme, til Irans president, Mahmoud Ahmadinejad (som Chavez beskriver som sin nære venn), gjerne ispedd et knippe tips til hvordan gå ned noen kilo (bruk sykkelen, råder presidenten).
Venezuelas president har sunget, fortalt vitser og hyttet med neven mot USA i det talkshowlignende programmet. Han har brukt «Aló, Presidente» for å lansere nye politiske grep. Som da han annonserte at Venezuela ville sende soldater til Colombia, noe forsvarsministeren visstnok ikke hadde hørt noe om (soldatene ble aldri sendt). Men programmets viktigste funksjon for den høylytte presidenten har vært å holde kontakten med folket, som ofte har ringt inn med spørsmål om alt fra plassering av brannhydranter til politikk og familie.
Helt siden han ble valgt til Venezuelas president i 1998, har den svært så snakkesalige Chávez vært høyt og lavt i venezuelanske medier. Aldri langt fra folket og alltid med entusiastiske erklæringer om den bolivarianske sosialistiske revolusjonens framgang og seier. Da han åpnet en konto på det sosiale nettstedet Twitter i 2010, der en ikke kan skrive meldinger på over 140 tegn, sammenlignet den britiske avisen The Guardian presidentens forsøk på å fatte seg i korthet med å presse en kamel gjennom et nåløye. Det gikk overraskende bra; presidenten har nesten fire millioner følgere. Men det har lenge vært stille fra Chávez‘ twitterkonto.
I dag skulle Hugo Rafael Chávez Frías ifølge Venezuelas grunnlov blitt tatt i ed som president for tredje gang. Men Chávez er for syk, og har ikke gitt lyd fra seg på nesten én måned. De rundt ti prosentene av landets befolkning som brukte søndagene på å følge presidenten på TV, har i flere måneder måttet finne på andre ting. Hugo Chávez har ligget kreftsyk på et sykehus i Cubas hovedstad Havana siden sin fjerde kreftoperasjon 11. desember i fjor. Regjeringen har annonsert at innsettelsen av Chávez skal utsettes. Hvor lenge, er det ingen som vet. Opposisjonen krever nyvalg. Det får de neppe.
Kampen om den kontroversielle presidentens ettermæle har pågått lenge. Chávez har vært omstridt helt siden han forsøkte å ta til seg makten i Venezuela gjennom et kuppforsøk i 1992. Chávez ble satt i fengsel, men ble benådet to år senere. I 1998 vant han et demokratisk presidentvalg på en sosialistisk plattform. Ved hjelp av omfattende fattigdomsreduksjon, sosiale programmer, en populistisk venstrepolitikk og en splittet og tidvis ganske tafatt opposisjon, er han blitt gjenvalgt tre ganger, senest i oktober i fjor.
Med sin utradisjonelle oppførsel og populistiske politikk, har Chávez fått mange og mektige fiender, både i Venezuela, internasjonalt og her i Norge. Amerikanske myndigheter har aldri forsøkt å skjule hvor sterkt de misliker Chávez, og personer høyt oppe i det amerikanske utenriksdepartementet hadde etter alt å dømme en finger med i spillet under kuppforsøket mot Chávez i 2002. Også norsk høyreside engasjerer seg mot Chávez, sist ute er tenketanken Civita med boka «En diktator i forkledning». Boka med den misvisende tittelen er skrevet av 24 år gamle Kristian Tonning Riise, som står på tredjeplass på Hedmarks Høyres liste. Riise snakker visstnok ikke spansk og ifølge Civita tilbrakte han en uke i Venezuela i 2011, der han blant annet intervjuet aktivister, akademikere og «helt vanlig borgere». At samtalene trolig har foregått på engelsk er ikke irrelevant for meningene til Riises samtalepartnere. At Venezuelas elite og høyt utdannede befolkning ikke liker Chávez er ingen hemmelighet. En av hovedgrunnene til at Chávez vinner igjen og igjen er fordi han er populær blant de fattige. Det gjør ham slett ikke til noen diktator, og Civitas bok illustrerer godt de steile frontene både i og utenfor Venezuela.
Det er mange grunner til å kritisere den venstrepopulistiske presidenten, som i løpet av sin tid ved makten har gått i bresjen for omfattende dyrking av egen person. I hovedstaden Caracas‘ gater er det malt store portrettmalerier av presidenten på murer og bygninger; det er lett å få øye på flagg og postere med Chavez‘ ansikt. I dag er det ventet store demonstrasjoner til støtte for presidenten, som i manges øyne er blitt en slags landsfader. Hva som vil skje uten Chávez ved roret, er det ingen som vet, og det kan virke som om sykdommen kom overraskende brått på også for Chávez.
Visepresident Nicolas Maduro er mannen som ser ut til å ta over. Den tidligere bussjåføren og utenriksministeren omtales som stille, og om han kan lede landet videre, kan han neppe fylle halve søndagen med prat på TV. Den statlige TV-kanalen kan sende «Aló, Presidente» i reprise, mens Venezuela og verden venter på svar fra sykehuset i Havana. Men mye tyder på at de bør planlegge nye sendeskjemaer.
Mens amerikanske politikere stirrer seg blinde på budsjettet, sakker USA akterut.
Det kunne se ut som om de hadde festet til morgengry, republikanerne og demokratene som samlet seg til avstemming i Representantenes hus kvelden første nyttårsdag. Nyttårsnatta før hadde Senatet stemt ja til kompromissforslaget som lå på bordet.
De amerikanerne som ikke sov av seg bakrusen, rettet blikket mot Representantenes hus. 23 timer etter at USA hadde kjørt utfor det mye omtalte økonomiske stupet, var et skjørt og ufullstendig kompromiss på plass. 257 trøtte tryner stemte for kompromisset. 167 stemte nei. Igjen var en krise avverget. Igjen er en løsning utsatt.
Det var en lett triumferende Barack Obama som like etter avstemningen møtte pressen. Han blunket og lo, og understreket at han var en samarbeidets mann som holdt sine løfter. Obama anerkjenner også det åpenbare: Kongressen har ikke funnet noen bærekraftig løsning på USAs økonomiske problemer, verken på kort eller lang sikt. USAs politikere gjorde som de har gjort så mange ganger før, og som så mange av oss gjør når vi må ta vanskelige avgjørelser: De utsatte det vanskeligste og ga seg selv en ny tidsfrist.
«The fiscal cliff», det økonomiske stupet, er i seg selv et resultat av utsettelse på utsettelse. Det var under diskusjonen om gjeldstaket sommeren 2011 at USAs politikere ga seg selv en deadline: Innen 31. desember 2012 skulle de bli enige om en måte å kutte landets voksende budsjettunderskudd på. Hvis ikke, skulle skattekuttene for alle amerikanere forsvinne, og en rekke store budsjettkutt trå i kraft. Fordi ingen i Washington DC har interesse av store kutt kombinert med økte skatter, var det få som virkelig trodde at partene ikke skulle bli enige. Færre hadde tro på noen omfattende, endelig løsning.
Det er visepresident Joe Biden og republikanernes mindretallsleder i Senatet Mitch McConnell som får æren for kompromisset som gjør at de automatiske budsjettkuttene er utsatt i to måneder. George W. Bush sine skattekutt blir nå Obamas politikk, med unntak av kuttene for de aller aller rikeste. Amerikanere som tjener over 400.000 dollar, altså rundt 2,2 millioner kroner, må betale 39,6 prosent i skatt, opp fra 35 prosent. Pensjonsinnbetalingen går opp for alle amerikanere, fra 4,2 til 6,2 prosent. Skatten på arvet eiendom økes fra 35 til 40 prosent. Det er ikke mye, men symbolsk sett er det viktig. USAs politikere har ikke stemt fram høyere skatter siden 1993. Hele 85 republikanere stemte ja til det som omtales som USAs største skatteøkning på 40 år.
Over ti år skal kompromisset gi 3.400 milliarder kroner i økte inntekter til en slunken amerikansk statskasse. Med en samlet gjeld på over 92.000 milliarder kroner er budsjettproblemene derfor langt fra løst. Om kort tid er det duket for en ny og trolig enda mer opphetet diskusjon. I slutten av februar må nemlig USAs finansdepartement igjen be Kongressen om å heve gjeldstaket, altså grensen for hvor mye USA kan låne. Dermed er hele diskusjonen om det økonomiske stupet tilbake ved utgangspunktet. Deler av skattespørsmålet er unnagjort, men de største summene og viktige veivalg står fortsatt igjen.
I månedsvis har debatten om USAs budsjettunderskudd og gjeldstak tatt oppmerksomheten bort fra langt større spørsmål som vil definere USAs framtid. For mens amerikanske politikere stirrer seg blinde på budsjettet, faller USA sakte akterut. To ganger i løpet av de siste tre årene har lederne for verdens mektigste land - med verdens største økonomi, mektigste militærvesen og viktigste valutareserver - så vidt unngått å begå økonomisk selvmord. Jo mer tid Obama og Kongressen bruker på budsjettkrangel, jo mindre tid bruker de på andre, helt nødvendige ting.
På kort sikt handler det om implementering av helsereformen, samtidig som tida er overmoden for en innvandringsreform. USAs utdanningssystem trenger en overhaling, det samme gjør velferdsprogrammene, infrastrukturen og pensjonssystemet. Store deler av det amerikanske folket har fått merke klimaendringene på kroppen i året som har gått, og det haster å få satt i gang omfattende kutt i klimagassutslipp og peile USA og verden inn på et grønnere spor. I siste utgave av Foreign Policy skriver Fareed Zakaria om USAs (og Europas) dystre framtid, hvis politikerne fortsetter å stirre seg blinde på problemene rett foran seg, uten å klare å skimte de store utfordringene som virkelig betyr noe. «I Washington er alles oppmerksomhet rettet mot skatt og kutt: Den bør rettes mot reform og investering», skriver Zakaria.
- Vi kommer til å ha mye å jobbe med i 2013, sa Obama, før han satte seg på flyet for å samle krefter sammen med sin ferierende familie på Hawaii. Det blir trolig en kort pust i bakken for USAs president.
Det er ikke for tidlig å snakke om våpenkontroll. Det er 20 barneliv for seint.
NEWTOWN (Dagsavisen): Elevene på Sandy Hook barneskole hadde fem skoledager igjen før juleferien, dagen Adam Lanza drepte moren sin og kjørte til skolen kledd i svarte klær og en militærvest. Med seg hadde han to halvautomatiske håndvåpen og en halvautomatisk rifle, alle kjøpt lovlig av moren, Nancy Lanza.
I korridoren drepte han skolens rektor, skolepsykologen og tre andre. I et klasserom fullt av førsteklassinger skjøt og drepte han 20 små barn før han tok sitt eget liv. Detaljene fra den dystre skolemassakren i Newtown i Connecticut gir frysninger på ryggen. I de små gatene i Newtown henger støtteerklæringer og hjerter over alt. Svarte sørgebånd dekker hvite julelys i en by der jula er den virkelig store høytida. Folk gråter åpenlyst over tapet av de altfor unge ofrene.
Det unike denne gang er barnas unge alder. Den grusomme hendelsen markerer slutten på et brutalt og voldelig år i USA, men skyteepisoden på barneskolen Sandy Hook er ikke enestående. Bare i år har amerikanerne opplevd skyting på en videregående skole i Ohio, en massakre på en høyskole i California, og en skytemassakre på en kino i Denver, der 12 mennesker ble drept.
I tillegg er amerikanere blitt skutt på sykehus, på kjøpesentre, i et sikh-tempel i Wisconsin, i utallige gater og bakgårder, i og utenfor amerikanske hjem. Det har vært et tøft år. Men det har ikke vært uvanlig.
De fem verste skolemassakrene i USAs historie har alle funnet sted de siste fire årene, melder CNN. I gjennomsnitt blir over 30.000 amerikanere drept av skytevåpen hvert år. Én av tre amerikanere kjenner noen som er blitt skutt. De mange skyteepisodene har verken fått Kongressen eller USAs president - enten han heter George W. Bush eller Barack Obama - til å endre USAs svært liberale våpenlover.
Snarere tvert imot. De siste 20 årene har USAs politikere gjort det lettere å kjøpe, eie og bære våpen. I 2004 gikk et ti år langt forbud mot angrepsvåpen ut, uten at Kongressen ville forlenge loven.
På delstatsnivå er trenden den samme: Det går mot mindre, ikke mer, kontroll. Dagen før massakren av skolebarna i Sandy Hook, stemte politikerne i delstaten Michigan igjennom en lov som gjør det lov å bære våpen på skoler og andre tidligere «våpenfrie» soner. Samtidig med at våpenkontrollen har gått ned, har antall våpen i USA gått opp, ifølge magasinet Mother Jones. Tidligere har denne typer massakrer ført til at flere kjøper våpen. På den tradisjonelle shoppedagen Black Friday 26. november i år, rapporterte butikkene om større våpensalg enn noensinne. Det finnes nå 300 milloner våpen i USA. Det er direkte skummelt, og nesten så man av og til lurer på hvorfor man bor her.
Massakren i Connecticut bringer tilbake minner om angrepene i Norge 22. juli. Det viste at vi aldri, i noe land, kan sikre oss hundre prosent mot slike angrep, uansett hvor strenge våpenlover vi har. Angrepene i Norge og Connecticut og så mange andre steder deler også et annet fellestrekk: psykiske problemer og et sikkerhetsnett som ikke klarer å fange opp de syke. Mange steder i USA er det lettere å kjøpe et våpen enn det er å få hjelp med mentale problemer. 20 år gamle Adam Lanza hadde åpenbart trøbbel: En rekke personer som kjente familien forteller i dagens reportasje at de visste at noe var galt. Ingen forsto hvor galt det kunne gå.
I USAs andre grunnlovstillegg sikres retten til å bære våpen. Det er ikke en rett noen kommer til å fjerne i overskuelig framtid. Men det er mulig å regulere og kontrollere hvem som kan kjøpe og eie våpen, og hva slags våpen som skal være tilgjengelige. Amerikanerne kommer ikke til å gi opp våpnene sine. Men myndighetene kan regulere våpensalg på samme måte som de regulerer biler og bygninger, foreslår New York Times-kommentator Nicholas Kristof, en av mange som har fått kritikk av våpenlobbyen for å snakke politikk for tidlig etter tragedien.
Det var en knust president Barack Obama som snakket til nasjonen etter massakren, og som natt til mandag norsk tid skulle besøke familier i Newtown. Tårene, den lange pausen, den tunge stemmen - det er ingen grunn til å tro annet enn at Obamas engasjement er genuint. Men følelser er ikke nok. Det USA trenger er strengere våpenkontroll. USA trenger omfattende lover som tar vare på sikkerheten til skolebarn og amerikanere flest, ikke skyteentusiaster og våpenlobby.