Det er ikke lett å være en fallende supermakt. Men å stikke hodet i sanden er ingen løsning.

NEW YORK (Dagsavisen): Når valgkampen for alvor ruller inn over amerikanske TV-skjermer, vil USAs president Barack Obama og hans republikanske motstander Mitt Romney etter alt å dømme debattere på falske premisser. Begge nekter å innse at USAs rolle som verdens eneste supermakt er i ferd med å bli historie.

Republikanernes presidentkandidat Mitt Romney lover å få USA og amerikanerne tilbake der landet hører hjemme: På toppen, selvsagt. Tittelen på Romneys bok fra 2010 sier det meste: «No Apology. The Case for American Greatness», på norsk noe sånt som «Ingen unnskyldning. Grunnen til Amerikas storhet». Argumenter om en verden i endring og en kinesisk økonomi som om få år vil være større enn den amerikanske økonomien biter ikke på republikanernes presidentkandidat.

Men også sittende president Barack Obama tviholder på et verdensbilde der USA holder på rollen som verdens eneste supermakt i overskuelig framtid. Obama er diplomatisk og samarbeidsvillig og er i langt større grad enn sin forgjenger åpen for forslag utenfra. Men heller ikke han vil snakke om USAs avtakende makt. Noe overraskende lener han seg på argumentene til Mitt Romneys utenrikspolitiske rådgiver Robert Kagan, som lenge har ment at alt snakket om USAs fall som supermakt er tant og fjas.

I artikkelen «Not Fade Away: The Myth of American Decline» tar Robert Kagan til motmæle mot pessimistene som mener USA må tilpasse seg et nytt verdensbilde, en verden med flere maktsentre. Ifølge Kagan kan USA forbli verdens mektigste land så lenge landets innbyggere og ledere bestemmer seg for det.

Det er forståelig at en sittende president helst vil unngå å snakke om landets avtakende maktposisjon. Det er lite rom for nyanser i en valgkamp som domineres av TV-reklamer og slagord. Obama angripes allerede fra høyre for å styre USA mot bunnen. Edward Luce, kommentator i Financial Times og forfatter av boken «A nation of brats» (En nasjon av drittunger) anklager både Barack Obama og Mitt Romney for å innta en «intellektuell strutseposisjon» ved å stikke hodet i sanden og benekte det åpenbare.

Edward Luce har tallene på sin side. Fra 2000 til 2012 har USAs andel av verdensøkonomien falt fra 25 prosent til 20,6. Amerikanske forbrukere er fortsatt viktige, men ikke lenger de eneste som holder verdensøkonomien i gang. Det er lenge til noen kan matche USA militært, men det er ikke lenger en utopi. I fjor økte Kina militærbudsjettet sitt med 11 prosent. At USAs relative makt blir mindre, gir for så vidt ingen grunn til bekymring, snarere tvert imot. At fattige land som Kina, India og Brasil vokser og hjelper millioner av mennesker ut av fattigdom er bra for alle. USAs virkelige problem er på hjemmebane, og også her stikker landets ledere hodet i sanden.

I arbeidet med boka har Edward Luce reist på kryss og tvers i USA, som en moderne Alexis de Tocqueville. Men der franske Tocqueville for knappe 200 år siden lot seg overraske, fascinere og forføre av amerikanernes joviale egalitære holdning, har Luce møtt et samfunn på full fart bort fra likhetstanken. Han har reist i et land der 93 prosent av den økonomiske veksten siden 2009 har gått til de 3 prosent rikeste, mens gjennomsnittslønninger har gått ned. Der de som tjener millioner av dollar på en handel på Wall Street føler de fortjener det, mens amerikanske studenter tynges av milliardlån de ikke kan betale.

Luce har snakket og intervjuet, lært og forhørt seg. Han er ikke overbevist om at USA vil komme godt ut av det. Folk er uengasjerte og selvtilfredse, sier Luce i en kommentar til Foreign Policy. Han forstår dem på et vis. De fleste ville vært selvtilfredse etter å ha hatt posisjonen som verdens sterkeste og rikeste supermakt så lenge, sier han. Dessuten har USA vært gjennom tøffe tak før, og de har alltid klart seg. Denne gangen er det annerledes, mener Luce. USA har fortsatt enorme menneskelige og økonomiske ressurser. Men hvis landets politikere og intellektuelle nekter å innse at verden er i endring, blir det vanskelig, om ikke umulig, å finne noen løsning.

I sin siste bok tegner Robert Kagan et dystert bilde av en verden uten et demokratisk og mektig USA i førersetet. Er du sikker på at du vil bo i en slik verden, spør han. Det spiller ingen rolle om du sier ja eller nei. Både Kagan, Obama, du og jeg blir nødt til å tilpasse oss endringene som allerede er i full gang.

Er 17 år gamle Trayvon Martin vår tids Rodney King?

Om kvelden den 3. mars 1991 økte Rodney King farten og forsøkte å stikke av, da to politifolk i Los Angeles ba ham stanse bilen. Etter en kort biljakt ble han stoppet. Like etter ble han banket helseløs av fire politimenn, mens flere andre politifolk så på. Videoen av en tilsynelatende hjelpeløs Rodney King liggende på bakken mens uniformerte politimenn banker løs på ham med batonger og sparker mot hode og kropp gikk verden rundt. Da de fire politimennene et drøyt år etter ble frikjent av en jury bestående av ti hvite, en asiat og en latinamerikaner, eksploderte Los Angeles i noen av de voldeligste gateopptøyene i USAs historie.

26. februar i år var 17 år gamle Trayvon Martin på vei hjem. Det var en rolig kveld og Martin hadde vært i nærbutikken og kjøpt godteri og en flaske iste. Mens han trasket gjennom nabolaget i Tulsa i Florida iført en hettegenser, fikk den selvutnevnte nabolagsvakten George Zimmerman øye på tenåringen. Zimmerman ringte 911 med opprørt stemme. Han beskrev Martin som «svart» og «skikkelig mistenkelig». Kanskje er han bevæpnet, sa Zimmerman, som gikk ut av bilen og begynte å følge etter Trayvon Martin til fots. 17-åringen var ikke bevæpnet. Det var Zimmerman. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde i minuttene som fulgte. Zimmerman bekrefter at han skjøt Martin i brystet, men sier Martin gikk til angrep på ham. Familien til Martin sier de snakket med tenåringen mens Zimmerman forfulgte ham. De sier de hørte sønnen skrike og be for sitt liv. Trayvon Martin ble drept. Zimmerman, som sa han handlet i selvforsvar, ble ikke siktet. I dagene som fulgte ble hendelsen knapt omtalt utenfor Florida.

Ingen av oss ville husket Rodney Kings navn, hadde det ikke vært for at juryen frikjente politimennene. Det, og at argentineren George Holliday filmet den brutale hendelsen, satte Los Angeles i flammer. 53 mennesker ble drept og over 2.000 skadd i den knappe uken opptøyene pågikk. 7.000 bygninger, skoler, biler og butikker brant ned til grunnen. Skadene fikk en prislapp på rundt seks milliarder kroner. Senere ble to av politimennene dømt for politivold. King fikk millionerstatning og støtte helt opp i George W.H. Bushs konservative Hvite hus.

Vi ville neppe ha hørt om Trayvon Martin heller, hadde det ikke vært for at George Zimmerman gikk fri bare timer etter drapet. Frifinnelsen, telefonopptaket der Zimmerman avslører seg selv som rasist, og ikke minst kraften i sosiale medier, gjorde at den dessverre ikke så uvanlige episoden ble kjent både i og utenfor USA. Få uker etter Trayvon Martins død, var navnet hans på alles lepper. Selv USAs president Barack Obama rykket ut med støtte til Martins familie. «Hadde jeg hatt en sønn, ville han ha sett ut som Trayvon», sa Obama. Det er sterke ord fra en president som selv bedre enn noen illustrerer et USA i endring.

I anledning 20-årsdagen for opptøyene har den nå 45 år gamle Rodney King gitt ut bok. King har gitt en rekke intervjuer, og er ikke optimistisk på vegne av USAs afroamerikanere. Han er skuffet over rasismen han fortsatt ser hvor enn han snur seg. 45-åringen, som selv beskrives som fattig, har statistikken på sin side. Fattigdom blant USAs svarte er på 28 prosent, nesten dobbelt så høyt som det nasjonale gjennomsnittet. Hver tredje svarte mann født i 2001 kommer statistisk sett til å tilbringe tid i fengsel. I fjor stoppet og ransaket New York-politiet nesten 700.000 mennesker på gata. 87 prosent av dem var svarte eller latinamerikanere.

Det er ingen tvil om at rasismen fortsatt lever i beste velgående i USA, selv om den i forhold til mange land i Europa er langt mindre synlig. Men det er heller ingen tvil om at USA har kommet langt siden dagene Rosa Parks og hennes medaktivister protesterte for retten til å sitte på bussen i Montgomery i Alabama. Den afroamerikanske middelklassen har lenge vært i vekst. I tillegg til at Obama-familien har flyttet inn i Det hvite hus, er det 43 afroamerikanere i Kongressen. Andelen ikke-hvite velgere er fordoblet. Afroamerikanere er fortsatt langt nede på statistikker der utdannelse, levekår og inntekt måles. Men som en ung mann sier til Christian Science Monitor: For få år siden ville ingen ha tatt Trayvon Martins død så alvorlig som nå. Som så mange andre amerikanere, både svarte og hvite, mener han ting går framover, selv om det ikke alltid går fort.

George Zimmerman er nå siktet for drapet på Trayvon Martin. Det gjenstår å se om han blir dømt. Uansett utfall, er det få som venter lignende opptøyer som for 20 år siden. 1. mai 1992, midt i det flammende opprøret, rykket en fortsatt mørbanket Rodney King ut og ba om at volden måtte ta slutt. Hans enkle bønn er blitt gjentatt i kommentarer, nyheter og bøker utallige ganger de siste 20 årene: «Can‘t we all just get along?» Kan vi ikke alle bare komme overens?

USAs høyesterett kan avgjøre både presidentvalget til høsten og det amerikanske helsevesenets framtid. Uten seier er hele helsereformen i fare.

Det skulle handle om juss, men det var politikk på høyt plan da USAs ni høyesterettsdommere hørte saken mot Obamas helsereform denne uka. 56 år gamle Mary Brown er en av anklagerne som mener Obama-administrasjonens helsereform bryter med hennes grunnlovsfestede rett til å velge fritt. Da hun gikk til sak mot Obama, eide hun et bilverksted i Florida. Brown sa hun ikke hadde råd til å kjøpe helseforsikring, verken til seg selv, medeieren eller ansatte. For Brown er likevel prinsippet om frihet viktigst.

- Hvordan kan noen ta min frihet vekk fra meg? Det er mitt valg om jeg vil ha helseforsikring eller ikke, ikke deres, sier Brown til Wall Street Journal og understreker med det selve kjernen i den ideologiske og juridiske debatten. Har USAs myndigheter lov til å forplikte sine innbyggere til å kjøpe et spesielt produkt?

Ja, mener Obama-administrasjonen, som virker sikre på seier. Frontene er steile. Obama-administrasjonen sier det er helt nødvendig at alle som kan kjøper helseforsikring for å få USAs svimlende høye helseutgifter ned. De 32 millionene amerikanere uten helseforsikring kan sjelden betale regningene sine og driver derfor prisene opp for det store flertallet som betaler for seg. (Fattige og eldre får dekket utgiftene og vil være unndratt fra påbudet om forsikring.) Obamas forsvarere viser til artikkel 1 i USAs grunnlov, der Kongressen gis fullmakt til å regulere handel mellom delstater, samle inn skatt og sørge for amerikaneres velvære.

Nei, mener blant annet 26 delstater, en rekke bedrifter, organisasjoner og Mary Brown. De ser på statens forsøk på å forplikte sine innbyggere til å kjøpe helseforsikring som en alvorlig og grunnlovsstridig inngripen i deres private frihet. Den konservative høyesterettsdommeren Antonin Scalia spurte tirsdag om myndighetene også skal kunne forplikte folk til å spise brokkoli, fordi det er sunt. Det er grensen for hvor langt staten kan gå som gjør denne høyesterettsdommen så banebrytende. Dommen, som er ventet i løpet av sommeren, vil ikke bare påvirke presidentvalget i november, men også framtida til USAs skrøpelige helsevesen. Blant de ni mektige dommerne, er fem utpekt av konservative presidenter, mens fire er liberale.

Det er mange sider av loven som skal behandles. Men det er påbudet som vil avgjøre om helsereformen, Barack Obamas store triumf, vil stå eller falle. I teorien kan høyesterett erklære påbudet for grunnlovsstridig, men velge å beholde resten av loven. Hvem som da i så fall skal betale for den, er i det blå. I mellomtida får anklager Mary Brown uønsket oppmerksomhet.

For siden Brown gikk til søksmål mot Obama-administrasjonen har hun erklært bedriften sin for konkurs. Hun får nå arbeidsledighetstrygd, og ber den amerikanske staten dekke gjelda hennes på 63.000 dollar, inkludert 4.500 dollar i helseutgifter. Mary Brown står på sitt, og sier den uheldige situasjonen ikke rokker ved hennes innvendinger mot helsereformen. Browns situasjon viser uansett hvorfor USAs helsevesen er overmodent for reform.

Vi er alle moralister, mener psykologen Jonathan Haidt. Men på venstresiden er vi langt mer trangsynte enn vi tror.

NEW YORK (Dagsavisen): Fra et europeisk ståsted er det ikke lett å forstå seg på amerikansk høyreside. Hvordan kan de, i et land der halvparten av befolkningen nå nærmer seg fattigdomsgrensen, fnyse av velferdsstaten? Hvordan kan en presidentkandidat gå til krig mot p-piller i 2012? Hvorfor dette fokuset på Gud i en sekulær stat? Ifølge psykologen Jonathan Haidt handler det ikke om logikk, men om verdier og moral. Og venstreliberale skjønner langt mindre av amerikanske konservative enn de konservative gjør av dem.

Det er ikke bare europeiske sosialdemokrater som har vanskelig for å forstå Sarah Palin og Rick Santorums verdensbilde. Amerikanske venstreliberale ser på seg selv som smarte og velinformerte. Men de skjønner lite av sine meningsmotstandere på høyresiden. Forklaringen på den republikanske Tea Party-bevegelsens suksess er som oftest at de må være gale, dumme eller lurt av høyresidens manipulerende penge- og mediemaskin - eller en kombinasjon av disse.

Det er feil, slår den kjente amerikanske psykologen Jonathan Haidt fast. Amerikanske konservative er verken dumme, gale eller rundlurte, skriver Haidt i sin nyeste bok «The Righteous Mind» - på norsk «den rettferdige hjernen». Haidt ramser opp seks kjerneverdier som påvirker vårt politiske ståsted: Omsorg for de svake, rettferdighet, frihet, respekt for autoritet, lojalitet og renhet/helligdom. Venstreliberale vektlegger nesten bare omsorg, rettferdighet og frihet i sine moralske vurderinger. Disse er også viktige for konservative, som i tillegg vektlegger respekt for autoritet, lojalitet og renhet/helligdom. Fordi konservative spiller på flere moralske strenger enn venstresiden, kan de lettere forstå og sette seg inn i hvordan deres meningsmotstandere tenker, ifølge Haidt.

I et forsøk fra 2000 ble et par tusen amerikanere stilt overfor en rekke moralske spørsmål. De ble også bedt om å svare hva de trodde en «typisk liberal» (i amerikansk forstand, en med ståsted til venstre i Europa) eller en «typisk konservativ» ville svart. Både moderate og konservative klarte stort sett å gjette seg til hva deres venstrevridde meningsmotstandere ville valgt. De som erklærte seg lengst til venstre, var de som kom dårligst ut og de som i minst grad klarte å gjette hva konservative ville ha svart. I motsetning til hvordan venstreliberalere ser på seg selv, er det altså de som er de mest trangsynte.

Haidt argumenterer for at det er følelser, ikke resonnementer, som avgjør hvilke moralske valg vi tar, også i politikken. Vi bruker kort tid på å ta avgjørelser - og nesten all tid på å rettferdiggjøre hvorfor vi velger som vi gjør. Haidt kommer med en rekke rare og ganske ekle eksempler. Er det greit å ha sex med en død kylling? Hva med søsteren din, hvis hun er voksen, har lyst og bruker prevensjon? Hvis hunden din blir påkjørt, er det ok å spise den til middag? De fleste er enige i at dette er feil. Men det er ikke så lett å svare hvorfor. Fordi det nettopp er følelsene våre som bestemmer, er det så vanskelig å appellere til fornuft og logiske resonnementer i politikken.

Haidt mener verdier som lojalitet, renhet og respekt for autoritet har vært avgjørende for samfunnsutviklingen og at disse verdiene også er viktige utenfor vestlige demokratier. Dette er verdier med høy tilstedeværelse på amerikansk høyreside. Når konservative ser på velferdsstaten som en trussel, er det fordi de mener den utfordrer individets ansvarsfølelse. Ved å gi velferdsgoder til aleneforsørgere, blir behovet for en stabil familie mindre. Tro, patriotisme, puritanisme, lov og orden - disse republikanske gjennomgangstemaene er alle å finne i våre seks moralske kjerneverdier. Uten å forstå disse verdiene, forstår vi heller ikke religionens rolle i samfunnet.

Jonhathan Haidt føyer seg inn i rekken av akademikere som forsøker å forklare venstresidens manglende appell hos velgere som åpenbart vil nyte godt av statlige velferdsgoder. Men der mange forklarer høyresidens sterke stilling med at folk lures til å stemme mot sine egne interesser, mener Haidt det må være noe i republikanernes budskap som appellerer til folks verdier. Arbeidere som stemmer til høyre er ikke dumme. De stemmer i tråd med sine moralske interesser, mener Haidt.

Haidt mener ikke vi skal la være å ta stilling eller at vi skal slutte å forsøke og overbevise andre om at det vi tror på er rett. Men for å forstå republikanere i USA og av og til Fremskrittspartiet i Norge, må vi tre ut av vårt eget verdiunivers. Haidt, som selv sier han gikk fra venstre til sentrum under arbeidet med boka, argumenterer ikke for likegyldighet. Men han håper oppmerksomhet rundt verdier kan gjøre at flere kommer overens. Det er verdt et forsøk, både for forvirrede europeere og et politisk polarisert USA.

Hvor er det blitt av de moderate republikanerne?

«Vi har sett opprettelsen av en alternativ verden for konservative», sier New Yorkers Hendrik Hertzberg om den stadig sterkere konservative strømningen i det republikanske partiet. Han sammenligner de konservative radioprogrammene og TV-kanalen Fox News med det franske kommunistpartiets eksklusive og ekskluderende ideologiske univers. Det er kanskje å ta i, men Hertzbergs analyse av det republikanske partiets konservative reise er verdt å lytte til.

Det ble ingen super tirsdag for noen av de fire kandidatene som slåss om å bli det republikanske partiets presidentkandidat. Mitt Romney vant seks av ti delstater, inkludert Ohio, den viktigste staten denne tirsdagen. Han leder kampen om delegatene med god margin. Men valgkampen har kostet. Den en gang så moderate republikaneren sliter stadig med å gjøre seg lekker for en stadig mer konservativ republikansk grasrot.

Det er ikke bare de siste månedene eller årene republikanerne har beveget seg til høyre. Denne konservative forflytningen er en del av en større reise det republikanske partiet har tatt de siste 60 årene, ifølge Hendrik Hertzberg. Han husker tilbake til de republikanske konvensjonene på 1950-tallet og minnes et ganske annet republikansk parti enn det som i disse dager forsøker å samle seg om en presidentkandidat. Det er langt fra Richard Nixons liberale tale i 1952 til valgkamptalene til Mitt Romney og Rick Santorum i 2012. Det er mange grunner til den konservative vridningen. Det handler om rase, om religion, om demokratene og om borgerrettighetsbevegelsene. Det handler om Tea Party-bevegelsen, som reiste det republikanske partiet igjen etter nederlaget mot Obama, og som vant tilbake republikanernes flertall i Representantenes Hus i 2010.

Da Rick Santorum, som for tida ligger på andreplass bak Mitt Romney, besøkte den konservative CPAC-konferansen tildligere i år nektet han å kalle Tea Party-bevegelsen en fløy i det republikanske partiet. Vi ER det republikanske partiet, erklærte Santorum, som har klart kunststykket å få årets valgkamp til å handle om prevensjon i stedet for økonomi, samtidig som over 14 millioner amerikanere er uten jobb.

Ifølge meningsmålingsinstituttet Gallup, har andelen republikanske velgere som kaller seg konservative økt fra 62 til 72 prosent de siste ti årene. Da er det ikke rart kandidatene følger etter. I 2000 forsøkte John McCain å slå et slag for den moderate typen republikanere, den økonomiske konservative og sosialt liberale. Å kalle høyrefløyen i partiet for trangsynte var ingen vinnerstrategi. I 2008 var McCain tilbake i langt mer konservativ drakt.

Det finnes fortsatt moderate republikanere, men de er en utdøende rase. I forrige uke annonserte senator Olympia Snowe at hun ikke ville stille til gjenvalg. Snowe var en av svært få moderate republikanere igjen, og den eneste som i sin tid vurderte å stemme for Obamas helsereform (men endte med å stemme mot).

De 63 menneskene som ble drept i gårsdagens koordinerte bombeangrep kommer neppe til å bli de siste ofrene i en krig der det meste har gått galt.

For en uke siden trakk USA seg stillferdig ut av Irak, nesten ni år etter at de kom. Det var ingen fanfare, ingen seierserklæring. USA har da også lite å feire i Irak.
– Vi går motvillig til krig. Vi vet hvor mye det vil koste, sa daværende president George W. Bush i 2003, mens han framstilte invasjonen av Irak som uunngåelig.
Kanskje trodde han selv på løgnene om masseødeleggelsesvåpen. Men han kan neppe ha forutsett de store menneskelige og materielle kostnader krigen ville kreve. 

Siden Irak-krigen startet har over 100.000 irakere mistet livet, ifølge konservative beregninger. Selv har USA mistet nesten 4.500 uniformerte menn og kvinner. Snart har de siste amerikanske soldatene kommet hjem til sine kjære. Nå er det bare irakere som dør. Gårsdagens bombeangrep viser tydelig vanskelighetene med å samle og sikre et splittet land. At statsminister Nouri al-Maliki nå truer med å kaste avtalen om maktdeling mellom Iraks ulike etniske grupper på skraphaugen, er et dårlig tegn. Det vil sette et skjørt demokrati i fare, og ødelegge forholdet mellom Maliki og USAs president Barack Obama.

I USA er det lenge siden bomber i Bagdad skapte de helt store overskriftene. Interessen er lav, og mange er lei av krigen som det er bred enighet om at var et feilgrep. Få er klar over de enorme negative konsekvensene ni års amerikansk krigføring har hatt for Irak. Mange irakere mangler fortsatt grunnleggende tjenester som elektrisitet og medisiner. Også for USA er krigens pris høy. Inkludert langtidskostnader som helseutgifter for krigsveteranene, koster Irak-krigen ifølge nobelprisvinner Joseph Stiglitz minst tre billioner dollar. Det er penger som ble lånt, og som fortsatt ikke er betalt tilbake. Det er likevel irakerne som betaler den høyeste prisen. Mens USA tynges av gjeld, betaler irakerne med blod for USAs feilslåtte krig.

Tilhørerne på Civitas frokostmøte satte trolig morgenkaffen i halsen under første halvdel av Philip Blonds foredrag.

Det manglet verken kapitalister eller kapitalismekritikk da den konservative briten Phillip Blond besøkte tenketanken Civitas frokostmøte i går morges. Blond, som beskrives som mannen bak David Camerons politiske program «Big Society», er ingen optimist. Samfunnet er oppløst, økt ulikhet ødelegger for alle, og velferdsstaten er for dyr og ineffektiv. At alt går ad undas er både høyre- og venstresidens feil, ifølge Blond, som mener å ha funnet en løsning på de enorme problemene Vesten står overfor. Hans «Big Society» skal få lokalsamfunn på beina igjen, aktivisere velferdsmottakere, kutte offentlige utgifter og gjenopprette ansvarsfølelsen hos oss alle. Lokalsamfunn må ta mer ansvar, staten mindre.

Tilhørerne satte trolig morgenkaffen i halsen under første halvdel av Blonds foredrag. Et steinkast fra Stortinget kritiserte han utviklingen i hjemlandet, mens han skrøt fælt av sosialdemokratiske Norge, her vi etter hans mening fortsatt har sterke sosiale bånd, «brorskap» og en kultur som ennå ikke har gått i oppløsning. Verre står det til i Storbritannia, og aller verst er det i USA. Der er splittelsen mellom høyre- og venstresiden så stor at de ikke engang kan bli enige om at sola skinner! Sånn er det ikke Norge. Ta vare på det, rådet Blond, mens vinternatta motvillig ga etter for lyset utenfor. 

«Big Society», tanken om at en mindre stat vil gi rom for et mer aktivt sivilsamfunn, slo aldri helt an i Storbritannia, til tross for de konservatives valgseier. For nøyaktig hvordan briter under fattigdomsgrensen skal oppfordres til å drive det lokale biblioteket, gå natteravn eller starte pensjonssparing sammen, er det ikke så lett å få tak på. At dette er tilknyttet kristne verdier og tradisjoner er også et premiss som er vanskelig å forstå. Blond er filosof, og det merkes. Tankene er interessante, og analysen er skarp, men de praktiske løsningene er det verre med. Skal staten skru av TV-en i to timer så de fattige kommer seg ut og mobiliserer seg, spurte en tilhører. Phillip Blond lo hjertelig, men svarte ikke.

Både Newt Gingrich og Mitt Romney har snudd fra å advare om konsekvensene av en varmere planet, til å heve skuldrene og beskylde vitenskapen for ikke å være konkret nok.

NEW YORK (Dagsavisen): I gårsdagens kommentar ble underdog John Huntsman trukket fram som et hederlig eksempel på det motsatte. Tidlig i kampanjen sendte han denne meldingen på Twitter: «Jeg tror på utviklingslæren og stoler på forskerne om klimaendringer. Kall meg gal.» Han framsto som en seriøs, moderat kandidat, en som ikke endrer mening for å passe inn i et klimaskeptisk republikansk parti. Helt til for to dager siden.

Nå stoler ikke Huntsman lenger på forskerne. De «skylder oss mer og bedre beskrivelse eller forklaring», sier Huntsman plutselig. Han har «ikke nok informasjon» til å tro på klimaendingene. Hva har skjedd på klimafronten siden august? Lite annet enn at enda mer forskning skviser at kloden blir varmere og været mer ekstremt. John Huntsmans siste utspill har ingenting med forskning å gjøre, men med politikk. Huntsmans snuoperasjon viser at han fortsatt vil være med i kampen om å bli USAs neste president, og at han tror han må være klimaskeptiker for å få det til.

Mens Huntsman prøver å overbevise velgerne om at han ikke mente det han sa i august, forsøker president Barack Obama nå det motsatte: Å overbevise velgerne om at han virkelig mente det han sa om muligheter og rettferdighet i valgkampen i 2008. I tirsdagens tale til studenter i Kansas gikk han den republikanske økonomiske politikken etter i sømmene, og hevet igjen stemmen for et mer rettferdig samfunn. Obama framstod som middelklassens forkjemper, og lanserte på mange måter valgkampen mot 2012. «Her, endelig, er den Barack Obama mange av oss trodde vi hadde valgt i 2008», skriver Robert Reich i New York Times. Det er økonomi og ikke klimaendringer som blir det viktigste temaet i 2012. Klarer Obama igjen å overbevise amerikanske velgere om at han er middelklassens forsvarer, kan republikanerne få problemer med mer enn klima.

Herman Cain, som forsøker å bli republikanernes presidentkandidat, er i hardt vær.

NEW YORK (Dagsavisen): Etter at nyheten sprakk om at to kvinner anklaget Cain for seksuell trakassering da han ledet The National Restaurant Association, har han endret forklaring utallige ganger. Herman Cains første reaksjon var plent å nekte at noe hadde skjedd. Han husket ingenting og kalte anklagene grunnløse. Et par dager senere var minnet frisket opp. «Jeg har begynt å huske mer», forklarte Cain til CNN. Det hadde noe å gjøre med en kommentar om en av kvinnenes høyde, husker han. Kanskje også en sammenlikning med Cains kone. Han husker mer, men ikke alt. Inngikk partene en avtale? Fikk de kompensasjon? Cains hukommelse endret seg fra nei, til kanskje, til ja i løpet av 48 timer. I går kunne New York Times fortelle at en av kvinnene fikk en årslønn i kompensasjon.

Uansett hva han husker og ikke husker, så Cain det komme. Tidlig i kampanjen spådde Cain selv at han kom til å bli offer for «høyteknologisk lynsjing», intet mindre. Det er ordene den svarte konservative høyesterettsdommeren Clarence Thomas brukte da han ble anklaget for seksuell trakassering for 20 år siden. De to kvinnene som klaget over Herman Cains oppførsel har ikke lov til å fortelle sin historie på grunn av avtalen partene signerte. Ifølge medier på USAs høyreside spiller det liten rolle. Anklagene er rett ut rasistiske. Herman Cain er det virkelige offeret.

«Dette er høyteknologisk lynsjing. Han er en sterk, konservativ, svart mann. De er livredde for sterke, konservative», svarte menn, slår den konservative kommentatoren Ann Coulter fast. «De» er USAs liberale, altså venstrevridde, amerikanske medier. Den konservative radioverten Rush Limbaugh slår fast at anklagene slett ikke er noen nyhet, men et typisk «liberalt» angrep. Det er ikke ofte amerikansk høyreside diskuterer rasisme i USA.  Det er synd bare alvorlige anklager mot en av deres egne får dem til å anerkjenne og diskutere at rasisme fortsatt finnes.