Vi som står utenfor de store mediekonsernene, trenger trygge, offentlige rammevilkår for å kunne ivareta en reell konkurranse og overvåking. Ikke bare av politikere og offentligheten, men også av mediene selv.

Innlegget er skrevet sammen med Kaia Storvik, sjefredaktør i Dagsavisen, Arne Strand, sjefredaktør i Dagsavisen, Bjørgulv Braanen, sjefredaktør i Klassekampen, Øystein Hage, redaktør i Fiskeribladet Fiskaren og Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen.

Når ett selskap forsøker å ta over nesten alle landets lokalaviser og et annet kontrollerer alle de rikeste og mektigste avisene, er det viktigere enn noensinne at vi har en solid og trygg pressestøtte. Pressestøtte må sikre mediemangfold, konkurranse og trygge rammevilkår for de uavhengige stemmene som ikke kjemper mot Google og Facebook om milliardoverskudd. Dagsavisen, Vårt Land, Klassekampen, Dagen og Fiskeribladet Fiskaren har søkt sammen i dette spørsmålet. Vi står langt fra hverandre ideologisk og politisk, men vi møter på de samme problemene i hverdagen og har det samme behovet for en forutsigbar støtteordning. Fordi vi politisk står så langt fra hverandre, representerer vi også det mangfoldet og de viktige demokratiske verdiene som pressestøtten skal ivareta.

Enkelte hevder det er et paradoks at mediemangfoldsbegrepet ofte knyttes til et mangfold av papiraviser. Vi ønsker at mangfoldsbegrepet skal knyttes til produsenter av primærjournalistikk uavhengig av plattform. Men for oss framstår det som et paradoks at de avisene som er alternative stemmer til Schibsteds og A-pressens tunge innflytelse, også er de som har mest sårbar økonomi og minst mulighet til å bruke papiravisen til å subsidiere digital satsing. I våre øyne nytter det lite med sosiale medier dersom alle ytringer baserer seg på den samme journalistikken. Sosiale medier stjeler annonsekroner fra de etablerte mediene, men de trenger de etablerte mediene for å danne grunnlag for den videre debatten som fyller Facebook og Twitter.

Ved en gradvis overgang til nye distribusjonsformer, er det mange som presser på for en plattformuavhengig pressestøtteordning. Vi tror det er avgjørende at ordningen, uansett distribusjonsform, vektlegger to sentrale poenger:

* Journalistisk egenproduksjon og kvalitet.

* Støtte må knyttes opp til reell betaling fra abonnenter/kjøpere.

Vi minner om at det er en grunn til at dagens pressestøtteordning ikke belønner gratisaviser og løssalgsaviser. Slik bør det også være i framtida.

Våre produkter har aldri vært annonsefinansiert, så en overgang til klikkbasert gratisjournalistikk vil være umulig. Likevel har vi minst like stor leseretterspørsel som de største av A-pressens og Eddas aviser, og vi bidrar oftere til den offentlige debatt gjennom vår viktige journalistikk. Men vi mangler annonsemonopolet som de store konsernenes aviser har. De store medieselskapene frykter nå for annonsemilliardene i kamp med aktører som Google og Facebook. De riksspredte meningsavisene frykter at monopolavisene ikke skal få en nødvendig journalistisk konkurranse. For at vi skal kunne fortsette å kunne levere alternativ journalistikk, tror vi det er avgjørende å få på plass noen prinsipper rundt pressestøtten:

1) Den bør økes, slik at avisene får tilbake sin historiske slagkraft. Statseide NRK har doblet sin konkurransekraft gjennom økte bevillinger, mens pressestøtten har stått på stedet hvil siden 1990. Den gang fikk de største avisene en pressestøtte som utjevnet skjevhetene i annonsemarkedet, slik at like store aviser hadde samme mulighet til å fremme kvalitetsjournalistikk. Siden den gang har de annonsefinansierte avisene hatt en eventyrlig økning i omsetning, mens pressestøttemottakerne har vært nødt til å kutte kostnader lik prisveksten år for år. Nå utgjør denne forskjellen mange titalls millioner per år per avis.

2) Pressestøtten må knyttes til de avisene som bedriver meningsbærende og/eller alternativ journalistikk, og bidrar til at andre og flere stemmer slipper til i den offentlige debatt.

3) Journalistisk egenproduksjon og full betaling fra abonnenter må være en forutsetning, uansett plattform.

4) Behold prinsippene fra støtten slik den er i dag. Gratisprodukter og løssalgsprodukter, som på nettet er de klikkbaserte gratismediene, må holdes utenfor.

5) Dette er en avisstøtte og det bør den være i framtida også. Men avisbegrepet trenger ikke bare knyttes til papirdistribusjon.

Totalt sett er det viktig at politikere skjønner at det norske annonsemarkedet aldri har vært stort nok til å finansiere den mediefloraen vi etter hvert tar for gitt. I Norge har Schibsted og A-pressen etter hvert like mye mediemakt som Rupert Murdoch har i Storbritannia. Da Murdochs aviser mistet grepet, var det en liten og uavhengig konkurrent, The Guardian, som satte søkelyset på overtrampene. The Guardians underskudd finansieres av en stiftelse.

I Norge har vi pressestøtten. Det er en billig risikoforsikring for samfunnet. I dagens mediemarked er det ikke alltid lett for de mindre aktørene å slå gjennom med vår argumentasjon. Når det fokuseres på store aktørenes behov, godt understøttet av påvirkningsbyråenes grundige strategier, er det ikke lett for politikerne å henge med. Vi som står utenfor de store mediekonsernene, trenger trygge, offentlige rammevilkår for å kunne ivareta en reell konkurranse og overvåking. Ikke bare av politikere og offentligheten, men også av mediene selv.