De konservative har hele tiden vært ekstremt skeptisk til Romney og leter fortvilet etter et konservativt alternativ. Romney må tenke seg godt om før han tar neste steg i valgkampen.

Som jeg har sagt før så er ikke den konservative fløyen av Det republikanske partiet ferdig med å rase fra seg. Derav den desperate runddansen i primærvalgene og på nominasjonsmøtene (fra Michele Bachmann - som for øvrig sukket her om dagen at hun jo var den perfekte kandidaten - til Rick Perry til Herman Cain til Newt Gingrich til Rick Santorum). Tea Party bevegelsen og de kristenkonservative har fortalt alle som vil høre på at de leter enda.
 
Et par interessante ting å få med seg fra seirene i Minnesota, Missouri og Colorado: Newt Gingrich stilte ikke i Missouri (se: dårlig organisert valgapparat, derfor er han heller ikke på valgseddelen i Virginia på Super Tuesday); i Minnesota (som Romney vant i 2008) kom Romney på tredjeplass bak Santorum og Ron Paul (!) og i Colorado (som Romney hadde regnet med å vinne, og holdt derfor valgvaken sin i Denver) hvor Romney vant stort i 2008, var nederlaget kanskje surest.
 
Nå kommer antakeligvis to ting til å skje: Santorum kommer til å få mer pengedonasjoner og pressedekning (som kan føre til noen seire på Super Tuesday, for eksempel, og dermed forlenge karrieren som kandidat), og Romney-leiren kommer til å snu blikket fra Gingrich til Santorum. Dette innebærer at "the Romney attack machine" - altså Super PACen hans, Restore Our Future, nå kommer til å kjøre negative reklamer mot Santorum i de delstatene de tror han kan utgjøre en trussel. Dette må Santorum forberede seg på, ellers bærer det rett uttafor stupet. Det er nemlig lett å finne ting å kritisere ham for. Og da sikter jeg faktisk *ikke* til hans ekstreme standpunkter i verdispørsmål.
 
Vi husker at det var dette Romney gjorde mot Gingrich i Iowa med stor suksess, og interessant nok så virker det som om alle de negative reklamene, samt den generelle kranglingen mellom Romney og Gingrich, har pushet opp hverandres "negatives" (hvilket inntrykk velgerne har av kandidaten - "favorability rating") mens Santorum har blitt stående uskadet på sidelinjen. (Dette er for øvrig en av de interessante aspektene ved historiens første presidentvalg hvor Super PACs spiller en rolle.)
 
Igjen så er det noen andre enn den presumtive kandidaten som har kapret entusiasmen i konkurransen. Enda en gang får vi demonstrert at det som fører til seier for Romney er evnen til å teppebombe et mediemarked med negative reklamer (som i Florida) - altså penger - eller evnen til å tiltrekke seg mormonere (som i Nevada) eller evnen til å bo nært valget (som i New Hampshire). Og det er klart - Romney kommer til å vinne mange stater fremover, fordi han stiller med en mye feitere bankkonto enn de andre kandidatene. Men akkurat nå burde Romney-leiren føle seg blottet.
 
Blir løsningen å roe de konservative nerver ved å utnevne Santorum til visepresidentkandidat i august? Stranger things have happened (jf: Sarah Palin, 2008).

Innlegget er også publisert på Restads egen blogg, Dagens DC.

Som jeg har sagt før, så er ikke den konservative delen av Det republikanske partiet helt ferdig med å gjøre opprør mot Romney, den presumtive kandidaten.

Gingrich ligger nå tet i tet med Romney i Sør Carolina.

At det til slutt (vel, januar 2012 burde vel egentlig ikke kalles slutten på noe som helst, men pengene tappes og snart må det være over for de fleste i feltet) skulle blir 90-talls levning, den stormannsgale Gingrich, som aller nådigst fikk lov til å lede opprøret, vel... Ikke så mange hadde forutsett det. Men så hadde ikke så mange forutsett (la oss si på samme tid i fjor) at Romney skulle være den som ledet nominasjonskampen heller. Og en ting har jeg vært helt sikker på hele tiden: dette skal ikke de konservative ha noe som helst av. Særlig ikke de kristenkonservative. De vil slettes ikke ha en rolig, moderat tidligere guvernør av Massachusetts som - by the way - er fan av vranglære.
 
Derav Gingrich. Det burde jo vært Santorum, selvsagt, men selv ikke det at det nå viser seg at han mest sannsynlig vant i Iowa over Romney overdøver tøffe-toget Gingrich og pengene til Romney. (Santorum er for smal, Gingrich er for gal. Eh.)

Akkurat nå ser det ut til at Gingrich har tatt igjen Romney i Sør Carolina. Ingen seriøse kommentatorer har ventet at dette skulle skje (sånn for noen måneder siden), mest fordi Gingrich er meget talentfull når det kommer til å ødelegge for seg selv. En mann med en så broket fortid kan umulig forvente et langt liv på nåtidens politiske scene.

Og dette er jo helt riktig. Det ble igjen klart da Gingrichs andre kone, Marianne, i går "sto frem" (som man liker å si i media) med en heller nedrig historie fra 90-tallet da Gingrich visstnok skal ha forlangt å få fortsette sitt daværende forhold med sin nåværende kone, Callista, samtidig som han var gift med Marianne. (Dette var for øvrig samtidig som Gingrich ledet den moralske inkvisisjonen mot Clintons affære med Monica Lewinsky.)
 
Men. De som trodde at Mariannes intervju på ABC kom til å avbryte Gingrichs marsj mot Romney (det saftige sitatet ble vist som teaser kun timer før den republikanske debatten i Sør Carolina) tok feil. Da den kjente programlederen på CNN, John King, startet debatten med å spørre Gingrich om Mariannes utsagn, gjorde Gingrich det konservative elsker kanskje aller mest i hele verden, bortsett fra Gud: han angrep media. Han anklaget King og CNN for å delta i “the destructive, vicious, negative nature of much of the news media” til stor applaus fra publikum. Han avsluttet med en konservativ innertier av en setning: “I’m tired of the elite media protecting Barack Obama by attacking Republicans.”
 
Som Rachel Maddow sa det på sitt politiske sirkusshow i går på liberale MSNBC: "The politics Gods are smiling." En relativt kald og kynisk reaksjon, men for oss valgkampnerder så er det jo ikke... usant.
 
Det blir altså spennende å se hva som skjer i Sør Carolina i morgen. Dersom Gingrich vinner har Romney plutselig vunnet 1 av 3, heller enn å ha juggernautet seg gjennom tre delstater. Frontrunner-statusen er plutselig noe usikker. Selv skal jeg ut å reise i morgen, og kommer ikke tilbake før om ei uke. Dermed går jeg glipp av litt av sirkuset. Mulig det er godt for sjela...?

Innlegget er også publisert på Restads blogg Dagens DC.

... 1) han er fra nabostaten Massachusetts, og da har det tradisjonelt sett ikke "telt" like mye om man vinner NH (se: Michael Dukakis, Paul Tsongas); 2) på fire år og nært naboskap har Romney kun klart å klatre 8 prosentpoeng

Likevel. Det er historisk å vinne både Iowa og New Hampshire. Og selv om Romney ikke fikk et fnugg flere stemmer i Iowa i år enn han fikk for fire år siden, så klarte han å øke stemmeandelen sin i New Hampshire (fra 31 % til 39 %). Det er en klar seier. Ikke minst betyr dette mye fordi det ofte er mye "smoke and mirrors" tidlig i en nominasjonskamp: Det er nesten viktigere hvordan inntrykk man gir enn hvordan man faktisk gjør det. Akkurat nå har Romney en aura av momentum og "frontrunner" status, noe som kommer til å føre til flere støtteerklæringer fra viktige republikanere, samt at pengene strømmer inn. Romney gjør det altså bra, og det handler derfor mer om hva og hvordan de andre kandidatene gjør det fremover:

Ron Paul sover nok godt i natt med sine 23 % (men våkner tidlig, han er tross alt 76 år gammel...), men drømmer han om å bli Det libertarianske partiets presidentkandidat? Vilkårene for en tredjekandidat er sjeldent gode i år, men Pauls valgkampmaskin avviser dette blankt. De hevder han er med for å kjempe om den republikanske nominasjonen. Tvilsomt, men så er jo Paul en "true believer" heller enn en politisk operativ, så som jeg tidligere har sagt så tror jeg Paul er med så lenge han kan fordi han ønsker å skape blest om sine politiske saker, som jo ikke representeres i amerikansk politikk av noen andre. Dessuten er han meget populær blant velgere under 40 år, noe som ikke kan sies om de andre kandidatene. Han vinner for tiden entusiasme-konkurransen.

John Huntsman burde være *litt* (men ikke så alt for mye) skuffa. Han hoppet over Iowa og satset alt i New Hampshire. Han steg i meningsmålingene i de siste to ukene, men momentumet kom for sent og han havnet på en tredjeplass en god del bak de to øverste (Huntsman fikk 17 %). Det betyr jo likevel at han har steget godt i meningsmålingene når folk først begynte å høre på hva han hadde å si, og rettferdiggjør derfor hans fortsatte tilstedeværelse i racet. Jeg regner med Huntsman drar videre til South Carolina (21. januar) og kanskje til og med Florida (31. januar), noe som betyr at Romney da for første gang får en utfordrer fra "venstre". Det gir Romney muligheten til å øve seg litt på hvordan det blir i høst...

Så var det de tre små konservative grisene, Rick Santorum, Newt Gingrich og Rick Perry. Santorum og Gingrich fikk begge 9 %, men de gråter nok ikke av den grunn. South Carolina er deres hjemmebane og de satser stort her. Ironisk nok er det den fortsatte tilstedeværelsen av opptil flere konservative kandidater som gjør at Romney vinner en pluralitet/simpelt flertall, og det er også dette som kan komme til å skje i South Carolina - en delstat som ikke akkurat er Romneys hjemmebane og hvor det blir tøffere for ham å gjøre det bra - nemlig at de konservative anti-Romney stemmene fordeles på for mange kandidater og levner ham enda et simpelt flertall og dermed seier. Dermed burde rasjonell valgkampstrategi tilsi at de tre konservative blir enig om hvilken av dem som skal representere anti-Romney stemmene og gi han støtte og penger. I stedet for kommer de tre til å fortsette å kjempe i mot hverandre og i mot Romney, og dermed gjøre Romneys uker framover litt lettere. Hold øynene åpne for aggressive angreps-reklamer fra særlig Gingrich og Perry.

PS! At alle fortsetter til South Carolina og Florida avhenger mest av at pengene forsetter å strømme inn. Så lenge de har penger kommer til å kjøre på (se: Rick Perry).

Romney flørter ubehjelpelig med republikanerne, men det eneste som gir resultater er å tilby et fornuftsekteskap: Bare han får gjort jobben i november.

I morgen vinner sannsynligvis tidligere guvernør i Massachusetts, Mitt Romney, primærvalget i New Hampshire. Deretter er det mulig at han vinner primærvalget i South Carolina 21. januar (godt hjulpet av sin offisielle støttespiller, guvernøren i delstaten og tea party-yngling Nikki Haley) samt primærvalget i den veldig viktige delstaten Florida 31. januar.

Romney har penger og han har et godt organisert valgkampapparat, bygd opp siden hans forrige forsøk i 2008 (da han ble slått av John McCain). Det er derfor meget sannsynlig at han tar storeslem på "Super Tuesday" den 6. mars og deretter jogger seiersrunden helt frem til det republikanske årsmøtet 27-30 august hvor det hele blir klappet igjennom.

Men Romney har et stort problem: Høyrefløyen i det republikanske partiet utstår ham ikke. De mistenker ham for å være en feig politiker som egentlig er mer liberal enn han sier nå, noe de baserer på hans tid som guvernør av Massachusetts, hvor han blant annet innførte en helsereform som han nå forsøker å ta avstand fra. Han er, mener de, "Republican in Name Only" = RINO.

Så er det de sosialkonservative, eller de evangelisk kristne, som utgjør en liten, men aktiv og derfor viktig, del av Det republikanske partiet. For det første anser de ikke Romneys religion - han er mormoner - for å være en del av kristendommen, men heller som en mistenkelig sekt. For det andre stoler de ikke på at han er tilstrekkelig konservativ (som for eksempel Rick Santorum) når det kommer til deres ynglingssaker som abort og homofili.

Romney vant i Iowa i forrige uke, men han vant med samme prosentandel som i 2008, da han tapte for sosialkonservative Mike Huckabee. Deretter tapte han for John McCain i New Hampshire i 2008. McCain vant til slutt nominasjonen, men McCain var også uglesett av høyresiden i partiet og var sett på som alt for moderat av de sosialkonservative. Han gjorde det heller ikke så bra blant velgerne på den religiøse høyresiden som George W. Bush gjorde det før ham. Og han tapte som kjent for Obama i november'08.

Spørsmålet er da om Romney er en ny McCain (McCain prøvde seg jo først i 2000 men tapte nominasjonen til George W. Bush, slik Romney tapte den til McCain i 2008) og om resultatet i november blir like dårlig for Det republikanske partiet dersom de nominerer enda en kandidat som ikke skaper den nødvendige entusiasmen på høyresiden i partiet. Eller vil flesteparten av de republikanske velgerne, som jo ikke ønsker Romney som sin kandidat, klare å stable på beina et alternativ?

Den konservative bloggen Red State skriver for eksempel at siden det ikke er ønskelig å støtte Romney, men at det heller ikke ser ut som om noen av de andre, mer konservative, kandidatene vinner, er det ønskelig med en såkalt "brokered covention". Dette er et lite sannsynlig, men likevel mulig, alternativ hvor ingen av kandidatene får nok delegater til å vinne nominasjonen på årsmøtet i august, noe som resulterer i en "brokered convention" hvor man forkaster delegatene fra nominasjonsvalgene og får en ny avstemming hvor helt nye kandidater kan melde sin interesse (Red State nevner guvernør i Louisiana, Bobby Jindal, som en mulighet).

Det rører seg altså i motstandsbevegelsen. Samtidig skriver innflytelsesrike Fred Barnes i konservative Weekly Standard ganske så oppsiktsvekkende at Romney er mer konservativ enn mange tror, og at han vil styre som en god, republikansk president skulle han bli valgt. Det er nærliggende å tro at innlegget kommer av innsikten til mange som støtter Romney: kun han kan slå Obama i november, og det er tross alt det som er viktigst.

Da gjenstår det å se om kampen om den republikanske sjela blir kort og brutal, eller lang og dramatisk.

Romney bør prise seg lykkelig, Santorum har griseflaks og Paul er sikkert litt skuffa. Og om ei uke gjør vi alt på nytt!

Dagens take-away (nei, ikke mat, men budskap) kan du få med en gang: Resultatene i Iowa tilsier at Romney bør prise seg lykkelig, mens Santorum burde begynne å nyte sine femten minutters berømthet med en eneste gang, før det er over.


Romney vant altså Iowa med 8 stemmer og fikk 24.6 % av stemmene. Av 2.1 million registrerte velgere stemte litt over 120 000 republikanske velgere, noe som er litt mer enn i 2008. Da fikk for øvrig Romney også 25 % av stemmene, noe som var et dundrende nederlag siden den sosialkonservative Mike Huckabee vant med 34 %. Det er altså verdt å merke seg at Romney ikke gjorde det et fnugg bedre enn for fire år siden. Prosentandelen til Romney, uansett hvem som blir spurt, ser aldri ut til å bikke over 25 %, noe som burde være bekymringsverdig for "the frontrunner". De resterende 75 % ønsker altså en annen kandidat, og det er vel derfor vi har sett resten av kandidatene kjempe i mot hverandre i hele høst for å vinne flertallets gunst.


En etter en har de sosialkonservative kandidatene (som jeg kaller Tea Party kandidatene) fått oppleve sine femten minutters berømthet, for deretter å vise seg å være katastrofale kandidater som imploderer etter nok kritisk medieoppmerksomhet. Fra Michele Bachmann til Rick Perry til Herman Cain til Newt Gingrich har man lekt stolleken med kandidatene til det kun var Rick Santorum igjen. Det at han har vært ignorert i hele høst (mens de andre sosialkonservative kandidatene har slått hverandre ihjel) gjorde at han kunne entre Iowa under radaren. Og jommen har han ikke tilbrakt tid i Iowa. Den tidligere senatoren fra Pennsylvania flyttet hele familien sin til Iowa og har brukt tid og personlig oppmerksomhet (siden han ikke har så mange penger) på Iowas konservative innbyggere, noe de vet å sette pris på. Santorum fikk 24.5 % og viste til Gud i sin takketale. Santorum er altså nå det sosialkonservative alternativet til Romney, og må nå forberede seg på at alle de andre kandidatene (som ser ut til å forbli i valgkampen, med unntak av Perry) som ønsker hans posisjon nå retter deres negative tv-reklamer mot ham. Hvordan de skal angripe han blir interessant å se, all den tid han er en meget konservativ mann som blant annet argumenterer i mot prevensjon. Derfor er det også interessant å lese mer moderate David Brooks' støtte til Santorum i New York Times.


Ron Paul kom på tredjeplass med 21.4 %. Dette er mest skuffende, i mine øyne, men kan også sees på som oppmuntrende. Skuffelsen kommer av to grunner: 1) Pauls massive kampanje i Iowa bidro til et inntrykk av at han var i ferd med å ta Iowa med storm; og 2) fordi, fra et pragmatisk perspektiv, endel av hans stemmer kom fra demokrater og uavhengige (som kan stemme i nominasjonsvalget hvis de registrerer seg som republikaner i samme øyeblikk) noe som betyr at drømmen om en republikansk nominasjon forblir en drøm. Men på den annen side fikk Paul dobbelt så mange stemmer som i 2008 og nå kan Paul - som jo muligens bryr seg mest om at hans (la oss si) unike politiske budskap kommuniseres til flest mulig amerikanere - være fornøyd med all medieoppmerksomheten han har fått i det siste (i motsetning til tidligere i sommer/høst, da mediene ignorerte Paul fullstendig). I tillegg hadde han stor appell blant velgere under 40 år, mens den gjennomsnittlige Iowa caucus-goer er eldre, hvit og konservativ. Altså er ikke Iowa hans hjemmebane uansett. Hans rolle i valget har dermed blitt noe større i det siste (med dertil mulig påvirkningskraft i debatten), men den ønskede første eller andreplassen gikk altså ikke til legen fra Texas.


Fremad til New Hampshire om en uke!

Her følger et møte med amerikanere som sjelden ender opp som helter i amerikanske filmer og TV-serier – de konservative.

Som en som har doktorgrad i amerikansk politikk, og har bodd til sammen ni år i USA er det både til frustrasjon og glede at det i Norge bor 4, 940, 400 USA-eksperter. Egentlig mest glede, for er man interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA.

Nordmenn har sterke meninger om landet på andre siden av Atlanteren. Noen basert på egne erfaringer eller studier, andre basert på mindre trygt empirisk grunnlag. På den ene siden har man dem som er skråsikre på at de forstår den amerikanske folkesjela etter å ha sett ”The Wire” og studert et semester på utveksling. På den andre siden er det slettes ikke alle som ser nytten av å studere dette landet, enten fordi man tror man allerede kjenner det eller man tenker at det ikke er viktig. Som professoren i tysk ved Universitetet i Tromsø en gang sa til meg da jeg fortalte at jeg skulle studere amerikansk politikk: ”Hvorfor det? Er det ikke bedre å studere noe mer interessant?”

Min konklusjon har vært det motsatte av professoren sitert overfor. For de som er interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. For oss nordmenn, som har levd med en konstant inspirasjons- og irritasjonskilde på den andre siden av Atlanteren siden 1776, burde det å lære USA og kjenne, være obligato­risk. Det at antall norske studenter i USA har sunket kraftig siden 1990-tallet, er bekymringsfullt. Om dette er et tegn på svekket ideologisk tiltrekningskraft (såkalt myk makt) kan jeg ikke si sikkert, men det er helt klart at det i Norge er mer populært å studere og forske på land like små og originale som oss selv, heller enn stormaktene i verden.

Det er også synd at de som faktisk studerer i USA, reiser til storbyer som reflekterer en helt annen kultur enn mesteparten av USA. Særlig gjelder dette for ”Europa-light” områder som New York, Boston og San Francisco. Jeg er selv glad i disse fantastiske byene, og ingen kan klandres for å ville gå på ett av deres mange anerkjente universiteter. Men USA defineres jo blant annet av sitt mangfold. Og der finnes så definitivt et annet USA. Ønsker man å komme den amerikanske folkesjela nærmere nytter det rett og slett ikke å oppholde seg på økologiske kaffebarer i storbyene på øst- og vestkysten.

Madeline og meg

Jeg var så heldig å få tilbringe syv år ved Thomas Jeffersons universitet og stolthet, University of Virginia. Universitetet ligger ute på landet, to og en halv timers kjøretur fra Washington DC, i byen Charlottesville. Jefferson ønsket at det på hans gravstøtte skulle stå tre ting: At han var forfatter av Uavhengighetserklæringen, samt Virginias statutt for religiøs frihet, og at han var faren til universitetet i Virginia. Det var derimot ikke plass til at han var USAs tredje president. Jeffersons stolthet er ikke så veldig kjent i Norge, men er – etter UC Berkeley – USAs beste offentlige universitet.

Jeg dro dit med et Fulbright-stipend for å ta en mastergrad. Men ting har en tendens til å balle på seg (i statsvitenskapen kjent som “path dependency”  – det var nerdehumor). Da jeg fikk tilbud av fakultetet om å fortsette med en doktorgrad, ba jeg om betenkningstid. Fakultetets avdelingsleder overtalte meg med følgende karismatiske tale: ”Well, you don’t have anything better to do, right?” Og det hadde jeg heller ikke.

En av de mest uventede hendelsene i løpet av de syv årene skulle bli mitt vennskap med en meget evangelisk kristenkonservativ familie. Før jeg flyttet til Virginia fikk jeg nemlig et brev fra det jeg trodde var universitetets egen organisasjon for internasjonale studenter, med et tilbud om å stifte bekjentskap med en ”vertsfamilie” – ikke en å bo hos, men en å feire Thanksgiving med, gå på sportsarrangementer med, etc. I det hele tatt å hjelpe meg med min kulturelle integrering. Jeg takket ja til tilbudet, og ble på Dulles Airport i Washington møtt av en høy dame med enda høyere hår og en rød rose i hånda. Madeline Trotmans intensjon – som en del av den private, kristne organisasjonen hun var medlem i, og som ikke var tilknyttet universitetet – var å omvende meg/forsikre seg om at jeg var en god kristen som har ”Jesus in my heart”.

Det ble starten på syv år med diskusjoner om Gud, tro og politikk. Madeline er stor-fan av konservative talk radio verter, og oppmuntret meg flere ganger til å høre på Rush Limbaughs radioprogram, fordi ”he is changing so many hearts out there”. Det føltes fullstendig surrealistisk å bli fortalt av en omsorgsfull, kjærlig, uegennyttig bestemor at jeg måtte passe på å få med meg radioprogrammet til en hatefull, diskriminerende, propaganderende eks-pillemisbruker fordi han spredte Det gode budskap. Men slik var det altså.

Å lære Madeline og hennes familie å kjenne (bestående, i god evangelisk tradisjon, av fire barn og tjue barnebarn, da prevensjon ikke er så veldig populært) var å lære den amerikanske sosialkonservatismen å kjenne. Sarah Palin er den store heltinnen, og Fox News er gud. Hun stemte på John McCain i 2008, men holdt seg for nesa mens hun gjorde det (han var ikke sosialt konservativ nok). Jeg klarte aldri helt å forstå hvordan et så fantastisk sjenerøst og åpent menneske klarte å høre på de aggressive og hatske radio og tv-vertene som Limbaugh og Bill O’Reilly, og vi måtte ha flere runder hvor jeg forsøkte etter beste evne å forklare at Barack Obama sannsynligvis ikke var muslim. En ting ble dog etter hvert klinkende klart: De som tror på Gud er in, og de som ikke tror er ut. Og det handler ikke bare om å tro på Gud – det skal være en offentlig, misjonerende, insisterende gudstro. Personlig kristen er for pyser.

Og her kommer vi til noe av det som nordmenn (og mange europeere) finner vanskeligst å forstå ved konservatismen i USA. Kristendommen står i høysete for alle aktiviteter, sosiale som politiske. Religion skal gjennomsyre samfunnet. Grunnlovsfedrenes insistering på separasjon mellom stat og kirke utgjør kanskje den eneste gangen de gjorde en feil, ifølge Madeleine & co.

Min kjære Madeline – som selv var blitt skilt fra sin mann – var bekymret for det meste i mitt liv: At foreld­rene mine var skilt, at jeg ikke trodde på Gud, at jeg ikke gikk til gudstjeneste (men jeg reddet meg ofte med at jeg jo var konfirmert). En gang – i et svakt øyeblikk av dårlig samvittighet etter at jeg hadde takket nei for n’te gang til å bli med i kirka på en søndag – sa jeg ja til å bli med på misjonærsamling i Roanoke. Madeline har nemlig reist verden rundt som misjonær. Hun har bodd i Sveits, Kina, Sør-Korea, og fikk tvillingdøtrene sine da hun var misjonær i Mexico.

Hun snakker spansk og er informert om andre kulturer. Roanoke ligger i tjukkeste Virginia, og minner om skumle scener i filmer som involverer pickup trucker og trailer-parker. Her fikk jeg være med på misjonskonferanse i en av Roanokes megakirker, hvis hovedpresentasjon var en power point-fremstilling av Europa. Presentasjonen forklarte i dramatiske ordelag hvorfor Europa var ”mørkets kontinent”: Ikke bare var ateismen løs blant lokalbefolkningen, men den raskest voksende religionen var islam! Dette var heldigvis før Obama ble president, ellers vet jeg ikke hvordan det skulle gått med livsviljen til publikum i salen.

Madelines egen erfaring med Islam var ikke en suksesshistorie. Hun stiftet i en periode et vennskap med en muslimsk student fra Kuwait. Denne unge jenta måtte etter hvert gi Madeline klar beskjed om at de ikke kunne treffes lenger, da Madelines iherdige forsøk på misjonering ikke falt i god muslimsk jord. I motsetning til de to er Madeline og jeg fortsatt venner, og har god kontakt.

Selv om vi aldri ble  – eller blir – enige om Gud, ekte­skap, politikk eller homofili, så var det en flott opp­levelse å knytte bånd til en pratsom, nysgjerrig og snill bestemor. Jeg tenker stadig tilbake på alle lunsjene våre, og håper og tror jeg aldri ”jattet med”, men heller fortalte min side av saken så diplomatisk som mulig. Vi var jo sjelden enige, og fikk aldri konkludert med noe som helst. Vårt vennskap ble en pågående enighet om å være uenig. Selv om jeg aldri ble komfortabel med Madelines syn på sosiale spørsmål, så gav hun meg en sosialantropologisk gave: Et vindu inn i et USA som få nordmenn får sjansen til å utforske.

Republikansk akademia

Det å bo i Virginia hadde også andre bestemte fordeler. Det var en nyttig eksersis å få studere under prominente konservative professorer ved universitetet, og ikke minst diskutere sammen med konservative studenter. Jeg tok flere kurs med Professor James Ceaser, en kjent konservativ som ofte skriver i The Weekly Standard – nærmest de neokonservatives medlemsblad. Dersom man skulle ha hatt noen forestillinger om at politiske synspunkter ikke har noe å si for det vitenskapelige studiet av statsvitenskap, så ble de i alle fall grundig knust.

Det var helt åpenbart at vi kom fra motsatte ideologiske planeter, og at dette hadde farget våre statsvitenskapelige interesser og perspektiver. Som europeer og nordmann ble jeg tidlig utpekt som kullets sosialist, og måtte forsvare helt gjennomsnittlige norske politiske synspunkter fra Stalin-stempelet. Jeg måtte også bære Ceasers byste av den franske aristokraten og USA-fareren Alexis de Tocqueville til forelesningsrommet, uvisst om dette var straff for lefling med sosialismen eller vanlig kutyme.

Et av temaene Ceaser var mest opptatt av, var det de i USA kaller ”the Founding”, altså grunnleggelsen av USA. Hans sterke tilknytning til grunnlovsfedrene – the Founding Fathers – er en populær konservativ aktivitet som vi for eksempel ser gjenspeilet i dagens Tea Party bevegelse. Denne ideen om at USA ville vært et bedre land dersom man bare kunne finne tilbake til det USA som eksisterte når grunnlovsfedrene levde er utbredt blant amerikanske konservative. ”The cult of the Founding” – grunnleggelseskulten – er en viktig del av den konservative bevegelsen i USA og forklarer for eksempel hvorfor mange Tea Party aktivister går rundt med Grunnloven i jakkelomma.

Det å møte en briljant konservativ professor var for meg meget nyttig. Jeg hadde vel aldri – når sant skal sies – møtt noen før. En konservativ professor, altså. Mine konservative medstudiner påpekte at dette jo var fordi akademia ofte er en liberal bastion hvor konservative gjerne møter fordommer og føler seg fremmedgjort. En vanlig påstand i USA, men antakeligvis like sant i Norge.

Det genuine ideologiske mangfoldet ved University of Virginia var forfriskende og stimulerte til en type debatt man ikke kan ha dersom man er grunnleggende ideologisk enig. For meg, som kom fra Norges venstreside, var læringskurven bratt, men særdeles interessant. Opplevelsen har gjort at når fenomener som Tea Party bevegelsen dukker opp, så kan jeg forstå hva de sier. Jeg liker det ikke, men språket de snakker er gjenkjennelig. Vel, noe av det, i alle fall.

Elsk/hat

At nordmenn elsker å hate USA er en klisjé, men dette er selvsagt bare halve historien. Vi elsker jo også å elske dette landet. USAs ideologiske makt har vært betydelig for Norge siden før det moderne Norge ble grunnlagt, all den tid Norges egen grunnlov var inspirert av den amerikanske (og selvsagt den franske) grunnloven. Dette på tross av seminarlederen i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som kunne informere meg som cand. mag. student at den franske revolusjonen kom før den amerikanske, siden den franske jo var viktigst.

Siden 1814 har nordmenns politiske perspektiv på og forhold til USA vært en følelsesmessig berg-og-dalbane. Forakten for konservative republikanere er stor – som man så med Ronald Reagan og George W. Bush, jr. – like stor som mangelen på forståelsen av dem. Nordmenn har samtidig stor sympati for demokrater; Woodrow Wilson og Franklin Roosevelt nøt dyp respekt (med god grunn, selvsagt), og alle forelsket seg i John F. Kennedy, Bill Clinton, og Barack Obama.

Det at President Obama fikk fredsprisen 10 måneder inn i sin første presidentperiode, etter å ha oppnådd å prate pent med mer fremmedord enn sin forgjenger, sier sitt om hvor entusiastiske vi var som nordmenn da denne nesten-europeeren inntok Det hvite hus. Som Tove Bjørgaas skriver i sin bok Frykt og Forandring: Dette var helt klart en Thorbjørnetjeneste. Obama selv skulle gjerne betakket seg.

Kulturelt sett har nordmenn den samme lett schizofrene holdningen vi har til politikken: Man er fasci­nert av ”all things American” (det er jo for eksempel en utbredt besettelse blant Oslos urbane elite så vel som Norges generelle befolkning å ”leie et flak og kjøre på tvers av USA”), samtidig som man er meget skeptisk til amerikanisering av ens egen kultur  – selv om man vel i Norge ser en mykere versjon av denne skepsisen enn i mange andre europeiske land. På mange måter er USA Norges kule storebror – lillebror halser alltid etter, livende redd for å gå glipp av noe kult som storebror driver med innenfor musikk eller populærkultur.

Samtidig som man er skeptisk til den allestedsnærværende kulturen, bruker man den også som en vei inn i samfunnsforståelsen. Det er vel ikke få nordmenn som føler de har et nært og personlig forhold til Baltimore på grunn av serien The Wire, New York på grunn av utallige dramaserier, amerikansk-jødisk kultur på grunn av Seinfeld og så videre. Nordmenns overveldende forståelse for og innlevelse i ”gangsta rap” og det harde livet til mafiaen i New Jersey (ja, det var en Sopranos referanse) er både søtt og interessant.

Men nordmenn får en meget spesifikk versjon av den amerikanske kulturen og samfunnet gjennom Holly­wood og Billboard-lista. Det er jo ikke for ingenting at Hollywood kritiseres av konservative amerikanere for å være en liberal bastion. Dette så vi for eksempel i serien West Wing (Presidenten), hvor perspektivet var fra demokratenes side og republikanerne var fienden. Det lages få konservative karakterer som publikum er ment å sympatisere med – kanskje er karakteren «Kitty» i Brothers & Sisters unntaket.

Likeså med rasespørsmålet. Vi får afro-amerikanske actionhelter, Cosby-kos og motor-mouth komikere, uten at dette på noen måte forbereder en på virkeligheten. University of Virginia var i så måte en sjokk­artet opplevelse. Universitetet er et universitet for sørstatenes overklasse. Her var den store majoriteten hvit, rik og relativt konservativ. ”Uniformen” til mine studenter var Ralph Lauren-piqué og luksus-SUVer. Universitetet oser av historie og tradisjon – sørstatstradisjon. Det ble som nevnt grunnlagt av Jefferson, som jo i tillegg til å være tidligere president også var slaveeier. Når man besøker hans berømte eiendom Monticello, kan man også besøke slavekvarterene på baksiden av herskapshuset. Lenge var skolen kun for hvite southern gentlemen  – kvinner fikk ikke offisielt adgang før i 1972. Rasespørsmålet er like betent på skoleområdet som det er i amerikanske samfunn generelt. Samtidig har universitetet også en stor andel afro-amerikanske studenter. Denne merkbare minoriteten holder seg gjerne adskilt fra den hvite majoriteten, med egne ”sororities” og ”fraternities” for svarte og egne studenthjem. En slik ”selv-segregering” er vanlig i USA, særlig i sørstatene. Her er verken slaveri, segregering, eller diskriminering glemt, men heller den store elefanten i rommet  – et av de vanskeligste temaene som amerikanerne stadig må forholde seg til.

Dette var en viktig grunn til at Barack Obama ble sett på som en Amerikas frelser i 2008. Det å velge en (delvis) svart president ble sett på som en meget symboltung handling. På en måte ble det sett på som en øvelse i å be om tilgivelse. Dersom USA kunne velge en svart president kunne kanskje den vondeste skampletten på landets rulleblad legges til side. Dette ønsket var forståelig, om enn malplassert. Obama var ikke en afro-amerikaner i begrepets spesielle betydning. Han var ikke en etterkommer av afrikanske slaver, brakt til USA i lenker på båter, og undertrykt gjennom hundrevis av år. Skampletten berører ikke ham. Derimot berører den hans kone, Michelle Obama. Slik fikk USA sin første afro-amerikanske president som ikke er afroamerikaner, med unik appell både til svarte og hvite amerikanere.

Homecoming

Å komme tilbake til Norge etter syv år i USA og bli titulert ”USA ekspert” er en nervepirrende opplevelse. Alle mener noe om USA. Alle mener de kan noe om USA. Å skulle måle seg opp mot den ypperste europeiske USA-eksperten, den franske aristokraten Alexis de Tocqueville, er skjellsettende. Og heldigvis ikke nødvendig. Som amerikanere vet – liberale som konservative – når det gjelder Tocqueville er det ingen over, ingen ved siden.

En av mine første opplevelser tilbake i Norge var som innleder ved Militærmaktseminaret, arrangert av Forsvarets Stabsskole og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Der snakket jeg om temaet for avhandlingen min, som er amerikansk eksepsjonalisme. Amerikansk eksepsjonalisme er den klokkeklare troen amerikanerne har på at deres land har en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. ”Amerika” var spesielt når det ble grunnlagt, i og med at det var det eneste republikanske demokratiet i moderne tid. Så usannsynlig var det at dette lille landet skulle slå Det britiske imperiet i Uavhengighetskrigen at Gud måtte være på amerikanernes side.

Helt siden da har amerikanerne vært nærmest religiøst overbevist om at USA skal vise vei til historiens ideologiske konklusjon: Kapitalistisk, republikansk demokrati. Når besteforeldrene våre hørte John F. Kennedy snakke om USAs misjon i Den kalde krigen, eller våre foreldre hørte Ronald Reagan snakke om USA som ”the shining city on a hill” og min gene­rasjon hørte George W. Bush, jr. snakke om USA som forkjemperen for Det gode, var ikke dette tom retorikk. De tror på dette budskapet. Å forstå dette selvbildet – hvor det kommer fra (Puritanerne på 1600-tallet, samt Grunnlovsfedrene på 1700-tallet), hvordan det har utviklet seg (”Manifest Destiny” på 1800-tallet var for eksempel en oppdatert versjon) og hvordan dette påvirket amerikanernes syn på resten av verden – er en viktig del av det å knekke den amerikanske koden.

Jeg ble deretter intervjuet av ABC Nyheter om dette med amerikansk eksepsjonalisme. Artikkelen skapte en «storm i kommentarfeltet» da mange hadde mye å si om disse amerikanerne. En person skrev at dette var da aldeles innlysende, og man trengte vel ikke doktorgrad for å vite slikt. Tydeligvis ikke, for i Norge er det lite penger til forskning på amerikansk politikk. Det er uvisst hvorfor det er slik. Jeg kan kun spekulere. Er det fordi vi tror vi allerede vet alt om USA og at det derfor er helt unødvendig for oss å skaffe oss kunnskap og kunnskapsmiljøer om amerikansk politikk?

I så fall er dette lettere ironisk, all den tid Norge og dets innbyggere lever på USAs sikkerhetsgaranti. På Blindern sa professorene i statsvitenskap ofte at FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk. Dette er riktig, men også feil. FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk fordi NATO  – og dermed USA  – er den organisasjonen som underbygger norsk sikkerhetspolitikk. FN er selvsagt viktig, men skal vi være ærlige med oss selv burde vi ha mot til å innse at vi siden 1945 har levd på USAs militære garanti.

USA er Europas beskytter – det sier de ofte nokså ubeskjedent selv – og også vestens leder. USA er FNs skaper og det landet som bestemte det meste av orga­nisasjonens design i planleggingsårene som førte frem til San Francisco-konferansen i 1945. Vi kan være brennende uenige i amerikansk utenrikspolitikk, men realiteten er at vi lever av den, vi også. Vi kan gjerne ønske at Europa blir en enhetlig og kapabel sikkerhetsaktør i framtiden, som forhåpentligvis kan bidra til en mer likeverdig vestlig allianse. Men dette er for øyeblikket et ønske, ikke en realitet. Som Kosovo i 1999 og Libya i dag viser oss, så er vi – enten vi snakker om Norge eller Europa – avhengig av amerikansk militærmakt for å gjennomføre våre utenrikspolitiske prosjekter rundt om i verden.

Så kan vi kanskje spørre oss: Hvorfor er vi alliert med USA i dag? Hva kjemper vi for, nå når Den kalde krigen er over? I følge vårt eget Utenriksdepartement kjemper vi for humanitære verdier. Vi skulle være en “humanitær supermakt”. Ser man nærmere på saken, er det klart at Norge kjemper for det samme som USA, men vi gjør det med ulike virkemidler. Dette gjør de fleste nordmenn på venstresiden til noe lignende politiske hyklere. Vi bruker USA som vår sikkerhetsgarantist slik at vi kan forbli ren og uskyldig som en humanitær, liberal, europeisk fredsnasjon.

Vi latterliggjør den amerikanske misjonstrangen – inspirert av eksepsjonalismen – som alltid skal fortelle alle andre hvordan gjøre ting. Men samtidig forteller vi andre land hvordan lage fred, akkurat som USA gjør, bare med penger heller enn med våpen. Norge har nemlig sin egen eksepsjonalisme, som stammer fra andre kilder enn den amerikanske, og som har sitt eget uttrykk i norsk politisk historie. Vi nekter å være medlem av Europa, og later som om vi ikke er medlem av USAs gjeng. Men det er vi altså, og det båndet stoler vi på at er der også i framtida.

Kan båndet brytes? Selvsagt  – fra USAs side. Norge er ikke spesielt viktig lenger etter Den kalde krigens slutt. Derimot er vi avhengig av USA. Så kanskje er det ikke så dumt å vite litt om dette landet vi trenger så voldsomt likevel.

Otto von Bismarck skal en gang ha sagt at “God has a special providence for fools, drunks, and the United States of America.” Framtidas maktkonfigurering i internasjonal politikk vil vise om han hadde rett, eller om USAs storhetstid snart er forbi. I så fall vil vi oppleve en verdensorden som kan variere fra litt ulik til den vi har kjent siden andre verdenskrig, til en radikalt annerledes orden som ikke lenger spiller på Vestens premisser. Amerikanske forskere varierer i sine prediksjoner. ”Realister” innen statsvitenskapen som John Mearsheimer argumenterer for sannsynlig militær konflikt mellom USA og Kina, skapt av uunngåelige mekanismer som opererer på det internasjonale plan mellom de to framtidige stormaktene. ”Liberale” statsvitere som G. John Ikenberry har klokkertro på at den amerikansk-vestlige ordenen vil overleve, fordi de mener dette er den normativt beste internasjonale ordenen. Dermed spår Ikenberry at Kina etter hvert vil finne sin plass innen denne ordenen og at en kinesisk maktøkning ikke vil føre til militær konflikt, men heller økt innflytelse i verdensorganisasjonene, hvor fredelig politisk samarbeid og økonomisk konkurranse utfolder seg.

Hvordan et land som ser på seg selv som eksep­sjonell og som lederen av den vestlige ordenen skal justere seg etter en ny maktbalanse, er uvisst. Overgangen kan bli ubehagelig ikke bare for USA, men også for USAs nærmeste allierte som Norge. Internasjonal politikk går dermed spennende tider i møte, og det blir bare viktigere å satse på forskning om internasjonal politikk. Ikke minst forblir det viktig å gi våre studenter muligheten til å oppleve en verden i forandring fra et personlig ståsted.

Jeg er derfor meget takknemlig for at Senator Fulbright startet et program som mange tiår senere gav ei Hammerfestjente muligheten til å få en fantastisk utdannelse ute på landsbygda i Virginia.

Som en del av 40-årsjubileet til Den norske Fulbright-alumni foreningen har vi laget en bok kalt Den vanskelige kjærligheten, fylt av bidrag fra tidligere Fulbrightere, blant annet Henrik Syse, Hanne Skartveit, Bernt Hagtvedt og Jan Egeland. Dette var mitt bidrag, les mer på http://www.fulbrightalumni.no/.

Copyright & copy; 2011, Fulbright. All rights reserved. Design & publisering: www.svovel.no 

Restad blogger også på www.hilderestad.com.

Nordmenn drives fra høyeste fjelltopp til dypeste dalsøkk i sitt forhold til USA.

Vi vandret i Skyggenes Dal da George W. Bush var president, og ble deretter så ivrige da Barack Obama ble valgt at vi sporenstreks gav han Nobels Fredspris.

Som fanget i et usunt forhold får vi fornyet håp hver gang USA hvisker søte ord, og dykker ned i depresjonen når den uunngåelige skuffelsen som akkompagnerer den virkelige verdenen skyller over oss.

Obamas presidentperiode er en god «case study» i dette fenomenet. Før eller siden ville både de som stemte på Obama, og de som så på i spenning, bli skuffet. Det var strukturbestemt at Norges stormfulle Obama-forelskelse kom til å ende brått og brutalt. Obama er tross alt president for verdens eneste supermakt, med over 1.000 militærbaser rundt om i verden, tre eksisterende kriger i imperiets periferi, og en pågående kamp mot terror som tar i bruk forkastelige metoder. Altså var det mye «hope» og ganske så lite «change» man burde forventet seg.

Nordmenn kan trøste seg selv med at de var ikke alene om å være naive. USAs egen venstreside har rast ned i depresjonens dal, enda de burde visst bedre. De har det til gjengjeld verre enn den norske venstresiden: de befinner seg ikke bare i et usunt forhold, de befinner seg i et usunt forhold som de ikke kan bryte ut av. Selv om Obama – i deres øyne – har utviklet seg i en retning de ikke kjenner igjen, er alternativene så meget, meget verre. De har ingen andre friere som banker på døra. Skuffelsen som ropes ut over de liberale bloggene vil ikke bli hørt eller tatt på alvor.

Den amerikanske venstresiden lærer muligens aldri av sine feil (for øvrig en vanskelig ting å gjøre når man alltid har kun to valg: pest eller kolera). Men la oss benytte denne sjansen til litt selvransakelse. Det er ikke umulig at vi kan kurere den følelsesmessige berg- og dalbanen med bedre kunnskap om amerikansk politikk og kultur.

Noen av våre forvirrede følelser overfor USA bunner nemlig i en misforståelse: Vi tror vi kjenner USA. Kulturfloden som skyller over oss fra vest får oss til å tro at vi gjennom tv-serier, musikk, film og internett faktisk forstår oss på «annerledeslandet» i vest for å bruke Ole O. Moens begrep. Og når vi besøker Europa-light storbyer som New York City og San Francisco (eller begir oss ut på den klisjéfylte men alltid populære roadtrip’en med en convertible), så har vi nesten klart å overbevise oss selv om at, ja, USA kjenner vi.

Men våre amerikanske stereotypier overlever gjerne ikke møtet med den amerikanske virkeligheten utenfor NYC og San Fran. Det er ikke til å komme bort i fra at der eksisterer en dyp kulturkløft mellom religiøse amerikanere og skandinaviske ateister. Vi tror gjerne liberale new yorkere er mer «ordentlige amerikanere» enn konservative kirkegjengere i sørstatene. Og hvorfor tror vi det? Fordi vi kjenner oss igjen i liberale new yorkere, men ikke i konservative sørstatsfolk. Og siden vi kjenner oss igjen i dem, må de være de ekte amerikanerne, fordi USA, det kjenner vi.

Men det gjør vi ikke. Og hvorfor gjør vi ikke det?

Problemet ligger faktisk mye hos oss selv. Det er ikke særlig tilrettelagt å forske på eller ta utdanning i amerikansk politikk i Norge. I følge Bernt Hagtvet ved UiO er dette på grunn av en kulturell antiamerikanisme i norsk akademia. Men en annen nærliggende forklaring er også at alternativene lønner seg mer: EU og FN er helt klart mer populært. Dette gjenspeiler antakelig Norges egen rolle i verden (og dermed prosjektmidler og jobbmuligheter), som rettes mot FN heller enn stormakter. Dette vitner for øvrig om lite selvinnsikt, for ikke bare er USA Norges viktigste allierte, men Norges måte å misjonere på i utenrikspolitikken er da ganske så lik USAs. Likeså vårt evige problem med dobbeltmoral hva gjelder oljeinteresser og våpeneksport vs. demokratiserings- og menneskerettighetsmisjonering.

Ole O. Moen har uttalt at mangelen på akademisk interesse for USA skyldes «Vietnam-syndromet» hvor dagens forskerstand ble kurert for sin USA-interesse i ung alder grunnet USAs egen dårlige oppførsel. Hvis dette er korrekt, har USA et enormt problem med sin egen «myke makt» (altså ideologiske tiltrekningskraft): Dagens unge akademikere og dermed framtidens forskerstand er antakelig nesten like skuffet over Irak-krigen og torturveldet i kampen mot terror som foreldregenerasjonen var over Vietnam. Men om det inspirerer til et ønske om dypere forståelse eller en akademisk avvisning, det må tiden vise. Den generelle trenden har dessverre vært at norske studenter i USA har falt dramatisk de siste to tiårene: fra 2.200 studenter i 1990 til 1.200 i skoleåret 2007-2008. Nå har tallet tatt seg opp noe, men ligger fortsatt bak glansårene på 90-tallet.

Før vi kan elske USA, må vi altså forstå USA. Og her har vi mye å hente inn.

Innlegget er også publisert på Hilde Restads blogg Dagens DC.

USA har siden søndagskveld vært i ekstase, og gjennomgår nå en katarisis - noe som er meget forståelig. Men feiringen må ikke overskygge hendelsens usikre konsekvenser, ei heller gjøre tortur populært igjen i blant USAs befolkning.

USA har siden søndagskveld vært i ekstase. Landet har gjennomgått en katarisis, noe som er meget forståelig. Etter ti lange år hvor ingenting gikk som det skulle (ikke krigen i Afghanistan, ikke krigen i Irak, og heller ikke økonomien) var Osama Bin Ladens gjentatte katt og mus-lek "adding insult to injury", som det heter på norsk. Dermed var det - for befolkningen selvsagt, men også for etterretningsmiljøet som siden 11. september har vært utsatt for mye kritikk - forståelig at en svart og hvitt hendelse som "Bin Laden er død" skulle være startskuddet for en amerikansk folkefest.

Selv om følelsene var forståelige, var feiringen ikke akkurat USAs beste øyeblikk. Jon Stewart på The Daily Show (som i sitt eneste klare øyeblikk innrømte å være alt for preget av 9/11 til at han burde uttale seg om dette) tok helt av og godtet seg gjennom hele programmet mandagskveld. Stephen Colbert på The Colbert Report likeså, der han uttalte at han var "as giddy as a schoolgirl who just shot Bin Laden in the eye..."

Det egentlige problemet er imidlertid at USA igjen, som land, trår godt over folkerettsstreken uten at man er nevneverdig bekymret over dette.

Det første spørsmålet dreier seg om USA krenket suvereniteten til Pakistan ved å ikke informere om den forestående operasjonen. Svaret har vist seg å være ja.

Det andre spørsmålet dreier seg om de regelrett har likvidert bin Laden heller enn å planlegge arrest og rettssak, noe som også - etter et par runder med pressen - viser seg å være korrekt.

Det at Obama-administrasjonenss historie om hva som egentlig skjedde på søndag har endret seg siden da understreker problematikken. Stephen Walt, statsviter ved Harvard University, skriver i sin blogg hos Foreign Policy at han mener dette er forståelig og at Obama-administrasjonen i det minste har vært åpen for å rette på fakta i ettertid. Den ellers hårde realisten Walt hevder også at grunnen til at USA ikke bare bombet eiendommen sønder og sammen fra lufta var et ønske om ikke å bli drepe for mange uskyldige/familiemedlemmer, noe som virker naivt på meg. Det er vel mer sannsynlig at "kill teamet" ble satt inn hovedsaklig fordi man hadde som høyeste prioritet å forsikre seg om at bin Laden faktisk kom til å bli drept, og at dette kunne verifiseres av amerikanere på bakken, heller enn risikere at han kom seg unna og fant det beleilig å lage en ny video. (For øvrig kan man her se Obama bli intervjuet om hvorfor han ikke kommer til å frigi bilder av den døde bin Laden.)

Det tredje spørsmålet er et som høyresiden i USA nå svarer et rungende ja på: Fungerer tortur? Som Kongressrepresentant Peter King (R-N.Y.), komitéformann for Husets "Homeland Security Committee", sa til Fox News' Bill O'Reilly: "For those who say that waterboarding doesn't work, who say it should be stopped and never used again, we got vital information [from waterboarding] that directly led us to bin Laden."

Men som Matthew Alexander, som har fungert som "military interrogator" i Irak, skriver, "In fact, the information about the existence of a courier working for bin Laden was provided by several detainees, not just waterboarded al Qaeda operatives Kalid Sheikh Mohammed and Abu Faraj al-Libi -- we had one detainee in Iraq who provided information about a courier in 2006. The key pieces of information, however, were the courier's real name and location. His family name was first uncovered by CIA assets in Pakistan through other sources. The NSA subsequently figured out his full real name and location from an intercepted phone call. Waterboarding had nothing to do with it."

For øvrig burde det sies at diskusjonen ikke bør handle om tortur "virker" eller ikke, men om det er moralsk forsvarlig for et land som skal være Vestens ideologiske leder å ta i bruk metoder som er forbudt av internasjonal lov. Svaret er selvfølgelig nei. Man torturerer ikke av samme grunn som at man ikke tar i bruk kjemiske eller biologiske våpen når man er i ferd med å tape en krig, selv om det kanskje ville "virket": det er ulovlig.

Til slutt kan man lure på: bortsett fra den følelsesmessige katarsisen, hva betyr egentlig dette? Hendelsene denne uka gir meg assosiasjoner til da USA fant Saddam Hussein og gjorde en meget stor sak ut av det. Og hvorfor gjorde de det? Jo, siden man ikke fant masseødeleggelsesvåpen måtte man fokusere på å ha funnet noe annet. I dette tilfellet vet President Obama meget godt at det å lokalisere og likvidere Osama Bin Laden ikke nødvendigvis vil ha så veldig mye å si for "kampen mot terror" eller for krigen i Afghanistan. Ei heller beskylder jeg Obama for å ha holdt en upassende tale i forbindelse med dette. Den var, som man ville ha forventet, rolig, avbalansert og u-ideologisk. Men, som Robert Fisk i The Independent skrev, bin Laden var en feilslått leder på dette tidspunktet. Og så gikk USA hen og gjorde han til en martyr.

I forbindelse med dokumentslippet til Wikileaks om Guantánamo Bay den 24. april følger herved et forsøk på å forklare akkurat hva Guantánamo Bay egentlig er for noe, og hva - om noe - Obama har endret på siden Bush.

Guantánamo Bay Naval Base

Guantánamo Bay Naval Base (Gitmo) er en levning etter USAs imperialistiske eventyr rundt århundreskiftet. Etter Den spansk-amerikanske krigen (1898), som hovedsaklig ble utkjempet over Cubas skjebne, tok USA midlertidig over Cuba og Filippinene, og tok som kjent langvarig over Guam og Puerto Rico (alle tidligere spanske kolonier). Når Cuba etablerte sin egen regjering i 1902 la USA fortsatt la sterke føringer på Cubas innenrikspolitikk og fikk blant annet sikret seg rettighetene til en evig kontrakt på marinebasen de hadde etablert i Guantanamo Bay i forbindelse med krigen. Siden Fidel Castros revolusjon har denne basen vært ansett som illegitim av Cuba, men status quo har likevel vært opprettholdt.

Guantánamo Bay Detention Camp
Siden 2002 har Guantánamo Bay Naval Base også bestått av et militært fengselsområde som rommer tre leire: Camp Delta , Camp Iguana og Camp X-Ray (den siste er nå stengt). Det var Bush-administrasjonen som etablerte disse leirene i 2002 for å romme fanger fra Afghanistan og (senere) Irak krigen. Dette ble gjort etter at det daværende justisdepartementet informerte administrasjonen om at Guantánamo ikke falt inn under amerikansk jurisdiksjon, og amerikansk lov altså ikke måtte følges her. Bush-administrasjonen erklærte at disse fangene heller ikke var beskyttet av internasjonal lov, spesifikt Genéve-konvensjonene fra 1949 (som blant annet omhandler hvordan behandle krigsfanger) fordi disse var ”unlawful combatants” og ikke vanlige krigsfanger. ”Unlawful combatants” er en underkategori av ”enemy combatants” (som deles opp i lovlige og ulovlige krigere), og mens ”lawful combatants” regnes som krigsfanger og dekkes av Den tredje Genéve-konvensjonen, får altså ”unlawful combatants” ingen slik beskyttelse.

Den rettslige kampen
Pentagon argumenterte altså i 2002 for at fanger som ikke var amerikanske statsborgere ikke hadde adgang til å søke hjelp i det amerikanske rettssystemet (med andre ord, de hadde ikke rett til å søke om ”habeas corpus” som betyr retten til å få saken sin hørt slik at man kan slippes fri dersom det ikke finnes skjellig grunn til varetekt). Dermed skulle fangene stilles for retten i egne militærkommisjoner, heller enn i det amerikanske rettssystemet eller i det militære rettsystemet (courts-martial). Dette utgjorde ingen fare for uendelig varetekt, uttalte Pentagon, da det jo er lang tradisjon for at man holder fiender fanget så lenge en krig pågår. Selv om det jo var usikkert hvor lenge denne krigen mot al-Qaida kom til å vare så var det jo ingen fare for langvarig fengsling ennå. Sa man i 2002. Ideen om at Pentagon selv skulle være ansvarlig for å prøve fangene i spesielle militærkommisjoner som ikke var dekket av amerikansk lov ble derimot blokkert av USAs høyesterett i en rekke avgjørelser, hvorav de første var Rasul v. Bush og al Odah v. Bush i 2004. Høyesterett bestemte her at fangene, selv om de ikke var amerikanske statsborgere og ble holdt på Cuba, hadde rett til å søke om habeas corpus i det amerikanske rettsystemet (fordi Guantánamo Bay Naval Base ble ansett av retten som amerikansk territorium). Så kom Hamdan v. Rumsfeld i 2006, hvor Salim Ahmed Hamdan (Osama Bin Ladens sjåfør) argumenterte for at militærkommisjoner var grunnlovsstridige fordi Kongressen ikke hadde godkjent dem, og fordi de brøt med USAs Uniform Code of Military Justice (militærrett). Her slo Høyesterett fast at disse fangene skulle omfattes av visse deler av Genéve-konvensjonene og at prosessen, slik den nå var satt opp, brøt med USAs Uniform Code of Military Justice samt internasjonal lov.

Mens dette pågikk, vedtok Kongressen "Detainee Treatment Act" (DTA) som fastslo at det amerikanske rettssystemet ikke hadde jurisdiksjon over fanger holdt ved Guantánamo. Dette var ment å motvirke Høyesteretts avgjørelser. Neste ledd i strategien var å vedta en lov, signert av Bush høsten 2006 (Military Commissions Act 2006) som autoriserte bruken av militærkommisjoner. I 2007 fastslo derimot Høyesterett igjen i saken Boumediene v. Bush at den delen av loven fra 2006 som nekter fangene habeas corpus er grunnlovsstridig.
Hva skjedde så? Vel, USA hadde et presidentvalg som presenterte to sterke motsetninger hva angikk strategien i "krigen mot terror". Obama annonserte som kjent i sin presidentkampanje at han ønsket å stenge militærfengselet på Cuba, og snakket varmt om at man ikke måtte ofre amerikanske verdier i ”krigen mot terror”. Og det startet bra. Innen sin første uke i Det hvite hus i januar 2009 hadde han signert flere såkalte ”executive orders” som beordret fengselet stengt innen ett år, samt la ned forbud mot såkalte ”harsh interrogation techniques” (m.a.o. tortur). Human Rights Watch proklamerte i den forbindelse at “President Obama’s actions today will restore the moral authority and strengthen the national security of the United States." Obama-administrasjonen med justisminister Eric Holder i spissen erklærte også at de fem siktet for angrepet 11. september 2001 (som blant annet inkluderte Khalid Sheikh Mohammed) skulle prøves for retten i New York heller enn foran en militærkommisjon.
Men militærkommisjonene forsvant ikke. Høsten 2009 signerte Obama Military Commissions Act 2009, som da skulle forbedre loven av 2006. Og det gjorde den (blandt annet får de siktede nå tilgang til bevisene mot seg, samt at bevis skaffet gjennom "harsh interrogation methods"/tortur ikke lenger er lovlig) men loven gjorde jo ikke noe med selve militærkommisjonssystemet som jo anses som et mindreverdig rettssystem av en rekke viktige organisasjoner som American Civil Liberties Union, Center for Constitutional Rights og Human Rights Watch.

I tillegg slo Kongressen til. Desember 2010 vedtok de, i forbindelse med godkjennelse av Pentagons budsjett, at verken overføring av Guantánamo-fanger fra Cuba til amerikansk jord for oppbevaring eller for å bli stilt for retten kunne bli finansiert av Forsvarsdepartementets budsjett. Dette forbudet skulle vare i ett år, og stoppet dermed midlertidig Obama-administrasjonens plan om å stenge Guantánamo og å stille de fem for retten i New York. Forbudet ble opphevet i desember 2010, men Det hvite hus erklærte i den forbindelse at det på grunn av Kongressens motstand ble ansett for som vanskelig å skulle stenge Guantánamo og gjennomføre en 9/11-rettsak i New York. Guantánamo forblir åpen og de fem prøves i militærkommisjoner i stedet for. Obama-administrasjonens helomvending ble mottatt med protestrop fra venstresida og Human Rights Watch argumenterte for at dette kun var feighet da Kongressens forbud jo vitterlig var gått ut på dato.

Dermed har Obama-administrasjonen landet på ei politisk linje som ligger ganske så nært Bush-administrasjonens: Guantánamo forblir åpent, militærkommisjonene fortsetter og USA vokter over mange fanger som der intet kan gjøres med siden deres tidligere tortur antakelig betyr at de ikke kan prøves for retten (siden bevisene i mot dem nå er svertet av tortur) men anses for som farlig til å slippes løs.

Innlegget har også vært publisert på bloggen Dagens DC.