HR har sine røtter i personal, men der hvor personal ofte ble sittende som en marginalisert forvaltningsavdeling uten reell innflytelse på virksomhetens overordnede veivalg, er HR en del av den øverste ledergruppen i mer enn åtte av ti virksomheter i privat sektor.
Kjetil Staaleesen skriver godt. I Dagsavisen 14. mars bruker han skriveferdighetene til å ønske den gamle personalavdelingen som forstod de ansatte og med distanse til den øverste ledelsen tilbake.
At «menneskene er vår viktigste ressurs» har blitt beinharde realiteter og ikke bare innmat i festtaler. Derfor fokuserer moderne HR på trippel bunnlinje: virksomhet, samfunn og mennesker.
Hvis Staalesens ønske skulle gå i oppfyllelse, ville HR gi avkall på sin rolle som en naturlig del av toppledelsen. Resultatet ville blitt mindre fokus på de ansatte i sentrale beslutningsprosesser, med svekket konkurransekraft og lavere lønnsomhet. Det gir dårligere og mer utrygge arbeidsplasser som resultat.
To andre forhold som Staalesen tar opp er interessante og relevante. Det første er tillit. Staalesen legger inn en retorisk elegant, men helt udokumentert påstand om at HR generelt er i ferd med å miste tillit blant de ansatte. Det finnes sikkert enkelte tilfeller hvor dette stemmer, men der HR oppfører seg som umælende lakeier for den enkelte linjeleder, uten fokus på overordnede mål og verdier, er HR i trøbbel. Dets legitimitet hviler på å skape verdier, og i det arbeidet er integritet helt avgjørende.
Faktum er at Norge er verdensmestre i tillit. Vi stoler på hverandre i dette landet. Internasjonalt er det en av våre største nasjonale konkurransefordeler.
Staalesen påpeker også at fagbevegelsen nå utvider tilbud fra lønn, tariff og jus til rådgivning, karriereveiledning og kommunikasjon, og forklarer det med at HR svikter. Igjen er det en retorisk elegant, men logisk feilkobling. Mer sannsynlig er årsaken at nye generasjoner medlemmer med høyere utdanning og sterkere interessefellesskap med virksomheten de er en del av etterspør nye tjenester.
Arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger er noe av det mest konservative vi har. Men også de må fornye seg. Noen går foran. På arbeidstakersiden var Finansforbundet, som Staalesen er en del av, lenge sett på som noe av det mest innovative i nordisk fagbevegelse. Men kampen om medlemmenes gunst er beinhard. Også organisasjonene kjemper en kamp om å øke organisasjonsgraden, som i andre sammenhenger kalles «markedet». I tillegg kjemper de en beintøff kamp seg imellom om markedsandeler.
De som stagnerer i utviklingen vil tape, bli irrelevante og etter hvert havne på historiens skraphaug. Jeg håper Finansforbundet og andre fremtidsorienterte forbund har gode HR-ressurser som kan sørge for å utvikle ledere og medarbeidere som klarer spranget inn i en ny tid, nettopp fordi fagforeninger i konstruktivt samspill med virksomhetene gjennom årtier har vært noe av det beste norsk arbeidsliv kan by på.