Kultur

Holocaust og multikulturalismen

HL-senteret på Bygdøy er ein av mange institusjonar som arbeider med å byggje ein transnasjonal skuldsivilsasjon for å legitimere innvandringa til Vesten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Holocaust-senteret på Bygdøy er eigenleg ei ideologisk tankesmie. Dette er ein langt mindre konspiratorisk påstand enn det kan høyrast ut som. For både i dei mange småskriftene frå senteret om minoritetar før og no, og i forskingsarbeida om den andre verdskrigen, er multikulturalismen eit lykeltema. «Multikulturalismen» er ikkje fyrst og fremst i denne samanhengen eit politisk spørsmål om grupper skal ha rettar, men er snarare å forstå som ei rettesnor for å realisere ein transnasjonal skuldsivilisasjon i Vesten. Minnet om holocaust aktiverer difor menneskerettane både som ein radikal kritikk av nasjonalstaten og dimed førestillinga om at den vestlege verda framleis burde vere sentrum i verda. Holocaust blir ei moralsk forteljing som utstyrer den som tek henne inn over seg med politiske dygder til å handtere dei fleirkulturelle utmaningane i notida.

Tre heilt sentrale motiv dannar grunnlaget for verksemda til Holocaust-senteret. Massedrapet på dei europeiske jødane er eineståande i historia, ikkje berre i omfang, men òg i innhald, motivasjon og gjennomføring. Trass i at det dreia seg om norske statsborgarar, utgjorde den jødiske minoriteten ei samla livsform i eit tvitydig tilhøve til det norske samfunnet. Og sist, men ikkje minst, blir den nasjonale grensa mellom overgripar og offer utfordra. Ikkje noko av dette har serlege norske føresetnader. Det er eit lokalt nedslag av holocaust som ein global minnekultur og som eit normativt utgangspunkt for ein transnasjonal skuldsivilisasjon.

Våren 2001 vart det norske Holocaust-senteret skipa som ei sjølveigande stifting ved Universitetet i Oslo. Frå fyrste stund blei senteret møtt med politisk godvilje på aller høgste nivå. Det er grunn til å tru at Bondevik-regjeringa, men òg delar av eliten i Arbeidarpartiet, såg på HL-senteret som ein formidlingsinstans for ei fornya norsk historie og identitet i tråd med menneskerettar og realitetane som fylgde med innvandringa frå Asia og Afrika. Kombinasjonen av sentrale verdi­spørsmål og dei mest skilsetjande kollektive erfaringar frå det 20. hundreåret både var og er uimotståeleg for politikarar i beit for ideologiske prosjekt.

Sedd med ståstad 2012 er det to sider ved verksemda som slår ein utanforståande: Med unnatak frå Anton Weiss-Wendt er empirisk grunnforsking mest fråverande, og det har heller ikkje blitt utvikla noko serleg ny teori. Dette er di meir underleg når ein tek omsyn til at råmevilkåra er langt betre enn for alle universitetsmiljø som driv historieforsking. Derimot er det laga ei rekkje temahefte som tek opp minoritetsproblematikk. Holocaust blir i denne samanhengen ein historisk fasit på kor farleg minoritetspolitikk i røynda er. Cora Alexa Døving, forskar ved HL-senteret, viser at den moderne antisemittismen og det ho omtalar som dagens islamofobi, har lik anatomi i måten dei konstruerer stereotype oppfatningar av minoritetar på. Minoritetar i eigenskap av å vere utsette livsformer treng vern mot ein potensiell genocidal supernasjon som kan løyne seg i den historiske, institusjonelle og etniske kjernen av nasjonalstaten i form av eit mobilisert fleirtal. Den historiske erfaringa under dette er at den nasjonale liberale rettsstaten ikkje kunne gje dette vernet.

Difor går samanhengen mellom holocaust som global minnekultur og multikulturell ideologi lenger enn å yte historisk rettferd til offergrupper og til det å vere på vakt andsynes overgrep mot dagens minoritetar. Ein dekonstruerande strategi bind det heile saman. Målet er nasjonalstatens mytiske daude. Enkelt formulert: Når nasjonalstaten er avslørd som lygnar, er han òg skuldig i stort som i smått. Men på same tid vil minnekulturen rundt holocaust opne opp for nye former for samfunnssolidaritet i eigenskap av å framstille seg som ein transnasjonal skuldsivilisasjon. Dei uhorveleg mange drepne blir på denne måten til levande historie for notida.

Multikulturalistisk deologi og politikk er i vid meining grunnlagd på menneskerettane (Kymlicka 2010: 39). Dei rasistiske ideologiane som fylgde imperialismen og fascismen, bygde på kulturelle og etniske hierarki. Difor blir multikulturelle dekonstruksjonar av desse ideologiane viktige menneskerettsspørsmål, vil tilhengjarane hevde. Gjennom å rette opp gamal urett kan det byggjast ny samfunnssolidaritet. Mistillit mellom minoritet og majoritet kan dermed overvinnast (Banting og Kymlicka 2006: 18). Kymlicka talar til dømes om ein «tamd nasjonalliberalisme» for å redusere risikoen for undertrykkjing og imperialisme.

Nasjonalstaten må altså sikrast sivilisatorisk eller overvinnast. Renessansen menneskerettane fekk etter Nürnberg-rettssaka i 1946, har berre blitt forsterka etter murens fall i 1989. At tendensen til at menneskerettane meir og meir er blitt aktiviserte som handfast rettspraksis gjennom overnasjonale domstolar og i nasjonale lovverk, kommuniserer indirekte med holocaust som eit stadig tydelegare institusjonalisert globalt minne. Det same gjer det politiske engasjementet om å straffeforfylgje folkemord overnasjonalt. Vi ser med andre ord konturane av ein overnasjonal rettsorden, som er forankra i ei like overnasjonal historieforteljing med ein stadig sterkare og meir mangefasettert sivilisatorisk misjon.

Både menneskerettsrevolusjonen gjennom ulike fasar etter 1945 og multikulturalismen er forankra i historiske røynsler med holocaust som eit meiningsgjevande nav. Gjennom at stadig fleire gjerningsmenn og offergrupper blir identifiserte og plasserte innanfor denne sirkelen, vil den historiske identiteten endre seg på tvers av nasjonalstatlege grenser. Minoritetspolitikk som fylgje av dei globale migrasjonsstraumane i dagens Europa utgjer eit enno uferdig kapittel i dette større biletet. HL-senteret på Bygdøy er ein av mange institusjonar som arbeider med å byggje ein transnasjonal skuldsivilsasjon for å legitimere innvandringa til vesten.

Teksten er eit utdrag frå Nils Rune Langeland sin artikkel om samme tema i siste utgåve av Nytt Norsk Tidsskrift, som vert lansert denne veka.

Mer fra: Kultur