Debatt

Holocaust i gata mi

Daglig tråkker jeg på Salomon Tomsinsky utenfor Grüners gate. Hvem var han?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
###

Salomon Tomsinsky som ung mann.

På den ti ganger ti centimeter store snublesteinen i messing, nedfelt i asfalten på Grünerløkka i Oslo, står de kalde fakta. Fødselsår 1891. Deportert 1942. Auschwitz. Drept 1.12. 1942. Dette er alt jeg vet om mannen som bodde i samme gate som meg. Mannen som jeg kan se ned på porten til fra mitt kjøkkenvindu.

Det er i disse dager 75 år siden det norske holocaust. Da norsk politi med loven i hånd sendte norske jøder til sin skjebne i dødsleire i Polen. Tre av fire norske jøder ble drept. Siden 1994 er det lagt ned over 50.000 snublesteiner over hele Europa.

Den store, blå treporten inn til Grüners gate 7 skiller seg lite fra andre innganger i bydelen. Gården i fire etasjer er fra 1895. En gang var bydelen et fattigstrøk og hjem for mange av landets jøder. I dag har hvit, trygg middelklasse rykket inn, og prissjiktet er høyt. Over alt på Grünerløkka fins historiene for dem som er villig til å se. De ligger gjerne der i små grupper. Familier. Som Levinsohns. De tre ligger der og forteller i evig stillhet sin historie om da verden gikk av skaftet til ungdommene som sitter utenfor Parkteatret og drikker øl eller nipper til sin kaffe latte på Kaffebrenneriet. Jeg undres alltid på om de i det hele tatt ser dem der nede. Om de i det hele tatt bryr seg.

Går jeg Sofienberggata hjem, passerer jeg Anna Esther Kronik og sønnen Arne. Jeg bøyer nakken, ser ned. Arne ble 19 år. Men de hadde hverandre, tenker jeg. På min vanlige rute hjem passerer jeg en enslig stein i asfalten. På mitt indre lerret spiller filmen av de norske politimennenes bil som kom den novembernatta og plukket med seg Salomon Tomsinsky. Jeg hører lyden av bremser. Støvler mot brostein. Slamring i dører. Rop. Var han enslig? Ensom? Hvor ble de andre av? Det var på tide å finne ut.

Les også: Hvordan var det å være menneske?

Fra januar 1942 måtte alle jødene i Norge få sitt legitimasjonskort stemplet med en rød «J». 26. oktober ble alle jødiske menn arrestert. 12. november ble det avtalt at gull, sølv og armbåndsur tilhørende jøder skulle disponeres av tyske myndigheter. 17. november ble loven om meldeplikt for jøder kunngjort. Et søk i Nasjonal-biblioteket finner Norsk Telegrambyrås utsendte artikkel om meldeplikten. Sju paragrafer. Den trykkes i alle landets aviser. Definisjonen av fulljøder, halvjøder og kvartjøder kan leses. De skal alle melde seg. Menn, kvinner og barn. «Denne lov trer i kraft straks». 26. november samlet norsk politi sammen de resterende jødene og sendte dem med frakteskipet «Donau». Med min mann, min nabo, om bord.

Jeg slår navnet inn i søkemotoren, «Salomon Tomsinsky». En bildetekst på en bildedelingstjeneste fører meg til Ulla Nachtstern. «Mine oldeforeldre, Fanny og Salomon Tomsinsky, på landtur med gode venner 1917», står det under et bilde. Ulla og moren Sidsel bor i dag i Vestfold. De er de to siste i sin slekt. De kan historien om Salomon.

Det var ikke sånn at jødene i Norge var ukjent med forfølgelser. Mange kom hit på flukt fra pogromer i Russland. Salomon ble født i en liten by i tsarens enorme rike. Hans kone Fanny var fra Riga, og var av «finere» herkomst. De traff hverandre i 1910. Familielegenden forteller at den forelskede mannen imponerte sin kommende svigerfar, men at han ble arrestert etter å ha flyktet fra 25-års pliktig militærtjeneste. Fannys far møtte opp til avreisen, stakk til Salomon to flasker vodka og ba ham skjenke sine voktere. Da de var blitt sørpe fulle, stakk han av fra toget og fant tilbake til Fannys hus i Riga. Der fikk de familiens velsignelse, en rask vielse og sammen flyktet de til Stockholm. Der ble deres første datter født. I 1914 reiste de til Norge.

Fra 1916 var de på plass i Grüners gate. Førstefødte Rebekka fikk de neste 15 årene følge av ytterligere fire søsken. I 1931 kom attpåklatten Harry, den eneste gutten. To rom og kjøkken, to voksne og fem barn. 41 kvadratmeter i fjerde etasje. Ungene gikk på Grünerløkka skole. Og på Foss. Hjemme snakket de yiddish og familien beskrives som tradisjonelt jødisk, men ikke ortodoks. De gikk i synagogen i Calmeyers gate på høytidsdager. Salomon var diskret, holdt lav profil og ønsket det samme av familien. Han var en streng oppdrager, ville at barna skulle få seg en utdannelse, «bli til noe» og lære språk. Han likte dårlig at de fire jentene hadde norske guttevenner. Datteren Sara døde så sent som i sommer, 94 år gammel. Hun har fortalt om en trygg oppvekst på Grünerløkka. Om en inkluderende rektor. Om teater som hovedinteresse og at tante Anna tok henne med på «Reisen til julestjernen».

Da krigen kom i 1940 jobbet Salomon som omreisende handelsmann. Allerede sommeren 1941 ble han arrestert sammen med andre jøder. Etter tre uker slapp de ut, men følelsen av igjen å være forfulgt, rystet det jødiske miljøet. Jobben som salgsagent ble tatt fra ham. Noen kom seg til Sverige, men familien Tomsinsky ble på Grünerløkka. 26. oktober 1942 stoppet politiet utenfor Grüners gate 7. De kom for Salomon. Fanny sa at hun ikke visste hvor han var. Salomon hadde gått i dekning etter tips. Datteren Rachel var kommunist, aktiv i det jødiske motstandsarbeidet og hadde mange kontakter. Gjennom huslegen fikk hun kontakt med overlege Haakon Sæthre, som la Salomon inn på Ullevål sykehus. Sæthre var motstandsmann og ble etter hvert avslørt. Tre måneder før freden kom i 1945 ble han henrettet.

Les også: Halvdagsmøte til helvete

Etter en måned i dekning ble mennene på sykehuset angitt, og 24. november 1942 tvang det nazifiserte statspolitiet seg inn og arresterte sju jøder. Blant dem Solomon. Salomons reaksjon vet vi ikke noe om, men overlege Sæthre skrev følgende (gjengitt i Bjarte Brulands «Holocaust i Norge») om da en annen jødiske pasient ble hentet: «Den blotte tilsynekomst av politifolkene brakte pasienten til et vanviddsutbrudd, hvorunder han med full kraft stanget hodet i veggen og fektet vilt med armene. Han var så desperat og avsindig». En uke etter at han ble hentet på Ullevål, ble Salomon Tomsinsky drept i Auschwitz’ gasskammer. Han ble 51 år.

Om kvelden 25. november fikk familien i leiligheten i Grüners gate advarsel om at alle jødene nå skulle samles og sendes ut av landet. De gjemte seg i noen dager på ulike steder i Oslo før de møtte opp på et gartneri på Økern. Der ventet Carl Fredriksen Transport, en organisasjon hurtig etablert av tidligere politimann Alf Tollef Pettersen, gartner Rolf Syversen og Reidar Larsen. I alt ble 358 norske jøder reddet over grensa til Sverige av denne gruppa. Syversen ble senere tatt og skutt.

1. desember kom Fanny og de fire barna seg i sikkerhet. Samme dag som Salomon ble drept i Polen. I Oslo ble leiligheten i Grüners gate raskt klargjort for nye beboere. I papirer fra Riksarkivet kan man lese at Salomons leilighet «kan være ryddet 9. desember». 5. januar 1943 ble leiligheten overført Frontkjemperkontoret. Fanny og alle barna overlever krigen. Etter freden fikk hun tilbake leiligheten og bosatte seg med sønnen, Harry. Alle tingene deres var borte. De ble boende til midt på 1950-tallet.

Om bord på «Donau» fikk Salomon vite at familien hans ikke var med. En slags vanvittig trøst. Nå vet du hvem han var, mannen i Grüners gate. Se ned når du går i gatene på Grünerløkka.

Mer fra: Debatt