2012 blir etter alt å dømme et relativt udramatisk mellomår i norsk politikk. I internasjonal politikk ser 2012 derimot ut til å bli et usedvanlig viktig og spennende år.

2011 ble et uventet dramatisk og blandet år i internasjonal politikk. Den arabiske våren ble begynnelsen til slutten for en rekke diktaturer, og gir grunn til optimisme for en tilnærming mellom den vestlige verden og den islamske. I verdenshistorien kan 2011 bli stående som et positivt skilleår. I Europas historie kan det bli motsatt: Kollapsen til Hellas’ nasjonaløkonomi utløste en ny krise som skapte uro for framtida til andre viktige land så vel som for euroen og EU-samarbeidet for øvrig.

Etter revolusjonsbølgen Øst-Europa opplevde i 1989 gikk det i den regionen aldri noen vei tilbake til diktatur. Det gjør det nok heller ikke i den arabiske verden etter 2011: Opprøret kom også der innenfra og nedenfra – og fikk støtte fra brede befolkningslag. Men man kan frykte at flere lukkede land blir hengende igjen i diktaturet. Libyas vei videre etter en blodig krig blir en stor utfordring i 2012. Enda mer alvorlig er likevel situasjonen for befolkningen i land hvor diktatorene fortsatt sitter. Verdenssamfunnets mest akutte krise gjelder nå Syria, hvor al-Assad-regimet har brukt juleferien til nye massedrap. Kan man der og i andre arabiske land få en overgang til demokrati, øker håpet om en varig løsning også på verkebyllkonflikten mellom Israel og Palestina.

Krisen i Europa innebærer mindre fare for vold og krig. Men det er likevel snakk om en krise som preger jula for hundrevis av millioner mennesker – og som går på framtidshåpet løs for millioner av arbeidsløse unge. Hellas og flere andre vesteuropeiske land går inn i sitt mest krevende år etter Den kalde krigen. Det samme gjør EU-samarbeidet. Samtidig gjør en ny økonomisk krise det enda vanskeligere å finne en løsning på verdens stadig større miljøkriser. Jakten på en ny klimaavtale etter Kyoto fortsetter i 2012. Det er grunn til å frykte at den både kan bli lang og gi magert utbytte.

Her i Vest-Europa har man, særlig i de store landene, sett en moderat høyrebølge ved de siste årenes valg. Det blir et stort spørsmål hvordan økonomisk motvind påvirker den bølgen. Høsten 2011 styrket hypotesen om at det i krisetider er hardere å bli gjenvalgt: Spania gikk fra rødt til blått og Danmark fra blått til rødgrønt. Etter at valget i Storbritannia ikke ga noe parti flertall våren 2011, spådde mange nyvalg alt i 2012. Stadig mindre tyder på at de får rett: Den ferske statsminister David Cameron vil løpe altfor stor risiko for et valgnederlag. Nyvalg i Tyskland synes også svært lite sannsynlig i 2012. Italia etter Berlusconi vil trolig ta et steg eller to til venstre, men Italia er blitt et så spesielt (og kaotisk) tilfelle at det neppe får stor betydning for andre land selv i Sør-Europa. Blant relativt få viktige valg i Vest-Europa samler oppmerksomheten seg om Frankrike, hvor en presset konservativ president stiller til gjenvalg. Nicolas Sarkozy hadde ikke noe godt år i 2011 – heller. Lyspunktet sett fra presidentpalasset i Paris er at opposisjonen heller ikke hadde det: Sosialistpartiet opplevde ny turbulens og mistet sin antatt sterkeste presidentkandidat på Strauss Kahn-skandalen. «Sarkozy eller ikke» blir et av europeisk politikks store spørsmål i 2012. Han har fortsatt en lang oppoverbakke fram til gjenvalg.

Året 2011 slutter med massedemonstrasjoner i Europas største land: I Russland gikk partiet til president Medvedev og statsminister Putin klart tilbake ved høstens valg – og ble likevel anklaget for omfattende valgfusk! Putin vil neppe kaste kortene frivillig, og opposisjonen har neppe en kandidat som er sterk og samlende nok til å kunne kaste ham ved vårens presidentvalg. Men 2012 blir et spennende år også i russisk politikk, og der gir utviklingen høsten 2011 håp om et mer reelt og åpent demokrati. I så fall øker også sjansen for at 2012 kan bli året diktaturet endelig faller i Hviterussland.

Med all respekt for den arabiske verden, Frankrike og Russland: Den største politiske begivenheten i 2012 blir selvsagt presidentvalget i USA. Fordi presidenten i USA (enten man i Norge liker det eller ikke) fortsatt er verdens mektigste politiker, og sterkt kan påvirker de fire kommende årene for alle andre land. Det nye året bråstarter med primærvalgene som skal utse Obamas republikanske motkandidat. Forhåndsfavoritten, eks-guvernør Mitt Romney, har blitt utfordret på meningsmålingene av eks-speaker Newt Gingrich. Ingen av de to har mye å tape: Det er nå eller aldri for begge. Nominasjonsstriden vil trolig utarte til en duell hvor de mest konservative samler seg om Gingrich og de mer moderate om Romney. Romney er nok fortsatt den mest sannsynlige vinneren av duellen. Og president Obama er nok fortsatt godt fornøyd uansett. Begge de mulige utfordrerne hans har åpenbare svakheter: Romney er mormoner, mangler erfaring fra Washington D.C., og har en økonomisk politikk mange velgere vil ha problemer med å skille fra Obamas. Gingrich er politisk et klarere alternativ med rikelig erfaring, og vil kunne mobilisere Tea Party og andre konservative kjernegrupper. Men Gingrich kan samtidig skremme vekk sentrumsvelgere i milliontall, han tillegges av mange fortsatt et medansvar for USAs politiske kriser på 1990-tallet – og hans privatliv passer langt dårligere overens med tradisjonelle amerikanske familieverdier enn hva Obamas gjør.

Verken Romney eller Gingrich når opp til Obamas nivå, verken som folketalere eller debattanter. Det er et alvorlig handikap i et USA hvor tre av de fire foregående presidentene er blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og hvor en president som stiller til gjenvalg og er en karismatisk valgkamppolitiker aldri har tapt. Det lover ikke godt for republikanerne at nominasjonskampen står mellom en 68-åring og 64-åring, etter at de sterkeste yngre kandidatene alt har evakuert banen. Med et stort unntak for John F. Kennedy og et litt mindre for Jimmy Carter, foretrakk USAs velgere riktig nok eldre menn som presidenter til og med 1980-tallet. Men på 1990-tallet og 2000-tallet har den pendelen svingt hardt tilbake: Ingen over 60 har da vunnet et presidentvalg i USA – og møtet med en yngre demokratisk motkandidat endte med stortap for Bush senior i 1992, for Bob Dole i 1996 og for John McCain i 2008. Republikanerne har fortsatt et håp, i en tid hvor stemningsbølgene tilsynelatende kan skifte enda raskere blant amerikanske velgere enn blant europeiske. Obamas helsereform er fortsatt sterkt omstridt, og han har ikke kunnet oppfylle forventningene han selv skapte om økonomisk framgang. Økonomiens betydning ved amerikanske presidentvalg har tidvis vært overvurdert. Den er for all del fortsatt svært stor. Men både Romney og Gingrich behøver mye hjelp fra arbeidsledighetstallene for å kunne ta fra Obama verdens mest ettertraktede jobb i det nye årets viktigste valg.

Denne artikkelen forsøker vel 14 timer før valglokalene stenger å oppsummere partienes valgkamp, å forutse omtrent hva resultatet deres blir ved valget i kveld - og å skissere noen utfordringer og muligheter for dem frem mot stortingsvalget i 2013.

Valgresultatene i Norge har på 2000-tallet ofte vist seg uventet vanskelige å forutse, også for eksperter med 40 års journalistisk erfaring og/eller doktorgrad i påstått relevante fag. I 2009 bommet NRKs valgdagsmåling med 3 % på SV, og Venstre falt mot nær sagt alle forhåndstips helt under sperregrensen.

Usikkerheten er av flere grunner ekstra stor i år. Sommerens terroraksjon har gjort årets fylkes- og kommunevalg enda mer enn vanlig til et rikspolitisk valg, og gitt en særegen valgkamp som ikke så lett kan sammenlignes med tidligere valgkamper. Til dette kommer at det er flere enn vanlig som sier at de har tenkt å stemme – og dermed enda flere tvilere som først vil bestemme seg i valgkampens aller siste dager.

Man har etter terrorangrepet sett en tendens til at velgerne har søkt inn mot de store og trygge partiene, og vekk fra de mer radikale alternativene på begge sider. Hovedtrenden har klart nok blitt tilbakegang for SV og Frp, og fremgang for Høyre og Arbeiderpartiet. Det er imidlertid usikkert hvordan trenden vil slå ut i de siste viktige dagene, i en situasjon med mange og til dels sprikende meningsmålinger, og hvor også politiske kommentatorer vurderer situasjonen til dels svært ulikt. Dagen før valgdagen utropte illustrerende nok ekspertpanelet i VG KrFs Knut Arild Hareide til vinner av den siste partilederdebatten – mens Dagbladets ekspertpanel mente at han var debattens klart dårligste. 

Noe politisk skifte mot venstre, slik man i stor grad opplevde etter 2. verdenskrig i 1945, har man ikke fått etter 22. juli 2011. Men Arbeiderpartiets fremgang har klart styrket den rød-grønne siden, og gitt ny spenning om flertallet i flere storbyer så vel som i mange småkommuner. På forsommeren kunne man se for seg et for regjeringen svært uheldig scenario hvor de rød-grønne styrte landet, men med borgerlig flertall i så godt som alle de ti største byene. Det synes nå lite sannsynlig, selv om det fortsatt er sannsynlig at de fleste store byene får en eller annen form for borgerlig flertall.

Jeg skal tross all denne usikkerhet i resten av denne artikkelen gjøre et forsøk på å trekke noen konklusjoner om partienes valgkamp i 2011, samt presentere mine forhåndstips for hvor det nå ender med oppslutningen i valget.

Stortingsvalget i 2013 spøker selvsagt i bakhodet både for alle de som deltar i valgkampen og for alle de som skriver om den. Jeg har altså gjort begge deler – og skal her derfor forsøke å skissere litt om de ulike partienes muligheter og utfordringer frem mot 2013.

Tidsperspektivet blir tidvis faretruende kort i vår moderne medietid. Dramatiske konklusjoner om ulike partier trekkes ofte basert på at en usikker meningsmåling i beste fall sammenlignes med et valgresultat for fire år siden – og i verste fall med en like usikker meningsmåling fra i går. Som korrektiv kan det under videre lesning av denne artikkelen (og videre analyser av dette valget) være greit å ha med seg de ulike partienes gjennomsnitt fra de ti valgene i tidsrommet 1991-2009. I den grad man kan snakke om et normalnivå basert på de siste fem stortingsvalgene og de siste fem fylkestingsvalgene, blir det som følger: Arbeiderpartiet 31,2 %, Høyre 18,4 %, FrP 15,0 %, Sp 9,1 % SV 8,8 %, KrF 8,7 % og Venstre 4,4 %.

  

SV: Det store fallet som bremset opp?

I min forrige bloggartikkel skrev jeg om farene for det eller de partiene som utover i valgkampen fanges inn av det jeg kalte malstrømmen. Flere partier har i tidligere episoder av norske valg på 2000-tallet opplevd å bli fanget i en ond sirkel hvor noen dårlige meningsmålinger først fører til negativt mediefokus, noe som fører til flere dårlige meningsmålinger, enda mer negativt mediefokus, skuffende skolevalg – osv osv. Denne politiske malstrømmen rammet i årets valgkamp nest mest Frp og mest SV. Partiledelsen i SV erkjente klok av skade tidlig faren: Man endret strategien, la ut på landsomfattende busstur og startet en grasrotmobilisering alt ti dager før valget.

Den type negative trender som SV har opplevd i denne valgkampen er for ulike partier ofte blitt styrket på valgdagen. SV er imidlertid partiet som har fått mest oppmerksomhet i årets valgkamp, og det gjenstår å se om det også kan slå positivt ut i en situasjon med rekordmange usikre velgere. Partileder Kristin Halvorsen slet i motvind og med forkjølelse midtveis i første del av valgkampen, men har fått tilbake stemmen og kommet sterkere tilbake i de avsluttende debattene. SV har omsider fått klare fremganger på noen meningsmålinger de aller siste dagene, og ligger noe høyere på summen av fylkesmålinger enn på de nasjonale målingene. Høy valgdeltakelse har vanligvis vært til SVs fordel, men det er usikkert hvordan det regnestykket vis-a-vis Arbeiderpartiet slår ut etter årets spesielle valgkamp.

Meningsmålingene fra de siste to ukene har vist at det sikre grunnfjellet av SV-velgere er mindre enn man har trodd, men samtidig også at det er en stor andel av velgerne som en eller annen gang har stemt SV og som er troende til å gjøre det igjen. 14 timer før valglokalene stenger er SVs oppslutning kort sagt fortsatt noe av det mest spennende og usikre ved dette valget. Det blir helt avgjørende hvor godt partiet har lyktes med sitt skifte av strategi og sin mobilisering de siste dagene. Mest sannsynlig ender det til slutt over sperregrensen og over de dårligste målingene, men likevel under både de 6,5 % SV fikk ved fylkestingsvalget i 2007 og de 6,2 % partiet fikk ved stortingsvalget i 2009. Tips SV: 4,5-5,4 %.

Mulighetene til en fremgang for SV ved stortingsvalget i 2013 finnes uansett resultat nå. At et svært dårlig valg ikke behøver bety noen undergang for et parti, illustreres av at Venstre to år etter at de falt under sperregrensen nå kan se ut til å gjøre sitt beste valg på 40 års tid. SV har fått opp mot 1000 nye medlemmer de siste ukene og har ikke opplevd noen organisatorisk krise i årets valgkamp. Oppslutningen blant unge gikk klart ned ved årets skolevalg, men ungdomsorganisasjonen SU synes likevel å være i klar vekst hva angår medlemmer og skolering. Det ser fortsatt ikke ut som SV i regjering har noe stort problem med venstresidelekkasje til Rødt. Men det ligger fortsatt an til tilbakegang også i tredje valg fra regjeringsposisjon. Og det vil nok i så fall føre til noe uro og noe ny debatt om regjeringsprosjektet i en partiorganisasjon med svært åpen debattkultur.

Den enstemmig valgte partiledelsen fra vårens landsmøte sitter trolig trygt til våren 2013, og det virker lite sannsynlig at SV forlater regjeringen før valget høsten 2013. Men med en ny nedgang nå vil partiledelsen i SV og partiet for øvrig høyere enn noen gang stille seg det ene store spørsmålet: Hvordan kan SV mens man sitter i regjering sammen med Arbeiderpartiet vinne kampen om den gruppen på 10-15 % av norske velgere som ligger i grenselandet mellom de to partiene?

 

Arbeiderpartiet: Fallet som snudde – men hva nå?

Arbeiderpartiet hadde på våren og forsommeren stor grunn til uro for høstens valg. Etter Stoltenberg og Arbeiderpartiets valgseier høsten 2009 har galluptallene igjen pekt nedover, mye fordi Stoltenberg og partiets toppledelse ellers feilvurderte stemningen blant medlemmer og velgere i flere mye omtalte saker. Tragedien som rammet Arbeiderpartiet og AUF 22. juli ble et stort og varig skille på meningsmålingene dels på grunn av en spontan sympatibølge, og dels på grunn av den gode måten Arbeiderpartiet anført av Stoltenberg håndterte den nasjonale krisen på.

Målinger på over 40 % i ukene etter tragedien har senere normalisert seg noe, men Arbeiderpartiet ligger fortsatt på alle målinger godt over oppslutningen fra før sommerferien. Partiet har mange steder mistet unge tillitsvalgte som var tenkt å spille viktige roller i valgkampen, og opplevd at eldre nøkkelspillere ikke har orket å drive valgkamp. Arbeiderpartiet har imidlertid også fått en stor tilstrømning av nye medlemmer, og har for det meste klart å få frem andre til å overta valgkampaktiviteten. Med langt størst kapasitet til husbesøk o.l. synes Arbeiderpartiet tross tapene dermed godt i stand til å utnytte den store mobiliseringsgevinsten som situasjonen gir.

Det gjenstår å se hvor godt de har lyktes og om det rekker til et resultat over de 30,8 % fra 2007. Tradisjonelt tjener Arbeiderpartiet på høy valgdeltakelse. Det gjør de helt sikkert også i år – men det er usikkert både hvor mye valgdeltakelsen stiger og hvor stor del av gevinsten som tilfaller Arbeiderpartiet. Partiet gjør det også vanligvis noe bedre ved stortingsvalg enn ved lokalvalg. Det gjenstår å se hvordan det slår ut med den nasjonale stemningen man har hatt under årets valgkamp.

Anmeldelsen av Trondheim kommune for 26100 brudd på arbeidsmiljøloven kom svært ubeleilig for Arbeiderpartiet, og kan koste dyrt i innspurten også i andre byer. Arbeiderpartiet har imidlertid en fordel av at mange velgere forhåndsstemte mens partiet lå enda høyere på meningsmålingene, og tiårsmarkeringene for 11. september 2001 ble nok for mange like før valget en sterk påminnelse om 22. juli.

Skolevalget ga en historisk toppnotering for AUF. Historisk toppnotering blir det definitivt ikke for Arbeiderpartiet: Effekten av 22. juli var rimelig nok sterkest hos de yngste og for AUF, og valghistorien går mye lenger tilbake for kommune- og fylkestingsvalg. 45,8 % fikk Arbeiderpartiet ved kommunevalget i 1963 – under Einar Gerhardsen og i en opphetet strid om Kings Bay-saken. Det kommer Arbeiderpartiet under Stoltenberg definitivt ikke nær i 2011. Det er neppe heller mulig å kopiere de 35,4 % fra stortingsvalget i 2009. Men meningsmålingene  tilsier partiets beste lokalvalg siden 35,9 % i 1987, og det er fortsatt flere piler som peker oppover enn nedover. Tips Arbeiderpartiet: 32,0-34,0 %.

Slik det ser ut vil valget altså gi en videre fremgang for Arbeiderpartiet. Valgkampen har også befestet Jens Stoltenbergs suverene posisjon: Han har vært blant de beste i alle de store debattene, og vært klart mer fremtredende enn Jonas Gahr Støre og andre av partiets stjerner. Sjansen øker for at Stoltenberg går i Gerhardsens fotspor og stiller til et fjerde valg som Arbeiderpartiets statsministerkandidat høsten 2013. Det er i tilfelle godt nytt for Arbeiderpartiets sjanser da.

Det gjenstår imidlertid å se hvor godt Stoltenberg og Arbeiderpartiet etter valget vil håndtere en ny situasjon som på mange måter ligner mer på situasjonen fra 1970- og 1980-tallet enn på den fra 1990- og 2000-tallet. Man vil etter valget se en utvikling om ikke mot et topartisystem, så i hvert fall mot et system med Høyre og Arbeiderpartiet som de to klart dominerende partiene. Høyre vil rundt om i fylkesting og kommunestyrer stå sterkere enn partiet har gjort siden Willochs glansdager. Det kan bli krevende å håndtere for Arbeiderpartiet i en situasjon hvor det er stor overgang mellom Arbeiderpartiets høyrefløy og Høyre – samtidig som man skal passe en venstrefløy hvor mange fortsatt står politisk nær SV. Samt altså passe på at koalisjonspartnerne overlever og fortsetter i samarbeidet. Uten dem havner Arbeiderpartiet definitivt i mindretall i 2013.  

 

Senterpartiet: Fortsetter det skumle stille fallet?

Presset mellom et voksende Høyre og et voksende Arbeiderparti har sentrumspartiene hatt en ny krevende valgkamp. En samlet oppslutning på 20,1 % var en skuffelse i 2007 – men det ser ut til å gå mot enda lavere samlet oppslutning nå. I skyggens av oppslagene om SVs rekordlave tall har pilene pekt foruroligende nedover også for Senterpartiet. 7,1 % i 1987 er Senterpartiets svakeste kommunevalg siden man for å utvide appellen endret navn fra Bondepartiet til Senterpartiet i 1959. Senterpartiet har svingt betydelig på målingene, men trenger etter en fallende tendens siste uke en svært sterk innspurt på siste langhelg for å nå sjutallet i år.

Mens SVs problem har vært negative oppslag, har Senterpartiets problem snarere vært mangel på oppslag. Størst oppmerksomhet har partiet i årets valgkamp fått på statsråd Ola Borten Moes soloutspill mot miljøbevegelsen. Om Borten Moes utspill har tapt flere velgere til nåværende samarbeidspartnere enn det har vunnet fra tidligere samarbeidspartnere skal her være usagt. Men intern uro rundt saken blant annet i Senterungdommen, samt nye spekulasjoner om ulik politikk og strategi hos leder Navarsete og nestleder Borten Moe, var definitivt ikke hva Senterpartiet trengte her og nå.

Liv Signe Navarsete har vært grei nok og solid nok i de store debattene, men likevel kommet litt bort mellom de mer eksponerte partilederne. Det kan være urovekkende nytt for Senterpartiet i den situasjonen partiet nå befinner seg. Partiet står nok fortsatt for sterkt i for mange kommuner til å falle helt ned mot sperregrensen ved et lokalvalg. Men med forbehold for en sterk mobilisering de siste dagene går det mot en nedgang sammenlignet med 7,8 % ved fylkestingsvalget i 2007 – og kanskje også sammenlignet med 6,2 % ved stortingsvalget i 2009. I så fall fortsetter partiets stille og skumle fall. Tips Senterpartiet: 5,0-5,9 %.

Senterpartiet har den mest avklarte posisjonen i regjeringsspørsmålet av de tre sentrumspartiene, og har gjennom hele sin historie visst å verdsette maktposisjoner. De blir nok uansett resultat nå sittende i regjeringen frem til stortingsvalget i 2013. Men for et parti som vanligvis ligger ett prosent lavere i Stortingsvalg enn i lokalvalg, vil et resultat på 5-6 % nå øke uroen og usikkerheten for fremtiden. Liv Signe Navarsete var en ukjent politiker mange trodde ville få slite som statsråd da hun ble det i 2005. Hun overrasket positivt som samferdselsminister, ble en redningskvinne for partiet under turbulensen i 2008-09, og sitter nok trygg som leder til over valget i 2013 uansett. Men partiet hennes sliter altså fortsatt med å vinne oppslutning utenfor landbruksnæringen og gamle bastioner hvor folketallet stadig synker – og Ola Borten Moes utspill avspeiler at regjeringsprosjektet fortsatt ikke er ukontroversielt i partiet. Utfordringene frem mot 2013 er åpenbare også for Senterpartiet. 

 

KrF: Reddet eller bare forlenget?

KrF har åtte svært krevende år og fire valg med nedgang bak seg, da fløyene i partiet på vårens landsmøte samlet seg om den 38 år gamle Knut Arild Hareide som ny partileder. Det gjorde de etter alt å dømme rett i: KrF har fremstått som langt mer samlet under Hareide, og han har vært et friskt ungt pust i partilederdebattene. Selv om mediekommentatorene altså skifter noe i sin vurdering av Hareides prestasjoner i enkeltdebatter, er det liten uenighet om at han så langt alt i alt har levd opp til forventningene som KrFs frelser.

Problemet er “bare” at KrF likevel sliter på meningsmålingene. 6,9 % i 2003 og 6,7 % 2007 var partiets to svakeste resultater ved lokalvalg etter krigen – men er likevel bedre enn gjennomsnittet av meningsmålingene i valgkampen nå. Heller ikke Hareide har så langt kunnet løse KrFs demografiske eller politiske utfordringer. Partiet har fortsatt et tillitsvekkende medlemstall, men sliter dels med en høy andel gamle og passive medlemmer, og dels med en lav andel nye saker som engasjerer velgerne. Til dette kommer at partiet i år ikke har klart å stille liste i en del viktige kommuner hvor de har stilt tidligere. Det blir mentalt et viktig spørsmål om Hareide i sitt første valg kan få til en fremgang på noen promille sammenlignet med de 5,5 % KrF fikk under Dagfinn Høybråten ved stortingsvalget i 2009. Hvis ikke fortsetter det stille skumle fallet også for dem – og det blir et stort spørsmål om Hareide har frelst partiet eller bare utsatt dets undergang. Tips KrF: 5,0-5,9 %.

Hva angår veien videre frem mot 2013 har KrF tatt et langt steg fremover med årets avklaring av det i fjor svært betente lederspørsmålet. Hareide er Norges yngste partileder på 2000-tallet, men leder paradoksalt nok partiet med en høyest andel gamle medlemmer og velgere. Det finnes flere andre spennende unge talenter på vei opp, og også KrF har fått en etterlengtet tilstrømning av nye medlemmer de siste ukene. Det gjenstår å se om partiet i løpet av de kommende to årene kan få flere av sine talenter bedre frem og/eller klare å revitalisere seg på lokallags- og fylkesnivå.

De to andre store spørsmålene for KrF blir om man kan finne flere engasjerende nye saker, og om man kan finne en samlende løsning på spørsmålet om regjeringsalternativene i 2013. Hareide har erkjent det siste problemet og forespeilet en avklaring av KrFs stilling der i god tid før stortingsvalget. Meningene om hvem KrF bør samarbeide med er imidlertid så sterkt delte internt at det gjenstår å se hva han der kan samle partiet om.

KrF har fortsatt noen åpenbare fordeler av en felles tro som binder medlemmene sammen med sterke bånd. Men en av de medfølgende problemene er at partiet fortsatt favner sterkt delte meninger i mange andre spørsmål - blant annet om den økonomiske politikken. Hareide har muligvis en prestasjon bak seg, men definitivt fortsatt store utfordringer foran seg.

 

Venstre: Fremgangen – og utfordringen?

Sentrums vinner i år kan se ut til å bli tradisjonsrike Venstre, som har kommet imponerende sterkt tilbake etter katastrofevalget i 2009. Ressurssituasjonen tatt i betraktning kan det lett argumenteres for at Venstre så langt har gjort den beste valgkampen. Partiet har fremstått som mer samlet og bedre motivert enn det gjorde under Sponheim, og Trine Skei Grande har uten å gnistre klart seg solid og bra i sine første store partilederdebatter. Meningsmålingene har svingt litt opp og ned for Venstre, men de aller siste målingene har pekt oppover igjen – og noen helt opp til sjutallet.

5,9 % ved kommunevalget i 2007 var Venstres beste resultat i et lokalvalg siden 1971. En hver videre fremgang derfra kan Venstre nå med god samvittighet feire som en seier. Men usikkerheten ligger der fortsatt. De siste par dagene av valgkampen i 2009 lakk Venstre som en sprukken sil særlig til Høyre – og det var langt fra første gang. Valgkampinnspurt er alltid thriller for et parti med så mange mulige velgere og så få bunnlojale velgere. Trine Skei Grande vet det og vil nok puste lettet ut for en hver oppslutning på sekstallet. Jeg tror hun får anledning til det, men sikker er man aldri når det gjelder Venstre og valgdager. Tips Venstre: 5,6-6,5 %.

Bemerk at en oppslutning opp på sekstallet i år kan gi Venstre æren av å være Norges fjerde største parti. Det blir i tilfelle mer på grunn av andres problemer enn egen styrke, men vil uansett være en triumf for et parti som har vært nummer sju nesten hele 1990- og 2000-tallet. 

Hva angår veien videre mot 2013 er det med et oppløftende resultat nå betydelig grunn til optimisme for Venstre. Økt representasjon vil øke optimismen i en organisasjon som alt synes å være på offensiven, og som har mange unge talenter. Venstres liberale verdier er på mange måter mer i pakt med tidsånden enn hva KrF og Sp er.

Men den store utfordringen står uløst – og illustreres av de kritiske spørsmålene rundt Venstres holdning til samarbeid med FrP i Oslo. Venstre falt under sperregrensen i 2009 fordi de hadde en for uklar rolle i kampen om regjeringsmakten, og ikke klart kunne forholde seg til et valg mellom et rødgrønt alternativ som inkluderte SV og et blått som inkluderte FrP. Det spørsmålet kommer trolig igjen med full kraft i 2013 – og det blir fortsatt smertefullt å svare på fordi meningene internt i Venstre er omtrent like sterkt delte som i KrF.

 

Høyre: Den store oppturen – men hvor og med hvem lander man?

Høyre har sammenlignet med både 18,8 % i 2007 og 17,2 % i 2009 vært den store vinneren på meningsmålingene, og har ridd på en medgangsbølge hele valgkampen. Det var et revansjesugent og tilsynelatende godt samlet parti som kom både sterkt, bredt og offensivt ut fra den forsinkede starten på årets valgkamp. Det gjenstår å se om Høyre kan klatre helt opp mot sine gamle rekordhøyder fra den første store høyrebølgens fylkestingsvalg: 23,7 % i 1987, 26,4 % i 1983 og 29,9 % i 1979. Det aller meste tyder imidlertid på at Høyre gjør sitt klart beste resultat siden 1980-tallet og blir partiet med størst fremgang. Det fullfører i så fall en bemerkelsesverdig 2,5 år lang politisk opptur. Våren og forsommeren 2009 spådde mange at Høyre gikk mot et historisk nederlag som ville bli slutten på Erna Solbergs rikspolitiske karriere.

Solberg har også denne gangen vært jevnt god mer enn gnistrende både som taler og debattant, men har gjennom mange år som en dyktig arbeidspolitiker opparbeidet seg en posisjon som den klart mest tillitsvekkende politikeren på borgerlig side. Høyre har etter det gode valget i 2009 klart å fortsette fremgangen ved å ta eierskap til en rekke viktige politiske saker og stå frem som et klart alternativ til Arbeiderpartiet og regjeringen der.

Det gjenstår å se hvor langt opp denne nye høyrebølgen rekker – og om fremgangen fortsetter helt til valglokalene stenger. Det synes imidlertid ikke usannsynlig. Partier i medgang får ofte noen medgangsvelgere ekstra på veien i valglokalet, og Høyres muligheter her forsterkes av at Fremskrittspartiet fortsatt sliter. Å få prisen for beste valgkamp to dager før valgdagen kan ytterligere styrke den positive trenden. Tips Høyre: 26,0-28,0 %.

Uansett hva prosenttallet nå stopper på vil Høyres utsikter isolert sett være svært gode frem mot stortingsvalget i 2013. Et godt resultat nå vil ytterligere øke ressursene samt optimismen i partiorganisasjonen rundt om i landet, og frem mot valget i 2013 vil Høyre fortsatt bli sammenlignet med 17,2 % fra 2009. Det gir gode utsikter til økt oppslutning og en større stortingsgruppe i 2009. I tillegg til etablerte stjerner som Erna Solberg og Jan Tore Sanner har partiet også yngre talenter som Bent Høie, Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup på vei opp i stortingsgruppen.

Høyres utfordringer er mer knyttet til det borgerlige alternativet i videre forstand enn til partiets egen situasjon. Lederrollen på borgerlig side vil nå være gitt for de to neste årene. Men det gjør det ikke nødvendigvis lettere å få til et samarbeid med et Frp man fortsatt vil være helt avhengig av. Og KrFs og Venstres gamle frykt for å bli overkjørt av Høyre i et regjeringssamarbeid vokser nok fortsatt i takt med størrelsen på Høyre. Hvor godt Erna Solberg lykkes med å håndtere utfordringene i forholdet til de andre borgerlige partiene, kan vise seg helt avgjørende for hennes sjanser til å bli statsminister i 2013.

 

Frp: Hvor bratt er motbakken – og hvor lang blir den?

Den gamle stabiliteten i norsk politikk har det vært lite igjen av på 1990-tallet og 2000-tallet. Alle partiene har opplevd store oppturer og nedturer i perioden. Unntaket har vært Frp, som tross noe intern turbulens ved valgene fra 1995 til 2009 har gått fremover i solskinn mot nye høyder. De ser til gjengjeld ut til å gå på en kraftig kalddusj nå i 2011.

SVs tilbakegang har fått et sterkere fokus på seg siden Frp på alle målinger fortsatt har vært over 10 %. Sammenligner man med tallene fra 2009, da Frp med 22,9 % gjorde sitt sterkeste resultat noen sinne, har det imidlertid hele tiden vært partiet med størst tilbakegang på meningsmålingene. Det går mot en soleklar nedgang sammenlignet med 2009, og etter alt å dømme også en markant nedgang sammenlignet med 18,5 % fra fylkestingsvalget i 2007. 

Frp har ofte hatt de fleste marginene med seg i tidligere valgkamper; denne gangen har partiet definitivt fått nesten alle mot seg. Utgangspunktet var krevende med fallende målinger alt på forsommeren. 22. juli-angrepet ble en større politisk utfordring for Frp en for noen av de andre partiene. Gjerningsmannens tidligere tilknytning til partiet måtte bli en belastning, tross en god krisehåndtering fra Siv Jensen og partiledelsen for øvrig. Frp måtte etter angrepet legge om valgkampen fra det fokuset på innvandringspolitikken og den harde konfrontasjonslinje mot Arbeiderpartiet man åpenbart hadde planlagt – og det måtte i sin tur vekke reaksjoner internt i partiet.

Tidligere partiformann Carl I. Hagens mye omtalte comeback som ordførerkandidat i Oslo ble etter 22. juli en fiasko som endte med at hans kandidatur måtte oppgis få dager før valget. På sett og vis gjorde det internt situasjonen litt lettere for Siv Jensen, som på kort sikt neppe har realistiske utfordrere i partiet uansett resultat nå. Under sterkt press har Siv Jensen i valgkampinnspurten levert debattopptredener som har vært greie noe for gamle kjernevelgere, men ikke kunnet vinne tilbake velgerne som har satt seg på gjerdet eller gått til Høyre og andre partier. Tips Frp: 11,5-13,0 %.

Sensommeren og høsten 2011 ble en motbakke for Frp. Det gjenstår å se hvor lang den viser seg å være. Et dårlig resultat nå kan gi en angrepsposisjon frem mot 2013, selv om Frp på målingene da vil bli sammenlignet med rekordtall fra 2009 oftere enn med lavere tall fra 2011. Frp-ledelsen får en stor dobbel utfordring med å gjenfinne grepet om sakene og gjenvinne velgere særlig fra Høyre, samtidig som man må finne et realistisk flertallsalternativ sammen med Høyre.

På den positive siden sett fra Frp-ledelsen har partiet tross motgangen slett ikke raknet organisatorisk og blitt preget av åpne interne motsetninger, slik man så tendenser til i første del av valgkampen. Frp er så godt etablert både organisatorisk og politisk at partiet vil forbli en sentral aktør i norsk politikk videre utover 2000-tallet. Og de mindre partiene sliter så hardt med å komme seg over 8 % at posisjonen som tredje største parti også er rimelig trygg. Men Frp har hatt en tung valgkamp og må gå videre fra den i motbakke og med en del intern misnøye. Det blir svært spennende å se hvordan Siv Jensen og resten av partiledelsen vil mestre denne nye situasjonen.

 

Rødt i stagnasjon og grønt i vekst?     

Andre partier enn de sju på Stortinget er det mye å si om hvis man beveger seg ned på kommunenivå, men fortsatt relativt lite nytt å si om i et nasjonalt perspektiv. Meningsmålingene for de mindre partiene er usikre og til dels noe sprikende. Med dette store forbehold ser det tross SVs problemer ikke ut som Rødt vil få noen vesentlig fremgang fra de 2,1 % partiet fikk ved fylkestingsvalget i 2007. Partileder Turid Thomassen har ikke fått så mange sjanser i TV-ruten som de andre partilederne, og har så langt ikke klart å markere partiet godt nok når hun har fått sjansen. Skolevalget ble en nesten like stor skuffelse for Rødt som for SV. Det må til en sterk mobilisering de siste dagene hvis Rødt skal få noen som helst fremgang ut av dette.

Mer spennende er da oppslutningen om Miljøpartiet De grønne, som har markert seg tydeligere enn før i flere av de største byene og hatt en viss oppslutning på de nasjonale meningsmålingene. Selv om Miljøpartiet De grønne er i klar fremgang organisatorisk, har de fortsatt en lang vei frem til å være et realistisk nasjonalt alternativ ved stortingsvalget i 2013. Partiet kan imidlertid håpe på en viktig vippeposisjon blant annet i Oslo. En klar fremgang og økt representasjon for de grønne vil uansett innebære en interessant utfordring til de etablerte partiene – fremfor alt da til SV på venstresiden og til Venstre på borgerlig side.

Helt avslutningsvis nevnt blir det også spennende å se hvor det ender med valgdeltakelsen. Det er gode grunner både til å håpe og til å forvente at den øker klart fra 61.2 % i 2007. Det er likevel trolig for langt opp til en valgdeltakelse over 80 %, som enkelte målinger etter 22. juli åpnet for. Hovedtipset får her bli en valgdeltakelse rundt 72-75 %.

Spørsmålstegnene er kort sagt uvanlig mange og store før årets valg. En del av svarene får vi alle i kveld. En del andre må både partiene og kommentatorene altså ta med seg videre frem mot det store slaget i 2013...

 

Alle de fire minste partiene på Stortinget ligger tolv dager før valget utsatt til. Medienes meningsmålingsmani kan få avgjørende betydning for hvordan det går med dem - i en tid hvor offensivkult og malstrømmfrykt kan være relevante valgkampbegreper

Mye har de siste årene vært skrevet og sagt om mindre partiers problemer i norske koalisjonsregjeringer. Sp og SV har nær sagt helt siden 2005 fått slite med gjenkommende spørsmål om man av hensyn til egen oppslutning ikke snart bør gå ut av regjeringen. Også drevne politiske kommentatorer har overraskende ofte nevnt dette som en mulig løsning når meningsmålingene viser nedgang i partienes oppslutning. Paradoksalt nok overser man da samtidig i stor grad meningsmålinger om partienes velgere og mulige velgere. Før stortingsvalget i 2009 viste slike meningsmålinger at et overveldende flertall av de som sympatiserte med Sp og SV ønsket at de skulle fortsette i regjering etter valget – også hvis partiene gikk tilbake og mistet flertallet. Oppslutningen om regjeringsdeltakelsen er fortsatt stor blant velgerne til begge to.

Det er selvsagt ikke gitt av dette at de mindre partiene ikke i en gitt situasjon og på en god sak kan tjene på å gå ut av regjeringen. Men å gå uten en slik situasjon og en slik sak etter å ha gått til valg på en rød-grønn regjering, er åpenbart også en løsning som vil medføre overhengende risiko for å miste mange skuffede velgere. Det gjelder enda mer fordi velgernes økende forkjærlighet for partier som inngår i klare regjeringsalternativer, på 2000-tallet har vært en klar tendens både i Norge og mange andre vesteuropeiske land.

Før stortingsvalget i 2009 spurte en regjeringsprosjektkritisk venstreradikal meg om jeg kunne gi ham ett historisk eksempel på at et lite parti hadde tjent på å sitte i regjering i Norge. Jeg svarte at man i så fall måtte gå helt tilbake til – forrige stortingsvalg. I 2005 presterte det den gang minste regjeringspartiet, Venstre, sitt beste valg siden 1960-tallet. De to største partiene i regjeringen, Høyre og KrF, opplevde derimot stor tilbakegang. Ved stortingsvalget i 2009 ble det sant nok klar tilbakegang for SV og stagnasjon for Sp fra deres posisjon i regjeringen. Men utenfor regjeringen falt Venstre samtidig under sperregrensen, mens KrF gjorde sitt svakeste resultat i etterkrigstiden. 

På 2000-tallet er det motsatt av hva man kan få inntrykk av altså ikke noen iøynefallende trend at de mindre partiene i Norge har slitt med oppslutningen når de sitter i koalisjonsregjeringer. Snarere er trenden da at de mindre partiene i Norge har slitt med oppslutningen mer generelt. KrF, Sp, SV og Venstre fikk til sammen 34 % av stemmene ved stortingsvalget i 2001, 28 % i 2005 og 22 % i 2009. Det kan gå mot en videre nedgang i de mindre partienes stemmeandel ved kommunevalget i 2011. Man har hos media og velgere sett et økt fokus på regjeringsspørsmålet, et økt fokus på statsministerspørsmålet – og følgelig et ytterligere økt fokus på de største partiene. De mindre partiene har slitt med å komme seg ut av skyggen og få frem sine politiske løsninger. Et typisk utslag av det er at alle de fire partiene har utarbeidet omfattende og helhetlige programmer som dekker så godt som alle hovedområder av politikken, men likevel av mange velgere oppfattes som om de har en politikk bare på sine respektive hjertesaker.

For hundre år siden var offensivkulten et viktig begrep i militære kretser. Det henspilte på en der utbredt oppfatning om at hvis en krig først var uunngåelig, ville den parten som mobiliserte raskest og først kom seg på offensiven få en avgjørende fordel. Offensivkulten fikk stor betydning sommeren 1914, da en voldsom mobilisering i flere land førte til at storkrigen i løpet av få uker etter skuddet i Sarajevo nærmest ble teknisk uunngåelig. Militærteknologien har endret seg svært mye siden 1. verdenskrig, og militærstrategien med den. Offensivkulten er i dag ikke lenger noen utbredt strategi for internasjonale storkriger. Men den gjelder i oppsiktsvekkende stor grad fortsatt i norske valgkamper. Med stadig flere velgere på stadig raskere vandring i en tid med flere meningsmålinger og skarpere mediefokus, har det utover 1990- og 2000-tallet vært regelen snarere enn unntaket at trendene fra den tidligere valgkampen forsterkes på valgdagen. Pilen peker til slutt ofte lenger oppover enn ventet for de som er i fremgang – og lenger nedover enn ventet for de som er i tilbakegang.

Det blir i denne situasjonen viktigere enn noen gang for alle partiene, men særlig for de mindre, at de får mobilisert raskt og kommer offensivt ut i valgkampen. Under lurer den store malstrømmfrykten: Frykten for å bli trukket ned i dypet hvis man blir den som kommer galt ut og mister fotfestet. Sperregrensen på 4.0 % er selvsagt blitt det store spøkelset ved stortingsvalg, og spiller en oppsiktsvekkende stor rolle som skremmebilde også ved kommune- og fylkestingsvalg. En oppslutning som kryper ned mot 4.0 % har tilsynelatende alltid stor nyhetsinteresse – uansett hva slags måling det kommer fra og hvilket parti det rammer.

Norske aviser gjennomgikk et stort hamskifte og en iøynefallende avpolitisering de siste tiårene av 1900-tallet. Selv om unntak selvsagt forekommer har Norge sammenlignet med de fleste andre land i dag en politisk ganske balansert og saklig presse. Men pressen er selvsagt også her på stadig leting etter spennende nyhetssaker, i en utålmodig tid hvor økende konkurranse også mellom nettavisene øker tidspresset ytterligere. Og også i politikken gjelder da ofte at det er spennende nytt med de som gjør det bra, men enda mer spennende nytt med de som gjør det dårlig.

Vi har i Norge altså relativt mange mindre partier i Stortinget. Vi har samtidig enda mange flere meningsmålinger under valgkampene. Den statistiske feilmarginen på en meningsmåling med 1000 eller 1500 spurte velgere blir i en slik situasjon betydelig, og tallene for de mindre partiene kan skifte tilsvarende raskt. En riktig dårlig måling på en mandag, eller eventuelt to halvdårlige samme uke, kan likevel være nok til at et parti kommer ut i malstrømmen.

Utviklingstrekkene hvis det oppstår en slik politisk malstrømmsituasjon er vel kjent. NRK og/eller TV2 iler til med å proklamere at et av de mindre partiene nå ligger utsatt til for sperregrensen, og har mistet 20-30 % av sine velgere siden forrige ukes måling og/eller valget for to år siden. Kommentatorer og lederartikler følger opp med analyser av hva dette partiet har mislyktes med og hvorfor det nå går så dårlig. I denne situasjonen dukker det gjerne opp lokale tillitsvalgte og/eller tidligere stortingsrepresentanter som benytter anledningen til å betro media sin oppfatning om at partiet går i feil retning politisk – og/eller at den sittende partilederen kanskje ikke er den rette. Partilederen er enstemmig valgt av landsmøtet og har full støtte i landsstyret (det har norske partiledere jo nesten alltid!), men må likevel svare på spørsmål om sin egen stilling i stedet for om partiets politikk.  

For all del: Beskrivelsen kan passe godt på hva SV etter to meningsmålinger ned på firetallet opplevde i forrige uke. Og jeg driver på fritiden selv valgkamp for SV. Men det er også en situasjon mange som er aktive i KrF, Sp eller Venstre, eller som bare følger med på norske valgkamper, vil kunne kjenne igjen. Venstre er formodentlig partiet som er blitt hardest rammet av denne politiske malstrømmsituasjonen i tidligere episoder. Under valgkampinnspurten i 2009 begynte media å slå opp at Venstre gjorde det dårlig på meningsmålinger på et tidspunkt hvor Venstre egentlig ikke hadde så dårlige meningsmålinger, men bare veldig varierte meningsmålinger. Det samme rammet samtidig SV og i noen grad også KrF. Da mange nok media lenge nok hadde gitt inntrykk av at partiene gjorde det dårlig, fikk de rett – og nye fallende meningsmålinger ble selvforsterkende i en for de rammede partiene svært ond sirkel. SV klarte å snu trenden nok til å holde hodet over vannet (og regjeringen inne i kontorene), etter en aktiv krisemobilisering i de aller siste dagene. Venstre innså ikke faren før malstrømmen var blitt for sterk, og klarte ikke å snu den i tide. På valgnatten sank både partiet og partileder Sponheim – og det mye på samme måte som de hadde gjort i 2001 (og som Venstre med Arne Fjørtoft som partileder hadde gjort i 1989).

3.9 % i 2009 ble det definitivt slutten for partileder Sponheim. Det gjenstår å se om Venstre kan komme sterkere tilbake med en ny partileder i 2011 og 2013. Men Venstre må, i likhet med KrF, Sp og SV, altså mobilisere tidlig og ha god beredskap for malstrømmfaren. Den umiddelbare faren for SV drev over med fremgang på siste store meningsmåling før helgen så vel som første store meningsmåling etter helgen. Men partiet er fortsatt på minussiden sammenlignet med valgresultatene fra 2007 og 2009, og tåler følgelig ikke mer enn synlig tilbakegang på et par meningsmålinger til før malstrømmen igjen blir en trussel. Det samme gjelder de tre sentrumspartiene, som også sirkler mye rundt 4.5-6.5 % på målingene. Det gjenstår å se om noen av dem blir tatt av malstrømmen i valgkampens siste uke i år – og hvor langt ned det eller de aktuelle partiene i så fall synker.

Den politiske malstrømmsituasjonen som her er beskrevet kan for all del også ramme større partier. FrP ligger på de fleste målingene nå 5-10 % under valgresultatet fra 2009, og kan med Høyre på offensiven også lett bli trukket lenger ned hvis de trår feil og/eller rammes av noe uforutsett i valgkampinnspurten. Og selv Arbeiderpartiet måtte i slutten av forrige uke svare på kritiske spørsmål om partiets nye problemer, da et par nye meningsmålinger bekreftet tilbakegang sammenlignet med de kunstig høye tallene like etter Utøya-tragedien. Men de mindre partiene er selvsagt langt mer utsatte: De har mindre ressurser å sette inn, og risikerer mye raskere å falle ut av kommunestyrer og fylkesting ved en tilbakegang. Norske velgere tenker realpolitisk og på hvilken side som kan få flertall – det være seg i kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Mange velgere ser seg raskt om etter alternative løsninger hvis partiet de først hadde tenkt å stemme på kanskje ikke kommer inn uansett. Partilederne for de mindre partiene i Norge kan nok ikke si som USAs president Franklin Roosevelt sa i en svært kritisk historisk situasjon - "Vi har ingenting annet å frykte enn frykten selv". Men at velgerne skal begynne å frykte for partiets skjebne og derfor forlate det, er ut fra tidligere erfaringer altså et av scenarioene den som leder et av de mindre partiene på Stortinget nå må frykte mest.  

Trøsten og håpet til KrF, Sp, SV og Venstre får være at også de har opplevd en mobilisering etter sommerens terrorangrep, og at det trengs færre nye velgere for å få en oppsiktsvekkende fremgang når man sammenlignes med lave tall fra tidligere valg og meningsmålinger. Samt at også små partier kan bli løftet uventet høyt opp i luften hvis de kommer seg på offensiven i tide, og får meningsmålinger og mediefokus med seg i stedet for mot seg utover i valgkampen. Slik det skjedde med Sp i 1993, med KrF i 1997, med SV i 2001 og med Venstre i 2005. Men i 2009 ble det altså ikke oppsiktsvekkende fremgang for noen av dem: Tvert i mot gikk alle fire da tilbake samtidig.

De mindre partiene må etter dette i 2011 tenke mer over malstrømmeffekten et par meningsmålinger kan få i vår ofte kortsynte og nyhetshungrige tid. Og de store mediene bør kanskje tenke mer over sin tidvis overdrevne meningsmålingsmani. Det trekkes så langt i årets valgkamp for mange og for sterke konklusjoner basert på enkeltmålinger alle egentlig vet at er svært usikre. Og det gjelder for øvrig enda mer hvis man beveger seg ned på fylkes- og kommunenivå.  

 

 

 

 

Etter den nasjonale minneseremonien for 22/7-ofrene, er valgkampen definitivt i gang. Igjen står det store spørsmålet om hvordan den nasjonale tragedien vil påvirke høstens valg og veien videre i norsk politikk.

Håndteringen av nasjonale katastrofer er en kritisk test av politikere. I skarp kontrast til regjeringen Stoltenbergs raske og gode håndtering av sommerens tragedie i Norge, kom regjeringen Persson i Sverige både sent og galt ut med tsunamikatastrofen romjulen 2004. Tragedien ble et politisk spøkelse som gjennom granskninger og nye skandaleoppslag forfulgte regjeringen helt fram til valgnederlaget nær to år senere. Enda større blir de mulige politiske konsekvensene ved et terrorangrep. Det klareste eksemplet kom etter Al-Qaidas aksjon i Spania våren 2004. Parlamentsvalget skulle ifølge alle meningsmålinger bli en triumf for den konservative regjeringen, men tverrvendte etter terrorangrepet til en klar seier for opposisjonen. Velgerne i Spania stemte ned en regjering som feilvurderte situasjonen da den la skylden på sine politiske motstandere i ETA – og man stemte samtidig ned en militær deltakelse i Irak som var en årsak til terrorangrepet. Situasjonen i Spania var ekstrem med valg få dager etter et terrorangrep. Men de store og langsiktige politiske konsekvensene er likevel verdt å merke seg. Spania tok en krapp venstresving som varte tiåret ut.

Her i Norge fikk Ap over 40 prosent på noen av de første meningsmålingene etter tragedien. Det skyldtes sympatistemmer etter AUFs tap, men også en anerkjennelse av måten statsminister Stoltenberg og andre Ap-politikere håndterte krisen på. Meningsmålingene viser nå tegn til normalisering. Det er mest sannsynlig at Ap ender under de første tallene etter tragedien, men likevel langt over de ganske dystre tallene før tragedien. Ap og AUF har mistet viktige ressurspersoner, og sliter naturligvis med sviktende valgkampmotivasjon hos mange berørte. Partiet har støttet av LO likevel Norges sterkeste valgkampmaskin, og bør ha gode forutsetninger for å utnytte krisens mobiliseringspotensial.

At krisen umiddelbart snudde Aps negative trend var ventet. Mange trodde den også skulle akselerere Frps fall. Gjerningsmannens tidligere medlemskap der måtte tross partiledelsens gode håndtering bli en belastning, og Frps skepsis til det flerkulturelle Norge kom igjen i kritisk lys. I den grad krisen fører til økt terrorfrykt i befolkningen, kan det imidlertid også slå ut til Frps fordel, og meningsmålingene så langt tyder ikke på noen katastrofe for partiet. Frp hadde åpenbart planlagt en valgkamp med fokus på sterk innvandringskritikk og aggressiv retorikk mot Ap. Begge deler må nå modereres, og det blir et stort spørsmål hvor godt et parti med mange løse kanoner på dekk kan samles om det. Frp er organisatorisk og politisk for etablert til å kollapse, men årets valg blir en kritisk motbakketest for partiet generelt og partileder Siv Jensen spesielt. Også Høyre må moderere sin retorikk og legge om sin valgkamp noe, men politisk er utfordringen langt mindre for dem. Hovedproblemet til Høyre er at partiet står i overhengende fare for å miste tilbake en stor gruppe velgere som stemte Ap i 2009, men som nå planla å stemme Høyre. Mest sannsynlig gjør Høyre fortsatt et svært godt kommunevalg, men uten rekordtallene man så på våren og forsommeren.

SV burde politisk ha en god posisjon som etablert forsvarer av det flerkulturelle Norge og aktiv motstander av høyreekstremisme, og holdt tross Aps store framgang stillingen godt på de første meningsmålingene. SV vil mange steder lokalt få en mer aktiv rolle i de rødgrønnes valgkamp, og kan ha fått nye muligheter. Det forutsetter imidlertid at partiet kan lykkes med egen mobilisering – ellers blir faren for å tape til Ap i valgkampens siste dager enda større i år. Både det å få oppmerksomhet i nasjonale medier og balansen med å markere egen posisjon overfor Ap kan bli utfordrende. 

I sentrum er situasjonen trolig minst farlig for Sp, som sitter i regjeringen og tradisjonelt gjør det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg. Sp er fortsatt et selvstendig alternativ med en sterk posisjon i mange kommuner og noen fylker. Utfordringene er for Sp som for KrF og Venstre dels at man risikerer å tape velgere til Ap, og dels at man under valgkampen kan få slite enda mer for å få oppmerksomhet. Valgkampen i skyggenes dal blir en enda mer kritisk test for nye partiledere i KrF og Venstre. De tre sentrumspartiene ligger i likhet med SV utsatt til rundt 4,5-6 prosent. Da kan det rase raskt og langt for det eller de partiene som ikke mestrer valgkampens nye forutsetninger. 

Arne Strand har framhevet relevante paralleller til 1963, da Ap tjente på at kommunevalget etter Kings Bay-saken fikk fokus på spørsmålet om regjeringen og statsministeren. Det var imidlertid samtidig en helt annen type situasjon, preget av en intensivert partipolitisk strid. En annen parallell kan trekkes til 1957, da valgkampen ble trappet sterkt ned og avviklet i nasjonal sørgetone etter Kong Haakons død. Det favoriserte også regjeringspartiet: Mange velgere følte at man ikke kunne bytte ut kongen og Gerhardsen samtidig, og Ap gjorde med 48,3 prosent sitt beste valg noensinne. Når Norge i ukene etter tragedien har sett de største massemobiliseringene og kjent den sterkeste følelsen av samhørighet siden 1945, er den mest spennende sammenligningen likevel til valget den høsten. I 1945 opplevde Norge et stort skifte og en parallellforskyvning mot venstre. Ap fikk rent flertall i Stortinget samtidig som partiet til venstre for dem gjorde et rekordvalg – og alle partiene la til grunn at fellesskapet etter krisen måtte bli sterkere enn det hadde vært før den. Tiden og situasjonen var selvsagt annerledes i 1945. Men terrorangrepet 22. juli er den mest dramatiske hendelsen i Norge siden 2. verdenskrig. Det blir spennende å se om det kan få noe av den samme effekten på den påfølgende valgkampen – og hvordan de borgerlige i så fall vil forholde seg til det.

Samtidig er det aller største spørsmålet nå om tragedien kan bli et positivt skifte for oppslutningen om det norske demokratiet. Mange nyinnmeldinger i alle partier og ungdomspartier er godt nytt i så måte. Den beste reaksjonen det norske folk kan ha mot terroren, er å møte opp i valglokalene 12. september for å stemme på det partiet de er mest enige med politisk. Skjer det, går et styrket norsk demokrati videre uansett utfallet. Samtidig sendes alle mulige terrorister da et sterkt og viktig signal om at terrorangrep i Norge bare kan virke mot sin hensikt.

22. juli 2011 er en dato som for all fremtid vil stå skrevet med svart skrift i norgeshistorien.

Det var den fredagen hvor hele nasjonen ved halv fire-tiden plutselig stoppet opp til nyheten om et voldsomt bombeangrep mo t regjeringskvartalet i Oslo. Og som senere gikk fra stort sjokk til enda større sjokk, med nyheten om at en attentatmann forkledt som politimann skjøt mot unge leirdeltakere under AUFs sommerleir på Utøya. Det aller største sjokket og den aller vondeste sorgen kom for de av oss som ikke hadde klart å sovne litt før klokken fire natt til lørdag, da politiet via NRK offentliggjorde at katastrofens omfang var større enn noen hadde kunnet forestille seg. Minst 80 samfunnsengasjerte og idealistiske unge mennesker hadde på Utøya i går løpt for sine liv, men dødd av attentatmannens kuler i bunnløs frykt.

Det kan finnes lignende tragedier med skolemassakrer fra stormakter som USA og Russland, men knapt noe sammenlignbart fra etterkrigstidens Vest-Europa. Store land som Spania og Storbritannia har også opplevd svært alvorlige terroraksjoner på 2000-tallet. Men dobbeltangrepet mot regjeringskvartalet og sommerleiren her i Norge var på en annen måte et målrettet angrep ikke bare på landets demokrati, men også på åpenheten og tilliten mellom menneskene her. Angrepet rammet nok Arbeiderpartiet og AUF hardest; men det var rettet mot hele vårt politiske system og vår livsform. Representanter for alle partiene på Stortinget kunne ha blitt bombet i regjeringskontorene, og unge idealister fra alle ungdomspartiene kunne ha blitt skutt på sommerleiren.

Gjerningsmannen demonstrerte blant annet med sitt utspekulerte misbruk av en politiuniform en målrettet og velorganisert ondskap, som er helt uforståelig for så godt som alle innbyggerne i det vanligvis fredelige Norge. Likevel var han altså ikke noen islamsk fundamentalist som hadde kommet fra en annen verdensdel, men en lyshåret og hvithudet mann som hadde bodd i Oslo hele sitt liv.

22. juli 2011 ble altså ikke datoen da terrorisme fra Al-Qaida eller andre store internasjonale terrororganisasjoner nådde Norge. Men det ble datoen da terroren nådde Norge. Og det ble en fryktelig påminnelse om hvor stor skade en vel forberedt person uten noen respekt for andre menneskers liv kan gjøre i vår tid. Det er nok mulig gjennom flere og bedre sikkerhetstiltak å gjøre slike terroraksjoner vanskeligere å gjennomføre i fremtiden. Men å gardere seg helt mot dem er i vår tid umulig i et land som Norge. Vissheten om det vil kombinert med minnene fra 22. juli 2011 kunne skape frykt som preger livet for svært mange mennesker i all overskuelig fremtid.

Norge opplevde i går en nasjonal tragedie som i verste fall kan bli til et livsvarig traume for tusener av mennesker. Igjen etter de unge døde sitter nå et stort antall foreldre, søsken og andre familiemedlemmer og venner i sjokk og fortvilelse. Enda større er likevel farene for en del av de overlevende fra Utøya. Mange av dem har fysiske skader som sterkt vil prege deres liv videre. Enda mange flere er fysisk uskadde, men har løpt for sine liv og opplevd det grusomme Øyeblikket med stor forbokstav: Øyeblikket da du frykter at du skal dø i neste øyeblikk. Det minnet er aldri lett å bære med seg videre. Og det kan være enda mye tyngre når du opplevde det Øyeblikket i møte med et menneske som rettet et maskingevær mot deg og trakk av. Ulykkene på Alexander Kielland-plattformen i 1980 og brannen på skipet Scandinavian Star i 1990 tok enda flere liv enn Utøya-massakren i 2011. Men den siste gjør likevel et langt sterkere og mer truende inntrykk fordi den ble utført med kaldblodig overlegg, av en nordmann som bevisst og målrettet gikk inn for å drepe flest mulig mennesker. 

Denne lørdagen og dagene som følger etter den, må bli dager da vi i den norske befolkningen holder om hverandre og snakker sammen om tragedien vi har opplevd. Det er særlig viktig at voksne ressurspersoner her tar sitt ansvar i møte med unge mennesker, både i og utenfor egen familie. Viktigst av alt må vi alle ta vårt ansvar og gi all den støtte vi kan til alle de som er blitt direkte berørte av terroren, det være seg ofre eller pårørende. Bare på den måten kan vi som nasjon og folk komme oss gjennom katastrofeperioden – og kanskje til og med komme styrket ut før senere krisesituasjoner. 

Det bør nå først gå noen dager hvor vi over alle ulike partipolitiske tilhørigheter, ulike livssyn og andre forskjeller bare står sammen som medmennesker. Siden må demokratiet og samfunnslivet i Norge gå videre, og høstens valgkamp gjennomføres mest mulig slik den ville blitt uten tragedien. Men det bør i år bli en gjennomført saklig valgkamp med gjensidig respekt og omtanke over partigrensene, og uten mistenkeliggjøring av noen grupper i det norske samfunnet. 

Slik, og bare slik, kan vi også forsvare vårt demokratiske og åpne samfunn mot terrorens trussel. Det har aldri vært viktigere enn hva det er lørdag 23. juli 2011. Men det kommer altså en ny morgen selv etter de mørkeste dager i en nasjons historie.  

 

Jens Stoltenberg, Ap-ledelsen og regjeringen benyttet ikke den kjærkomne sjansen de fikk til å snu en utvikling, men pådro seg i stedet enda en problemsak.

Utlendingsnemnda har utvist svært diskutabelt skjønn og politiet udiskutabelt svært dårlig skjønn i Maria Amelie-saken. Mest alvorlig er den nå likevel blitt for Jens Stoltenberg og resten av toppledelsen i Arbeiderpartiet og regjeringen, som pådro seg en ny problemsak i stedet for å bruke en kjærkommen sjanse til å snu utviklingen.

Hadde det vært ulovlig å opptre unødvendig provoserende i forbindelse med en arrestasjon, burde politiet ha vurdert å arrestere seg selv etter pågripelsen av Maria Amelie forrige onsdag. Det er vanskelig å tenke seg en mer opprørende framgangsmåte enn å sende et stort oppbud av politimenn for å pågripe en spedbygd kvinnelig forfatter og foredragsholder på vei ut fra et foredrag om papirløse innvandreres situasjon – ved Nansen-skolen, ved starten av Nansen-året, og i forfatterbyen Lillehammer. For å beholde sin høye tillit i vår tids Norge må politiet unngå unødvendig maktbruk og provokasjoner av befolkningen. Det forsto de denne gang merkelig nok ikke på forhånd. Og de forsto det skremmende nok ikke etterpå heller, tross den landsomfattende lavine av protester som fulgte. Politiet viste stort sett bare til at de hadde sine papirer i orden, etter vedtak fra Utlendingsnemnda svært få timer tidligere.

Utlendingsnemnda viste i sin tur til at de også hadde sine papirer i orden. Og hadde rett i at regelverket ikke tilsa at søknaden til Amelie måtte innvilges. Men innvilgelse kunne vært begrunnet innenfor gjeldende regelverk, og uten store konsekvenser for norsk asylpolitikk. Utlendingslovens §38 gir mer enn nok rom til å innvilge denne søknaden. Maria Amelie kom til Norge som barn, har vært her hele sitt voksne liv, har norsk samboer, har fullført en norsk universitetsdannelse, og har skrevet en bok om et svært aktuelt norsk samfunnsspørsmål. Summen av det gjør hennes søknad så spesiell at den ikke ville skapt presedens for mange.

Politiet og Utlendingsnemndas ledelse er ikke på valg, og sitter nok trygt så lenge det ikke kan påvises klare formelle feil. Mer alvorlig er saken for de som er på valg, nemlig statsminister Stoltenberg og resten av toppledelsen i regjeringen og i Ap. Regjeringen og Justisdepartementets forsvar besto stort sett i at de også hadde sine papirer i orden. Det er riktig at det ikke forelå noe stortingsvedtak som utelukket utsendelse av Maria Amelie. Og utviklingen etter SV og Venstres dårlige valg i 2009, har vært at Stortinget vil stramme inn asylpolitikken. Men som reaksjonene også fra opposisjonen demonstrerte, er det jo slett ikke kvoten for godt integrerte unge akademikere man har ønsket å stramme inn. En slik tilførsel av kvalifisert arbeidskraft er det tvert imot blitt bred aksept for at Norge trenger. Og uansett hva som sto i internasjonale avtaler og andre papirer, ble det så iøynefallende urettferdig å ville kaste ut idealisten Maria Amelie samtidig som man måtte beholde asylsøkere mistenkt for alvorlig kriminalitet. Dermed sto regjeringen der med papirene i orden, men likevel med et både muntlig og skriftlig forklaringsproblem – overfor en stor og sint opinion.

Etter valgseieren i 2009 fikk både Ap og statsminister Jens Stoltenberg et krevende år i 2010. Bratt fall på meningsmålingene da skyldtes mye at partiets ledelse i sak etter sak både feilvurderte og undervurderte reaksjonene, ikke minst i egne rekker. Det skjedde først i miljøsakene, fra biodieselavgiften over Mongstad-utbyggingen til Hardanger-mastene. For så å kulminere i desember med striden om lokalsykehusene.

Stoltenberg fikk forrige uke en etterlengtet sjanse til å snu utviklingen fra starten på det nye året. Da statsministeren onsdag kveld ble varslet om den forestående arrestasjonen av Maria Amelie, var det en avgjørelse fra Utlendingsnemnda og politiet som han der og da ikke kunne endre. Men han kunne morgenen etter stått klar med en pressemelding om at avgjørelsen viste en mangel i gjeldende regelverk, og utsatt utsendelsen i påvente av at den ble utbedret. Det var utveien han valgte i fjor sommer, etter i lengre tid å ha undervurdert reaksjonene mot utsendelse av den norskgifte og åpenbart lovlydige au pairen Laila Navrud.

Hadde Stoltenberg valgt den utveien ville Amelie-saken lagt seg på få timer torsdag, og endt med en prestisjeseier for statsministeren og Ap. Regjeringen ville fått sterk støtte i opinionen, og protester i Stortinget ville trolig vært avgrenset til deler av Frps gruppe. Men statsministeren feilvurderte igjen stemningen i folket, og forspilte derfor sjansen. Skaden ble større da statsministeren og hans kontor utover torsdagen tilsynelatende fortsatte med å undervurdere saken hele Norge for øvrig snakket om. Den lite profilerte, men svært partilojale statsråd Schjøtt-Pedersen, måtte i statsministerens fravær framføre et stakkato budskap om at partiet sto bak avgjørelsen og at papirene var i orden. Først fredag kveld satt statsministeren selv i Dagsnytt atten. Da hadde han omsider innsett problemet, og rodde med en løsning hvor Maria Amelie kunne være velkommen tilbake når man bare hadde fått kastet henne ut.

Fire dager senere pågår det i regjeringen en dragkamp, men samtidig også klappjakt på en løsning som ikke innebærer at statsministeren må gjøre et altfor pinlig tilbaketog. Presset økte ytterligere da Borgarting lagmannsrett, som første instans i saken, viste skjønn i samsvar med folkeviljen og løslot Amelie fra varetekt. En løsning som sikrer Maria Amelie varig arbeids- og oppholdstillatelse i Norge blir nok funnet tidlig i 2011. Men forlenget arbeids- og oppholdstillatelse for Jens Stoltenberg på Statsministerens kontor etter høsten 2013, rykket enda lenger unna i stedet for litt nærmere. Samtidig økte da en stadig mer synlig frustrasjon utover i Arbeiderpartiets fylkes- og kommunelag, ved inngangen til et svært viktig valgår.

I dag deles Nobels fredspris for 2010 ut i Oslo - uten at prisvinneren kan være til stede. Nobelkomiteen bryter noe med sitt eget prinsipp fra i fjor, men har likevel i år all ære av en vel fortjent og potensielt svært viktig fredspristildeling.

Internasjonal storpolitikk besøker senere i dag for noen timer i Oslo – i anledning tildelingen av Nobels fredspris til kinesiske Liu Xiaobo. Alvoret i situasjonen understrekes av Kinas skarpe reaksjoner mot Norge de siste ukene, av at fredsprisvinnerens stol i dag står tom, og av at heller ingen medlemmer av hans familie er gitt utreisetillatelse til prisutdelingen.

Nobelkomiteens kommunikasjonsstrategi forut for offentliggjørelsen av årets fredspris kan det godt stilles spørsmål ved. Komiteens frittalende sekretær hintet tilsynelatende i flere retninger, da han før tildelingen både rakk å mene at EU burde ha fått fredsprisen tidligere, og å avsløre at man i år hadde opplevd aktivt kinesisk press mot å tildele prisen til Liu Xiaobo. Oppsiktsvekkende var også komitélederens uttalelser på NRKs kveldsnyheter dagen før offentliggjørelsen. Hans formuleringer der kunne tyde på at årets vinner var en enkeltperson, og fastslo utvetydig at det sto en enstemmig komité bak årets prisvinner. Det siste utelukket i realiteten EU og enkelte andre kontroversielle kandidater.

Interessen og spenningen var tilsynelatende rekordhøy før offentliggjørelsen av årets prisvinner. I så måte fungerte Nobelkomiteens kommunikasjonsstrategi – bevisst eller ubevisst – svært godt. Det bør også tilføyes at komiteens kommunikasjon etter offentliggjørelsen imponerte. TV-bildene av at Nobelkomiteens sekretær i Oslo åpnet dørene til sitt kontor for en stor gruppe kinesere som ville markere sin sterke motstand mot årets pristildeling, sto i forbilledlig kontrast til hvordan forsøk på å markere støtte til fredsprisvinneren ble møtt i Beijing.

Tildelingen av Nobels fredspris har knapt noen gang i historien vært uomstridt. Og den har ute i verden ofte vært mest kontroversiell når prisen har utfordret en stormakt eller grepet direkte inn i stormaktsrelasjonene. Så skjedde også i år. Det er tilsynelatende lett å ha forståelse både for at en regjering reagerer mot en fredspristildeling til en straffedømt opposisjonell fra sitt land, og for at regjeringen i den situasjonen får støtte av utflyttede innbyggere så vel som andre venner og beundrere av landet. Men det gjør her en svært stor prinsipiell forskjell hvorvidt landet en fengslet fredsprisvinner kommer fra, er en rettsstat og et fungerende demokrati med ytringsfrihet. Kina anno 2010 er fortsatt ingen av delene, og bryter fortsatt daglig med FNs grunnleggende og stadig mer universelt aksepterte menneskerettigheter. I den situasjonen handler en fredspristildeling til en fengslet demokratiforkjemper der ikke om noen slags manglende respekt for landets kultur og historie, men bare om kritikk av en ettpartistat og om solidaritet med et politisk undertrykket folk. Og at folket som undertrykkes er svært stort, gjør da virkelig ikke saken bedre. (For ordens skyld kan og skal selvsagt heller ikke noen demokratiske land i 2010 kunne få begå grove og vedvarende brudd på menneskerettigheter, uten at det fører til internasjonale reaksjoner.)

Teorier om at Kina bare landet oppnådde økonomisk vekst og fikk gå sin egen vei selv ville sørge for demokratisering og menneskerettigheter, har dessverre på ingen måte slått til. Kina har gjennom flere tiår nå opplevd en formidabel økonomisk vekst og liten innblanding i indre anliggender. Landet har likevel forblitt en svært autoritær ettpartistat, hvor menneskerettighetssituasjonen hva angår politiske rettigheter og ytringsfrihet de siste årene synes å ha gått fra vondt til enda verre. I den situasjonen er det ikke bare legitimt, men også nødvendig og prisverdig, at man fra andre land og organisasjoner setter et kritisk fokus på situasjonen til befolkningen i Kina. Liu Xiaobo er dessuten en sterk kandidat som har stått for en klar ikkevoldslinje, og som ganske udiskutabelt er blitt forfulgt og fengslet utelukkende grunnet sin fredelige kamp for demokrati og menneskerettigheter.

Det var ut fra disse momentene undertegnede, i samråd med en god venn, innledet dette året  med 1. januar 2010 å starte en internettaksjon for Liu Xiaobo som vinner av Nobels fredspris. Det har verken før eller etter pristildelingen fremkommet noe som har fått meg til å revurdere min oppfatning om at han var den beste vinneren fredsprisen kunne få i år. Snarere har det kinesiske regimets reaksjoner mot landet fredsprisen deles ut i, bidratt til å styrke min oppfatning av at årets pristildeling var både riktig og nødvendig.

Det gjenstår selvsagt å se hva som blir de langsiktige effektene av prisen. Forståelsen til Jan Egeland og andre eksperter som tror at fredsprisen på kort sikt kan føre til en forverring, men på lengre sikt til en større forbedring av demokratiforkjempernes situasjon i Kina, virker hittil styrket. For den taler så langt både reaksjonene fra menneskerettighetsforkjemperne i Kina, og reaksjonene fra kommunistregimet selv. Så sterk og vedvarende ordbruk ville neppe vært iverksatt mot Norge og mot Nobelkomiteen, hvis dette for makthaverne i Beijing var en fredspristildeling som bare skapte irritasjon, og ikke frykt. Også verdens største og mest folkerike land må i vår tid være opptatt av sitt internasjonale renommé, og særlig for Kina kan det også ha implikasjoner for landets økonomiske posisjon og muligheter overfor andre land. Og under anstrengelsene for å skjule nyheten om fredspristildelingen for landets egne innbyggere, ligger selvsagt en uro for reaksjoner mot regimet der.

Selv om rapportene fra det kinesiske kommunistpartiets interne liv er usikre, er det verdt å merke seg flere potensielt interessante nyheter derfra de siste ukene. Den mer moderate fløyen innenfor partiet synes å ha styrket sin stilling, og bruker trolig nå nobelpristildelingen og oppmerksomheten rundt den i sin argumentasjon for politiske reformer. Tålmodigheten med diktaturet i Nord-Korea er endelig er i ferd med å ta slutt, i hvert fall hos deler av regimet i Kina. Og selv om veien frem til forpliktende avtaler der er svært lang, synes Kina å innta en noe mer positiv holdning under det pågående klimatoppmøtet enn under det foregående. Høstens nye signaler fra det kinesiske regimet og til verdenssamfunnet kan altså gi grunn til langsiktig optimisme, selv om de kortsiktige reaksjonene overfor Norge som ventet har vært skarpe.

Nobelkomiteen fortjener i dag både full anerkjennelse og aktiv støtte fra den norske befolkning for øvrig, for sitt valg av årets fredsprisvinner og sitt fokus på menneskerettighetssituasjonen i Kina. Og for komitéleder Thorbjørn Jagland kan årets fredspristildeling kvalifisere som et nytt høydepunkt, på den betydelige oppturen han har opplevd etter sin avgang som statsminister og partileder.

Selv om stormaktfokuset er et åpenbart fellestrekk, må et lite paradoks likevel påpekes hvis man skal sammenligne fredspristildelingene i 2009 og 2010. Da Jagland i fjor for første gang skulle begrunne en nobelpristildeling, gjorde han det med tilbakevending til en bokstavtro tolkning av Alfred Nobels testamente. Obamas aktive innsats i pågående forhandlinger og prosesser under året 2009 ble fremhevet som det viktige. I 2010 har Liu Xiaobo ikke gjort noen aktiv innsats i pågående forhandlinger og prosesser, siden han da har sittet nesten helt isolert fra omverdenen i et kinesisk fengsel. Prisen til Liu Xiaobo må begrunnes dels med hans innsats som demokratiforkjemper gjennom flere tiår. Samt dels med det levende symbol han i de siste årene er blitt, og de offer han har lidd, gjennom sin fengselsstraff og annen politisk forfølgelse.

I et slikt perspektiv er det en synlig inkonsekvens mellom prinsippene man la til grunn for tildelingene i 2009 og 2010. Men det er i så fall snakk om at fjorårets pris var unntaket fra en mer langsiktig linje, som man med årets fredspris vender tilbake til. Og det er i tilfelle også et klokt valg av Nobelkomiteen. Livet og virket til mange av historiens beste fredsprisvinnere har vært karakterisert nettopp av en langsiktig og uttrettelig innsats for fred og demokrati, snarere enn av en kortsiktig innsats det siste året før pristildelingen. Det gjelder i høyeste grad årets fredsprisvinner Liu Xiaobo. Samt den også mye omtalte Aung San Suu Kyi, som snart 20 år etter at hun fikk sin fredspris fortsetter sin kamp for demokrati og menneskerettigheter i Burma.

Det blir svært spennende å følge utviklingen de kommende år, både i Kina og i Burma. Man bør være forsiktig med å si noe bastant og generelt om hvilken form det bør være på internasjonale oppmerksomhet rettet mot Kina, Burma og andre land som styres av ikke-demokratiske regimer og står ansvarlig for alvorlige brudd på ulike menneskerettigheter. Forutsetninger og muligheter kan i så måte variere sterkt, både fra land til land og fra år til år. Men at internasjonal oppmerksomhet om forholdene i slike land er sterkt ønskelig og ofte nødvendig for å oppnå en bedring av situasjonen der, er en konklusjon nobelprisvinnerne Aung San Suu Kyi og Liu Xiaobo deler med Amnesty International og andre store globale menneskerettighetsorganisasjoner. Den er det da vel verdt å merke seg for alle oss andre. Det gjelder nemlig for vår verden anno 2010 fortsatt hva den norske dikteren Arnulf Øverland skrev for mer enn 70 år siden: ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”

 

 

Denne gang kommenteres statsbudsjettet, Sps krevende høst, lederskiftet som kommer i KrF, lederskiftet som ikke kom i SV, den politiske situasjonen i Vest-Europa, og Obamas utfordringer i USA. Nobels fredspris får egen artikkel etter månedsrapporten.

 

STATSBUDSJETTET FOR 2011: BEDRE ENN FRYKTET

Oktober måned ble, som vanlig i norsk politikk, sterkt preget av regjeringens forslag til statsbudsjett og Stortingets debatt rundt det. Som rimelig er og ventet var, hadde opposisjonspartienes representer en langt mindre positiv vurdering av budsjettforslaget enn regjeringen. Striden rundt årets statsbudsjett forekom likevel mindre opphetet enn ventet. ”Grått, men godt” var en kommentatorkonklusjon mange kunne nikke samtykkende til.

Statsbudsjettet for 2011 gikk ikke inn i historien som et av de mest ekspansive og nyskapende. Men det ventet da heller ingen. Og de mange som i år hadde fryktet smertefulle kutt på sin sektor og for sine hjertesaker, ble stort sett positivt overrasket. Den kronisk nøkterne Sigbjørn Johnsen hadde helt siden sitt comeback som finansminister i fjor høst, jevnlig advart om at statsbudsjettet for 2011 trolig ville medføre harde innstramninger. Utover i 2010 viste det seg at Norges økonomi hadde blitt mindre satt tilbake av finanskrisen enn andre land, og at inntektsprognosene var vesentlig bedre enn tidligere fryktet. Reaksjonene på statsbudsjettet for 2011 bar etter dette ofte preg av lettelse. Mange hadde nok håpet på noe litt bedre, men veldig mange hadde fryktet noe mye verre.

Budsjettets største svakhet for regjeringspartiene med tanke på neste års kommune- og fylkestingsvalg, var at det ikke kom noen reell og merkbar økning i overføringene til kommunene. Det gjenstår å se om totalen etter en uventet milliard i ekstrabevilgninger der i november, er tilstrekkelig til å gi regjeringspartienes kommune- og fylkeslag en god valgkamp neste år.

De fire borgerlige opposisjonspartiene har med en rødgrønn flertallsregjering tilnærmet ingen innflytelse på statsbudsjettet – og dermed igjen en relativt behagelig posisjon til å kritisere det. Budsjettdebatten synliggjorde likevel igjen opposisjonens dilemma. Ikke helt uventet fremsto KrF og Venstre som langt mer forsonlige overfor regjeringen enn Høyre og FrP. Mer iøynefallende var det hvor langt opposisjonen syntes å være unna et samlet alternativ. Hva angikk enkeltposter i budsjettet, sprikte opposisjonens forbedringsforslag i flere retninger. Setter man fokus på Høyre og FrP syntes forskjellen noe mindre enn i tidligere episoders finansdebatter. Men fortsatt ville likevel Høyre bruke noe mindre penger enn regjeringen, mens FrP ville bruke vesentlig mer penger enn regjeringen.

Mangelen på et samlet politisk alternativ til den sittende regjeringen, behøver ikke å være noe stort minus for de borgerlige partiene ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011. Men hvis de ikke kommer nærmere et samlet og helhetlig alternativ ved statsbudsjettene for 2012 og 2013, kan det bli en stor svakhet frem mot neste stortingsvalg. Meningsmålingene viser fortsatt et klart borgerlig flertall. Det er da ved utgangen av 2010 opposisjonens splittelse mer enn regjeringens egen styrke, som gir statsminister Stoltenbergs rødgrønne regjeringskoalisjon håp om et videre liv etter 2013. Det kjentes (også) under finansdebatten i år som et topartialternativ med Høyre og FrP er kommet noe nærmere. Men et firepartialternativ med alle de borgerlige partiene, synes da samtidig å rykke enda lenger unna.         

 

 

 

ET PRESSET PARTI – OG EN SVEKKET PARTILEDER

 

Nest etter statsbudsjettet, var det utover i oktober 2010 tilsynelatende Senterpartiet som fikk de største nyhetsoppslagene fra norsk politikk. Men det gjaldt da fortsatt oppslag partiet utvilsomt gjerne skulle vært uten, tross de mindre regjeringspartienes åpenbare behov for egenprofilering. De både store og tallrike ”armbåndoppslagene” fra september forekom etter hvert noe overdrevne, særlig da det kom frem at partileder Liv Signe Navarsete hadde innrapport gaven for beskatning. Langt mer alvorlig verserte det utover i oktober fortsatt store oppslag om at Senterpartiet hadde mottatt betydelige beløp i ulovlig partistøtte fra kraftselskap, som så hadde fått konsesjoner av det senterpartistyrte Olje- og energidepartementet.

Over i november syntes saken omsider å ha drevet over med beklagelser og tilbakebetaling av pengene. At olje- og energiminister Terje Riis-Johansen da fortsatt var medlem av regjeringen, skal forstås litt ut fra at departementets konsesjonstildelinger nok i seg selv var lette å begrunne. Viktigst var det likevel at verken et tallrikt mediekorps eller en aggressiv stortingskomité lyktes med å slå noe hull på statsrådens forklaring om at han ikke hadde kjent til kraftpengene partikontoret mottok. Statsråd Riis-Johansen ble denne gangen sittende i regjeringen, fordi partileder Navarsete påtok seg og ble tillagt hovedansvaret for Senterpartiets skandaløst dårlige oversikt og internkommunikasjon i saken.

Kommunal- og regionalminiser Navarsete ble bare litt satt på spissen sittende fordi hun er partileder. Mot slutten av Åslaug Hagas statsrådsperiode våren 2008, var det et åpent spørsmål om hun kunne beholdt statsministerens tillit hvis hun hadde vært en av hans eget partis statsråder, og ikke partileder for et av samarbeidspartiene. Liv Signe Navarsete nærmet seg i oktober-november 2010 faretruende samme utsatte posisjon. En ny skandalesak kombinert med helsemessige problemer ble som kjent slutten på Hagas karriere, både som statsråd og senterpartileder. Navarsete er fortsatt høyt oppe på banen og en nøkkelspiller i regjeringslaget. Men hun og partiet hennes tåler knapt flere store skandalesaker det neste halvåret.

På overgangen mellom oktober og november 2010 svingte oppmerksomheten vekk fra Senterpartiet og kraftselskapene – til Senterpartiet og pelsdyrnæringen. Nye bilder av stygt skadede og vanskjøttede pelsdyr i bur fløy over TV-skjermene, og vakte nye sterke reaksjoner mot de ansvarlige innen næringen. Landbruksminister Lars Peder Brekk konkluderte med å gi norsk pelsdyrnæring gult kort og tilsnakk – og det fikk næringen dermed for ca tredje gang.

Det var tilsynelatende ingen god sak Brekk hadde å fremføre verken overfor media eller opinion, da han i kjent lavmælt stil forsvarte fortsatt støtte til pelsdyrnæringen. Debattskiftet fra kraftpenger til pelsdyr kvalifiserte nok likevel som en fremgang for Senterpartiet. Partiet kunne igjen diskutere politikk, og innta sin gamle stjernerolle som forkjempere for utsatte næringer i distrikts-Norge. Det gjenstår i Norge, for øvrig som i Sverige, å se hvem som holder ut lengst av pelsdyrnæringen og den sittende landsbruksministeren fra Senterpartiet. At de må gi seg omtrent samtidig synes ikke usannsynlig.

Tross meningsmålinger faretruende nær sperregrensen, pustet Senterpartiet utover senhøsten 2010 altså gradvis litt lettere, i debatter først om distriktsnæringer og så om distriktssykehus. Men det er et presset parti med en svekket partileder som nå går inn i årets siste uker. Trøsten før valgåret 2011, får være at skandalesaker fra i fjor sjeldent har gjort store utslag for norske velgere på valgdagen. Samt at Senterpartiet fortsatt har en sterk stilling og utsikter til maktposisjoner i mange distriktskommuner.                

KRFS NYE LEDER – OG HANS UTFORDRINGER

 

Ikke uventet kom det alt i oktober-november en avklaring av hvem som skal bli Dagfinn Høybråtens etterfølger som partileder i KrF. Enda mindre uventet blir det altså da den 38 år gamle stortingsrepresentanten Knut Arild Hareide. Da først Hans Olav Syversen og så Dagrun Eriksen i oktober erklærte seg uaktuelle, var spørsmålet ved inngangen til november bare om Hareide selv ville si seg villig. Noe han, utvilsomt under voksende internt press for en avklaring, da formelt gjorde få dager senere.

I løpet av få uker etter Høybråtens uventede avgangserklæring i begynnelsen av oktober, ble det både blant KrF-tillitsvalgte og politiske kommentatorer i Norge en nærmest allmenn oppfatning at Hareide nå er partiets beste og mest samlende kandidat. Den er ganske sikkert riktig. Hareide er utvilsomt et stort politisk talent, med større kommunikasjonsevner enn forgjengeren særlig overfor yngre velgere. Han fremstår som en langt mer inkluderende ledertype, og kan med kombinasjonen av vestlandsdialekt og en plassering på partiets liberale venstrefløy håpe på å appellere til alle geografiske og politiske fløyer i partiet.

Det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å samle et splittet parti – og/eller til å øke oppslutningen om et parti som lenge har kjempet mot tunge trender både demografisk og politisk. KrF får nå en frisk ny partileder, men mangler fortsatt friske nye saker med appell til velgere utenfor partiets stadig eldre og mindre grunnfjell. Det gjenstår å se om Hareide er mannen til å oppspore og fremføre sakene som kan redde KrF.

Utgangspunktet for Knut Arild Hareides partiledergjerning er så krevende at det nesten blir lovende. Forventningspresset blir lavt i en situasjon hvor partiet har opplevd et videre fall på meningsmålingene, etter å ha gjort sitt dårligste stortingsvalg etter krigen. Tillitsvalgte utover i landet har i høst åpent erkjent at partiet nå er i en krise, og en så profilert KrF-er som statsviteren Janne Haaland Matlary har stilt spørsmål ved om partiet har noen fremtid i norsk politikk. Om partiet skulle forsvinne ut av norsk politikk i løpet av de kommende fire årene, vil knapt noen hevde at fallet startet med Hareide. Men også han vil selvsagt både av nåtiden og ettertiden måtte bli bedømt på sin innsats og sine resultater som partileder.

Det er kort sagt et stort ansvar som nå legges på unge Hareides skuldre. Lettere ble det knapt av at partiet allerede kan synes å være på vei inn i en kontrovers om nestledervervene. At Inger Lise Hansens gjenvalg til partiledelsen hang i en syltynn tråd, kom knapt som noen overraskelse. Men det kom likevel noe uventet at støtten hos fylkeslagene var så totalt fraværende som avisoppslagene på overgangen til desember 2010 tydet på. Inger Lise Hansen kan umulig bli valgt for en ny periode som nestleder, slik situasjonen og stemningen i partiet hennes er her og nå. Hennes politiske posisjon som økonomisk konservativ og samtidig verdiliberal var krevende fra start, men har knapt blitt avgjørende for hennes sterkt svekkede stilling i partiet.

Det kan selvsagt diskuteres om Hansen passer inn som medlem av partiledelsen, etter at hun i løpet av 2010 har rukket å sette uoffisiell Norgesrekord i kontroversielle soloutspill fra en nestleder. Men Hareides visjon for KrF synes å være et bredere, mer inkluderende og mer åpent folkeparti. Starten han da trenger, er definitivt ikke at partiet må sette utenfor en ny reformorientert ung kvinnelig politiker. Like lite er det den norske kirke som folkekirke trenger nå å sette utenfor en ny reformorientert og folkelig teolog – selv om svært mye kan og bør sies om Einar Gelius og hans mange kontroversielle soloutspill. Den norske kirke vakler videre i møtet med sine utfordringer i det 21. århundres Norge; og det samme gjør altså da KrF.

DEN LENGST SITTENDE PARTILEDEREN – OG HENNES KOLLEGER

 Uventet var heller ikke den andre partilederavklaringen som kom i november 2010. Den kom da den lengst sittende av dagens norske partiledere, Kristin Halvorsen, i sin tale på SVs landsstyremøte erklærte seg godt motivert for ytterligere ett gjenvalg som partileder. Etter et krevende år i 2009, synes Halvorsen å ha kviknet til i en ny rolle som kunnskapsminister utover i 2010. Halvorsens posisjon er fortsatt utruet internt i eget parti, og signalene rundt hennes 50-årsfeiring tidligere i høst tilsa slett ikke at hun selv nå så slutten av sin partilederperiode komme. En viss spenning var det likevel knyttet til saken. Når SVs landsmøte samles i mars 2011 er det 14 år siden Kristin Halvorsen innledet sin partilederperiode, og etter den store oppturen i årene 2001-03 er oppslutningen nå nede omtrent på nivået fra hennes tiltreden.

Lettelsen da avklaringen kom, var tilsynelatende både unison og ektefølt i SV. Det avspeilet utvilsomt en bred anerkjennelse av Kristin Halvorsens personlige innsats og posisjon, men samtidig nok også en anerkjennelse av at resultatet ellers kunne blitt en for partiet svært krevende lederstrid. SV har etter snart 14 år med Kristin Halvorsen fortsatt ingen klar tronfølger til partidronningen. Flere yngre kandidater som har utmerket seg i tunge verv de siste årene, kunne nok under de riktige omstendigheter vært villige til å ta det store steget opp til å bli partileder. Men de fleste av dem er her og nå i den svært krevende dobbeltrollen som toppolitikere og småbarnsforeldre. Og ingen av dem kunne her og nå vært sikre på å vinne en eventuell kampavstemning om ledervervet i partiet. Først en sterk tillit til den sittende partilederen, men så også en usikkerhet om den videre arvefølgen, lå altså under da et parti som prinsipielt ønsker rullering i toppverv samstemt trampeklappet for to år til med Kristin Halvorsen.

Det gjenstår å se om arvefølgen er avklart noe mer når det store lederskiftet i SV en dag må komme – det være seg i 2013, 2015 eller 2017. Samt hvordan det i mellomtiden går med oppslutningen til partiet. Med rundt 5-6 % og en svakt stigende trend på høstens meningsmålinger, ligger SV ved inngangen til desember 2010 noe tryggere til enn de tre sentrumspartiene. Regjeringsprosjektet har etter fem år ikke blitt den eksistensielle krise kritikerne hevdet at det kunne bli. Men det er altså heller ikke blitt det løftet partiledelsen håpet og trodde. Også SV går dermed et både svært viktig og svært usikkert valg i møte høsten 2011.

Med avklaringene i KrF og SV er det, med de obligatoriske forbehold for skandaler og sykdom, nå også avklart hvilke sju partiledere som skal lede partiene inn i neste års valgkamp. I 2011 går alle partilederne inn i valgkampen ikke bare med et formidabelt mediepress, men også med et betydelig politisk press. Tross Navarsete og Halvorsens åpenbare utfordringer blir presset etter alt å dømme nå størst på de to yngste og ferskeste partilederne, KrFs Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande. Det skyldes i liten grad deres personlige kvalifikasjoner og stil. Begge vil trolig både i eget parti og opinionen for øvrig være langt mindre kontroversielle enn sine omstridte forgjengerne. Men begge disse to tradisjonsrike sentrumspartiene er altså nå presset så å si til randen av sperregrensen. Og begge sliter i rikspolitikken fortsatt med å komme til sin rett i et nytt og mer polarisert politisk landskap - mellom de tre rødgrønne regjeringspartiene på den ene siden, og to store blå opposisjonspartier på den andre.

Gjennom neste års kommune- og fylkestingsvalg kan KrF og Venstre godt komme seg uten å måtte velge side i rikspolitikken, så sterkt som samarbeidskonstellasjonene fortsatt spriker utover i landets kommuner og fylker. Men også lokalvalg i Norge blir stadig mer riksvalg. Og klarer ikke KrF og Venstre å løfte seg vesentlig før neste års valg, øker presset ytterligere for en avklaring av deres posisjon i regjeringsalternativene for 2013. Det blir i så fall et svært smertefullt veivalg for begge to. 

Det gjenstår i mellomtiden også å se om Erna Solbergs Høyre og Siv Jensens FrP kan holde den høye oppslutningen fra dagens meningsmålinger inn til valgdagen neste år. Og ikke minst gjenstår det å se om Arbeiderpartiet anført av statsminister Jens Stoltenberg klarer å snu den negative trenden fra i år, før velgerne kommer ut av valglokalet neste år. Også partilederne i de tre store partiene kan få slite hardt med økt intern misnøye neste høst, hvis oppslutning og posisjoner da ikke svarer til forventningene utover i fylkes- og kommunelagene.           

VEST-EUROPA SENHØSTEN 2010: LYSEBLÅTT, MEN UFORUTSIGBART

Årets vesteuropeiske parlamentsvalg er ved inngangen til desember definitivt avklart: Selv ikke danskene kan nå rekke å avholde noe nyvalg før årets utgang. Bildet er hvis man tar seg tid til å telle opp statsministere og statsråder, fortsatt ikke er på langt nær så entydig blått som man tidvis kan få inntrykk av. Valgresultatene for 2010 styrket likevel bildet av en ny lyseblå høyrebølge, særlig i de større vesteuropeiske landene. Valget i Storbritannia så et skifte fra Labour til en ny liberalkonservativ koalisjon, mens valgene i Nederland og Sverige tross noe forvirrende utfall definitivt ble tilbakeslag for de rødgrønne alternativene. For første gang siden 1997, hadde Frankrike, Storbritannia og Tyskland høsten 2010 alle konservative regjeringsledere.

Man bør likevel fortsatt være forsiktig med å trekke konklusjoner om noe varig politisk hegemoniskifte i Vest-Europa, og langt mindre om noe slags endelig nederlag for de sosialdemokratiske partiene. Til det er bildet i dag fortsatt for skiftende fra land til land – og til det har pendelen svingt for mange ganger frem og tilbake i etterkrigstiden. Den viktigste grunnen til at man bør være forsiktig med å trekke konklusjoner, er likevel den svært uforutsigbare situasjonen både land i Vest-Europa og EU-samarbeidet nå befinner seg i. Irlands økonomiske kollaps er bare den siste av flere illustrasjoner på det.

Utover høsten 2010 så man i en rekke vesteuropeiske land sterk uenighet om regjeringenes håndtering av den økonomiske krisen, som utløste til dels storstilte massemobiliseringer mot nedbygging av pensjoner og andre velferdsordninger. Det er dramatiske endringer med stor betydning for mange menneskers liv som i disse dager står på spill, enten kampen står om pensjonsalderen for eldre grekere, eller om prisen for å studere ved universiteter for unge briter. Og det er dramatiske muligheter for økte sosiale forskjeller som åpner seg når Storbritannias nye finansminister snakker om at ingen familier, uansett antall barn, i fremtidens Storbritannia bør kunne motta mer enn ca 20 000 kroner per måned i sosialstøtte. Følgen kan bli endringer av de sosiale klasseforholdene som får stor betydning de kommende tiårene, både for landenes politiske liv og for samfunnslivet for øvrig. 

Det ene store spørsmålet i dagens vesteuropeiske politikk synes å være hvor godt EU-samarbeidet vil tåle de nye motsetningene, både mellom medlemsland og internt i dem. Det andre store spørsmålet er hvor god forståelse de sittende regjeringene kommende år vil klare å få for sin krisehåndtering hos sine velgere. I flere av de største landene koker det fort ned til om sittende konservative regjeringsledere får aksept for at det de gjennomfører er helt nødvendige innstramninger.

I de tre største landene får regjeringene trolig ett arbeidsår til på seg. Selv om regjeringene begge steder har en krevende situasjon, tyder lite på at det kommer noe nyvalg verken i Tyskland eller i Storbritannia i 2011. Det første store spørsmålet blir da om Nicholas Sarkozy i 2012 vil få gjenvalget han ønsker som Frankrikes president. Det og andre viktige valg de kommende årene kan bli helt avgjørende ikke bare for om vi virkelig opplever en varig høyredreining av det politiske landskapet i Vest-Europa, men også for om vi ser en varig endring av velferdsstatene her.

Nærmest får man våren 2011 se hva som skjer videre i italiensk politikk, etter den siste Berlusconi-regjeringens siste krise. Italiensk politikk er imidlertid fortsatt både så raskt skiftende og så kaotisk, at man uansett bør være forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner av utviklingen der.

USA: PRESIDENTEN ER PRESSET – MEN HVEM SKAL UTFORDRE HAM?

Massedemonstrasjoner i vesteuropeiske hovedsteder til tross: De to siste månedenes mest omtalte politiske begivenhet fant sted i USA ved inngangen til november. Kongressvalgene der endte, som de fleste av oss forståsegpåere denne gangen hadde klart å forutse, med et klart republikansk flertall i Representantenes hus og et knepent demokratisk flertall i Senatet. Det var definitivt ingen fremgang for president Barack Obama, men på den andre siden heller ikke noe uventet eller knusende tilbakeslag for ham.

Det store slaget om Obamas stilling, og om hans visjoner om et nytt og mer liberalt USA, står først ved presidentvalget høsten 2012. Sterke konklusjoner om hans sjanser til gjenvalg da, bør man foreløpig ikke trekke av høstens kongressvalg. Det har tre ganger i etterkrigstiden skjedd at en ny president i USA har startet opp med flertall i begge kongresskamre, og så mistet flertallet i begge kamre ved første anledning. Det skjedde med Harry Truman i 1946, med Dwight Eisenhower i 1954, og med Bill Clinton i 1994. Alle tre ble likevel gjenvalgt ved presidentvalget to år senere. Når Obama nå opplevde en moderat tilbakegang og mistet flertallet i ett av kongresskamrene, er det snarest et gjennomsnittlig resultat dersom man ser tilbake på etterkrigstidens presidenter.

Noe operasjonelt flertall har Obama etter dette ikke i Kongressen som helhet, og heller ikke i Senatet. Men utviklingen i de to første årene av Obamas presidentperiode, kan gi grunn til å spørre om han noen gang har hatt det. Satt på spissen har Obama så langt vært i en situasjon hvor han ikke sto sterkt nok til å kunne få sin politikk gjennom i kongressen slik han ønsket, men samtidig sto sterkt nok til at republikanerne kunne tillegge ham fullt ansvar for politikken. Det kan fra det utgangspunktet endog være en fordel for Obama at republikanerne nå i større grad må ta et politisk medansvar.

Bill Clinton utnyttet svært godt et langt mer dramatisk valgnederlag i 1994. Republikanerne overspilte den gang sin tilsynelatende gode hånd, og ble sittende igjen med både svarteper og hovedansvaret for landets politiske handlingslammelse. Det blir spennende å se om Obama eller de ledende republikanerne spiller sine nye kort best i de kommende to årene. Republikanerne har åpenbare dilemmaer med den videre strategien etter valget. Det gjenstår for eksempel å se om ønsket om å påføre presidenten et stort nederlag nå er blitt så sterkt, at republikanerne kan og vil blokkere ratifisering av den nye nedrustningsavtalen med Russland. Både sporene fra 1994-95 og dagens økonomiske situasjon skremmer trolig nok til at det ikke skjer. Men man skal være forsiktig med å si noe sikkert om det også, i et så ekstremt polarisert politisk landskap som USA nå har.       

At USAs president er presset, og at han er blitt det enda mer i høst, er tross republikanernes utfordringer klart nok. Selv om Obama matematisk sett nå har en klart sterkere stilling i kongressen enn hva Bill Clinton hadde høsten 1994, har han i realiteten kanskje en vanskeligere situasjon. Clinton tilhørte demokratenes moderate høyrefløy i den økonomiske politikken, og kunne uten større politiske sjelekvaler legge om til en mer samarbeidsorientert sentrumspolitikk. Et viktig element i det var at han i praksis la helsereformplanene sine på is. Obama har allerede provosert det konservative USA ved å gjennomføre helsereformen, og vil skuffe mange av sine tilhengere hvis han utvanner den ytterligere eller inngår andre kompromisser med republikanerne. Det vil han neppe gjøre. Men presset øker også fordi det i høst var oppsiktsvekkende mange demokratiske kandidater som beholdt sin plass i kongressen ved å kjøre en egen valgkamp, og bevisst distanserte seg fra presidenten og hans politikk.        

Det gjelder i øyeblikket i USA, som i Norge, at en presset regjeringsleders beste kort på mange måter er opposisjonens uklare alternativ. Tea Party-bevegelsen har vist en betydelig evne til mobilisering av konservative grasrotvelgere, og bidro i mange delstater til republikanernes seier ved kongressvalget. Men bevegelsen bidro også til å styrke demokratenes sjanser i flere stater hvor mer ytterliggående og mindre kompetente republikanske kandidater ble nominert. Noe lignende kan skje ved presidentvalget i 2012, selv om en nominasjon av for eksempel Sarah Palin i dag fortoner seg svært lite sannsynlig.

Knapt to år før det store slaget om Obamas gjenvalg avgjøres, våger knapt noen å forutsi hvem han vil få som motkandidat. Det meste tyder på at vi går mot en situasjon hvor den sittende presidenten blir renominert uten noen reell motkandidat i eget parti, mens utfordreren må gjennom en nominasjonsstrid i eget parti. Det var en situasjon som klart viste seg å favorisere den sittende presidenten da Ronald Reagan ble gjenvalgt i 1984, da Bill Clinton ble gjenvalgt i 1996, og da George W. Bush ble gjenvalgt i 2004. Går man litt lenger tilbake tapte både Gerald Ford i 1976 og Jimmy Carter i 1980 som sittende presidenter. Men da hadde begge en så vidt svak stilling i eget parti, at de ble hardt presset alt ved nominasjonen. Ved fem av de seks siste valgene hvor en sittende president har søkt gjenvalg, har seieren gått til den kandidaten som først var ute av nominasjonsblokkene og ute på banen for å starte selve valgkampen.

De siste tiårenes erfaringer gir således altså Obama rimelig gode sjanser til å bli gjenvalgt i 2012, tross tilbakeslagene i 2010. Men han bør også merke seg det store og iøynefallende unntaket. President George Bush ble knust da han søkte gjenvalg i 1992 – selv om han da ble renominert uten reell motstand, mens utfordreren Bill Clinton måtte gjennom en krevende nominasjonsstrid. Og Bush senior tapte da selv om hans personlige popularitetstall bare halvannet år tidligere lå klart høyere, enn hva Obamas tall nå er og noen gang har vært. Litt fordi stemningsvindene altså begge veier kan snu fort i amerikansk politikk. Og mest fordi den økonomiske situasjonen der ofte er helt avgjørende for valgutfallene. Fallhøyden er ekstra stor for Obama, fordi han for å bli valgt i 2008 reiste urealistisk store forventninger om hva han kunne utrette på kort tid som president.

Hovedproblemet til Obama her og nå er altså ikke at maktforholdene i Kongressen er forskjøvet i republikanernes favør, men at USAs økonomiske krise langt fra er over. Obama har fortsatt tid ved utgangen av 2010. Men utover i 2011 vil presset raskt øke for å fremvise konkrete og målbare resultater. President Barack Obama skal ha svært mye hjelp av både motkandidaten og andre faktorer for å bli gjenvalgt i 2012, hvis ikke arbeidsledigheten da er gått merkbart ned sammenlignet med dagens nivå.             

 

Løslatelsen av Aung San Suu Kyi gir alene dessverre liten grunn til optimisme for det burmesiske folk. Burmas tragedie forblir et av verdenssamfunnets store dilemmaer høsten 2010. Likevel kan de siste ukenes begivenheter styrke håpet om en løsning.

 

TRAGEDIEN

 

Den nå 65 år gamle Aung San Suu Kyi er i ferd med å bli vår tids Nelson Mandela. Som Mandela på tidlig 1980-tall er Suu Kyi i dag representanten for et undertrykt folk som kues med vold og misbruk av militærmakt, men som likevel rakrygget fastholder demokrati og ikke-voldelige midler som den eneste farbare vei. Som Mandela tidlig på 1980-tallet anerkjennes og beundres Suu Kyi i dag av et nesten samlet verdenssamfunn, og hun har fortsatt også en sterk stilling blant brede befolkningslag i eget land. Men som Mandela har Suu Kyi altså i en årrekke vært holdt innesperret og isolert, av et udemokratisk og menneskefiendtlig regime som i det lengste forsøker å ignorere både smerteskrikene fra egen befolkning og stadig mer kritiske reaksjoner ute i verden.

 

Selv om rasediskriminering satt i system plasserte 1980-tallets Sør-Afrika i en særstilling, er det lett å argumentere for at det sittende SPDC-regimet i Burma er enda mer udemokratisk og enda mer menneskefiendtlig enn apartheidregimet i Sør-Afrika noen gang var. Forrige ukes ”valg” ble som ventet en ren farse og en ny hån av befolkningen, i et land som i 50 år har vært styrt av ulike former for militærdiktatur. Omverdenen vet fortsatt faretruende lite om hva som skjer i en militærstat hvor innbyggerne er underlagt streng sensur, og kan risikere mange år i fengsel bare for å snakke med utlendinger. Tallrike anklager om at regjeringshæren foretar nedbrenninger og regelrette massakrer av landsbyer, er for eksempel ikke blitt etterforsket. All erfaring fra andre lukkede og voldelige diktaturer gir da grunn til å frykte at man her bare ser toppen av isfjellet.

 

Man vet likevel mer enn nok til å kunne fastslå at SPDC-regimet er ansvarlig for svært omfattende og grove brudd på menneskerettighetene. Burmas historie fra de siste tiårene er en blodig historie om vilkårlige fengslinger, drap, tortur, tvangsarbeid og tallrike andre brudd på menneskerettighetene fra militærregimets side. Burma er et land med over 50 millioner innbyggere og store naturressurser, som grunnet tiår med politisk vanstyre ligger i det absolutte bunnsjiktet på omtrent alle lister mennesker i 2010 ikke ønsker at deres land skal  ligge i bunnsjiktet av. Med unntak av egne sykehus og skoler forbeholdt de militære lederne og deres familier, ligger helsevesenet så vel som utdanningsvesenet i ruiner. Og regjeringens hardhendte konfrontasjonslinje mot Burmas mange etniske minoriteter, har ført til vedvarende sammenstøt med paramilitære grupper fra ulike regioner. Flyktningproblemet er i forlengelsen av dette formidabelt og fortsatt voksende. Summerer man internt fordrevne i Burma og burmesiske flyktninger i andre land snakker man nå om flere millioner menneskeskjebner – tross regimets bruk av landminer og annen terror mot flyktninger.

 

Situasjonen i Burma er kort sagt fortsatt en stor tragedie. Det er et åpent spørsmål om det har skjedd noen forbedring de siste årene. Her må det tas forbehold for at så godt som alle tall er usikre i Burma. Men samtidig som verdenskjente Suu Kyi nå løslates, har Burma etter nye arrestasjonsbølger rettet mot mindre kjente demokratiforkjempere nå minst 2200 politiske fanger. Det er nesten dobbelt så mange som hva man hadde for ti år siden. Løslatelsen av Suu Kyi 13. november 2010 blir i den situasjonen neppe mer av et vendepunkt for burmeserne, enn hva tidligere løslatelser av henne har blitt. Suu Kyi har gått ut og inn av husarrest i over 20 år nå. Og hun har også i periodene utenfor husarrest blitt underlagt så strenge restriksjoner, at hun ikke har hatt noen mulighet til å utøve rollen som leder for den demokratiske opposisjonen.

 

DILEMMAET

 

Burma anno 2010 er blitt et både oppsiktsvekkende og deprimerende unntak fra hovedregelen om militærregimets begrensede levetid i vår tidsalder. Historisk er det nærliggende å trekke paralleller til det Spania som general Francisco Franco styrte med jernhånd fra 1939 og til han døde av alderdom og Parkinson i 1975. Franco avviste under den spanske borgerkrigens blodige avslutning alle andre fredsvilkår enn betingelseløs kapitulasjon, og avviste gjennom sine senere 36 år som diktator alle kompromiss og konsesjoner til den demokratiske opposisjonen. Han hadde alt for mye blod på hendene til å kunne basere seg på å overleve uten eneveldig makt i landet. ”Francos metode” for å beholde eneveldig makt var hard og enkel: Han satt i ro i sin hovedstad uten å angripe noen andre land, unngikk å provosere den dominerende stormakten i regionen, og strammet den militære jernhånden så hardt rundt innbyggerne i eget land at noe opprør aldri der kunne organiseres. Det er skremmende at Francos metode fikk fungere i et så stort vesteuropeisk land som Spania helt til 1975. Men det er enda mer skremmende at den fortsatt får fungere i et så stort land som Burma i 2010. 

 

Det er et stort spørsmål hva som skjer i Burma den dagen militærregimets leder, general Than Shwe, ikke lenger står der. Den dagen behøver ikke å være langt unna: Than Shwe er 77 år gammel, og lider trolig både av diabetes og kreft. Men man kan bare håpe på at utviklingen i Burma etter ham vil bli slik den ble i Spania etter Franco. En maktoverføring til en eller flere yngre generaler innenfor regimet synes foreløpig mer sannsynlig enn overgang til demokrati. SPDCs Burma har sammenlignet med Francos Spania hele tiden vært mer av et oligarki styrt av en gruppe, med mindre avhengighet av en person. Og regimets forbrytelser er så tallrike og så alvorlige, at mange andre generaler enn Than Shwe har mye å frykte hvis de løsner opp på sitt jerngrep om land og folk.

 

Burma anno 2010 representerer etter dette et stort dilemma for verdenssamfunnet for øvrig. Det er en stadig mer utbredt oppfatning at diktatur i vår tid skal bekjempes gjennom demokrati og dialog. Men regimet i Burma har tydelig demonstrert at de ikke vil ha noe demokrati i eget land, og viser ingen interesse for reell dialog med verdenssamfunnets representanter. Håpet om at SPDC-regimet bare det får tid, fred og ressurser selv vil gjennomføre forbedringer, har gjennom mer enn 20 år vist seg ubegrunnet. SPDC synes fortsatt villig til å ta imot støtte fra utlandet bare forutsatt at det styrende sjiktet av offiserer og deres familier kan beholde kontrollen over midlene, og bare forutsatt at det ikke stilles krav om menneskerettigheter for resten av befolkningen. SPDC synes tilsvarende interessert i møter med representanter for verdenssamfunnet bare når det kan styrke deres egen prestisje – og viser selv da svært liten vilje til å lytte.

 

Igjen står verdenssamfunnet da med det store dilemmaet mellom å se på at mange millioner mennesker år etter år undertrykkes med voldelig militærmakt, og selv å ty til voldelig militærmakt for å endre situasjonen. Hadde målet var å hjelpe en stor og hardt undertrykket sivilbefolkning, kunne George W. Bushs USA vel så gjerne angrepet Burma som Afghanistan og Irak. Men Bushs motiver var den gang andre, og å angripe Burma etter miseren i Afghanistan og Irak synes helt uaktuelt for Barack Obamas USA så vel som andre stormakter. Deres økonomiske og politiske interesse av Burma er liten, og en ny krig i Asia vil både være en økonomisk katastrofe og vekke sterke reaksjoner i resten av verdensdelen. En militær aksjon i FN-regi er slik det ser ut noe ingen vil foreslå, og som hvis det ble foreslått ville blitt blokkert av Kina.

 

LØSNINGEN

 

Løslatelsen av Suu Kyi 13. november 2010 gir likevel grunn til økt fremtidshåp, fordi den klart illustrerer at militærregimet i Burma ikke er uten interesse for hva alle i omverdenen synes. Regimet frykter fremfor alt en situasjon hvor reaksjoner både internt i Asia og i andre verdensdeler, undergraver støtten regimet er avhengig av fra sine asiatiske naboland. Burma har en svak økonomi og en dårlig utdannet befolkning, noe som gjør landet avhengig av å importere varer og kapital så vel som teknisk kompetanse. Men til forskjell fra det Sør-Afrika som fengslet Mandela, får det Burma som satte Suu Kyi i husarrest foreløpig nødvendige leveranser fra sine naboland. Dette gjør at økonomiske sanksjoner og andre straffetiltak fra vesten alene her har mindre effekt. Der står saken – og der sitter SPDC trygt ved makten. Vel og merke så lenge deres maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene ikke blir så iøynefallende og så plagsomme for Asia for øvrig, at nøkkellandene der også vender seg mot dem.     

 

Den mulige løsningen for en bedring av situasjonen i Burma, ligger etter dette dels i den vestlige verden, og dels i Asia. Det forutsetter ikke noen endret grunnholdning fra vesten, i den forstand at så godt som alle land her lenge har vært sterkt kritiske til regimet i Burma. Men det forutsetter nok at opinion, parlamentarikere og regjeringer i vesten gir kampen for det burmesiske folkets menneskerettigheter og menneskeverd økt prioritet. Skal det være håp om bedring må deres sak kjøres frem ikke bare overfor regimet i Burma, men også overfor Kina og andre asiatiske land med større interesse av et godt forhold til vesten. Det gir seg selv at representanter for FN og verdenssamfunnet for øvrig også i fremtiden må være åpne for nye signaler fra regimet i Burma, særlig fra yngre og mer moderate militære ledere som er mindre låst av sitt ansvar for fortidens forbrytelser. Men tiden for dialog med militærregimet i Burma uten klare krav om bedring av situasjonen der, bør nå være over.    

 

Fremtiden til både militærregimet og demokratiforkjemperne i Burma, avgjøres i likhet med stadig flere andre viktige saker nå trolig til syvende og sist i Kina. I så måte var tildelingen av Nobels fredspris for 2010 et spennende og potensielt viktig nytt trekk, også i det store spillet om fremtiden til det burmesiske folk. Kjenner makthaverne i Beijing seg presset nok, kan en endret holdning til Burma bli et viktig forhandlingskort. Kommer en større demokratisering i Kina, vil den trolig rive grunnen bort også under militærdiktaturet i Burma. Og blir presset mot regimet i Kina sterkt nok, kan demokratiet nå Rangoon før det når Beijing. Nobelpristildelingen til Liu Xiaobo kan i denne situasjonen vise seg å få større betydning for utviklingen også i Burma, enn hva løslatelsen av Aung San Suu Kyi får. Men det forutsetter i tilfelle at den følges aktivt opp i de kommende årene – av befolkningen i Norge og andre demokratiske land med mulighet til å påvirke.