Jeg er sterkt kritisk til årets nobelpristildeling.

Snart fire år etter at han forlot norsk politikk, er Thorbjørn Jagland fortsatt en omstridt mann med en særegen evne til å overraske her i Norge. Ingen kan beskylde Jagland for å svikte saker han tror på - eller for å være lettskremt av seg. EU som freds- og samarbeidsprosjekt har Jagland hatt genuin tro på og brent for fra sine ulike posisjoner gjennom minst 25 år. Det fulgte han høsten 2012 også opp som leder av Nobelkomiteen. Det gjorde han selv om det åpenbart ville utløse kritikk og ny debatt både om komiteens politiske uavhengighet og om komitélederens dobbeltrolle, når en tidligere partileder i Arbeiderpartiet som nå er generalsekretær i Europarådet, utropte EU til fredsprisvinner. Mediestormen kom, men både Jagland og komiteen for øvrig ser ut til å ha en sterk nok stilling til å bli stående gjennom den. La oss derfor fokusere på årets fredsprisvinner.

Mange viktige prisvinnere har vært omstridte ved tildelingen. Men årets tildeling ser ut til å utløse de største demonstrasjonene mot en prisvinner Oslo har opplevd siden Vietnamkrigen. Det er tankevekkende - og potensielt urovekkende. EU har fortsatt en særegen evne til å sende det ellers fredelige norske folk ned i skyttergravene. Det ble bekreftet i løpet av minutter etter at årets pristildeling ble kjent. Debatten ble politisert og polarisert i den grad at mange EU-tilhengere ikke så noe argument mot å gi EU anno 2012 fredsprisen, mens mange motstandere var ute av stand til å gi EU noen ære for etterkrigstidens utvikling mot fred og samarbeid i Vest-Europa. Begge deler var litt trist, for en fredspris til EU i 2012 fortjener en litt mer nyansert debatt.

Det kan problematiseres om faren for krig i Vest-Europa gikk over på grunn av det tidlige EEC-samarbeidet, eller om EEC-samarbeidet ble mulig fordi faren for krig var over. Det er nok snakk om en vekselvirkning snarere enn om en enveis påvirkning fra EEC til fred. Man skal likevel være en ganske enøyd EU-motstander for å påstå at det samarbeidet som ble til EU, ikke har hatt stor positiv betydning for fredelig samarbeid i Europa. Det kunne i det perspektivet vært forsvart å gi den til EEC på sent 1960-tall eller tidlig 1970-tall. Når så ikke ble gjort, ville det kanskje fortsatt vært riktig å gi fredsprisen til EF på 1980-tallet. Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad har gode argumenter for at det her har skjedd en unnlatelsessynd i fredsprisens historie.

Likevel er det problematisk når mange EU-tilhengeres forsvar for årets fredspristildeling stopper der. Problemet er både at det står EU og at det står 2012. Man tildeler prisen til en union, hovedsakelig for tidligere prestasjoner fra et langt mindre omfattende mellomstatlig samarbeid. Og det gjør man i en situasjon hvor dagens unionssamarbeid befinner seg i en krise. Tilhengerne kan med stor rett hevde at det er nå EU trenger støtte. Men motstanderne har et godt poeng med at det er sterkt delte meninger om innsatsen til og effekten av dagens EU, også internt i unionen. Barack Obama ville nok helst vært uten fredsprisen han fikk i 2009. Årets fredspris er bedre timet i den forstand at lederskapet i EU åpenbart setter stor pris på å få den. Men til gjengjeld blir det en provokasjon for mange millioner innbyggerne, særlig i et kriserammet Sør-Europa, at et sterkt splittet EU får fredsprisen her og nå. Misnøye med at Tyskland og andre store land dominerer dagens EU for sterkt, finner man også på regjeringsnivå i mange mindre land. Samtidig klager både politikere og andre innbyggere i Tyskland over at noen mindre land bidrar for lite og krever for mye. Også EUs innsats for fred på Balkan forblir sterkt omstridt, og heller ikke der vet man om sluttresultatet blir fremgang eller nye tilbakeslag. EU har nedbygget mange barrierer i Europa, men bl.a. gjennom Schengen-samarbeidet samtidig reist noen nye barrierer mot andre.

Sammenfatter man prisene utdelt av Nobelkomiteen med Jagland som leder, er det en fellesnevner at komiteen har vist en interessant ny vilje til å gripe direkte inn i pågående politiske prosesser og konflikter. Men ellers spriker kriteriene for de siste års tildelinger sterkt. I 2009 ga man prisen til den nylig tiltrådte president Obama, og begrunnet det med en tilbakevending til Nobels testamente med et sterkere fokus på fredsinnsatsen det siste året. I 2012 anlegger man tvert imot et tidsperspektiv som er lengre enn nær sagt noen gang før, når EU får prisen primært for innsatsen gjort av EUs forgjengere 30-50 år tilbake i tid. Paradoksalt nok blir en nærliggende konklusjon i 2012 som i 2009 at hvis dette var riktig prisvinner, var det til gal tid. Hvis Obama var riktig prisvinner, fikk han i hvert fall prisen altfor tidlig. Hvis det europeiske samarbeidet er riktig prisvinner, får det i hvert fall prisen altfor sent.

Debatten om EU er en verdig prisvinner i år, raser under utdelingen videre. Det er i seg selv uheldig, i en situasjon hvor mange andre nominerte kunne blitt tverrpolitisk anerkjent som en verdig vinner. Summa summarum ender jeg da opp med å være sterkt kritisk til årets nobelpristildeling - etter å ha vært overstrømmende positiv til valgene Jagland og Nobelkomiteen for øvrig gjorde i 2010 og 2011.

Det gjenstår å se om de kommende års effekter av nobelprisen til EU blir mer overbevisende enn hva effektene ble av nobelprisen til Obama i 2009. Samt om Jagland kan og vil komme med en ny overraskelse i 2013. I mellomtiden kan man forhåpentligvis i det minste bli enige om at måten årets vinner kom ut på var svært uheldig. NRK hadde bekreftet hvem som ble årets fredspris lenge før Jagland leste opp vinneren. Så alvorlige lekkasjer fra komiteens indre rom undergraver komitélederens posisjon, og må stoppes før de svekker anseelsen både til komiteen og prisen.

Aase Bjerkholt (1915-2012): Hun er en sterkt undervurdert ­kvinnelig politiker fra arbeiderbevegelsens historie i Norge.

På spørsmålet om hvilken norsk kvinne som har vært statsminister lengst, vil alle med et minimum av politisk interesse og kunnskap svare Gro Harlem Brundtland. Hvilken norsk kvinne som har vært statsråd lengst, er derimot en uventet hard nøtt også for historikere og politiske kommentatorer.

For å finne svaret må man gå tilbake til hun som var kvinnen i kjole blant alle mennene i dress, på samtlige regjeringsbilder gjennom ti år under siste del av landsfaderen Einar Gerhardsens storhetstid. Navnet til kvinnen på regjeringsbildene fra 1950- og 60-tallet var Aase Bjerkholt. Da hun 97 år gammel døde torsdag 16. august 2012, gikk den siste og kanskje største av de kvinnelige politikerne fra en mannsdominert epoke i norsk historie bort.

Aase Ingerid Nathalie Olsen Hankø ble født i Kristiania 16. januar 1915, men flyttet få år senere til foreldrenes hjemsted i Onsøy i Østfold. Som datter av en montør og en syerske, vokste hun der opp i trygge men nøkterne kår. Unge Aase viste tidlig intellektuelle evner, og søkte etter fullført folkeskole og framhaldsskole plass på kystskipperskolen. Svaret var kort og hardt: Studiet var bare åpent for menn. Aase tok i stedet handelsskole i Oslo, og begynte i arbeid som kontordame. Samtidig gikk hun inn i arbeiderbevegelsen, både gjennom fagbevegelsen og AUF. Som nygift 25-åring gjorde Aase, nå med etternavnet Bjerkholt, i april-mai 1940 sin krigsinnsats som sanitærarbeider ved et feltlasarett i Åndalsnes. Som trebarnsmor ble hun leder for Oslo og Akershus AUF de første to årene etter krigen, og aktiv i lokalpolitikken som medlem av bystyret samt formann i Oslo kommunes forbrukerutvalg. I 1953 ble hun nestleder i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, og samtidig daglig leder av partiets kvinnesekretariat og sentralstyremedlem.

I 1955, etter at Einar Gerhardsen hadde overtatt etter Oscar Torp som statsminister, var det bak kulissene brann i rosenes leir. Sosialminister Rakel Seweriin, en av Torps støttespillere, forsvant ut etter en konflikt med Gerhardsen. Dermed trengte partiet en ny kvinnelig statsråd. Det var i stor grad et symbol- og imagespørsmål. Mot den ledende kvinnen i stortingsgruppen, Magnhild Hagelia, ble det i sentralstyret innvendt at en kvinnelig familiestatsråd måtte ha barn. Aase Bjerkholt var en hardt arbeidende firebarnsmor som partiets sterke menn kjente fra Oslo-politikken. Hun svarte som partilojaliteten tilsa ja til å bli konsultativ statsråd for familie- og forbrukersaker fra 1. august 1955.

Statsråd Aase Bjerkholt fikk et departement å bestyre i 1956, da Familie- og forbrukerdepartementet ble opprettet. Men det forble et lavt prioritert departement, som ga lite handlingsrom for statsråden. Presselosjens uoffisielle navn på det var «Kjøkken- og kjerringdepartementet». Statsråden ble lett overbærende ofte omtalt som «den gode mor Aase». Aase Bjerkholt var en arbeidsom, resultatorientert og kompromissvillig statsråd, og jobbet seg i år etter år samvittighetsfullt gjennom alle de små sakene i departementet. De store sakene fikk hun aldri på sitt bord. 4. januar 1963 ble hun i all hast konstituert som sosialminister, etter Olav Bruviks plutselige død. De større oppgavene i Sosialdepartementet var inspirerende, og Aase Bjerkholt var synlig motivert for å fortsette der. Statsminister Gerhardsen framhevet overfor henne kabalhensyn til at det ikke lot seg gjøre: Fagbevegelsen og Vestlandet måtte få sin regjeringsrepresentasjon. Så innsatte han noen dager senere en ny sosialminister som verken var fagforeningsmann eller vestlending. Aase Bjerkholt gikk lojalt tilbake til Familie- og forbrukerdepartementet. Avbrutt av Lyng-regjeringens fire uker høsten 1963, ble hun sittende på sin post der og som kvinnen på regjeringsbildene helt til den siste Gerhardsen-regjeringens avgang 12. oktober 1965.

Einar Gerhardsen ble aldri noen pådriver for økt kvinnerepresentasjon. Det ble derimot hans partiformannsetterfølger Trygve Bratteli, som Bjerkholt sto nærmere politisk og personlig. Hun fortsatte sitt arbeid i partiet, og var der alltid i sentralstyret og i kretsen rundt Bratteli på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Alle barna var godt voksne og Aase Bjerkholt fortsatt bare 56 år, da Bratteli i 1971 endelig fikk sin sjanse til å danne regjering. Men Bjerkholt ville ikke trenge seg på eller bli noen politisk gudmor. Hun ga den påtroppende statsministeren et klart råd om at det nå var på tide å prioritere yngre kvinner. Bratteli tok rådet til etterretning - blant annet ved å hente inn en politisk ubeskrevet kvinne ved navn Gro Harlem Brundtland til sin andre regjering.

Utenfor rampelyset fortsatte Aase Bjerkholt sitt arbeid i AOF og i sentralstyret helt til Brattelis avgang i 1975. Hun var høyt respektert i ulike fløyer av partiet. Da man nedsatte det såkalte Postkasseutvalget for å forberede valget av Brattelis etterfølger, ble de tre medlemmene sittende partiformann Trygve Bratteli, sittende LO-formann Tor Aspengren - og Aase Bjerkholt. Både der og i valgkomiteen ble hun en viktig pådriver for Gro Harlem Brundtlands kandidatur som nestformann. Etter å ha fått på plass det, gikk hun selv fornøyd ut av sentralstyret. I 1981, året Gro Harlem Brundtland havnet i flomlyset som Norges første kvinnelige statsminister, avsluttet Aase Bjerkholt ganske stille sitt siste store offentlige verv som leder av Rådet for innvandringsspørsmål.

1980-tallet ble for Aase Bjerkholt sterkt preget av ektemannens sykdom. Men hun beholdt som aldrende enke sitt sterke samfunnsengasjement utover 1990- og 2000-tallet. 84 år gammel, 34 år etter at hun avsluttet sine ti år som statsråd, ble Aase Bjerkholt i 1999 endelig utnevnt til æresmedlem av Arbeiderpartiet. Hun var svært fornøyd med utviklingen hva angikk likestilling, men ikke alltid like fornøyd med den politiske utviklingen ellers. I 2000-2001 engasjerte Aase Bjerkholt seg mot delprivatiseringen av Statoil. Hun kom igjen i skyggen av menn med kortere statsrådsansiennitet og et mer kjent navn. Typisk nok rykket hun først inn i den såkalte firerbanden sammen med Jens Christian Hauge, Haakon Lie og Finn Lied, etter at helsen tvang Tor Aspengren ut. Senere holdt Aase Bjerkholt en lav offentlig profil. Journalistene ringte sjelden henne - og å ringe dem var ikke i hennes stil. Nye generasjoner måtte bestemme veien videre i det nye århundret, mente Aase Bjerkholt.

Høsten 2008 hadde kvinnen på regjeringsbildene overlevd alle mennene der. Hun var blitt den siste gjenlevende statsråd fra 1950-tallet og den siste som kunne fortelle fra Gerhardsens regjeringsmøter. Fortsatt levde hun i sine siste år helt i skyggen av de mer kjente mennene. Da hun fylte 97 år, bodde hun fortsatt hjemme på Majorstua - passende nok i Camilla Colletts gate. Og selv om bena ble dårlige, var hun fortsatt klar i hodet. De historikerne som tenkte på å ringe Aase Bjerkholt, fikk utover 2000-tallet hyggelig svar og viktige opplysninger om Arbeiderpartiet på Gerhardsen, Torp og Brattelis tid. En av dem som fikk størst glede og nytte av det, har herved overrakt sin siste takk til en stor og fortsatt sterkt undervurdert kvinnelig politiker fra arbeiderbevegelsens historie i Norge.

Politidirektør Mælands avgang aktualiserer spørsmålet om politiske konsekvenser av 22. juli-kommisjonens rapport. Erfaringene fra Kings Bay-saken for nær 50 år siden, bør dagens politiske aktører ta i betraktning når de leter etter svaret.

Politidirektør Øystein Mælands avgang i går kveld illustrerte at politiets hovedproblem nå ikke er de åpenbare feilvurderingene som ble foretatt i en uoversiktlig og krevende situasjon under terrorangrepet 22. juli 2011. De feilvurderingene ble Mæland så kort etter sin tiltreden knapt tillagt ansvaret for, og de kunne i all hovedsak vært løst med forklaringer og beklagelser i ettertid. Problemet til politiet er stadig mer blitt manglende åpenhet og manglende vilje til å beklage feilvurderingene fra 22. juli 2011 gjennom det året som er gått etterpå.

Det kan synes som et paradoks at Mæland falt som offer for dette, all den tid han har fremstått som mer åpen og beklagende enn mange andre ledende polititjenestemenn. Men Mæland trakk i går kveld, på en ryddig måte som fortjener respekt, konsekvensen av en situasjon hvor fokuset på hans handlemåte og hans kontakter i Arbeiderpartiet var i ferd med å gjøre det umulig for ham å fungere videre i stillingen. Nye uklarheter og feil etter fremleggelsen av 22. juli-kommisjonens rapport satte politidirektøren i en svært vanskelig situasjon, som ble nærmest håpløs da både statsministeren og justisministeren erklærte seg selv inhabile til behandling av hans rolle.

Igjen etter Mæland står en tom stol i Politidirektoratet, et ubesvart spørsmål om politietaten for øvrig kan gå videre uten personskifter – og et også ubesvart spørsmål om eventuelle konsekvenser for politiske aktører i regjeringsapparatet. Til tidligere kritiske spørsmål om det siste, kommer nå et nytt om hvordan så erfarne politikere først nå kunne komme på at Mælands nære bånd til sentrale aktører i Arbeiderpartiet skapte habilitetsproblemer.

Politikernes hovedproblem er likevel fortsatt mindre hva de har gjort under og etter 22. juli 2011, enn hva de ikke hadde gjort med terrorberedskapen i årene før det.  

22. juli-saken er på så mange måter unik i norsk historie. Det gjelder da langt på vei også spørsmålet om konsekvenser for politiske aktører med ansvar i saken. Skal man finne en sak fra norsk politisk historie som ligner nok til at det er meningsfylt å sammenligne, må man gå nær 50 år tilbake – til Kings Bay-saken i 1962-63. Det handlet den gang sant nok ikke om et terrorangrep og ikke om noen kriminell handling. Det handlet i stedet om den siste og største av flere dødsulykker blant arbeiderne i Kings Bay-gruvene på Svalbard. Men den gang som nå var det en tragedie med mange omkomne som utløste en opphetet strid dels om involverte embetsmenns ansvar, og dels om regjeringen hadde sviktet sitt ansvar for de omkomnes sikkerhet.

Kings Bay-saken førte til to regjeringsskifter med få ukers mellomrom høsten 1963, og fikk langvarig betydning for norsk politisk historie. De politiske konsekvensene av 22. juli-saken blir ganske sikkert mindre, selv om tragediens omfang var langt større. En årsak til at vi alt kan si det er en politisk svært viktig forskjell: Stoltenberg-regjeringen i 2012 er motsatt av Gerhardsen-regjeringen anno 1963 en flertallsregjering, som selv en samlet opposisjon ikke kan felle med et mistillitsforslag. 

Likevel kan dagens politiske aktører gjøre lurt i å merke seg forløpet i Kings Bay-saken – som også kom i forkant av en valgkamp. Arbeiderpartiet fikk i 1962-63 problemer mer med manglende vilje til å innrømme feil og forsøk på å skjule kritikk i ettertid, enn med selve tragedien. Dermed utviklet saken seg til en mulig katastrofe som sterkt bekymret partiledelsen før valgkampen i 1963. Det endte tvert i mot med ny fremgang og tidenes beste kommunevalg for Arbeiderpartiet. 45.8 % oppslutning fikk de den høsten i 1963. Årsaken til det var åpenbart at mange velgere oppfattet situasjonen slik at de borgerlige hadde gått alt for langt, og brukt en tragisk ulykke til egen politisk fordel for å felle regjeringen. 

22. juli-oppgjøret slik det nå står er åpenbart en krevende sak for Arbeiderpartiet, som fra før er i en presset situasjon ved inngangen til en lang stortingsvalgkamp. Selv om andre partier som tidligere har bestyrt departementene og/eller inngått i stortingsflertall kan tillegges et visst medansvar, lå hovedansvaret på statsministerens kontor og på to departementer som i lang tid før 22. juli 2011 hadde vært ledet av statsråder fra Arbeiderpartiet.

Likevel kan saken paradoksalt ende opp med å snu seg til Arbeiderpartiets fordel – hvis opposisjonen som i 1963 går for langt, og det fremstår som om de forsøker å utnytte tragedien til egen fordel. Muligheten for at det kan skje er åpenbar, når over 70 % av velgerne like etter 22. juli-kommisjonens rapport sier at de ikke ønsker at statsministeren skal avgå på saken.

Erna Solberg og Siv Jensen åpnet midt på dagen i går for mistillitsforslag mot statsministeren, for så å avdramatisere den ideen noe utover kvelden. Med alle forbehold for hva mer som vil fremkomme og hvordan den videre behandlingen i Stortinget vil forløpe, var kveldens linje fra opposisjonslederne trolig mer fornuftig enn dagens. Det er sterkt å håpe at alle partier før og under behandlingen i Stortinget vil være seg bevisst sitt nasjonale ansvar i denne svært alvorlige saken, og avstå fra alt som kan ligne partitaktiske utnyttelser av situasjonen.

Igjen med det største dilemmaet står i mellomtiden statsministeren. Han må klart vise at han og Arbeiderpartiet tar saken på det største alvor – uten å overdramatisere den på en måte som kan gi grunnlag for ny kritikk og uro. Gerhardsen gikk etter Kings Bay-saken høsten 1963 videre som statsminister, men ofret to av statsrådene som hadde blitt mest kritisert i saken. Det fungerte bra med tanke på oppslutningen høsten 1963, men bidro til mer ekstern kritikk og til intern uro for de kommende årene. Høsten 1965 gjorde Arbeiderpartiet sitt dårligste stortingsvalg etter krigen, og mistet regjeringsmakten helt frem til 1971.

Beslutningen om å ofre to statsråder for noe som hadde vært et felles ansvar for statsministeren og resten av regjeringen, er i dag et ganske mørkt kapittel henimot slutten av historien om etterkrigstidens lengst sittende og mest fremgangsrike statsminister. Men presset for at noen etter slike tragiske hendelser bør stilles til ansvar, i betydningen avgå, er blitt enda mye sterkere i vår tid. Tilløp til maktarroganse tåler velgerne langt mindre av i dag enn på Gerhardsens tid.

Jens Stoltenberg er ganske udiskutabelt det nærmeste man kommer en Einar Gerhardsen i norsk politikk så langt på 2000-tallet. Men han er likevel sterkt presset før neste års stortingsvalg. Tretten måneder før det valget har han nå fått et nytt stort og krevende dilemma å ta stilling til nå. Det hjelper litt at justisministeren fra 22. juli 2011 i mellomtiden har avgått av andre årsaker. Men om det hjelper nok til at regjeringen ellers kan gå uforandret videre, må nå statsministeren ta stilling til. Velgerne vil gjøre det etterpå.         

2012 blir etter alt å dømme et relativt udramatisk mellomår i norsk politikk. I internasjonal politikk ser 2012 derimot ut til å bli et usedvanlig viktig og spennende år.

2011 ble et uventet dramatisk og blandet år i internasjonal politikk. Den arabiske våren ble begynnelsen til slutten for en rekke diktaturer, og gir grunn til optimisme for en tilnærming mellom den vestlige verden og den islamske. I verdenshistorien kan 2011 bli stående som et positivt skilleår. I Europas historie kan det bli motsatt: Kollapsen til Hellas’ nasjonaløkonomi utløste en ny krise som skapte uro for framtida til andre viktige land så vel som for euroen og EU-samarbeidet for øvrig.

Etter revolusjonsbølgen Øst-Europa opplevde i 1989 gikk det i den regionen aldri noen vei tilbake til diktatur. Det gjør det nok heller ikke i den arabiske verden etter 2011: Opprøret kom også der innenfra og nedenfra – og fikk støtte fra brede befolkningslag. Men man kan frykte at flere lukkede land blir hengende igjen i diktaturet. Libyas vei videre etter en blodig krig blir en stor utfordring i 2012. Enda mer alvorlig er likevel situasjonen for befolkningen i land hvor diktatorene fortsatt sitter. Verdenssamfunnets mest akutte krise gjelder nå Syria, hvor al-Assad-regimet har brukt juleferien til nye massedrap. Kan man der og i andre arabiske land få en overgang til demokrati, øker håpet om en varig løsning også på verkebyllkonflikten mellom Israel og Palestina.

Krisen i Europa innebærer mindre fare for vold og krig. Men det er likevel snakk om en krise som preger jula for hundrevis av millioner mennesker – og som går på framtidshåpet løs for millioner av arbeidsløse unge. Hellas og flere andre vesteuropeiske land går inn i sitt mest krevende år etter Den kalde krigen. Det samme gjør EU-samarbeidet. Samtidig gjør en ny økonomisk krise det enda vanskeligere å finne en løsning på verdens stadig større miljøkriser. Jakten på en ny klimaavtale etter Kyoto fortsetter i 2012. Det er grunn til å frykte at den både kan bli lang og gi magert utbytte.

Her i Vest-Europa har man, særlig i de store landene, sett en moderat høyrebølge ved de siste årenes valg. Det blir et stort spørsmål hvordan økonomisk motvind påvirker den bølgen. Høsten 2011 styrket hypotesen om at det i krisetider er hardere å bli gjenvalgt: Spania gikk fra rødt til blått og Danmark fra blått til rødgrønt. Etter at valget i Storbritannia ikke ga noe parti flertall våren 2011, spådde mange nyvalg alt i 2012. Stadig mindre tyder på at de får rett: Den ferske statsminister David Cameron vil løpe altfor stor risiko for et valgnederlag. Nyvalg i Tyskland synes også svært lite sannsynlig i 2012. Italia etter Berlusconi vil trolig ta et steg eller to til venstre, men Italia er blitt et så spesielt (og kaotisk) tilfelle at det neppe får stor betydning for andre land selv i Sør-Europa. Blant relativt få viktige valg i Vest-Europa samler oppmerksomheten seg om Frankrike, hvor en presset konservativ president stiller til gjenvalg. Nicolas Sarkozy hadde ikke noe godt år i 2011 – heller. Lyspunktet sett fra presidentpalasset i Paris er at opposisjonen heller ikke hadde det: Sosialistpartiet opplevde ny turbulens og mistet sin antatt sterkeste presidentkandidat på Strauss Kahn-skandalen. «Sarkozy eller ikke» blir et av europeisk politikks store spørsmål i 2012. Han har fortsatt en lang oppoverbakke fram til gjenvalg.

Året 2011 slutter med massedemonstrasjoner i Europas største land: I Russland gikk partiet til president Medvedev og statsminister Putin klart tilbake ved høstens valg – og ble likevel anklaget for omfattende valgfusk! Putin vil neppe kaste kortene frivillig, og opposisjonen har neppe en kandidat som er sterk og samlende nok til å kunne kaste ham ved vårens presidentvalg. Men 2012 blir et spennende år også i russisk politikk, og der gir utviklingen høsten 2011 håp om et mer reelt og åpent demokrati. I så fall øker også sjansen for at 2012 kan bli året diktaturet endelig faller i Hviterussland.

Med all respekt for den arabiske verden, Frankrike og Russland: Den største politiske begivenheten i 2012 blir selvsagt presidentvalget i USA. Fordi presidenten i USA (enten man i Norge liker det eller ikke) fortsatt er verdens mektigste politiker, og sterkt kan påvirker de fire kommende årene for alle andre land. Det nye året bråstarter med primærvalgene som skal utse Obamas republikanske motkandidat. Forhåndsfavoritten, eks-guvernør Mitt Romney, har blitt utfordret på meningsmålingene av eks-speaker Newt Gingrich. Ingen av de to har mye å tape: Det er nå eller aldri for begge. Nominasjonsstriden vil trolig utarte til en duell hvor de mest konservative samler seg om Gingrich og de mer moderate om Romney. Romney er nok fortsatt den mest sannsynlige vinneren av duellen. Og president Obama er nok fortsatt godt fornøyd uansett. Begge de mulige utfordrerne hans har åpenbare svakheter: Romney er mormoner, mangler erfaring fra Washington D.C., og har en økonomisk politikk mange velgere vil ha problemer med å skille fra Obamas. Gingrich er politisk et klarere alternativ med rikelig erfaring, og vil kunne mobilisere Tea Party og andre konservative kjernegrupper. Men Gingrich kan samtidig skremme vekk sentrumsvelgere i milliontall, han tillegges av mange fortsatt et medansvar for USAs politiske kriser på 1990-tallet – og hans privatliv passer langt dårligere overens med tradisjonelle amerikanske familieverdier enn hva Obamas gjør.

Verken Romney eller Gingrich når opp til Obamas nivå, verken som folketalere eller debattanter. Det er et alvorlig handikap i et USA hvor tre av de fire foregående presidentene er blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og hvor en president som stiller til gjenvalg og er en karismatisk valgkamppolitiker aldri har tapt. Det lover ikke godt for republikanerne at nominasjonskampen står mellom en 68-åring og 64-åring, etter at de sterkeste yngre kandidatene alt har evakuert banen. Med et stort unntak for John F. Kennedy og et litt mindre for Jimmy Carter, foretrakk USAs velgere riktig nok eldre menn som presidenter til og med 1980-tallet. Men på 1990-tallet og 2000-tallet har den pendelen svingt hardt tilbake: Ingen over 60 har da vunnet et presidentvalg i USA – og møtet med en yngre demokratisk motkandidat endte med stortap for Bush senior i 1992, for Bob Dole i 1996 og for John McCain i 2008. Republikanerne har fortsatt et håp, i en tid hvor stemningsbølgene tilsynelatende kan skifte enda raskere blant amerikanske velgere enn blant europeiske. Obamas helsereform er fortsatt sterkt omstridt, og han har ikke kunnet oppfylle forventningene han selv skapte om økonomisk framgang. Økonomiens betydning ved amerikanske presidentvalg har tidvis vært overvurdert. Den er for all del fortsatt svært stor. Men både Romney og Gingrich behøver mye hjelp fra arbeidsledighetstallene for å kunne ta fra Obama verdens mest ettertraktede jobb i det nye årets viktigste valg.

Denne artikkelen forsøker vel 14 timer før valglokalene stenger å oppsummere partienes valgkamp, å forutse omtrent hva resultatet deres blir ved valget i kveld - og å skissere noen utfordringer og muligheter for dem frem mot stortingsvalget i 2013.

Valgresultatene i Norge har på 2000-tallet ofte vist seg uventet vanskelige å forutse, også for eksperter med 40 års journalistisk erfaring og/eller doktorgrad i påstått relevante fag. I 2009 bommet NRKs valgdagsmåling med 3 % på SV, og Venstre falt mot nær sagt alle forhåndstips helt under sperregrensen.

Usikkerheten er av flere grunner ekstra stor i år. Sommerens terroraksjon har gjort årets fylkes- og kommunevalg enda mer enn vanlig til et rikspolitisk valg, og gitt en særegen valgkamp som ikke så lett kan sammenlignes med tidligere valgkamper. Til dette kommer at det er flere enn vanlig som sier at de har tenkt å stemme – og dermed enda flere tvilere som først vil bestemme seg i valgkampens aller siste dager.

Man har etter terrorangrepet sett en tendens til at velgerne har søkt inn mot de store og trygge partiene, og vekk fra de mer radikale alternativene på begge sider. Hovedtrenden har klart nok blitt tilbakegang for SV og Frp, og fremgang for Høyre og Arbeiderpartiet. Det er imidlertid usikkert hvordan trenden vil slå ut i de siste viktige dagene, i en situasjon med mange og til dels sprikende meningsmålinger, og hvor også politiske kommentatorer vurderer situasjonen til dels svært ulikt. Dagen før valgdagen utropte illustrerende nok ekspertpanelet i VG KrFs Knut Arild Hareide til vinner av den siste partilederdebatten – mens Dagbladets ekspertpanel mente at han var debattens klart dårligste. 

Noe politisk skifte mot venstre, slik man i stor grad opplevde etter 2. verdenskrig i 1945, har man ikke fått etter 22. juli 2011. Men Arbeiderpartiets fremgang har klart styrket den rød-grønne siden, og gitt ny spenning om flertallet i flere storbyer så vel som i mange småkommuner. På forsommeren kunne man se for seg et for regjeringen svært uheldig scenario hvor de rød-grønne styrte landet, men med borgerlig flertall i så godt som alle de ti største byene. Det synes nå lite sannsynlig, selv om det fortsatt er sannsynlig at de fleste store byene får en eller annen form for borgerlig flertall.

Jeg skal tross all denne usikkerhet i resten av denne artikkelen gjøre et forsøk på å trekke noen konklusjoner om partienes valgkamp i 2011, samt presentere mine forhåndstips for hvor det nå ender med oppslutningen i valget.

Stortingsvalget i 2013 spøker selvsagt i bakhodet både for alle de som deltar i valgkampen og for alle de som skriver om den. Jeg har altså gjort begge deler – og skal her derfor forsøke å skissere litt om de ulike partienes muligheter og utfordringer frem mot 2013.

Tidsperspektivet blir tidvis faretruende kort i vår moderne medietid. Dramatiske konklusjoner om ulike partier trekkes ofte basert på at en usikker meningsmåling i beste fall sammenlignes med et valgresultat for fire år siden – og i verste fall med en like usikker meningsmåling fra i går. Som korrektiv kan det under videre lesning av denne artikkelen (og videre analyser av dette valget) være greit å ha med seg de ulike partienes gjennomsnitt fra de ti valgene i tidsrommet 1991-2009. I den grad man kan snakke om et normalnivå basert på de siste fem stortingsvalgene og de siste fem fylkestingsvalgene, blir det som følger: Arbeiderpartiet 31,2 %, Høyre 18,4 %, FrP 15,0 %, Sp 9,1 % SV 8,8 %, KrF 8,7 % og Venstre 4,4 %.

SV: Det store fallet som bremset opp?

I min forrige bloggartikkel skrev jeg om farene for det eller de partiene som utover i valgkampen fanges inn av det jeg kalte malstrømmen. Flere partier har i tidligere episoder av norske valg på 2000-tallet opplevd å bli fanget i en ond sirkel hvor noen dårlige meningsmålinger først fører til negativt mediefokus, noe som fører til flere dårlige meningsmålinger, enda mer negativt mediefokus, skuffende skolevalg – osv osv. Denne politiske malstrømmen rammet i årets valgkamp nest mest Frp og mest SV. Partiledelsen i SV erkjente klok av skade tidlig faren: Man endret strategien, la ut på landsomfattende busstur og startet en grasrotmobilisering alt ti dager før valget.

Den type negative trender som SV har opplevd i denne valgkampen er for ulike partier ofte blitt styrket på valgdagen. SV er imidlertid partiet som har fått mest oppmerksomhet i årets valgkamp, og det gjenstår å se om det også kan slå positivt ut i en situasjon med rekordmange usikre velgere. Partileder Kristin Halvorsen slet i motvind og med forkjølelse midtveis i første del av valgkampen, men har fått tilbake stemmen og kommet sterkere tilbake i de avsluttende debattene. SV har omsider fått klare fremganger på noen meningsmålinger de aller siste dagene, og ligger noe høyere på summen av fylkesmålinger enn på de nasjonale målingene. Høy valgdeltakelse har vanligvis vært til SVs fordel, men det er usikkert hvordan det regnestykket vis-a-vis Arbeiderpartiet slår ut etter årets spesielle valgkamp.

Meningsmålingene fra de siste to ukene har vist at det sikre grunnfjellet av SV-velgere er mindre enn man har trodd, men samtidig også at det er en stor andel av velgerne som en eller annen gang har stemt SV og som er troende til å gjøre det igjen. 14 timer før valglokalene stenger er SVs oppslutning kort sagt fortsatt noe av det mest spennende og usikre ved dette valget. Det blir helt avgjørende hvor godt partiet har lyktes med sitt skifte av strategi og sin mobilisering de siste dagene. Mest sannsynlig ender det til slutt over sperregrensen og over de dårligste målingene, men likevel under både de 6,5 % SV fikk ved fylkestingsvalget i 2007 og de 6,2 % partiet fikk ved stortingsvalget i 2009. Tips SV: 4,5-5,4 %.

Mulighetene til en fremgang for SV ved stortingsvalget i 2013 finnes uansett resultat nå. At et svært dårlig valg ikke behøver bety noen undergang for et parti, illustreres av at Venstre to år etter at de falt under sperregrensen nå kan se ut til å gjøre sitt beste valg på 40 års tid. SV har fått opp mot 1000 nye medlemmer de siste ukene og har ikke opplevd noen organisatorisk krise i årets valgkamp. Oppslutningen blant unge gikk klart ned ved årets skolevalg, men ungdomsorganisasjonen SU synes likevel å være i klar vekst hva angår medlemmer og skolering. Det ser fortsatt ikke ut som SV i regjering har noe stort problem med venstresidelekkasje til Rødt. Men det ligger fortsatt an til tilbakegang også i tredje valg fra regjeringsposisjon. Og det vil nok i så fall føre til noe uro og noe ny debatt om regjeringsprosjektet i en partiorganisasjon med svært åpen debattkultur.

Den enstemmig valgte partiledelsen fra vårens landsmøte sitter trolig trygt til våren 2013, og det virker lite sannsynlig at SV forlater regjeringen før valget høsten 2013. Men med en ny nedgang nå vil partiledelsen i SV og partiet for øvrig høyere enn noen gang stille seg det ene store spørsmålet: Hvordan kan SV mens man sitter i regjering sammen med Arbeiderpartiet vinne kampen om den gruppen på 10-15 % av norske velgere som ligger i grenselandet mellom de to partiene?

Arbeiderpartiet: Fallet som snudde – men hva nå?

Arbeiderpartiet hadde på våren og forsommeren stor grunn til uro for høstens valg. Etter Stoltenberg og Arbeiderpartiets valgseier høsten 2009 har galluptallene igjen pekt nedover, mye fordi Stoltenberg og partiets toppledelse ellers feilvurderte stemningen blant medlemmer og velgere i flere mye omtalte saker. Tragedien som rammet Arbeiderpartiet og AUF 22. juli ble et stort og varig skille på meningsmålingene dels på grunn av en spontan sympatibølge, og dels på grunn av den gode måten Arbeiderpartiet anført av Stoltenberg håndterte den nasjonale krisen på.

Målinger på over 40 % i ukene etter tragedien har senere normalisert seg noe, men Arbeiderpartiet ligger fortsatt på alle målinger godt over oppslutningen fra før sommerferien. Partiet har mange steder mistet unge tillitsvalgte som var tenkt å spille viktige roller i valgkampen, og opplevd at eldre nøkkelspillere ikke har orket å drive valgkamp. Arbeiderpartiet har imidlertid også fått en stor tilstrømning av nye medlemmer, og har for det meste klart å få frem andre til å overta valgkampaktiviteten. Med langt størst kapasitet til husbesøk o.l. synes Arbeiderpartiet tross tapene dermed godt i stand til å utnytte den store mobiliseringsgevinsten som situasjonen gir.

Det gjenstår å se hvor godt de har lyktes og om det rekker til et resultat over de 30,8 % fra 2007. Tradisjonelt tjener Arbeiderpartiet på høy valgdeltakelse. Det gjør de helt sikkert også i år – men det er usikkert både hvor mye valgdeltakelsen stiger og hvor stor del av gevinsten som tilfaller Arbeiderpartiet. Partiet gjør det også vanligvis noe bedre ved stortingsvalg enn ved lokalvalg. Det gjenstår å se hvordan det slår ut med den nasjonale stemningen man har hatt under årets valgkamp.

Anmeldelsen av Trondheim kommune for 26100 brudd på arbeidsmiljøloven kom svært ubeleilig for Arbeiderpartiet, og kan koste dyrt i innspurten også i andre byer. Arbeiderpartiet har imidlertid en fordel av at mange velgere forhåndsstemte mens partiet lå enda høyere på meningsmålingene, og tiårsmarkeringene for 11. september 2001 ble nok for mange like før valget en sterk påminnelse om 22. juli.

Skolevalget ga en historisk toppnotering for AUF. Historisk toppnotering blir det definitivt ikke for Arbeiderpartiet: Effekten av 22. juli var rimelig nok sterkest hos de yngste og for AUF, og valghistorien går mye lenger tilbake for kommune- og fylkestingsvalg. 45,8 % fikk Arbeiderpartiet ved kommunevalget i 1963 – under Einar Gerhardsen og i en opphetet strid om Kings Bay-saken. Det kommer Arbeiderpartiet under Stoltenberg definitivt ikke nær i 2011. Det er neppe heller mulig å kopiere de 35,4 % fra stortingsvalget i 2009. Men meningsmålingene  tilsier partiets beste lokalvalg siden 35,9 % i 1987, og det er fortsatt flere piler som peker oppover enn nedover. Tips Arbeiderpartiet: 32,0-34,0 %.

Slik det ser ut vil valget altså gi en videre fremgang for Arbeiderpartiet. Valgkampen har også befestet Jens Stoltenbergs suverene posisjon: Han har vært blant de beste i alle de store debattene, og vært klart mer fremtredende enn Jonas Gahr Støre og andre av partiets stjerner. Sjansen øker for at Stoltenberg går i Gerhardsens fotspor og stiller til et fjerde valg som Arbeiderpartiets statsministerkandidat høsten 2013. Det er i tilfelle godt nytt for Arbeiderpartiets sjanser da.

Det gjenstår imidlertid å se hvor godt Stoltenberg og Arbeiderpartiet etter valget vil håndtere en ny situasjon som på mange måter ligner mer på situasjonen fra 1970- og 1980-tallet enn på den fra 1990- og 2000-tallet. Man vil etter valget se en utvikling om ikke mot et topartisystem, så i hvert fall mot et system med Høyre og Arbeiderpartiet som de to klart dominerende partiene. Høyre vil rundt om i fylkesting og kommunestyrer stå sterkere enn partiet har gjort siden Willochs glansdager. Det kan bli krevende å håndtere for Arbeiderpartiet i en situasjon hvor det er stor overgang mellom Arbeiderpartiets høyrefløy og Høyre – samtidig som man skal passe en venstrefløy hvor mange fortsatt står politisk nær SV. Samt altså passe på at koalisjonspartnerne overlever og fortsetter i samarbeidet. Uten dem havner Arbeiderpartiet definitivt i mindretall i 2013.  

Senterpartiet: Fortsetter det skumle stille fallet?

Presset mellom et voksende Høyre og et voksende Arbeiderparti har sentrumspartiene hatt en ny krevende valgkamp. En samlet oppslutning på 20,1 % var en skuffelse i 2007 – men det ser ut til å gå mot enda lavere samlet oppslutning nå. I skyggens av oppslagene om SVs rekordlave tall har pilene pekt foruroligende nedover også for Senterpartiet. 7,1 % i 1987 er Senterpartiets svakeste kommunevalg siden man for å utvide appellen endret navn fra Bondepartiet til Senterpartiet i 1959. Senterpartiet har svingt betydelig på målingene, men trenger etter en fallende tendens siste uke en svært sterk innspurt på siste langhelg for å nå sjutallet i år.

Mens SVs problem har vært negative oppslag, har Senterpartiets problem snarere vært mangel på oppslag. Størst oppmerksomhet har partiet i årets valgkamp fått på statsråd Ola Borten Moes soloutspill mot miljøbevegelsen. Om Borten Moes utspill har tapt flere velgere til nåværende samarbeidspartnere enn det har vunnet fra tidligere samarbeidspartnere skal her være usagt. Men intern uro rundt saken blant annet i Senterungdommen, samt nye spekulasjoner om ulik politikk og strategi hos leder Navarsete og nestleder Borten Moe, var definitivt ikke hva Senterpartiet trengte her og nå.

Liv Signe Navarsete har vært grei nok og solid nok i de store debattene, men likevel kommet litt bort mellom de mer eksponerte partilederne. Det kan være urovekkende nytt for Senterpartiet i den situasjonen partiet nå befinner seg. Partiet står nok fortsatt for sterkt i for mange kommuner til å falle helt ned mot sperregrensen ved et lokalvalg. Men med forbehold for en sterk mobilisering de siste dagene går det mot en nedgang sammenlignet med 7,8 % ved fylkestingsvalget i 2007 – og kanskje også sammenlignet med 6,2 % ved stortingsvalget i 2009. I så fall fortsetter partiets stille og skumle fall. Tips Senterpartiet: 5,0-5,9 %.

Senterpartiet har den mest avklarte posisjonen i regjeringsspørsmålet av de tre sentrumspartiene, og har gjennom hele sin historie visst å verdsette maktposisjoner. De blir nok uansett resultat nå sittende i regjeringen frem til stortingsvalget i 2013. Men for et parti som vanligvis ligger ett prosent lavere i Stortingsvalg enn i lokalvalg, vil et resultat på 5-6 % nå øke uroen og usikkerheten for fremtiden. Liv Signe Navarsete var en ukjent politiker mange trodde ville få slite som statsråd da hun ble det i 2005. Hun overrasket positivt som samferdselsminister, ble en redningskvinne for partiet under turbulensen i 2008-09, og sitter nok trygg som leder til over valget i 2013 uansett. Men partiet hennes sliter altså fortsatt med å vinne oppslutning utenfor landbruksnæringen og gamle bastioner hvor folketallet stadig synker – og Ola Borten Moes utspill avspeiler at regjeringsprosjektet fortsatt ikke er ukontroversielt i partiet. Utfordringene frem mot 2013 er åpenbare også for Senterpartiet. 

KrF: Reddet eller bare forlenget?

KrF har åtte svært krevende år og fire valg med nedgang bak seg, da fløyene i partiet på vårens landsmøte samlet seg om den 38 år gamle Knut Arild Hareide som ny partileder. Det gjorde de etter alt å dømme rett i: KrF har fremstått som langt mer samlet under Hareide, og han har vært et friskt ungt pust i partilederdebattene. Selv om mediekommentatorene altså skifter noe i sin vurdering av Hareides prestasjoner i enkeltdebatter, er det liten uenighet om at han så langt alt i alt har levd opp til forventningene som KrFs frelser.

Problemet er “bare” at KrF likevel sliter på meningsmålingene. 6,9 % i 2003 og 6,7 % 2007 var partiets to svakeste resultater ved lokalvalg etter krigen – men er likevel bedre enn gjennomsnittet av meningsmålingene i valgkampen nå. Heller ikke Hareide har så langt kunnet løse KrFs demografiske eller politiske utfordringer. Partiet har fortsatt et tillitsvekkende medlemstall, men sliter dels med en høy andel gamle og passive medlemmer, og dels med en lav andel nye saker som engasjerer velgerne. Til dette kommer at partiet i år ikke har klart å stille liste i en del viktige kommuner hvor de har stilt tidligere. Det blir mentalt et viktig spørsmål om Hareide i sitt første valg kan få til en fremgang på noen promille sammenlignet med de 5,5 % KrF fikk under Dagfinn Høybråten ved stortingsvalget i 2009. Hvis ikke fortsetter det stille skumle fallet også for dem – og det blir et stort spørsmål om Hareide har frelst partiet eller bare utsatt dets undergang. Tips KrF: 5,0-5,9 %.

Hva angår veien videre frem mot 2013 har KrF tatt et langt steg fremover med årets avklaring av det i fjor svært betente lederspørsmålet. Hareide er Norges yngste partileder på 2000-tallet, men leder paradoksalt nok partiet med en høyest andel gamle medlemmer og velgere. Det finnes flere andre spennende unge talenter på vei opp, og også KrF har fått en etterlengtet tilstrømning av nye medlemmer de siste ukene. Det gjenstår å se om partiet i løpet av de kommende to årene kan få flere av sine talenter bedre frem og/eller klare å revitalisere seg på lokallags- og fylkesnivå.

De to andre store spørsmålene for KrF blir om man kan finne flere engasjerende nye saker, og om man kan finne en samlende løsning på spørsmålet om regjeringsalternativene i 2013. Hareide har erkjent det siste problemet og forespeilet en avklaring av KrFs stilling der i god tid før stortingsvalget. Meningene om hvem KrF bør samarbeide med er imidlertid så sterkt delte internt at det gjenstår å se hva han der kan samle partiet om.

KrF har fortsatt noen åpenbare fordeler av en felles tro som binder medlemmene sammen med sterke bånd. Men en av de medfølgende problemene er at partiet fortsatt favner sterkt delte meninger i mange andre spørsmål - blant annet om den økonomiske politikken. Hareide har muligvis en prestasjon bak seg, men definitivt fortsatt store utfordringer foran seg.

Venstre: Fremgangen – og utfordringen?

Sentrums vinner i år kan se ut til å bli tradisjonsrike Venstre, som har kommet imponerende sterkt tilbake etter katastrofevalget i 2009. Ressurssituasjonen tatt i betraktning kan det lett argumenteres for at Venstre så langt har gjort den beste valgkampen. Partiet har fremstått som mer samlet og bedre motivert enn det gjorde under Sponheim, og Trine Skei Grande har uten å gnistre klart seg solid og bra i sine første store partilederdebatter. Meningsmålingene har svingt litt opp og ned for Venstre, men de aller siste målingene har pekt oppover igjen – og noen helt opp til sjutallet.

5,9 % ved kommunevalget i 2007 var Venstres beste resultat i et lokalvalg siden 1971. En hver videre fremgang derfra kan Venstre nå med god samvittighet feire som en seier. Men usikkerheten ligger der fortsatt. De siste par dagene av valgkampen i 2009 lakk Venstre som en sprukken sil særlig til Høyre – og det var langt fra første gang. Valgkampinnspurt er alltid thriller for et parti med så mange mulige velgere og så få bunnlojale velgere. Trine Skei Grande vet det og vil nok puste lettet ut for en hver oppslutning på sekstallet. Jeg tror hun får anledning til det, men sikker er man aldri når det gjelder Venstre og valgdager. Tips Venstre: 5,6-6,5 %.

Bemerk at en oppslutning opp på sekstallet i år kan gi Venstre æren av å være Norges fjerde største parti. Det blir i tilfelle mer på grunn av andres problemer enn egen styrke, men vil uansett være en triumf for et parti som har vært nummer sju nesten hele 1990- og 2000-tallet. 

Hva angår veien videre mot 2013 er det med et oppløftende resultat nå betydelig grunn til optimisme for Venstre. Økt representasjon vil øke optimismen i en organisasjon som alt synes å være på offensiven, og som har mange unge talenter. Venstres liberale verdier er på mange måter mer i pakt med tidsånden enn hva KrF og Sp er.

Men den store utfordringen står uløst – og illustreres av de kritiske spørsmålene rundt Venstres holdning til samarbeid med FrP i Oslo. Venstre falt under sperregrensen i 2009 fordi de hadde en for uklar rolle i kampen om regjeringsmakten, og ikke klart kunne forholde seg til et valg mellom et rødgrønt alternativ som inkluderte SV og et blått som inkluderte FrP. Det spørsmålet kommer trolig igjen med full kraft i 2013 – og det blir fortsatt smertefullt å svare på fordi meningene internt i Venstre er omtrent like sterkt delte som i KrF.

Høyre: Den store oppturen – men hvor og med hvem lander man?

Høyre har sammenlignet med både 18,8 % i 2007 og 17,2 % i 2009 vært den store vinneren på meningsmålingene, og har ridd på en medgangsbølge hele valgkampen. Det var et revansjesugent og tilsynelatende godt samlet parti som kom både sterkt, bredt og offensivt ut fra den forsinkede starten på årets valgkamp. Det gjenstår å se om Høyre kan klatre helt opp mot sine gamle rekordhøyder fra den første store høyrebølgens fylkestingsvalg: 23,7 % i 1987, 26,4 % i 1983 og 29,9 % i 1979. Det aller meste tyder imidlertid på at Høyre gjør sitt klart beste resultat siden 1980-tallet og blir partiet med størst fremgang. Det fullfører i så fall en bemerkelsesverdig 2,5 år lang politisk opptur. Våren og forsommeren 2009 spådde mange at Høyre gikk mot et historisk nederlag som ville bli slutten på Erna Solbergs rikspolitiske karriere.

Solberg har også denne gangen vært jevnt god mer enn gnistrende både som taler og debattant, men har gjennom mange år som en dyktig arbeidspolitiker opparbeidet seg en posisjon som den klart mest tillitsvekkende politikeren på borgerlig side. Høyre har etter det gode valget i 2009 klart å fortsette fremgangen ved å ta eierskap til en rekke viktige politiske saker og stå frem som et klart alternativ til Arbeiderpartiet og regjeringen der.

Det gjenstår å se hvor langt opp denne nye høyrebølgen rekker – og om fremgangen fortsetter helt til valglokalene stenger. Det synes imidlertid ikke usannsynlig. Partier i medgang får ofte noen medgangsvelgere ekstra på veien i valglokalet, og Høyres muligheter her forsterkes av at Fremskrittspartiet fortsatt sliter. Å få prisen for beste valgkamp to dager før valgdagen kan ytterligere styrke den positive trenden. Tips Høyre: 26,0-28,0 %.

Uansett hva prosenttallet nå stopper på vil Høyres utsikter isolert sett være svært gode frem mot stortingsvalget i 2013. Et godt resultat nå vil ytterligere øke ressursene samt optimismen i partiorganisasjonen rundt om i landet, og frem mot valget i 2013 vil Høyre fortsatt bli sammenlignet med 17,2 % fra 2009. Det gir gode utsikter til økt oppslutning og en større stortingsgruppe i 2009. I tillegg til etablerte stjerner som Erna Solberg og Jan Tore Sanner har partiet også yngre talenter som Bent Høie, Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup på vei opp i stortingsgruppen.

Høyres utfordringer er mer knyttet til det borgerlige alternativet i videre forstand enn til partiets egen situasjon. Lederrollen på borgerlig side vil nå være gitt for de to neste årene. Men det gjør det ikke nødvendigvis lettere å få til et samarbeid med et Frp man fortsatt vil være helt avhengig av. Og KrFs og Venstres gamle frykt for å bli overkjørt av Høyre i et regjeringssamarbeid vokser nok fortsatt i takt med størrelsen på Høyre. Hvor godt Erna Solberg lykkes med å håndtere utfordringene i forholdet til de andre borgerlige partiene, kan vise seg helt avgjørende for hennes sjanser til å bli statsminister i 2013.

Frp: Hvor bratt er motbakken – og hvor lang blir den?

Den gamle stabiliteten i norsk politikk har det vært lite igjen av på 1990-tallet og 2000-tallet. Alle partiene har opplevd store oppturer og nedturer i perioden. Unntaket har vært Frp, som tross noe intern turbulens ved valgene fra 1995 til 2009 har gått fremover i solskinn mot nye høyder. De ser til gjengjeld ut til å gå på en kraftig kalddusj nå i 2011.

SVs tilbakegang har fått et sterkere fokus på seg siden Frp på alle målinger fortsatt har vært over 10 %. Sammenligner man med tallene fra 2009, da Frp med 22,9 % gjorde sitt sterkeste resultat noen sinne, har det imidlertid hele tiden vært partiet med størst tilbakegang på meningsmålingene. Det går mot en soleklar nedgang sammenlignet med 2009, og etter alt å dømme også en markant nedgang sammenlignet med 18,5 % fra fylkestingsvalget i 2007. 

Frp har ofte hatt de fleste marginene med seg i tidligere valgkamper; denne gangen har partiet definitivt fått nesten alle mot seg. Utgangspunktet var krevende med fallende målinger alt på forsommeren. 22. juli-angrepet ble en større politisk utfordring for Frp en for noen av de andre partiene. Gjerningsmannens tidligere tilknytning til partiet måtte bli en belastning, tross en god krisehåndtering fra Siv Jensen og partiledelsen for øvrig. Frp måtte etter angrepet legge om valgkampen fra det fokuset på innvandringspolitikken og den harde konfrontasjonslinje mot Arbeiderpartiet man åpenbart hadde planlagt – og det måtte i sin tur vekke reaksjoner internt i partiet.

Tidligere partiformann Carl I. Hagens mye omtalte comeback som ordførerkandidat i Oslo ble etter 22. juli en fiasko som endte med at hans kandidatur måtte oppgis få dager før valget. På sett og vis gjorde det internt situasjonen litt lettere for Siv Jensen, som på kort sikt neppe har realistiske utfordrere i partiet uansett resultat nå. Under sterkt press har Siv Jensen i valgkampinnspurten levert debattopptredener som har vært greie noe for gamle kjernevelgere, men ikke kunnet vinne tilbake velgerne som har satt seg på gjerdet eller gått til Høyre og andre partier. Tips Frp: 11,5-13,0 %.

Sensommeren og høsten 2011 ble en motbakke for Frp. Det gjenstår å se hvor lang den viser seg å være. Et dårlig resultat nå kan gi en angrepsposisjon frem mot 2013, selv om Frp på målingene da vil bli sammenlignet med rekordtall fra 2009 oftere enn med lavere tall fra 2011. Frp-ledelsen får en stor dobbel utfordring med å gjenfinne grepet om sakene og gjenvinne velgere særlig fra Høyre, samtidig som man må finne et realistisk flertallsalternativ sammen med Høyre.

På den positive siden sett fra Frp-ledelsen har partiet tross motgangen slett ikke raknet organisatorisk og blitt preget av åpne interne motsetninger, slik man så tendenser til i første del av valgkampen. Frp er så godt etablert både organisatorisk og politisk at partiet vil forbli en sentral aktør i norsk politikk videre utover 2000-tallet. Og de mindre partiene sliter så hardt med å komme seg over 8 % at posisjonen som tredje største parti også er rimelig trygg. Men Frp har hatt en tung valgkamp og må gå videre fra den i motbakke og med en del intern misnøye. Det blir svært spennende å se hvordan Siv Jensen og resten av partiledelsen vil mestre denne nye situasjonen.

Rødt i stagnasjon og grønt i vekst?     

Andre partier enn de sju på Stortinget er det mye å si om hvis man beveger seg ned på kommunenivå, men fortsatt relativt lite nytt å si om i et nasjonalt perspektiv. Meningsmålingene for de mindre partiene er usikre og til dels noe sprikende. Med dette store forbehold ser det tross SVs problemer ikke ut som Rødt vil få noen vesentlig fremgang fra de 2,1 % partiet fikk ved fylkestingsvalget i 2007. Partileder Turid Thomassen har ikke fått så mange sjanser i TV-ruten som de andre partilederne, og har så langt ikke klart å markere partiet godt nok når hun har fått sjansen. Skolevalget ble en nesten like stor skuffelse for Rødt som for SV. Det må til en sterk mobilisering de siste dagene hvis Rødt skal få noen som helst fremgang ut av dette.

Mer spennende er da oppslutningen om Miljøpartiet De grønne, som har markert seg tydeligere enn før i flere av de største byene og hatt en viss oppslutning på de nasjonale meningsmålingene. Selv om Miljøpartiet De grønne er i klar fremgang organisatorisk, har de fortsatt en lang vei frem til å være et realistisk nasjonalt alternativ ved stortingsvalget i 2013. Partiet kan imidlertid håpe på en viktig vippeposisjon blant annet i Oslo. En klar fremgang og økt representasjon for de grønne vil uansett innebære en interessant utfordring til de etablerte partiene – fremfor alt da til SV på venstresiden og til Venstre på borgerlig side.

Helt avslutningsvis nevnt blir det også spennende å se hvor det ender med valgdeltakelsen. Det er gode grunner både til å håpe og til å forvente at den øker klart fra 61.2 % i 2007. Det er likevel trolig for langt opp til en valgdeltakelse over 80 %, som enkelte målinger etter 22. juli åpnet for. Hovedtipset får her bli en valgdeltakelse rundt 72-75 %.

Spørsmålstegnene er kort sagt uvanlig mange og store før årets valg. En del av svarene får vi alle i kveld. En del andre må både partiene og kommentatorene altså ta med seg videre frem mot det store slaget i 2013...

Alle de fire minste partiene på Stortinget ligger tolv dager før valget utsatt til. Medienes meningsmålingsmani kan få avgjørende betydning for hvordan det går med dem - i en tid hvor offensivkult og malstrømmfrykt kan være relevante valgkampbegreper

Mye har de siste årene vært skrevet og sagt om mindre partiers problemer i norske koalisjonsregjeringer. Sp og SV har nær sagt helt siden 2005 fått slite med gjenkommende spørsmål om man av hensyn til egen oppslutning ikke snart bør gå ut av regjeringen. Også drevne politiske kommentatorer har overraskende ofte nevnt dette som en mulig løsning når meningsmålingene viser nedgang i partienes oppslutning. Paradoksalt nok overser man da samtidig i stor grad meningsmålinger om partienes velgere og mulige velgere. Før stortingsvalget i 2009 viste slike meningsmålinger at et overveldende flertall av de som sympatiserte med Sp og SV ønsket at de skulle fortsette i regjering etter valget – også hvis partiene gikk tilbake og mistet flertallet. Oppslutningen om regjeringsdeltakelsen er fortsatt stor blant velgerne til begge to.

Det er selvsagt ikke gitt av dette at de mindre partiene ikke i en gitt situasjon og på en god sak kan tjene på å gå ut av regjeringen. Men å gå uten en slik situasjon og en slik sak etter å ha gått til valg på en rød-grønn regjering, er åpenbart også en løsning som vil medføre overhengende risiko for å miste mange skuffede velgere. Det gjelder enda mer fordi velgernes økende forkjærlighet for partier som inngår i klare regjeringsalternativer, på 2000-tallet har vært en klar tendens både i Norge og mange andre vesteuropeiske land.

Før stortingsvalget i 2009 spurte en regjeringsprosjektkritisk venstreradikal meg om jeg kunne gi ham ett historisk eksempel på at et lite parti hadde tjent på å sitte i regjering i Norge. Jeg svarte at man i så fall måtte gå helt tilbake til – forrige stortingsvalg. I 2005 presterte det den gang minste regjeringspartiet, Venstre, sitt beste valg siden 1960-tallet. De to største partiene i regjeringen, Høyre og KrF, opplevde derimot stor tilbakegang. Ved stortingsvalget i 2009 ble det sant nok klar tilbakegang for SV og stagnasjon for Sp fra deres posisjon i regjeringen. Men utenfor regjeringen falt Venstre samtidig under sperregrensen, mens KrF gjorde sitt svakeste resultat i etterkrigstiden. 

På 2000-tallet er det motsatt av hva man kan få inntrykk av altså ikke noen iøynefallende trend at de mindre partiene i Norge har slitt med oppslutningen når de sitter i koalisjonsregjeringer. Snarere er trenden da at de mindre partiene i Norge har slitt med oppslutningen mer generelt. KrF, Sp, SV og Venstre fikk til sammen 34 % av stemmene ved stortingsvalget i 2001, 28 % i 2005 og 22 % i 2009. Det kan gå mot en videre nedgang i de mindre partienes stemmeandel ved kommunevalget i 2011. Man har hos media og velgere sett et økt fokus på regjeringsspørsmålet, et økt fokus på statsministerspørsmålet – og følgelig et ytterligere økt fokus på de største partiene. De mindre partiene har slitt med å komme seg ut av skyggen og få frem sine politiske løsninger. Et typisk utslag av det er at alle de fire partiene har utarbeidet omfattende og helhetlige programmer som dekker så godt som alle hovedområder av politikken, men likevel av mange velgere oppfattes som om de har en politikk bare på sine respektive hjertesaker.

For hundre år siden var offensivkulten et viktig begrep i militære kretser. Det henspilte på en der utbredt oppfatning om at hvis en krig først var uunngåelig, ville den parten som mobiliserte raskest og først kom seg på offensiven få en avgjørende fordel. Offensivkulten fikk stor betydning sommeren 1914, da en voldsom mobilisering i flere land førte til at storkrigen i løpet av få uker etter skuddet i Sarajevo nærmest ble teknisk uunngåelig. Militærteknologien har endret seg svært mye siden 1. verdenskrig, og militærstrategien med den. Offensivkulten er i dag ikke lenger noen utbredt strategi for internasjonale storkriger. Men den gjelder i oppsiktsvekkende stor grad fortsatt i norske valgkamper. Med stadig flere velgere på stadig raskere vandring i en tid med flere meningsmålinger og skarpere mediefokus, har det utover 1990- og 2000-tallet vært regelen snarere enn unntaket at trendene fra den tidligere valgkampen forsterkes på valgdagen. Pilen peker til slutt ofte lenger oppover enn ventet for de som er i fremgang – og lenger nedover enn ventet for de som er i tilbakegang.

Det blir i denne situasjonen viktigere enn noen gang for alle partiene, men særlig for de mindre, at de får mobilisert raskt og kommer offensivt ut i valgkampen. Under lurer den store malstrømmfrykten: Frykten for å bli trukket ned i dypet hvis man blir den som kommer galt ut og mister fotfestet. Sperregrensen på 4.0 % er selvsagt blitt det store spøkelset ved stortingsvalg, og spiller en oppsiktsvekkende stor rolle som skremmebilde også ved kommune- og fylkestingsvalg. En oppslutning som kryper ned mot 4.0 % har tilsynelatende alltid stor nyhetsinteresse – uansett hva slags måling det kommer fra og hvilket parti det rammer.

Norske aviser gjennomgikk et stort hamskifte og en iøynefallende avpolitisering de siste tiårene av 1900-tallet. Selv om unntak selvsagt forekommer har Norge sammenlignet med de fleste andre land i dag en politisk ganske balansert og saklig presse. Men pressen er selvsagt også her på stadig leting etter spennende nyhetssaker, i en utålmodig tid hvor økende konkurranse også mellom nettavisene øker tidspresset ytterligere. Og også i politikken gjelder da ofte at det er spennende nytt med de som gjør det bra, men enda mer spennende nytt med de som gjør det dårlig.

Vi har i Norge altså relativt mange mindre partier i Stortinget. Vi har samtidig enda mange flere meningsmålinger under valgkampene. Den statistiske feilmarginen på en meningsmåling med 1000 eller 1500 spurte velgere blir i en slik situasjon betydelig, og tallene for de mindre partiene kan skifte tilsvarende raskt. En riktig dårlig måling på en mandag, eller eventuelt to halvdårlige samme uke, kan likevel være nok til at et parti kommer ut i malstrømmen.

Utviklingstrekkene hvis det oppstår en slik politisk malstrømmsituasjon er vel kjent. NRK og/eller TV2 iler til med å proklamere at et av de mindre partiene nå ligger utsatt til for sperregrensen, og har mistet 20-30 % av sine velgere siden forrige ukes måling og/eller valget for to år siden. Kommentatorer og lederartikler følger opp med analyser av hva dette partiet har mislyktes med og hvorfor det nå går så dårlig. I denne situasjonen dukker det gjerne opp lokale tillitsvalgte og/eller tidligere stortingsrepresentanter som benytter anledningen til å betro media sin oppfatning om at partiet går i feil retning politisk – og/eller at den sittende partilederen kanskje ikke er den rette. Partilederen er enstemmig valgt av landsmøtet og har full støtte i landsstyret (det har norske partiledere jo nesten alltid!), men må likevel svare på spørsmål om sin egen stilling i stedet for om partiets politikk.  

For all del: Beskrivelsen kan passe godt på hva SV etter to meningsmålinger ned på firetallet opplevde i forrige uke. Og jeg driver på fritiden selv valgkamp for SV. Men det er også en situasjon mange som er aktive i KrF, Sp eller Venstre, eller som bare følger med på norske valgkamper, vil kunne kjenne igjen. Venstre er formodentlig partiet som er blitt hardest rammet av denne politiske malstrømmsituasjonen i tidligere episoder. Under valgkampinnspurten i 2009 begynte media å slå opp at Venstre gjorde det dårlig på meningsmålinger på et tidspunkt hvor Venstre egentlig ikke hadde så dårlige meningsmålinger, men bare veldig varierte meningsmålinger. Det samme rammet samtidig SV og i noen grad også KrF. Da mange nok media lenge nok hadde gitt inntrykk av at partiene gjorde det dårlig, fikk de rett – og nye fallende meningsmålinger ble selvforsterkende i en for de rammede partiene svært ond sirkel. SV klarte å snu trenden nok til å holde hodet over vannet (og regjeringen inne i kontorene), etter en aktiv krisemobilisering i de aller siste dagene. Venstre innså ikke faren før malstrømmen var blitt for sterk, og klarte ikke å snu den i tide. På valgnatten sank både partiet og partileder Sponheim – og det mye på samme måte som de hadde gjort i 2001 (og som Venstre med Arne Fjørtoft som partileder hadde gjort i 1989).

3.9 % i 2009 ble det definitivt slutten for partileder Sponheim. Det gjenstår å se om Venstre kan komme sterkere tilbake med en ny partileder i 2011 og 2013. Men Venstre må, i likhet med KrF, Sp og SV, altså mobilisere tidlig og ha god beredskap for malstrømmfaren. Den umiddelbare faren for SV drev over med fremgang på siste store meningsmåling før helgen så vel som første store meningsmåling etter helgen. Men partiet er fortsatt på minussiden sammenlignet med valgresultatene fra 2007 og 2009, og tåler følgelig ikke mer enn synlig tilbakegang på et par meningsmålinger til før malstrømmen igjen blir en trussel. Det samme gjelder de tre sentrumspartiene, som også sirkler mye rundt 4.5-6.5 % på målingene. Det gjenstår å se om noen av dem blir tatt av malstrømmen i valgkampens siste uke i år – og hvor langt ned det eller de aktuelle partiene i så fall synker.

Den politiske malstrømmsituasjonen som her er beskrevet kan for all del også ramme større partier. FrP ligger på de fleste målingene nå 5-10 % under valgresultatet fra 2009, og kan med Høyre på offensiven også lett bli trukket lenger ned hvis de trår feil og/eller rammes av noe uforutsett i valgkampinnspurten. Og selv Arbeiderpartiet måtte i slutten av forrige uke svare på kritiske spørsmål om partiets nye problemer, da et par nye meningsmålinger bekreftet tilbakegang sammenlignet med de kunstig høye tallene like etter Utøya-tragedien. Men de mindre partiene er selvsagt langt mer utsatte: De har mindre ressurser å sette inn, og risikerer mye raskere å falle ut av kommunestyrer og fylkesting ved en tilbakegang. Norske velgere tenker realpolitisk og på hvilken side som kan få flertall – det være seg i kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Mange velgere ser seg raskt om etter alternative løsninger hvis partiet de først hadde tenkt å stemme på kanskje ikke kommer inn uansett. Partilederne for de mindre partiene i Norge kan nok ikke si som USAs president Franklin Roosevelt sa i en svært kritisk historisk situasjon - "Vi har ingenting annet å frykte enn frykten selv". Men at velgerne skal begynne å frykte for partiets skjebne og derfor forlate det, er ut fra tidligere erfaringer altså et av scenarioene den som leder et av de mindre partiene på Stortinget nå må frykte mest.  

Trøsten og håpet til KrF, Sp, SV og Venstre får være at også de har opplevd en mobilisering etter sommerens terrorangrep, og at det trengs færre nye velgere for å få en oppsiktsvekkende fremgang når man sammenlignes med lave tall fra tidligere valg og meningsmålinger. Samt at også små partier kan bli løftet uventet høyt opp i luften hvis de kommer seg på offensiven i tide, og får meningsmålinger og mediefokus med seg i stedet for mot seg utover i valgkampen. Slik det skjedde med Sp i 1993, med KrF i 1997, med SV i 2001 og med Venstre i 2005. Men i 2009 ble det altså ikke oppsiktsvekkende fremgang for noen av dem: Tvert i mot gikk alle fire da tilbake samtidig.

De mindre partiene må etter dette i 2011 tenke mer over malstrømmeffekten et par meningsmålinger kan få i vår ofte kortsynte og nyhetshungrige tid. Og de store mediene bør kanskje tenke mer over sin tidvis overdrevne meningsmålingsmani. Det trekkes så langt i årets valgkamp for mange og for sterke konklusjoner basert på enkeltmålinger alle egentlig vet at er svært usikre. Og det gjelder for øvrig enda mer hvis man beveger seg ned på fylkes- og kommunenivå.  

Etter den nasjonale minneseremonien for 22/7-ofrene, er valgkampen definitivt i gang. Igjen står det store spørsmålet om hvordan den nasjonale tragedien vil påvirke høstens valg og veien videre i norsk politikk.

Håndteringen av nasjonale katastrofer er en kritisk test av politikere. I skarp kontrast til regjeringen Stoltenbergs raske og gode håndtering av sommerens tragedie i Norge, kom regjeringen Persson i Sverige både sent og galt ut med tsunamikatastrofen romjulen 2004. Tragedien ble et politisk spøkelse som gjennom granskninger og nye skandaleoppslag forfulgte regjeringen helt fram til valgnederlaget nær to år senere. Enda større blir de mulige politiske konsekvensene ved et terrorangrep. Det klareste eksemplet kom etter Al-Qaidas aksjon i Spania våren 2004. Parlamentsvalget skulle ifølge alle meningsmålinger bli en triumf for den konservative regjeringen, men tverrvendte etter terrorangrepet til en klar seier for opposisjonen. Velgerne i Spania stemte ned en regjering som feilvurderte situasjonen da den la skylden på sine politiske motstandere i ETA – og man stemte samtidig ned en militær deltakelse i Irak som var en årsak til terrorangrepet. Situasjonen i Spania var ekstrem med valg få dager etter et terrorangrep. Men de store og langsiktige politiske konsekvensene er likevel verdt å merke seg. Spania tok en krapp venstresving som varte tiåret ut.

Her i Norge fikk Ap over 40 prosent på noen av de første meningsmålingene etter tragedien. Det skyldtes sympatistemmer etter AUFs tap, men også en anerkjennelse av måten statsminister Stoltenberg og andre Ap-politikere håndterte krisen på. Meningsmålingene viser nå tegn til normalisering. Det er mest sannsynlig at Ap ender under de første tallene etter tragedien, men likevel langt over de ganske dystre tallene før tragedien. Ap og AUF har mistet viktige ressurspersoner, og sliter naturligvis med sviktende valgkampmotivasjon hos mange berørte. Partiet har støttet av LO likevel Norges sterkeste valgkampmaskin, og bør ha gode forutsetninger for å utnytte krisens mobiliseringspotensial.

At krisen umiddelbart snudde Aps negative trend var ventet. Mange trodde den også skulle akselerere Frps fall. Gjerningsmannens tidligere medlemskap der måtte tross partiledelsens gode håndtering bli en belastning, og Frps skepsis til det flerkulturelle Norge kom igjen i kritisk lys. I den grad krisen fører til økt terrorfrykt i befolkningen, kan det imidlertid også slå ut til Frps fordel, og meningsmålingene så langt tyder ikke på noen katastrofe for partiet. Frp hadde åpenbart planlagt en valgkamp med fokus på sterk innvandringskritikk og aggressiv retorikk mot Ap. Begge deler må nå modereres, og det blir et stort spørsmål hvor godt et parti med mange løse kanoner på dekk kan samles om det. Frp er organisatorisk og politisk for etablert til å kollapse, men årets valg blir en kritisk motbakketest for partiet generelt og partileder Siv Jensen spesielt. Også Høyre må moderere sin retorikk og legge om sin valgkamp noe, men politisk er utfordringen langt mindre for dem. Hovedproblemet til Høyre er at partiet står i overhengende fare for å miste tilbake en stor gruppe velgere som stemte Ap i 2009, men som nå planla å stemme Høyre. Mest sannsynlig gjør Høyre fortsatt et svært godt kommunevalg, men uten rekordtallene man så på våren og forsommeren.

SV burde politisk ha en god posisjon som etablert forsvarer av det flerkulturelle Norge og aktiv motstander av høyreekstremisme, og holdt tross Aps store framgang stillingen godt på de første meningsmålingene. SV vil mange steder lokalt få en mer aktiv rolle i de rødgrønnes valgkamp, og kan ha fått nye muligheter. Det forutsetter imidlertid at partiet kan lykkes med egen mobilisering – ellers blir faren for å tape til Ap i valgkampens siste dager enda større i år. Både det å få oppmerksomhet i nasjonale medier og balansen med å markere egen posisjon overfor Ap kan bli utfordrende. 

I sentrum er situasjonen trolig minst farlig for Sp, som sitter i regjeringen og tradisjonelt gjør det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg. Sp er fortsatt et selvstendig alternativ med en sterk posisjon i mange kommuner og noen fylker. Utfordringene er for Sp som for KrF og Venstre dels at man risikerer å tape velgere til Ap, og dels at man under valgkampen kan få slite enda mer for å få oppmerksomhet. Valgkampen i skyggenes dal blir en enda mer kritisk test for nye partiledere i KrF og Venstre. De tre sentrumspartiene ligger i likhet med SV utsatt til rundt 4,5-6 prosent. Da kan det rase raskt og langt for det eller de partiene som ikke mestrer valgkampens nye forutsetninger. 

Arne Strand har framhevet relevante paralleller til 1963, da Ap tjente på at kommunevalget etter Kings Bay-saken fikk fokus på spørsmålet om regjeringen og statsministeren. Det var imidlertid samtidig en helt annen type situasjon, preget av en intensivert partipolitisk strid. En annen parallell kan trekkes til 1957, da valgkampen ble trappet sterkt ned og avviklet i nasjonal sørgetone etter Kong Haakons død. Det favoriserte også regjeringspartiet: Mange velgere følte at man ikke kunne bytte ut kongen og Gerhardsen samtidig, og Ap gjorde med 48,3 prosent sitt beste valg noensinne. Når Norge i ukene etter tragedien har sett de største massemobiliseringene og kjent den sterkeste følelsen av samhørighet siden 1945, er den mest spennende sammenligningen likevel til valget den høsten. I 1945 opplevde Norge et stort skifte og en parallellforskyvning mot venstre. Ap fikk rent flertall i Stortinget samtidig som partiet til venstre for dem gjorde et rekordvalg – og alle partiene la til grunn at fellesskapet etter krisen måtte bli sterkere enn det hadde vært før den. Tiden og situasjonen var selvsagt annerledes i 1945. Men terrorangrepet 22. juli er den mest dramatiske hendelsen i Norge siden 2. verdenskrig. Det blir spennende å se om det kan få noe av den samme effekten på den påfølgende valgkampen – og hvordan de borgerlige i så fall vil forholde seg til det.

Samtidig er det aller største spørsmålet nå om tragedien kan bli et positivt skifte for oppslutningen om det norske demokratiet. Mange nyinnmeldinger i alle partier og ungdomspartier er godt nytt i så måte. Den beste reaksjonen det norske folk kan ha mot terroren, er å møte opp i valglokalene 12. september for å stemme på det partiet de er mest enige med politisk. Skjer det, går et styrket norsk demokrati videre uansett utfallet. Samtidig sendes alle mulige terrorister da et sterkt og viktig signal om at terrorangrep i Norge bare kan virke mot sin hensikt.

22. juli 2011 er en dato som for all fremtid vil stå skrevet med svart skrift i norgeshistorien.

Det var den fredagen hvor hele nasjonen ved halv fire-tiden plutselig stoppet opp til nyheten om et voldsomt bombeangrep mo t regjeringskvartalet i Oslo. Og som senere gikk fra stort sjokk til enda større sjokk, med nyheten om at en attentatmann forkledt som politimann skjøt mot unge leirdeltakere under AUFs sommerleir på Utøya. Det aller største sjokket og den aller vondeste sorgen kom for de av oss som ikke hadde klart å sovne litt før klokken fire natt til lørdag, da politiet via NRK offentliggjorde at katastrofens omfang var større enn noen hadde kunnet forestille seg. Minst 80 samfunnsengasjerte og idealistiske unge mennesker hadde på Utøya i går løpt for sine liv, men dødd av attentatmannens kuler i bunnløs frykt.

Det kan finnes lignende tragedier med skolemassakrer fra stormakter som USA og Russland, men knapt noe sammenlignbart fra etterkrigstidens Vest-Europa. Store land som Spania og Storbritannia har også opplevd svært alvorlige terroraksjoner på 2000-tallet. Men dobbeltangrepet mot regjeringskvartalet og sommerleiren her i Norge var på en annen måte et målrettet angrep ikke bare på landets demokrati, men også på åpenheten og tilliten mellom menneskene her. Angrepet rammet nok Arbeiderpartiet og AUF hardest; men det var rettet mot hele vårt politiske system og vår livsform. Representanter for alle partiene på Stortinget kunne ha blitt bombet i regjeringskontorene, og unge idealister fra alle ungdomspartiene kunne ha blitt skutt på sommerleiren.

Gjerningsmannen demonstrerte blant annet med sitt utspekulerte misbruk av en politiuniform en målrettet og velorganisert ondskap, som er helt uforståelig for så godt som alle innbyggerne i det vanligvis fredelige Norge. Likevel var han altså ikke noen islamsk fundamentalist som hadde kommet fra en annen verdensdel, men en lyshåret og hvithudet mann som hadde bodd i Oslo hele sitt liv.

22. juli 2011 ble altså ikke datoen da terrorisme fra Al-Qaida eller andre store internasjonale terrororganisasjoner nådde Norge. Men det ble datoen da terroren nådde Norge. Og det ble en fryktelig påminnelse om hvor stor skade en vel forberedt person uten noen respekt for andre menneskers liv kan gjøre i vår tid. Det er nok mulig gjennom flere og bedre sikkerhetstiltak å gjøre slike terroraksjoner vanskeligere å gjennomføre i fremtiden. Men å gardere seg helt mot dem er i vår tid umulig i et land som Norge. Vissheten om det vil kombinert med minnene fra 22. juli 2011 kunne skape frykt som preger livet for svært mange mennesker i all overskuelig fremtid.

Norge opplevde i går en nasjonal tragedie som i verste fall kan bli til et livsvarig traume for tusener av mennesker. Igjen etter de unge døde sitter nå et stort antall foreldre, søsken og andre familiemedlemmer og venner i sjokk og fortvilelse. Enda større er likevel farene for en del av de overlevende fra Utøya. Mange av dem har fysiske skader som sterkt vil prege deres liv videre. Enda mange flere er fysisk uskadde, men har løpt for sine liv og opplevd det grusomme Øyeblikket med stor forbokstav: Øyeblikket da du frykter at du skal dø i neste øyeblikk. Det minnet er aldri lett å bære med seg videre. Og det kan være enda mye tyngre når du opplevde det Øyeblikket i møte med et menneske som rettet et maskingevær mot deg og trakk av. Ulykkene på Alexander Kielland-plattformen i 1980 og brannen på skipet Scandinavian Star i 1990 tok enda flere liv enn Utøya-massakren i 2011. Men den siste gjør likevel et langt sterkere og mer truende inntrykk fordi den ble utført med kaldblodig overlegg, av en nordmann som bevisst og målrettet gikk inn for å drepe flest mulig mennesker. 

Denne lørdagen og dagene som følger etter den, må bli dager da vi i den norske befolkningen holder om hverandre og snakker sammen om tragedien vi har opplevd. Det er særlig viktig at voksne ressurspersoner her tar sitt ansvar i møte med unge mennesker, både i og utenfor egen familie. Viktigst av alt må vi alle ta vårt ansvar og gi all den støtte vi kan til alle de som er blitt direkte berørte av terroren, det være seg ofre eller pårørende. Bare på den måten kan vi som nasjon og folk komme oss gjennom katastrofeperioden – og kanskje til og med komme styrket ut før senere krisesituasjoner. 

Det bør nå først gå noen dager hvor vi over alle ulike partipolitiske tilhørigheter, ulike livssyn og andre forskjeller bare står sammen som medmennesker. Siden må demokratiet og samfunnslivet i Norge gå videre, og høstens valgkamp gjennomføres mest mulig slik den ville blitt uten tragedien. Men det bør i år bli en gjennomført saklig valgkamp med gjensidig respekt og omtanke over partigrensene, og uten mistenkeliggjøring av noen grupper i det norske samfunnet. 

Slik, og bare slik, kan vi også forsvare vårt demokratiske og åpne samfunn mot terrorens trussel. Det har aldri vært viktigere enn hva det er lørdag 23. juli 2011. Men det kommer altså en ny morgen selv etter de mørkeste dager i en nasjons historie.  

Jens Stoltenberg, Ap-ledelsen og regjeringen benyttet ikke den kjærkomne sjansen de fikk til å snu en utvikling, men pådro seg i stedet enda en problemsak.

Utlendingsnemnda har utvist svært diskutabelt skjønn og politiet udiskutabelt svært dårlig skjønn i Maria Amelie-saken. Mest alvorlig er den nå likevel blitt for Jens Stoltenberg og resten av toppledelsen i Arbeiderpartiet og regjeringen, som pådro seg en ny problemsak i stedet for å bruke en kjærkommen sjanse til å snu utviklingen.

Hadde det vært ulovlig å opptre unødvendig provoserende i forbindelse med en arrestasjon, burde politiet ha vurdert å arrestere seg selv etter pågripelsen av Maria Amelie forrige onsdag. Det er vanskelig å tenke seg en mer opprørende framgangsmåte enn å sende et stort oppbud av politimenn for å pågripe en spedbygd kvinnelig forfatter og foredragsholder på vei ut fra et foredrag om papirløse innvandreres situasjon – ved Nansen-skolen, ved starten av Nansen-året, og i forfatterbyen Lillehammer. For å beholde sin høye tillit i vår tids Norge må politiet unngå unødvendig maktbruk og provokasjoner av befolkningen. Det forsto de denne gang merkelig nok ikke på forhånd. Og de forsto det skremmende nok ikke etterpå heller, tross den landsomfattende lavine av protester som fulgte. Politiet viste stort sett bare til at de hadde sine papirer i orden, etter vedtak fra Utlendingsnemnda svært få timer tidligere.

Utlendingsnemnda viste i sin tur til at de også hadde sine papirer i orden. Og hadde rett i at regelverket ikke tilsa at søknaden til Amelie måtte innvilges. Men innvilgelse kunne vært begrunnet innenfor gjeldende regelverk, og uten store konsekvenser for norsk asylpolitikk. Utlendingslovens §38 gir mer enn nok rom til å innvilge denne søknaden. Maria Amelie kom til Norge som barn, har vært her hele sitt voksne liv, har norsk samboer, har fullført en norsk universitetsdannelse, og har skrevet en bok om et svært aktuelt norsk samfunnsspørsmål. Summen av det gjør hennes søknad så spesiell at den ikke ville skapt presedens for mange.

Politiet og Utlendingsnemndas ledelse er ikke på valg, og sitter nok trygt så lenge det ikke kan påvises klare formelle feil. Mer alvorlig er saken for de som er på valg, nemlig statsminister Stoltenberg og resten av toppledelsen i regjeringen og i Ap. Regjeringen og Justisdepartementets forsvar besto stort sett i at de også hadde sine papirer i orden. Det er riktig at det ikke forelå noe stortingsvedtak som utelukket utsendelse av Maria Amelie. Og utviklingen etter SV og Venstres dårlige valg i 2009, har vært at Stortinget vil stramme inn asylpolitikken. Men som reaksjonene også fra opposisjonen demonstrerte, er det jo slett ikke kvoten for godt integrerte unge akademikere man har ønsket å stramme inn. En slik tilførsel av kvalifisert arbeidskraft er det tvert imot blitt bred aksept for at Norge trenger. Og uansett hva som sto i internasjonale avtaler og andre papirer, ble det så iøynefallende urettferdig å ville kaste ut idealisten Maria Amelie samtidig som man måtte beholde asylsøkere mistenkt for alvorlig kriminalitet. Dermed sto regjeringen der med papirene i orden, men likevel med et både muntlig og skriftlig forklaringsproblem – overfor en stor og sint opinion.

Etter valgseieren i 2009 fikk både Ap og statsminister Jens Stoltenberg et krevende år i 2010. Bratt fall på meningsmålingene da skyldtes mye at partiets ledelse i sak etter sak både feilvurderte og undervurderte reaksjonene, ikke minst i egne rekker. Det skjedde først i miljøsakene, fra biodieselavgiften over Mongstad-utbyggingen til Hardanger-mastene. For så å kulminere i desember med striden om lokalsykehusene.

Stoltenberg fikk forrige uke en etterlengtet sjanse til å snu utviklingen fra starten på det nye året. Da statsministeren onsdag kveld ble varslet om den forestående arrestasjonen av Maria Amelie, var det en avgjørelse fra Utlendingsnemnda og politiet som han der og da ikke kunne endre. Men han kunne morgenen etter stått klar med en pressemelding om at avgjørelsen viste en mangel i gjeldende regelverk, og utsatt utsendelsen i påvente av at den ble utbedret. Det var utveien han valgte i fjor sommer, etter i lengre tid å ha undervurdert reaksjonene mot utsendelse av den norskgifte og åpenbart lovlydige au pairen Laila Navrud.

Hadde Stoltenberg valgt den utveien ville Amelie-saken lagt seg på få timer torsdag, og endt med en prestisjeseier for statsministeren og Ap. Regjeringen ville fått sterk støtte i opinionen, og protester i Stortinget ville trolig vært avgrenset til deler av Frps gruppe. Men statsministeren feilvurderte igjen stemningen i folket, og forspilte derfor sjansen. Skaden ble større da statsministeren og hans kontor utover torsdagen tilsynelatende fortsatte med å undervurdere saken hele Norge for øvrig snakket om. Den lite profilerte, men svært partilojale statsråd Schjøtt-Pedersen, måtte i statsministerens fravær framføre et stakkato budskap om at partiet sto bak avgjørelsen og at papirene var i orden. Først fredag kveld satt statsministeren selv i Dagsnytt atten. Da hadde han omsider innsett problemet, og rodde med en løsning hvor Maria Amelie kunne være velkommen tilbake når man bare hadde fått kastet henne ut.

Fire dager senere pågår det i regjeringen en dragkamp, men samtidig også klappjakt på en løsning som ikke innebærer at statsministeren må gjøre et altfor pinlig tilbaketog. Presset økte ytterligere da Borgarting lagmannsrett, som første instans i saken, viste skjønn i samsvar med folkeviljen og løslot Amelie fra varetekt. En løsning som sikrer Maria Amelie varig arbeids- og oppholdstillatelse i Norge blir nok funnet tidlig i 2011. Men forlenget arbeids- og oppholdstillatelse for Jens Stoltenberg på Statsministerens kontor etter høsten 2013, rykket enda lenger unna i stedet for litt nærmere. Samtidig økte da en stadig mer synlig frustrasjon utover i Arbeiderpartiets fylkes- og kommunelag, ved inngangen til et svært viktig valgår.