President Bashar al-Assads folkegruppe blir ofte framstilt som sjiamuslimer, men kan like gjerne betraktes som en separat religion.

Fram til 1920-tallet og franskmennenes okkupasjon av Syria var alawittene en fattig og undertrykt minoritet. De og andre minoriteter i Syria ble hjulpet fram av franskmennene for å balansere de numerisk overlegne sunnimuslimene.

I en multietnisk eller sekterisk situasjon vil demokrati uten betydelige minoritetsrettigheter bygget inn i konstitusjonen lett innebære majoritetens dominans. Det er derfor rasjonelle grunner til at stemmeseddeldemokrati ikke bare foretrekkes av Syrias minoriteter. En aktivist i Aleppo fortalte at de til å begynne med bare var en håndfull personer. Vanlige sunnimuslimer i Syrias største by kritiserte dem for «å bringe krig» med sine demonstrasjoner. Ifølge den samme aktivisten hadde de etter femten måneder med vold, og midt i den krigen som innbyggerne først fryktet, støtte fra store deler av befolkningen. Vold tvinger folk til å velge side.

Forsvarsminister Espen Barth Eide trekker paralleller mellom krigene på Balkan og det som nå utspiller seg i Syria. Dette er en kamp mellom distinkte sosiokulturelle grupper som kjemper om ressurser og politisk makt for generasjoner framover. De «fredelige» demonstrasjonene førte til slutt til voldsbruk og den krigen mange innbyggere fryktet. Opp mot 20 000 mennesker er allerede drept. Hvilket ansvar har utlendinger for å oppmuntre de tidlige demonstrantene? Kunne man forvente at Bashar al-Assad bare skulle gi seg? Og hvis ikke, har også vestlige ledere, media og sivile aktivister vært med «å bringe krig» over befolkningen?

Store deler av den libyske befolkningen jubler tilsynelatende hemningsløst. Hvor mange som skjuler sin bitterhet i stillhet, er vanskelig å si.

Franske jagerfly stoppet kolonnen som huset en flyktende Muammar Gaddafi fra fødebyen Sirte. Deretter er omstendigheten uklare, men unge menn fra Misrata er nå i besittelse av mannens døde kropp. Store deler av den libyske befolkningen jubler tilsynelatende hemningsløst. Hvor mange som skjuler sin bitterhet i stillhet, er vanskelig å si.

Krigen i Libya og Gaddafis fall vil først og fremst påvirke innbyggerne der. På hvilken måte, er for tidlig å si. Kanskje kan libyerne klare å bli enige om å fordele makt og velstand på en harmonisk måte. Men det blir en særdeles vanskelig ferd. I motsetning til hva de vestlige mytene påstår, innebærer også demokratier betydelige ulikheter og hierarki.

Obama skrøt så hemingsløst av Norges rolle i krigen i Libya at Stoltenberg rødmet, sier referatene fra statsministerens mye omtalte besøk. Norske politikere handlet altså klokt om Libya. Med et FN-mandat i ryggen var tradisjonelle norske krigsmotstandere sjakk matt.

Min spådom var at krigen ville vare lenge, kanskje flere år. Men jeg trodde naivt nok at NATO ville holde seg noenlunde til resolusjon 1973. Den innebar en flyforbudssone og beskyttelse av sivile, primært i Benghazi. Isteden ble det en aggressiv krigføring mot alle deler av Gaddafis regime, sivilt som militært. Målet var utvilsomt også å drepe mannen – og de lyktes til slutt. Politisk sett var dette klokt. En langvarig stillingskrig uten endelig seier til noen av partene i Libya ville satt vestlige ledere under press.

Det er imidlertid ikke uten nedside for NATO å bryte med sitt mandat. For det første har de ødelagt enhver tillit til at de holder ord og respekterer folkeretten. Kina og Russland vil stå sterkere, også moralsk, i sin motstand mot senere intervensjoner fra vestlige land. Men også i forhold til egen opinion har vestlige ledere forbrukt av sin legitimitet. Hykleri og usannheter, som er en forventet del av enhver krig, har tatt nye proporsjoner. Påstandene om at man beskyttet sivile og ikke hadde regimeendring som målsetting ble så absurde at bare folks opptatthet av den økonomiske krisen (i Europa) og boligprisene (i Norge) har gjort at pinlighetene kunne passere.

Folk vet og aksepterer at de blir løyet til av sine egne makthavere. Det er en del av den sosiale kontrakt. Men alt har en grense. Hvem kan påstå at det veritable bombardementet av Sirte og Bani Walid siden august hadde noe som helst med beskyttelse av sivile å gjøre? NATO-operasjoner som dette undergraver tilliten mellom folk og ledere i et fungerende demokrati.

Vestlige land risikerte ikke sine egne soldater i denne krigen. President Obama påsto til og med at USAs militære innsats ikke krevde Kongressens godkjennelse fordi det ikke var «fiendtligheter». Ingen skjøt jo tilbake, var hans fascinerende argument. Vestlige ledere gikk til krig fordi de kunne. Det var liten mulighet for at noen av deres egne ble drept.

Den norske, og for øvrig vestlige, aggresjonen mot Gaddafis regime underbygger interessant nok også vår forsvarspolitiske begrunnelse. Det er viktig å ha egne militære styrker som virker avskrekkende på fiendtlige makter. Det skal koste å angripe oss.

Vi bør ha en debatt om Norges posisjon fortsatt skal være å selektivt undergrave andre staters suverenitet.

I sin redegjørelse for Stortinget 9. mai om situasjonen i Libya og norsk innsats sa utenriksminister Jonas Gahr Støre at det «ikke kan være slik at manglende enighet om å gripe inn i én kritisk situasjon, skal være et avgjørende argument mot å gripe inn når FNs sikkerhetsråd faktisk samler seg.» Hvorvidt argumentene mot å være inkonsistent er avgjørende eller ikke, kan man selvfølgelig ha ulike meninger om. Men siden utenriksministeren ikke fant det nødvendig å nevne noen av motforestillingene, er det kanskje verdt å ta for seg de mest åpenbare.

For det første hevdes det fra norsk side at man er opptatt av den internasjonale rettsorden. Et helt ufravikelig prinsipp i en nasjonal rettsstat er likhet for loven. Rettsstaten står slik i motsats til den sterkestes rett. Likhet for loven burde også gjelde for den internasjonale rettsorden. Dersom de som er underlagt et rettslig regime oppfatter det som tilfeldig og selektivt, undergraves systemets troverdighet og legitimitet. Beskrivelsen av et slikt system er ikke en rettsstat, men heller tyranni.

Videre er det slik at konsistens både verdsettes og letes etter i sosiale relasjoner. En måte vi unngår stadige konfrontasjoner oss imellom på er ved å lære hverandre å kjenne. Det er selvfølgelig lettere å unngå konflikt med konsistente og dermed forutsigbare mennesker. Stater er aggregater av mennesker, og konsistens og forutsigbarhet burde være en fornuftig rettesnor også for internasjonale relasjoner.

«Norge har lenge arbeidet for at FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding ikke skal kunne stå i veien for internasjonal inngripen for å beskytte befolkningen mot massive overgrep fra egne makthavere,» ifølge Støre. Men et moralsk høyverdig prinsipp som ikke følges konsekvent, blir lett en unnskyldning for andre interesser. I en tid med voksende sosial og politisk uro og derved statssvekkelse i en rekke land i verden hadde det kanskje vært på sin plass med en debatt om Norges posisjon fortsatt skal være dette: å selektivt undergrave andre staters suverenitet. Skal vi tolke det norske folks motstand mot EU, tyder det ikke på at vi ønsker å gi opp vår egen.

Inntil videre må vi nok derfor regne med at folk i Afghanistan demonstrerer, skyter og roper slagord - mot oss.

Vestens politiske og militære engasjement i Afghanistan skyldes i hovedsak handlingene til en liten gruppe fundamentalister. Al-Qaidas uttrykksform var og er vel omtrent like lite representativt for den «muslimske verden» som pastor Terry Jones og hans følgesvenners koranbrenning i Florida er for oss. Slik sett er det en tragisk ironi at handlinger utført av de få, mønstrer en slik mobilisering av vold fra de mange.

Det er ulike versjoner av hva som egentlig skjedde i Mazar-e-Sharif. FNs spesialrepresentant Staffan de Mistura legger skylden på en liten gruppe væpnede infiltratører. Det passer ikke inn i hans eget narrativ for den vestlige intervensjonen at tilsynelatende alminnelige afghanere kan utvise et slikt voldelig raseri.

«Ytringsfrihet» er som oftest uproblematisk blant en gruppe mennesker som allerede tenker temmelig likt. Alle samfunn indoktrinerer sine innbyggere. Vi lærer oss å se verden på en viss måte og innenfor visse rammer. Det oppstår dermed en mengde verdier, normer og tankesett som tas for gitt og fungerer som implisitte forutsetninger som også disiplinerer, styrer og kanaliserer den lille rest av uenighet som tross alt gjenstår.

Gjennom oppveksten og inn i det voksne liv blir vi kontinuerlig korrigert om vi plasserer oss utenfor det sosialt akseptable og politisk korrekte. Vi ledes inn i en kulturelt betinget konformitet. Uenighet, debatt og den frihet som eksisterer for ytringene dreier seg om vi skal kjøre på høyre eller venstre side av veien, og sjelden om vi skal kjøre i det hele tatt eller i en annen retning overhodet. De ytringene som er virkelig frie og åpne for brytninger er bare toppen av et ellers stødig, solid og uforanderlig isfjell.

Afghanistan er et annet isfjell enn vårt. For dem er koranen fortsatt en hellig bok og Allah en høyst virkelig kraft. På samme måte som vi ikke helt forstår hvordan al-Qaida blir sett på hos dem, forstår ikke de vårt forhold til pastor Jones. Hvorfor blir han ikke straffet? Forbrytelsens alvor er, i deres kultur, uten sidestykke.

Vestens engasjement i Afghanistan handler om å endre mennesker og deres livsbetingelser. De skal helst gå på skolen og lære seg å tenke som oss. De skal administrere som oss, straffe som oss, krige mot de samme som oss, shoppe som oss, tolerere som oss, behandle sine kvinner som oss, og være sekulære som oss. Det er et langt lerret å bleke. Inntil videre må vi nok derfor regne med at folk i Afghanistan demonstrerer, skyter og roper slagord - mot oss.

FN-resolusjon 1973 åpner for at «alle nødvendige tiltak» iverksettes for å beskytte sivilbefolkningen. Det «historiske” med resolusjonen må være dens strategiske mangler.

Vedvarende borgerkrig betyr lidelse for det store flertallet av sivile som befinner seg i de områdene hvor den utkjempes. Men flyforbudssonen sørget nettopp for en slik tilstand. Befolkningen i Benghazi ble muligens reddet fra en varslet massakre, men nå rammes befolkningen i øvrige deler av Libya. Også forholdet mellom «partnerne» i koalisjonen er spent. De blir ikke enige om verken mål eller midler.

Selvfølgelig har det i lengre tid vært vestlige etterretningsfolk og spesialsoldater på bakken i Libya. Debatten går nå om den lett bevæpnede og ustrukturerte befolkningen i Benghazi skal aktivt omgjøres til en slagkraftig militærstyrke som står bedre rustet til å utkjempe den pågående borgerkrigen mot Gaddafi.

I Washington og London har man allerede skapt seg juridiske tolkninger som åpner for å bevæpne opprørerne. Forsyningene er sannsynligvis allerede i bevegelse. Det skjer samtidig som generalsekretær Anders Fogh Rasmussen uttaler offentlig at NATOs oppgave er å håndheve en fullstendig våpenembargo etter resolusjon 1970. USA, Storbritannia og Frankrike vil selvfølgelig gjøre som de anser nødvendig.

Det holder ikke å levere våpen på den egyptiske grensen og ønske lykke til. Opprørerne må bli bedre organisert og kunne bruke våpnene både teknisk, taktisk og strategisk. Det krever ledelse, disiplin og hierarki, noe som er en grunnleggende politisk prosess. De personene som tar (eller blir tildelt) lederroller vil få politiske og økonomiske fordeler som vil forplante seg lenge etter at kamphandlingene eventuelt tar slutt. Krig og korrupsjon følger hverandre som regel tett, spesielt når det er store oljeressurser som kan fordeles. Det vil være stor lokal interesse for å posisjonere seg. En forsert hierarkisering vil skape gnisninger opprørerne imellom.

USA og de andre som involverer seg i bevæpningen av opprørerne har allerede uttrykt bekymring over tilstedeværelsen av al-Qaidas sympatisører i de østlige deler av Libya. Det kommer nok derfor til å stilles betingelser for støtten, og man vil forsøke å ekskludere visse miljøer og derved fremme og favorisere andre. Allerede har flere selvpromoterende libyere returnert fra eksil i vestlige land. De snakker engelsk, forstår vestlige forventninger og vil naturlig bli betraktet som «gode krefter» for Libya i framtiden. Folk som er lite utdannet, kun arabisktalende og med en hang til religiøs retorikk vil bli forsøkt skjøvet til side. Det kan i verste fall lede til væpnet konfrontasjon opprørerne imellom.

De intervenerende statene har i realiteten knyttet sin egen suksess til det å få fjernet Gaddafi. Bevæpning av opprørerne er en logisk nødvendighet så lenge man utelukker regulære, utenlandske bakkestyrker. Norge og de andre «naive» deltakerne i koalisjonen vil få alvorlige kommunikasjonsproblemer på hjemmebane. De CIA-støttede opprørerne kan få legitimitetsproblemer internt og eksternt i den øvrige arabiske verden. Libya seiler dermed opp som et internasjonalt dilemma som kan få Afghanistan til å framstå som en mindre forkjølelse.

Sigmund Freud så Gud som et substitutt for barndommens trygge farsfigur. Kanskje er Sikkerhetsrådet blitt et substitutt for Gud, når vi igjen går til krig av humanitære hensyn.

Før jul hevdet forsvarsminister Grete Faremo at NATO ville rette oppmerksomheten mot «kjerneoppgaver og nærområder». Alliansens nye strategiske konsept skulle etter hennes tolkning gi en bedre framtidig balanse mellom «hjemme»- og «ute»-perspektivet. Ønsket om å bringe NATO «hjem» hadde utvilsomt med erfaringene fra Afghanistan å gjøre.

Til å begynne med var da også regjeringens sentrale sikkerhetspolitikere tilbakeholdne med å ta til orde for en intervensjon i Libya. Militære operasjoner har utilsiktede konsekvenser, fikk vi høre. Folk i andre land må selv bestemme sin egen skjebne. Det er styrkeforholdet internt i disse landene som må avgjøre styreform og maktfordeling.

Etter at FNs sikkerhetsråd den 17. mars vedtok en utvidet flyforbudssone, besluttet regjeringen nesten umiddelbart at Norge skulle delta i den militære håndhevelsen av resolusjon 1973. Gaddafi var blitt fredløs. De største norske avisene har på lederplass støttet så vel resolusjonen som Norges deltakelse. Det er konsensus på Stortinget om det samme.

Norge er altså i nok en krig som legitimerer seg hovedsakelig ved referanser til humanitære hensyn. Vi kriger ikke fordi vi selv er truet, men for å beskytte andre. I krigens hete dekker mediene løpende militære, diplomatiske og politiske forhold. Hva sier egentlig resolusjonen? Hvilke mål må de utenlandske styrkene angripe? Hvem er opprørerne? Hva er sluttmålet? Hvor lenge vil Gaddafi holde stand?

De mentale og sosiale prosessene som foregår i vestlige samfunn er naturligvis historisk betinget. Ifølge den britiske forfatteren John Pilger har de «humanitære» intervensjonene fra 1990-tallet og utover muliggjort en moralsk rehabilitering av et nøkkelaspekt ved Vestens fortid, nemlig imperialismen. Den vestlige imperialismen, det vil si søken etter makt og innflytelse i andre land, har sin egen idéhistoriske og kulturelle forankring som går tilbake til sivilisasjonens spede begynnelse.

Den vestlige sivilisasjons monoteisme etablerer en suveren autoritet og universalisme. Det vi anser som godt, gjelder for alle. Fra gresk filosofi får vi humanisme og en klarere forestilling om demokrati. Kristendommen gir oss frigjøringsteologi, mens islams spektakulære framvekst tydeliggjør at sannhet og rettferdighet må voktes, om nødvendighet med makt. Krig og vold er bredt rettferdiggjort i Det gamle testamente og ikke minst et konstituerende element i de europeiske statsdannelser gjennom de siste tusen år. Opplysningstiden går i inngrep med kristendommens fokus på menneskets iboende ondskap. Muligheter og tro på framskritt bringes videre i nasjonalistiske bevegelser. «Folket» har en egen verdi.

Andre sivilisasjoner har sine egne erfaringer og tilhørende utsyn på verden slik den finnes i dag. Når Vladimir Putin trekker sammenligninger mellom Libya og et middelaldersk korstog, har han kanskje et poeng. I disse dagers norske samfunn ser vi et narrativ ta form. Den siste tidens uvilje mot å intervenere militært, som kom til uttrykk etter skuffelsene i Afghanistan og Irak, sto liten sjanse mot de historiske symbolenes kraft. De revolusjonære bevegelsene i den arabiske verden minnet for mye om vår egen historie. Universalisme, demokrati, «folket», frigjøring, krig, godt/ondt.

Vi lar oss ikke hindre av anklager om dobbeltmoral. For Jemen, Bahrain og Saudi-Arabia er mantraet fortsatt dialog og regimetransisjon. Konsistens er ikke et krav vi stiller til oss selv. Det som ikke passer inn i vår selvforståelse, sjaltes ut. Humanismen krever at fienden demoniseres og blir fratatt sin menneskelighet, før han kan drepes med kaldt blod. Gaddafi er, som Bin Laden før ham, et monster og et umenneske. Han vil åpenbart slakte sitt eget folk. Opprørerne er uskyldige og rene. Nyansene må viskes ut.

Regjeringen forklarer sin endrede holdning til intervensjon i Libya med vedtaket i FNs sikkerhetsråd, hvor Norge er medlem hvert tjuende år. Sigmund Freud så Gud som et substitutt for barndommens trygge farsfigur. Kanskje er Sikkerhetsrådet et substitutt for Gud. Resolusjonen er den høyeste lov og dom, som vi bøyer oss for uten å mukke. All tvil er dermed feid til side. Til våpen, godtfolk!

Utfallet av FN-vedtaket kan bli utstrakt og langvarig kaos i hele regionen.

Sikkerhetsrådets vedtak om bruk av militærmakt for vagt definerte formål i Libya er et sjansespill. Men det ville også alternativet vært, altså passivitet. Konstellasjonen som har jobbet fram resolusjonen er unik. USA leder ikke an på vestlig side. Isteden har Frankrike og Storbritannia, de gamle kolonimakter i Afrika og Midtøsten, stilt seg på en tilsynelatende høymoralsk lederhest. Til støtte for sitt intervenerende syn har de Den arabiske liga og i noe mindre eksplisitt forstand Den afrikanske union. Noen av landene i Den arabiske liga kan også være aktuelle militære bidragsytere, deriblant Saudi-Arabia, Emiratene, Jordan, Egypt og Qatar. I flere av disse landene undertrykkes samtidige folkelige protester med hard hånd. Saudi-Arabia har invadert Bahrain hvor demonstranter med tilsvarende krav som i Libya skytes og fengsles.

De fem landene som avsto fra å stemme i Sikkerhetsrådet er ikke hvem som helst. Brasil, India, Tyskland, Kina og Russland er stormakter på hver sine kontinenter. Kina begrunner sitt manglende veto med henvisning til ønskene fra Den arabiske liga og Den afrikanske union. Kinas ettergivenhet speiler også hvor mye som nå står på spill. De aller fleste av de etablerte brikkene på det geopolitiske kartet er kastet opp i luften som en følge revolusjonene og uroen i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er stor usikkerhet om utfallet og et ønske hos alle parter om å være på ”rett side av historien”. De områdene som preges av uroen sitter på betydelige energiressurser, og en rekke land ønsker å ha et godt forhold til de kreftene som til slutt ender opp som vinnere.

Men utfallet kan også bli utstrakt og langvarig kaos i hele regionen. Intervensjonen og undertrykkelsen i Bahrain har en regional dimensjon som kan intensivere konkurransen mellom Iran og Saudi-Arabia/USA. Dermed kan konflikten mellom sjia-dominerte og sunni-dominerte samfunnsgrupper tilspisse seg i Saudi-Arabia, Irak, Libanon, Jemen, Kuwait og Bahrain. De sekulært motiverte regimemotstanderne i Iran kan også finne oppmuntring i den militære intervensjonen som nå begynner i Libya. Det kan ikke utelukkes at opposisjonsgrupper i Aserbajdsjan og Sentral-Asia også lar seg inspirere. I Pakistan og Afghanistan har Vesten stilt seg på regimenes side og motstanden er dypt anti-vestlig og religiøs. Her vil man kunne tolke intervensjonen i Libya som nok et imperialistisk og undertrykkende utslag av vestlig dobbeltmoral og hykleri. Isaf gjennomfører nattlige raid og arrestasjoner av opposisjonelle afghanere i hundretall hver måned. Al-Qaida lurer fortsatt i kulissene.

Det er høyst uklart hva som utvikler seg på bakken i Libya etter at Frankrike & co. nå tyr til militærmakt. En de facto deling av landet er mulig og borgerkrigen kan bølge fram og tilbake i uker, måneder eller kanskje år. Opprørerne vil uansett være oppildnet og styrket. Kanskje er Gaddafi såpass svak at regimet ender med å falle i løpet av kort tid. For Sikkerhetsrådets resolusjon er såpass vag at de utenlandske militærstyrkene kan gå aktivt inn på bakken for å beseire de regimetro styrkene. Militære planer overlever sjelden den første kontakt med fienden.

Alles øyne bør ikke være på Libya alene. Dersom Iran og Saudi-Arabia/USA nå braker sammen i Den persiske gulf, vil oljeprisen stige ytterligere. Det vil skape inflasjon og økte matvarepriser verden over. Uroen vil dermed kunne spre seg videre på flere kontinenter. I vestlige land vil rentenivåene kunne øke betraktelig for å kontre inflasjon, noe som vil ramme både gjeldsbelastede stater, bedrifter og enkeltpersoner. Japans fornyede kapitalbehov bidrar i samme retning.

Den norske regjeringen har blitt beskyldt for fomling i spørsmålet om intervensjon i Libya. Men med tanke på de høyst usikre konsekvensene av en militær intervensjon, samt at uroen på ingen måte er begrenset til Libya, så er den avventende og tentative norske reaksjonen grunnleggende sett klok. I likhet med Tyskland ser regjeringen farene forbundet med å ta parti i nok en borgerkrig i den muslimske verden. Og er det som skjer i Libya strengt tatt det viktigste? For sterk assosiasjon med Frankrike, Storbritannia og Den arabiske liga i denne kinkige saken kan vise seg å svekke norsk sikkerhet. Gjerdet er ikke alltid et dårlig sted å sitte.

Hosni Mubarak har vært USAs og Israels beste venn, men han er utvilsomt ingen demokrat.

Derfor har den amerikanske pengestøtten til diktatoren Mubarak blitt motvirket av vestlig retorikk. Den holder fram ytringsfrihet og demokrati som de fremste veier til menneskelig lykke. Demonstrantene tar oss på ordet.

Signaliserer opptøyene i Tunisia og Egypt en forsert demokratiseringsbølge i den arabiske verden? Kanskje, men det finnes alternativer. Mubarak har spilt på en demokratisk fasade i større grad enn mange andre regimer i Midtøsten. Det gjorde ham sårbar. Som en privilegert forretningsmann fra kongedømmet Saudi-Arabia uttalte fra Davos: «Dersom det ikke avholdes valg, vil heller ikke befolkningen føle seg lurt». Muligens er han inne på noe.

Spesielt de oljerike monarkiene kan gå til ideologisk angrep på ideen om demokratiet som sådan, snarere enn å gradvis åpne opp forventningens sluser til det som fort kan bli deres endelikt. For å legitimere en slik retorikk, kan de arabiske regimene finne støtte i verdens tilsynelatende mest suksessfulle økonomi akkurat nå, nemlig ettpartistaten Kina.

Arbeidsløsheten og de stigende matvareprisene i Egypt blir neppe borte sammen med Hosni Mubarak. Landet er blitt en netto oljeimportør. Samtidig er befolkningen vant til subsidiert mat og energi. Subsidiene blir vanskelig å opprettholde uansett hvem som overtar makten i Egypt. Og stigende matvarepriser henger sammen med økende oljepris. Misnøyen vil derfor trolig vedvare.

Nettopp olje er en nøkkel til å predikere hvilke regimer som overlever eller ikke. De oljeeksporterende land står sterkest til å møte bølgen av folkelig politisk bevissthet som mest sannsynlig vil spre seg fra Tunisia og Egypt. De kan bestikke befolkningen med subsidier. Oljeimportørene kan forsøke å fylle magen med demokrati.

Politikere og utenrikstjenestene burde også se på disse og andre lekkasjer som ikke bare en trussel, men også som en mulighet.

WikiLeaks har gjort det igjen. Lekkasjene av diplomatiske kabler skaper bred interesse omkring utenrikspolitisk stoff, som ellers ville druknet i kjendiseri og lokale saker. Nå kan komplekse og tilsynelatende fjerne internasjonale forhold hektes på «skandale», «avsløringer» og «konspirasjoner». Det pirrer folks nysgjerrighet og er en unik mulighet til å samtidig formidle stoff og analyser som ellers forblir i obskure nisjemiljøer. Det er kanskje riktig nok, som enkelte utenrikspolitiske kjennere har påpekt, at dokumentene inneholder lite nytt. Men da snakker de for seg selv.

Det allmenne publikum har ikke hatt samme mulighet til å holde seg oppdatert på det spillet bak kulissene. For en stor del er de prisgitt de offisielle versjonene, og knapt nok det. Og selv om bare en liten del av det enorme materiale ennå er frigitt, har det allerede kommet opplysninger som må betraktes som nye selv for eksperter. Det gjelder blant annet Kinas ambivalente syn på Nord-Korea.

All menneskelig aktivitet er kontekstbestemt, og sosiale rom er avgrenset. Vi tilpasser budskapet til publikum. At diplomatiets skjulte irrganger derfor vil og bør vedvare også etter dette, er åpenbart riktig. Konsekvensene av lekkasjene vil likevel være mangfoldige. I disse julebordstider er det verdt å minne om at det man i et øyeblikks ekstase bekjenner om hva man «virkelig” mener om sine kollegaer, ikke lett kan ignoreres når mandagens sobre arbeidsdag igjen står for døren.

Mange utenrikspolitikere og diplomater har naturlig nok reagert med fordømmelse over lekkasjene. Skulle dette bli normen, vil det skape store problemer for det stadig økende antallet kommunikasjonsrådgivere som blir ansatt. Suksessfullt spinn avhenger av publikumsavgrensning. Det er også klart at diplomati handler om å forstå sin motpart, ikke bare for å utnytte dennes svakheter, men også til gjensidig nytte. Det kan være bra for begge parter at man kjenner til for eksempel en statsleders svake sider og psykologiske profil. Da kan man ta hensyn, og derved unngå uheldige misforståelser og saksirrelevante konfrontasjoner. Det er i alles interesse at denne typen informasjonsinnhenting fortsetter og forblir internt i de nasjonale diplomatstrukturene.

Men politikere og utenrikstjenestene burde også se på disse og andre lekkasjer som ikke bare en trussel, men også som en mulighet. Det økende antallet kommunikasjonsrådgivere som ansettes er et tydelig tegn på at nasjonale eliter har sauset seg inn i aktivitet som de finner det stadig vanskeligere å forsvare i offentligheten. De bør spørre seg hvorfor. Til dels betyr det at aktiviteten mangler demokratisk legitimitet og simpelthen ikke skjer i tråd med folkets vilje. Det har sine egne viktige implikasjoner. Men vel så relevant er det å spørre seg om kanskje de politiske og byråkratiske elitene undervurderer sine egne befolkninger.

For Norges del ser vi dette kanskje tydeligst når det gjelder innsatsen i Afghanistan. Jeg tror mange nordmenn har en dypere erkjennelse for hvilke dilemmaer norske politikere og tjenestemenn i den og andre vanskelige utenrikspolitiske saker står overfor enn de selv kan synes å tro. Og hvis politikerne blir mer åpenhjertige om sine egentlige avveininger, vil folket gis en bedre mulighet til faktisk å følge det resonnementet som har ledet dem til deres egen «innsikt».

Politisk legitimitet springer lettest fra en bred, helst deltakende majoritet. Det er verdt å minne om at «demokrati» både kan, og kanskje bør, forbli noe annet enn et tomt honnørord. WikiLeaks kan kanskje gi oss et sårt tiltrengt løft.