SKIEN FENGSEL (Dagsavisen): Den forvaringsdømte terroristen Anders Behring Breivik startet sitt partsinnlegg slik da det ble hans tur i rettssaken mot staten i går: «Jeg har prøvd å ta så mye hensyn som mulig. Jeg er blitt totalkneblet i fire år. Staten har sagt seg villig til en og en halv times pause i denne totalkneblingen. Det er lite».
Vel, det var mer enn nok til å slå fast at søksmålet han har anlagt mot staten kunne blitt omtalt som en vits om ikke omstendighetene og grunnen til at han sitter i fengsel er så vonde. Det var også mer enn nok til å forstå at massemorderen er den samme i dag som han var både under straffesaken og da han begikk ugjerningene på Utøya og i Regjeringskvartalet. En ubehagelig blanding av svært ynkelig og ekstremt farlig.
Breivik mente han er utsatt for det han kaller «lavintensiv terrorisering» i to år: Radioen på cella virket ikke som den skulle. Det tok flere måneder før han fikk lov til å henge opp noe på veggen. Han måtte spise fra papptallerkener med plastbestikk og drikke av pappkopper. Kaffen var kald. Han hadde manglende tilgang på nikotin og koffein. Han måtte spise ferdigmiddag fra Fjordland hver dag. En gang måtte han spise samme type middag to dager på rad. «Dette høres kanskje komisk ut, en alle på Oslo Vest vet at dette er verre enn Waterboarding», sa han og oppsummerte: «De behandler meg verre enn et dyr. Folk spør seg nok hvorfor i all verden jeg ikke knekker. Men jeg er nær ved å knekke nå».
Som et bevis på at han er skadd av soningen, sa han at han liker å se på reality-showet Paradise Hotel. Det måtte være et klart tegn på hjerneskade, mente han.
Mens mange av de overlevende og etterlatte etter angrepene 22. juli fortsatt sliter med alvorlige og langvarige skader – både psykiske og fysiske – klager gjerningsmannen over hodepine.
Som ventet var Breiviks agenda – utover å bruke rettssaken til mer oppmerksomhet om sin egen person – å få tillatelse til å drive politisk aktivitet fra cella – eller rettere cellene – han disponerer. Mens han soner straffen i Vidkun Quislings fødeby, Skien, har han fått det for seg at han nå er nazist, og har vært det siden han var 12 år. Han har bare ikke villet fortelle om det. «Det eneste meningsfulle for meg er retten til nasjonalsosialistiske venner og en nasjonalsosialistisk ektefelle, alt annet er meningsløst», forklarte han. Grunnen er antakelig at de eneste som i det hele tatt finner ham interessant, er nettopp de mest skrudde nazistene.
Breivik er ikke lenger ridderjustituarius eller cellekommandør. Nå er han partisekretær. Fordi han ikke har adgang til å rekruttere til det hjemmelagde nazi-partiet sitt fra fengselet, mener han at den norske staten bryter en hel haug med menneskerettigheter, som ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og antidiskrimineringsbestemmelser
For å styrke sin sak hadde saksøkeren innkalt psykiatrispesialist Randi Rosenqvist som vitne. Strategien til Breiviks advokat, Øystein Storrvik, gikk ut på at Kriminalomsorgens mangel på oppfølging av tiltak hun har foreslått, viser at ikke alle midler er prøvd for å hindre isolasjonsskader. I tillegg tydet spørsmålsstillingen hans på at Rosenqvist skulle kunne si noe om at Breivik ikke er så farlig som staten vil ha det til og at han har fått skader av isolasjonen. Det gikk ikke så bra for Storrvik, for å si det forsiktig.
– Han soner under et røft regime?
– Røft regime, hva mener du med det? repliserte Rosenqvist.
– Er du bekymret for isolasjonsskade? spurte Storrvik.
– Jeg kan ikke se det. Man kan bli deppa som det heter, det er jo ikke noe trivelig å sitte i fengsel. Men jeg har ikke sett noen tegn på isolasjonsskade.
– Han sier han har konvertert og ikke er militant lenger?
– Man kan ikke på noen måte tro at det han sier er sant. Han er dyssosial med høy risikofaktor. Hvis han på et tidspunkt ikke får omtale eller blir ansett som en viktig person, vil han gjøre en ny alvorlig ting, som gisseltaking, brannstifting eller selvdrap.
– Hva med samvær med andre innsatte?
– Det ser jeg som helt utenkelig.
Rosenqvist mener at Breivik ville reagert med apati og passivitet dersom han hadde vært isolasjonsskadet. Da Marius Emberland fra Regjeringsadvokaten spurte om han viste slike tegn nå, svarte Rosenqvist lakonisk: «Vel, han sitter jo her i alle fall». Den såkalte «isolasjonshodepinen» som Breivik og Storrvik har snakket om, var et begrep den erfarne psykiateren ikke kjente til.
– Alle kan få hodepine innimellom. Jeg kan få arbeidshodepine. Hvis han har hodepine, bør han ta et glass vann og en pille.
Etter andre dag i retten har saksøkeren selv og det som skulle være hans sterkeste vitne bare understreket det vi i grunnen visste fra før: Breivik er en meget syk og farlig mann. I tillegg framstår det nå som helt klart at han ikke er skadet av soningen på avdeling for særlig høy sikkerhet. Saken hans har ingenting for seg.
Mange journalister har allerede reist hjem. Vi som sitter igjen, ser fram til å få det hele overstått. Min spådom er at neste gang Breivik ønsker å bruke rettsapparatet som en slags mental luftegård for det skrudde egoet sitt, kommer interessen fra omverdenen til å være betydelig mindre enn den er denne gangen.