Det er et tidsspørsmål før lillesøster er neste bytte for denne typen behandling. Ofte i langt større omfang og kraft opplever mindre søsken frihetsberøvelse og kontroll enn det første byttet gjorde. Nettopp fordi at forsøket på å kontrollere første barnet var mislykket da systemet «reddet» individet ut av situasjonen. Strategien til familien og kollektivet har feilet og de setter inn et ekstra støt, kanskje de begynner langt tidligere å kontrollere, kanskje tiltakene blir enda mer ekstreme, men aldri er å bryte ut av dette mønsteret et alternativ hvis ikke de har andre alternativer.
Da er det opptil oss å gi dem et alternativ, lære og opplyse om at dette ikke er veien og gå.
At systemet alltid vil begrense og gjøre forsøk på å stoppe denne typen behandling av individer i Norge. Man må øke kunnskapen for å forstå motivet bak æresrelatert vold for å kunne gi disse familiene verktøy til å takle deres egen frustrasjon over kulturkollisjonen de møter i dette samfunnet, slik at vold og drap ikke blir et alternativ. Det ville vært naivt å tro at dette kommer naturlig i det øyeblikket de krysser grensene til Norge. Dette har de praktisert i flere generasjoner og er helt legitimt der de kommer ifra og handler ikke om manglende respekt for norske lover og regler, men manglende kunnskap om hva som er legitimt i Norge.
La oss snu litt på problematikken, en norsk familie blir plassert i Iran, vokst opp i Norge under frihet, demokrati og indivitets rett til å ta egne frie valg. Hva ville skjedd med denne familien hvis de hadde fortsatt slik de var vant med i Norge, i Iran. I løpet av kort tid hadde de blitt arrestert, straffeforfulgt og i verste tilfellet henrettet for nettopp å utøve det mest naturlige og kjente. Kle seg som de vil, ytre seg om akkurat det de selv ønsker og spise og drikke det de selv føler for.
Det er vår plikt som samfunn å opplyse disse individene om de skrevne og uskrevne lovene som finnes i dette landet. Veilede og vise vei, være gode rollemodeller og møte dem på en respektfull måte. Vi kan ikke ta noe som en selvfølge ut ifra vestlige kontekster, disse individene kommer ikke fra vestlige kontekster, men etter vårt syn ekstremt dysfunksjonelle samfunn med ekstrem kontroll og styring fra statlig nivå.
Hvis de ikke klarer å fungere som familie i Norge, er det da ikke naivt å ha noen forventninger om at de skal fungere i det hele tatt i det norske samfunnet?
La oss rette fokuset på å oppnå funksjonelle familier innenfor minoritetsfamiliene først. Med en slik funksjonell familiestruktur kommer aksepten for å bidra og fungere i det norske samfunnet på lik linje med integrerte innvandrere og etniske nordmenn mye raskere.