Muslimske terrorister er et produkt av islamistisk hat-retorikk. Forklaringen på norsk-fostret terror er å finne inne i hjernekjemien til gjerningsmannen.

I kjølvannet av 11/9 var det ingen grenser for hvor interessert de innvandringskritiske miljøene i Norge var i å finne et islam-ideologisk bakteppe for terroristenes uhyrlige handlinger. Med lys og lykte lette man i moskéer, innvandrerforeninger og blant religiøst konservative enkeltpersoner og imamer. Alle utgjorde de potensielt det ideologiske bakteppe - det tankemessige mulighetsrommet - for nye drapsmenn og terrorister. Det var all grunn til å være på vakt, for tilsynelatende var det ingen som visste hvor neste terrorist kunne dukke opp fra. Det konservative islam, det politiske islam var fienden - og terroristene bare dets frontsoldater. Det var (er?) kun et spørsmål om tid.

Norske terrorister derimot, skal vi tro de samme islam- og innvandringskritiske - er først og fremst psyke på sinnet sitt. Det er selve forklaringen, ifølge de samme islam- og innvandringskritiske røstene som lot seg høre så klart og tydelig i tiden etter 11/9. Det er ikke måte på hvor irrelevant Breiviks ideologiske tankegods er for å analysere hvorfor ABB gjorde som han gjorde.

Fremskrittspartiet gjør seg store anstrengelser disse dager for å distansere seg fra eventuelle og påståtte effekter partiets tidvise hatske retorikk som så raust er delt med det norske folk de siste 20 år. Fremskrittspartiet er hovedaktøren i det som utgjør et klima av hat mot flerkultur og fremmede. Ikke først og fremst på grunn av sin, i mange tilfeller, rettmessige systemkritikk på det innvandringspolitiske området. Men fordi vi gjennom de siste 20 årene aldri har sett partiet eller dets tillitsvalgte sette opp klare grenser mellom legitim kritikk av innvandringspolitikken og mellom det vi må kunne kalle for hat-retorikk og rasisme. Hver eneste gang en Frp-tillitsvalgt har kommet med utspill som har vært over grensen av det anstendige om etniske befolkningsgrupper, har vedkommende blitt systematisk og entusiastisk forsvart av parti og partiledelsen. Hver eneste gang.

La meg understreke: jeg anklager ikke Fremskrittspartiet for NOE av det som skjedde i sommer. Men jeg anklager partiet for å ha ført en unyansert, ensidig og negativ kampanje i over 20 år mot det vi i dag omtaler som det flerkulturelle samfunnet. Frp er et parti som gjennom sin politiske retorikk i særdeleshet har utpekt etniske minoritetsgrupper som ansvarlige for svært mange av de flerkulturelle, sosial- og kriminalpolitiske utfordringer vi står overfor som samfunn. Det har i det minste bidratt til et klima hvor det nå er politisk akseptabelt langt inn i møblerte salonger å søke syndebukker og politiske forklaringsmodeller langs etniske skillelinjer. Denne kampanjen har bidratt til å dekke over mulighetene for at det kan være andre faktorer enn "de andres" etnisitet som kan forklare noen av det moderne samfunnets flerkulturelle utfordringer.

For eksempel oss, norskingene. I tilfellet terroristen ABB, er det ifølge de mest innvandringskritiske langt på vei utelukket at forklaringer og forståelse av uhyrlighetene kan, i det minste delvis, være å finne et sted i den norske kulturen og det norske samfunnet. Nei, han må være sinnsyk, et norsk mentalt avvik.

Så den indre lengsel etter terror som hos muslimer av mange defineres nærmest som en normaltilstand, blir hos nordmenn definert som avvik. Med andre ord; den forklaringsmodell vi benytter overfor andre etnisiteter, er per definisjon ugyldig når vi skal forklare uhyrligheter begått av nordmenn.

For nordmen er ikke å anse som etnisk gruppe, i ordets rette forstand. Nordmenn representerer normalen, standarden vi måler de andre etniske gruppene i forhold til. Vi vil ikke høre snakk om at ABB representerer noe ved oss og vår kultur. 

Norske overgripere er et justispolitisk problem. Forbrytelser av ikke-norske derimot er et etnisk, religiøst eller kulturelt problem. Det er noe ved dem, rett og slett.

Politiets Fellesforbunds Arne Johannesen konfronterer innvandrerorganisasjonene og lurer på hvorfor innvandrere ikke stiller krav til sine egne i debatten om overfallsvoldtekter:

- Vi må våge å diskutere det kulturelle perspektivet, og hvilket kvinnesyn vi ønsker å ha i Norge. Samfunnet må utfordre imamer og de ulike innvandrerorganisasjonene til å ta ansvar. Det er påfallende at innvandrerstemmene er fraværende når overfallsvoldtekter kommer på dagsorden.

Er de? Fraværende? Mer enn sauegjetere, butikkansatte, reindriftssamer, sunnmøringer eller menn i sin allminnelighet? Er de virkelig fraværende? Og hva betyr egentlig påstanden om at "innvandrere ikke stiller krav til sine egne"? Sine egne??

Er vi der igjen, liksom? På den ene siden skal de fortest mulig snakke norsk uten aksent, ikle seg bunad og vifte med det norske flagg i 17. mai-toget (nei, nei, ikke samisk eller somalisk). På den andre siden må de til enhver tid forvente å bli slått i hardtkorn med de verste rovdyrene blant oss. De er jo "deres egne", må vite.

Jeg kan i farten ikke huske at Johannesen har uttalt seg en eneste gang om norske menns holdninger overfor kvinner i de mange saker hvor norske, kritthvite, kristne menn er overgripere. Norske overgripere og drapsmenn er nemlig kun et justispolitisk problem. Forbrytelser begått av ikke-norske derimot, er først og fremst et etnisk, religiøst eller kulturelt problem. Det er noe ved dem, rett og slett.

Ålreit, så er ikke-norske overrepresentert på voldsstatistikken, og det må vi selvsagt få gjort noe med. For alt jeg vet er kanskje Johannesens løsning om internering av identitetsløse en løsning på noen av våre justispolitiske utfordringer. Men åpenbart ikke alle. Og selvsagt må det mer politi til, men ikke bare i Oslos gater.  Over hele landet meldes det om sammenslåinger av lensmanns- og politidistrikter som i praksis medfører at større og større deler av landet er uten reell politibeskyttelse store deler av døgnet.

At de på bygda i større grad er norske, hvite og kristne hjelper dessverre ikke så mye. De slår ihjel koner, stjeler og kjører skolebarn ned i fylla likefullt.

For det er fremdeles våre egne - de kritthvite, kristne og norske menn som rent numerisk utgjør flertallet av rovdyrene i vårt samfunn. Det er de som dreper flest ektefeller, eks-koner og samboere. Det er i hjemmet de fleste overgrep skjer, og det er fremdeles flest norske, kristne og kritthvite hjem i dette landet.

Det bør vi huske på når politiledere eller andre med lettvintheter later som om de har kjappe og effektive løsninger på problemer med betydelig dypere røtter norsk innvandrings historie.

Tromsø bystyre vedtar denne uken at byen er norsk, ikke samisk. Sånn for sikkerhets skyld.

Mange vil hevde at det er en skjebnens ironi at Stortinget og Tromsø bystyre på nøyaktig samme dag denneuken behandler forslag som, dersom de vedtas, innebærer store tilbakeskritt for den samiske befolkningen. Skjebnens ironi kanskje. Men neppe tilfeldig.

Tromsø lå en god stund an til å bli den nye internasjonale multikulturelle hovedstaden i Barentsregionen og i Arktis. Folkevalgte drømte om Sápmi International Airport, samiske skilt i bybildet og innlemmelse av kommunen i det samiske språkområdet. Noen tenkte dette var slutten. Vi var mange som tenkte dette kunne være begynnelsen. På et nytt kapittel i nordnorsk historie.

Samer vs. lokalt selvstyre

Vi tok feil. Torsdag vedtar flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre) i Tromsø bystyre å trekke søknaden om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. Det nye byrådet skriver i sakspapirene (pdf) at det frykter "statlig styring" og "redusert lokalstyre" dersom kommunen blir en såkalt samisk kommune.

Joda, alle tre partiene er jo forsåvidt kjent for å bekjempe byråkrati og unødvendig statlig styring. Det finnes mange offentlige lover, regler og forordninger som i større grad legger begrensninger på det lokale selvstyre og den kommunale økonomien enn de samiske språkreglene. Om målet er økt lokal selvbestemmelse og mindre statlig styring finnes altså gode alternativer. Men så vet vi alle at dette ikke er de virkelige årsakene til at bystyrets flertall vender ryggen til sin samiske historie og likeverdighet mellom norsk og samisk. Denne byen som framfor noen andre i Nord-Norge har ikledd seg mangfoldets og anti-rasismens retoriske drakt de senere år.

"Legge til rette for samisk"

Kanskje nettopp derfor skriver byrådet at bystyret verken er imot samisk språk eller kulturelle tiltak overfor den samiske befolkningen:

"Byrådet mener at Tromsø kommune har et ansvar overfor Tromsøs samiske befolkning og vil legge forholdene til rette for samisk språk og kultur. Byrådet vil ta vare på de eksisterende tilbudene til kommunens samiske befolkning. Dette er nedfelt i byrådets politiske plattform."

Og slik forsøker byrådet i Tromsø å dokumentere sin gode samepolitiske vilje. Men om bystyret skulle fatte vedtaket er det endelig dokumentert at frykten for "de andre" og "de fremmede" har festet sitt grep om landsdelen. Vi så det i Bodø, vi har sett det i Tromsø, Hammerfest og Kåfjord.

Den samiske fare

Vi som ser etter, ser at det samme skjer i alle byer, bygder og tettsteder der en same drister seg til å ikle seg kofte midt på formiddagen en onsdag eller (Gud forby!) skrive på samisk til likningsfunksjonæren. Man vil ikke vite av det. Holdningen ble best dokumentert i dagens iTromsø, der byråd Jonas Stein Eilertsen for næring, kultur og idrett uttaler seg. Eilertsen er bekymret for at debatten om det samiske har "bidratt til konflikt og sjikane":

- Det er bra å legge ballen død så fort som mulig. Dette er en betent sak. (...) Saken har ikke vært heldig for noen parter. Kommentarer som har vært på trykk har vært veldig ufine og helt uakseptable.

Provoserte nordmenn

Mellom linjene i utsagnet siver det evige budskapet ut, det som det ikke finnes noen gyldige motargumenter for og som vi samene hører i alle debatter om samiske kulturelle rettigheter:

"Dere må ikke være så innmari samiske - snakke samisk og kreve rettigheter som urfolk og sånn. For da blir vi så innmari sinte og provoserte. Og det vil dere vel ikke?"

Og nei. Det vil vi ikke. Så av hensyn til både samer og nordmenn i Tromsø er det viktig at det fortsatt er gode nordmenn som definerer hva samer kan og ikke kan. Sånn for sikkerhets skyld.

Store deler av norsk fagbevegelse har i snart 10 år forsøkt å tåkelegge debatten om behovet for et godt varslervern i norsk arbeidsliv. Hva kan nå det skyldes?

LO har siden begynnelsen av 2000-tallet strittet imot et lovbestemt varslervern for norske arbeidstakere. Vi som i årevis har arbeidet for å styrke varslernes rettigheter har jo med en viss undring registrert fagbevegelsen avmålte taushet overfor varslerne og temaet.

Jeg reagerte derfor med forundring da jeg leste at LO-sektretær Kristian Tangen i kronikken "Varsling i arbeidslivet" (Dagsavisen 04.10.11) ga fagbevegelsen æren for det vernet norske varslere nå nyter:

"At arbeidsgivere og arbeidstakere er organisert gir i seg selv et bedre varslingsvern. Syv av ti saker ble løst når tillitsvalgte ble koblet inn. Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert."

Tangen bruker Fafos undersøkelse "Med rett til å varsle" fra 2010 svært selektivt. Hovedinnvendingen mot rapporten er at den ikke godt nok redegjør for forskjellen mellom ordinær feil- og avviksrapportering på den ene siden, og varsling på den andre siden. Det er ikke formålstjenelig å bruke begrepet varsling på alt, men kun på de kritikkverdige forholdene som det finnes interesser og makt for å tildekke. Altså når viktige interesser står på spill. At de fleste ordinære og hverdagslige avvik i virksomhetene håndteres på godt vis er ikke oppsiktsvekkende i et så lovregulert og organisert arbeidsliv som det norske.

Likefullt påstår Tangen å ha belegg for at  "syv av ti (varslings)saker ble løst når tillitsvalgte ble koblet inn." Det er i beste fall svært upresist. 7 av 10 rapporterer at forholdet man varslet om opphørte eller ble forbedret med bistand. Men varslere som får bistand, får den bare delvis fra nettopp tillitsvalgte. Nærmeste leder er for eksempel mer benyttet.

Og tallet forteller intet om varslerens skjebne etter varsling - som altså var Tangens hovedpoeng i omtalte kronikk. Tvert imot, en stor andel arbeidstakere rapporterer at det lovbestemmelsene fra 2007 har gjort det enklere og tryggere å varsle enn tidligere. Interessant nok konkluderer FAFO:

"Samtidig synes verken toppledere eller de med tillitsverv at det i praksis ikke har hatt særlig betydning."

Og det er da også  Tangens påstand; at det lovbestemte varslervernet bare marginalt har betydning for varslernes kår. Derimot fremstilles fagbevegelsen som selve garantisten for anstendig behandling av norske varslere og nødvendig avsløring av kritikkverdige forhold i norsk arbeidsliv. NHO og LOs retorikk bidrar til å redusere varsling til et rent arbeidsrettslig forhold. Men i virkeligheten snakker vi om en av pillarene i ytringsfriheten, altså selve fundamentet for en åpen og demokratisk samfunnsutvikling. 

Varslingsprinsippet er alt for grunnleggende og viktig til å overlates til tilfeldig motiverte AMU-medlemmer eller tillitsvalgte. Tangen gjør et stort nummer av at historiene som formidles om varslere som "gjennomgår et personlig helvete” er medieskapte - eller i beste fall unntakene. Det han unnlater å fortelle fra den FAFO-rapporten han så selektivt siterer fra, er at nærmere 20 prosent av de som varsler opplever alvorlige sanksjoner som truer familieliv, karriere, helse og økonomi. Andre undersøkelser operer med høyere andel skadelidende. Og en enda større andel arbeidstakere oppgir at de vegrer seg for å varsle.

LO har åpenbart valgt å ha fokus på de varslerne som ikke opplever sanksjoner og represalier etter varsling, snarere enn de 20 prosent som er fritt vilt. Tangen klarer sågar å male fram et bilde der varslerne nærmest har seg selv å takke, gjennom postulatet at "de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert." Betyr det da at de har seg selv å takke for problemene de møter? Hensikten med varslervernet var vel  å beskytte de uten beskyttelse?

Allerede lenge før dagens varslervern i Arbeidsmiljøloven ble vedtatt høsten 2006, var det tilstrekkelig mange advarsler mot regjeringens flere ulike forsøk på ordlyd i bestemmelsene. Det første lovutkastet stilte et høyst uklart krav om lojalitet fra varsleren, mens det forslaget som omsider ble vedtatt stiller ulne og tvetydige krav om "forsvarlighet" fra varslerens side.

Kritikerne fryktet at disse formuleringen ville gjøre varslervernet så juridisk komplisert, at det neppe ville beskytte de arbeidstakere loven var ment å beskytte eller bidra til et nødvendig ytringsklima i arbeidslivet for å bekjempe korrupsjon og andre kritikkverdige forhold. Nå ser vi, i rettsak etter rettsak, at det  juridiske varslervernet ikke representerer et reellt vern for de meste utsatte. Selv i de få sakene hvor varslerne vinner fram juridisk, ender de opp som tapere. I praksis er personlig økonomi, familieliv og framtidig karriere ødelagt.

Hvem var kritikerne av dagens lovbestemmelser om varslervern? Arbeidstilsynet, Sivilombudsmannen, Transparency International, Norsk Presseforbund, Konkurransetilsynet og en lang rekke jusrister og advokater med kunnskap om ytringsfrihet og arbeidsliv. I den svært offentlige debatten om varslervernet som fulgte i årene før loven trådte i kraft i 2007, var fagbevegelsens representanter påtakelig fraværende. Med noen hederlige unntak, som Handel og Kontor som uttalte forbilledlig prinsippfast:

"Et nytt regelverk på dette området bør ha et prinsipp om at det er ytringsfriheten som setter grenser for lojalitetsplikten, ikke omvendt."

LO og NHO har åpenbart en gjensidig interesse i å beholde husfreden på arbeidsplassene og i arbeidslivet. Ordninger som kan endre maktforholdene i norsk arbeidsliv avvises, eller i beste fall bortforklares som i dette tilfellet. Men fagbevegelsens makt var i utgangspunktet ment å være en beskyttelse for de maktesløse?

Og med et slikt bakteppe blir varslervernet i beste fall redusert til en medlemsfordel for fagorganiserte. Eller for å gjenta LO-sekretæren:

"Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert."

Skjønt, det er jo ikke sikkert at tidligere LO-ansatt Ingunn Yssen og  den oppsagte Fellesforbund-varsleren Jarle Kirketeig deler Tangens virkelighetsbeskrivelse av at fagorganisering er en garanti for anstendig behandling.

Ingenting er så stille som den stillheten man føler etter at fjernsynskameraenes lamper slukkes og blitz-lampene flammer ut. Det er da kampen for livet virkelig begynner.

Ofrene fra Utøya sliter med ettervirkningene av de traumatiske opplevelsene fra 22. juli. Flere makter ikke følge med på skolen og risikerer dermed å droppe ut av skolen. Styreleder i den nasjonale støttegruppa, Trond Henry Blattmann, sier til Dagbladet at det viktigste nå er forståelsen av at dette er en veldig spesiell situasjon.  

- Nå nytter det ikke med regelrytteri. Dette er ikke normalt fravær, det er fravær som er direkte knyttet til Utøya-angrepet. Vi kan ikke få en situasjon der disse ungdommene havner utenfor skole og arbeidslivet.

Jeg deler selvsagt Blattmanns bekymring helt og fullt. Men jeg deler ikke det underliggende premisset om at det finnes et "normalt fravær" som skiller seg fra det Utøya-ofrene nå opplever. Mange unge i ulike aldre er ofre for traumer av mindre offentlig og allmenn karakter enn sommerens terroranslag, og bør naturligvis også få den oppfølgingen de har behov for. Ikke for noen annen grunn enn at hvilke som helst traumer som rammer oss  er alvorlige nok, dersom de er helt eller delvis invalidiserende og til hinder for livsutfoldelse. Barn og unge som vokser opp med seksuelt misbruk, vold, rus, mobbing og andre ekstreme påkjenninger opplever i stor grad det samme som ungdommen fra Utøya.

Det er ikke enkelt å lære gangetabellen når du vet at mor ligger døddrukken hjemme. Det er nesten umulig å forstå meningen med bibelkunnskap når skyggen av en massedrapsmann på jakt etter deg formørker sinnet. Og forplantningslære blir ekkelt og kvalmende når du vet at en der hjemme trolig vil forgripe seg på deg før dagen renner ut. De dagligdagse ting, som skolen, blir ofte små og ubetydelige når den grunnleggende trygghet er jaget ut av deg - og skrekken er alt som står tilbake.

Jeg har skal ærlig innrømme at jeg fra starten var både skeptisk og bekymret over Utøya-ungdommens svært medieformidlede forsikringer om at det politiske engasjement var inntakt; at de skulle ta Utøya tilbake, at de skulle fortsette sin politiske kamp og at ingen attentatmann skulle få ødelegge deres liv. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det er mange av dem som ville slite med å i det hele tatt komme så langt som til postkassen, langt mindre til skolen eller regjeringskorridorene. Men mediedramaturgisk var disse ungdommelige vitnesbyrdene om heltemot og engasjement nettopp det nasjonen ønsket å høre fra sine unge framtidige ledere. Vi ønsket å høre at håpet fremdeles levde. Vi ønsket å høre at alt egentlig var som før. Nesten.

Men slik er det naturligvis ikke. Den enorme påkjenningen de ble utsatt for har fremdeles ikke gått opp for oss. Som nasjonen klamrer vi oss stadig til et håp om at det kommer til å gå bra. Virkeligheten er at svært mange av de flotte, unge menneskene som overlevde vil slite lenge med ettervirkningene av den sanseløse volden og de påkjenningene de ble utsatt for. Mange av dem vil helt eller delvis invalidiseres i lang tid, noen kanskje for resten av sitt liv. Og en god del av dem vil aldri nå til topps i politikken, verken lokalt eller nasjonalt, fordi de vil ha nok med å mestre angsten i hverdagen. 

Ikke fordi de på noe vis mangler engasjement og vilje, men fordi skaden de er påført er for stor og for krevende. De trenger vår hjelp og de bør få den. Og det er nettopp i denne omsorgsfulle erkjennelsen at vi skal forsøke å huske alle de som lider samme skjebne, men som av ulike årsaker ikke har fått sitt traume kringkastet over hele verden. De som lider av traumer, gjør som regel det i øredøvende stillhet.

Det er dessverre mer normalt enn vi liker å tenke på.

--

Artikkelen er opprinnelig publisert på skribentens blogg.

Lokalvalget er over og i Tromsø og Hammerfest ble vinnerne de partiene som sterkest markerte motstand mot samiske saker. Det er selvsagt mulig at det er en ren tilfeldighet.

I Tromsø feide Høyre all politisk motstand til side og innkasserte en framgang på ikke mindre enn 24,6 prosentpoeng. I Høyres samarbeidsavtale med Fremskrittspartiet i Tromsøfør valget framkommer 22 punkter partene ønsker å "øke, sikre, styrke, legge til rette for og realisere". 3 saker er imidlertid både Høyre og Fremskrittspartiet sterkt imot: eiendomsskatt, rushtidsavgift og planene om å innlemme Tromsø som en del av det samiske språkforvaltningsområdet.

I Hammerfest blåste vinden i stikk motsatt retning. Regjerende Arbeiderpartiet kunne valgnatten notere seg en framgang på 15,1 prosentpoeng - til oppsiktsvekkende 65,1 prosent. Det hele ledet av ordfører og stortingsrepresentant Alf E. Jakobsen som før valget markerte seg med forslag om å forby rein i Hammerfest og jage reindriftsnæringen fra Kvaløya under parolen "nok er nok".

Kamp om ressurser

Å angripe reindriftsnæringen er politisk risikoløst, alle gjør det. Næringen er så godt som politisk venneløs, sett med både norske og samiske øyne. Årsaken er ikke, slik man kan få inntrykk av, at næringen er vrang, vanskelig og mot framskritt og utvikling. Konfliktene handler dypest sett om en legitim kamp om stadig knappere arealressurser. Reindriften er en svært arealkrevende næring, og dens behov for beitearealer kommer derfor stadig oftere i konflikt med det øvrige samfunnets ønsker om utbygging av veier, hyttefelt, turstier, turisme og kraftutbygging - for å nevne noe.  I den kampen står reindriften stort sett alene. Selv norske myndigheter, som har funnet næringen og utøverne beskyttelsesverdig gjennom nasjonale og internasjonale lover om urfolks rettigheter, finner sjelden grunn og anledning til å bidra til økt forståelse for reindriftens dilemma. Fra reindriftens side ønsker man samarbeid og et godt forhold til sine omgivelser. Men alt for ofte innebærer "et godt samarbeid" økonomisk tap og vanskeligheter for den enkelte reindriftsutøver. 

I Hammerfest er nettopp det ekstra synlig, når de lokale folkevalgte gjør sitt ytterste for å definere næringen som lokalsamfunnets fremste hinder for utvikling. Reindriften på Kvaløya oppleves dypest sett å være i veien for det meste; hagestell, byliv, friluftsliv og næringsutvikling. Og ingen tiltak (flere gjerder, økt gjeting, ferdelsbegrensninger mv.) vil endre på dette. Men man kan da ikke la seg overraske over at de som har drevet reindrift på øya siden lenge før byen ble etablert, ser annerledes på saken? Til ordførerens forsvar skal det sies at Høyre allerede i 2009 foreslo Høyre å fjerne all rein fra Kvaløya:

"Hammerfest Høyre mener derfor at reindriften står i veien for en god utvikling, og kan bidra til at Hammerfestregionen går glipp av mange arbeidsplasser."

Nei til skatt, avgift og samisk språk
I Tromsø har man reinsdyr på kommunevåpenet, og det er tilsynelatende så langt Tromsø kommune er villig til å gå når det gjelder å satse på utvikling av det samiske. Høyre setter nå nemlig et endelig punktum for diskusjonen om samiskspråklige vei- og informasjonsskilt. Tromsøværinger som lenge har levd i redsel for å bli eksponert for eller antastet av samiske bokstaver og ord i det offentlige rom, kan nå puste lettet ut. Valgvinneren Høyre forsikrer at det nå vil trekke søknaden om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. 

Når det er sagt, så er det naturligvis fullt mulig å være for videreutvikling av den samiske kulturen og språket i Tromsø, og samtidig gjøre det Høyre har sagt de vil gjøre. Utfordringen er imidlertid at Tromsø Høyre til nå ikke har sagt noe som avslører at partiet har noen slike ambisjoner.

Er disse sakene forklaringer på til Høyres og Arbeiderpartiets framgang i Tromsø og Hammerfest? Nei ikke alene, selvsagt. Men jeg tror de, som andre viktige lokale saker, har bidratt.

Vi har sett det gang på gang. Alle gjennombrudd i norsk samepolitikk har skjedd som rikspolitiske kompromiss mellom stortingsvalgene. Få lokalpartier i Norge går til valg for å styrke den samiske rettstillingen. Man vinner ganske enkelt ikke valg med samiske hjertesaker. Med mindre man altså er imot dem. Da kan de være nyttige.

2973 uskyldige personer døde i terrorangrepet på World Trade Center. Ifølge Costsofwar.orgs anslag, er minst 137.000 uskyldige drept i krigen mot terror. Det er historiene vi ikke vil høre og ikke vil se på tv.

Rørende og verdig. Slik karakteriserte NRK-korrespondenten minnemarkeringen for ofrene etter 11. september-terroren ved Ground Zero i går kveld. TV, radio, nett- og papiraviser har de siste dagene vært fylt av beretninger og gjenfortellinger av de uhyggelige hendelsene 11. september 2001.

2973 uskyldige personer døde i terrorangrepet på World Trade Center. I går ble dagen markert over store deler av verden med ulike typer minnearrangementer, samtlige overført og behørig dekket av lokale og globale medier. Fjernsynskanalene fylte sendeskjemaene i dagene rundt minnedagen med dokumentarer relatert til hendelsene. Om igjen og om igjen har vi sett de ikoniske bildene av passasjerflyene som rammer tårnene. Og det skulle selvsagt bare mangle om vi ikke skulle markere det mest spektakulære og største terrorangrepet på vestlig jord  - og så mange uskyldige døde.

Men det slår meg allikevel at det hele handler veldig mye om fjernsyn og medienes dramaturgi. 9/11 er et terroranslag som er dramaturgisk og kulturelt tilpasset fjernsynsoverføringer og moderne medier. Vi fyller hendelsene med så mye bilder, så mange ord, så mye oppmerksomhet og så mange symboler at det hele antar en religiøs dimensjon. Det er svært rørende, det er de døde verdig - og det er oss sørgende verdig.

Når det gjelder de mange tusener, titusener og hundretusener av sivile som har mistet livet som en direkte konsekvens av norsk, amerikansk og annen vestlig krigføring de siste 10 årene - og årene før det - er saken annerledes. De er de virkelige ofrene i vår "krig mot terror". Deres død, hvor enn tragisk og utilsiktet, er på sett og vis nødvendig. For oss. For vår trygghet og vår opplevelse av mening etter 9/11. 

For når en bombe fra den vestlige koalisjonen faller på landsbyens moské, som for anledningen er fylt av uskyldige brudepar, barn og andre ikke-stridende i Kandahar i Afghanistan, etterfølges den som regel av den øredøvende stillheten som kjennetegner brå død og fravær av medier. Kanskje følger en motvillig alliert bortforklaring og beklagelse noen dager senere. Ingen kameralys, ingen flagg, ingen fiffig vignettmusikk, ingen bilder av sorgtyngede og påtatt alvorlige fjernsynsreportere. Ingen bøyde hoder og ingen tente lys.

Det er i det hele tatt lite rørende og lite verdighet i uskyldige muslimer som dør utenfor kamera. Vi kaller det "krigen mot terror", og den utkjempes i all hovedsak i den arabiske verden. For selv om islamistisk terror utgjorde en ørliten prosentdel (1,4 %) av alle terrorangrep i Europa i 2010, er det altså kampen mot islamistisk terror som utgjør frontlinjen i vår kamp mot terror. 98,6 prosent av alle terrorangrep i Europa i 2010 ble utført av separatistiske eller venstre-ekstreme eller anarkistiske terrorister, ifølge Europols "Terrorism Situation and Trend Report 2011". Islamistisk terror utgjorde altså en statistisk parantes. Sannheten er at  islamistisk terror i hovedsak rammer muslimer gjennom terroraksjoner utført i muslimske land.

De uskyldige ofrene for vestlig krigføring dør i mørke, der det bare ytterst sjelden tennes et kameralys eller stearinlys. Ifølge nettstedet Costsofwar.orgs svært moderate anslag, er minst 137.000 sivile, uskyldige drept i krigen mot terror, hovedsaklig i Irak, Afghanistan og Pakistan. Trolig svært mange flere. Og en stor del av disse er drept av vestlige bomber, kuler og i allierte militære operasjoner. 

Men det er krigshistoriene de ikke forteller, og vi ikke vil høre.