ANNONSE
tb4a17e5

Nicaraguas superpar – president Daniel Ortega og kona og visepresidentkandidat Rosario Murillo – vil etter alt å dømme vinne presidentvalget i Nicaragua i desember. FOTO: OSWALDO RIVAS/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

09-08-2016

Historiens ironi i Nicaragua

Er president Daniel Ortega i ferd med å gjeninnføre det autoritære familiedynastiet han selv var med på å bekjempe i Nicaragua?

I juni beskyldte Nicaraguas president – Sandinistenes Daniel Ortega – valgobservatører for å være «skamløse» og utelukket at noen ville bli invitert til presidentvalget 6. desember. Like etter ble opposisjonsleder Eduardo Montealegre fradømt sin plass i kongressen av den Ortega-dominerte høyesteretten. I forrige uke ble ytterligere 28 opposisjonsmedlemmer ekskludert fra kongressen, før Ortega utnevnte kona, Rosario Murillo, som sin visepresidentkandidat. Ortega har styrt Nicaragua siden 2006, og hadde allerede før de siste grepene sikret seg god kontroll med alle deler av statsapparatet. Han nyter også stor popularitet blant folk, og ville vunnet valget, som vil gi ham en tredje femårsperiode som president, uansett. Kona Rosario har også allerede enorm politisk makt i Nicaragua både formelt og uformelt. Hvorfor da gå til disse grepene som har fått analytikere fra høyre og venstre til beskylde ham for å ville gjeninnføre et autoritært familiedynasti som Somozas som han selv og Sandinist-geriljaen gjorde opprør mot i 1979?

Nicaragua har hatt en spesiell plass i den norske offentligheten. Revolusjonen i 1979 ble selve symbolet på fattige og undertryktes motstandskamp mot USAs imperialisme og lokale eliter. Den ble en vekker for en hel generasjon norske politikere, og utgangspunkt for en bred solidaritetsbevegelse. Inntil nylig var Nicaragua Norges viktigste mottaker av bistand i Latin-Amerika. Totalt er det brukt 3,7 milliarder norske skattekroner på landet som er Latin-Amerikas nest fattigste. Den norske ambassaden i Nicaragua ble lagt ned i 2010, og siden er bistanden halvert, men fremdeles investerer man blant annet i kvinners rettigheter og godt styresett.

Daniel Ortega var president i Nicaragua de siste fem årene av det revolusjonære regimet, men måtte overgi makten til sentrum-høyre kandidaten Violeta Barrios de Chamorro etter valget i 1990. De neste årene var preget av forsøk på etablering av et liberalt demokrati, og en omfattende privatisering og markedsorientering av økonomien. Ti år etter at Sandinistene hadde gitt fra seg makten, levde 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensa, og politikken var kjennetegnet av korrupsjon, klientilisme og hestehandler. Den største av dem alle ble inngått i 2000: «Styringspakten» mellom Ortega og daværende president, «liberale» Arnoldo Alemán innebar blant annet økt partipolitisk kontroll med rettsapparatet og riksrevisjonen, og mulighet for å vinne presidentvalg med bare 35 prosent av stemmene. Det hjalp Ortega til seier i presidentvalget i 2006, og i 2011 ble han gjenvalgt på tross av konstitusjonens forbud mot det. Siden det har makten i Nicaragua gradvis blitt sentralisert hos presidentparet, og en konstitusjonsendring fra 2014 ryddet veien for uendelige gjenvalg.

Man kunne tro at det var duket for opprør fra den økonomiske eliten mot den gamle sosialisten og geriljalederen. Når det ikke har skjedd er det fordi Ortega har videreført en «nyliberal» økonomisk politikk med åpne markeder, kombinert med avtaler under bordet, og minimalt med innsyn. Det har vært til glede for mange storkapitalister, både de gamle eksportørene av kaffe, sukker og kjøtt, og nye finanseliter som blant annet skor seg på Mellom-Amerikas største inntektskilde: hjemsending av penger til familier av gjestearbeidere i USA. Ortega har også sikret et stort nytt marked for næringslivet gjennom avtaler med Venezuela, som i stadig mindre grad produserer annet enn olje selv, og avtaler med kineserne har sikret investeringer i infrastruktur og naturressurser.

Økonomiske oppgangstider har vært kombinert med omfattende sosiale programmer – mange styrt igjennom de lokale «Rådene for Folkelig Makt (CPCs)», ledet av Rosario Murillo – som har bidratt til fattigdomsreduksjon og forbedring av levekår. Når vi legger til at Nicaragua har unngått nabolandenes omfattende voldskriminalitet, og at Ortegas autoritære styre tross alt er mindre brutalt enn mange demokratier, er det ikke så vanskelig å forstå at han har folks støtte.

Med institusjonene på sin side, folkelig oppslutning, og uten sterk opposisjon fra gamle økonomiske eliter, er Ortegas gjenvalg i desember nærmest garantert. Hvorfor da provosere ytterligere med politiske grep som vitner om gammel latinamerikansk «caudillismo» (styre av den sterke mann)? Noen peker på at Ortega er svekket, både på grunn av helse og opposisjon innad i Sandinistpartiet, og at han derfor måtte sikre seg den «evig lojale» – som han omtaler sin kone – som sin nummer to. Like viktig kan det som skjer i regionen rundt være. Den økonomiske krisen i Venezuela har gjort støtten derfra, og tilgangen til markeder, langt mer usikker, og uten den vil Ortega slite med å innfri økonomiske forventninger. Samtidig går det en bølge av korrupsjonsetterforskning over Latin Amerika. I Guatemala har opprullingene til den FN-oppnevnte (og i stor grad USA-finansierte) kommisjonen mot straffefrihet (CICIG) allerede felt én regjering. Det blir nå stilt krav om noe tilsvarende i mange land, og aldri før har så mange politiske ledere i Latin-Amerika blitt etterforsket internasjonalt for hvitvasking og korrupsjon. I møtet med slike trusler, er det viktig å sikre seg maksimal kontroll med egne institusjoner.

Den historiske ironien er påtrengende i Nicaragua. Mange har pekt på det absurde i at den gamle geriljakommandanten er i ferd med å etablere et familiedynasti selv, godt hjulpet av storkapitalen og den katolske kirken. Like ironisk er det at det internasjonale samfunnets kamp mot korrupsjon, blant annet for å sikre ressurser til fattigdomsreduksjon, kan motivere Ortega til ytterligere maktkonsentrasjon. Og ikke minst ironisk er det at en betydelig del av nicaraguanerne nå synes å ha inntatt en holdning ikke ulik den som lå under Franklin D. Roosevelts kjente forsvar for støtten til den gamle despoten Somoza: «He is a bastard, but he is our bastard».


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!