For hvordan skal Clinton forholde seg til den nye asiatiske virkeligheten, preget av et stadig sterkere Kina? Og hvordan skal hun takle Filippinenes ytterst kriminelle president Rodrigo Duterte?
Clinton har solid utenrikspolitisk erfaring, men så fort som brikkene flyttes i Asia, kreves det evner utenom det vanlige. I forrige uke sto Duterte på en talerstol i Beijing og sa at Filippinene ville skille lag med USA, «det er på tide å si adjø…». I stedet lovet han å knytte Filippinene nærmere Kina og Russland, og de kinesiske vertene jublet. Tidligere i høst omtalte han president Obama som «horeunge». Obama svarte med å avlyse et planlagt møte med ham.
Uheldigvis for Clinton tiltrådte Duterte som president i juni i år. Det betyr at han blir sittende i fire år til. I løpet av sine første tre måneder i sjefsstolen har dødspatruljene han engasjerer, rukket å drepe 3.600 mistenkte narkoforbrytere. Det vil bli flere. «Hitler drepte tre millioner jøder. Vi har like mange narkotikaavhengige … og jeg vil være lykkelig hvis jeg klarer å slakte dem,» uttalte han i september.
Hillary Clinton har mang en gang snakket seg varm om viktigheten av å forsvare menneskerettighetene. Hun har også vært nøye med å påpeke at USA har sterke politiske og militære interesser i Asia. Derfor svir det når Filippinene, en trofast amerikansk alliert, krenker de mest elementære menneskerettigheter og lefler med tanken om å bryte samarbeidet med USA.
Under sitt Kina-besøk fikk Duterte tilsagn om investeringer og lån til den nette sum av 24 milliarder amerikanske dollar. Nesten halve beløpet skal brukes til bygging av jernbaner, havner, energiforetak og gruvedrift. Det hører med til sjeldenhetene at en utenlandsk leder forlater Beijing med flere penger i bagasjen. Vertskapet var åpenbart innstilt på å strekke seg langt, vel vitende om at Filippinene under Duterte representerer en historisk sjanse. Den filippinske presidenten gjengjeldte løftene med å si seg villig til å innlede tosidige forhandlinger med Kina om den uløste grensestriden i Sør-Kinahavet.
Like etter at Duterte tiltrådte, fastslo tvistedomstolen i Haag at Kina ikke hadde noen «historisk rett» til de omstridte havområdene. Men i stedet for å bruke dommen mot Kina, valgte han å legge den til side i håp om å engasjere Beijing på annet vis. Det har han klart. Sjansene for at han skal få noe substansielt ut av de varslede forhandlingene, er imidlertid små. Kina har bare smuler å by på – ikke noe mer.
Filippinenes plutselige alenegang bekymrer ikke bare USA, men også land som Japan, Vietnam, Malaysia, Brunei og Indonesia. Alle har anklaget Kina for å ta seg til rette i Sørkinahavet. Resultatet kan bli at Makten seirer, og at lederne i Beijing får det som de vil ved å kjøpe seg venner. Engstelsen er særlig stor i Hanoi. De vietnamesiske lederne har et anstrengt forhold til Kina og ruster opp i raskt tempo. «Vi skulle så gjerne ha brukt pengene til andre formål, men slik forholdene er, har vi ikke noe valg,» uttalte en vietnamesisk general for en tid siden.
Få tror at Duterte vil gjøre alvor av truslene sine og avbryte det militære samarbeidet med USA. Hans stadige utblåsninger setter imidlertid samholdet på alvorlige prøver. Siden Filippinene ble fritt i 1946, har de to landene hatt tette militære bånd. I en lang periode, til 1991, var flåtebasen i Subic Bay og flybasen Clark viktige støttepunkter for USA i Stillehavsområdet. I de senere år har samarbeidet vært mer begrenset, men partene har fortsatt å holde jevnlige felles øvelser, og den gjensidige forsvarsavtalen fra 1951 står ennå ved lag.
President Obama er fullt klar over at Duterte er en løsmunnet leder. Alt han sier, skal ikke tas alvorlig. Likevel ringer varselklokkene når han reiser til Beijing og kunngjør at Filippinene vil skifte utenrikspolitisk kurs. Nå ber USA om en avklaring. Et samarbeid mellom to allierte kan ikke basere seg på et så usikkert grunnlag som det Duterte legger opp til. Som et interessant apropos kan det nevnes at et stort flertall av filippinerne – ifølge flere meningsmålinger – ønsker å bevare det nære forholdet til USA.
For den neste amerikanske presidenten blir det maktpåliggende å vise godt lederskap i Asia. Obama lyktes ikke med det. Til tross for gjentatte advarsler fortsetter nord-koreanerne å utvikle sin kjernefysiske kapasitet. Den uløste striden om grensene i Sørkinahavet har ført til et nytt rustningskappløp, og forholdet mellom Kina og USA er anstrengt. Som utenriksminister fra 2009 til 2013 kunne Hillary Clinton være nokså direkte overfor de kinesiske lederne, og det er et faktum at hun er lite populær i Beijing. Derfor har hun et dårlig utgangspunkt om hun skulle bli valgt.
Kina har dessuten lagt nye alen til sin vekst siden Hillary gikk av. Landet har fått en uvanlig sterk leder i Xi Jinping, som ikke lar seg pille på nesen av noen. Det lover ikke godt. Når to sterke viljer møtes, kan verden bli enda farligere.