Norge er i forhandlinger om returavtale med Eritrea. Statssekretær Pål Lønseth sier om saken at «ingen skal sendes hjem til forfølgelse», men det er ingen grunn til å stole på at sikkerheten til eventuelt returnerte asylsøkere vil bli ivaretatt.

Eritreaer et land hvor menneskerettighetssituasjonen utvikler seg til det verre, ikke til det bedre. President Isaias Afworki er en geriljaleder som kom til makten på begynnelsen av 90-tallet, og det har ikke blitt avholdt frie valg til tross for at presidenten har lovt befolkningen dette ved utallige anledninger. I 2001 prøvde Isaias å arrestere femten sentrale regjeringsmedlemmer etter at de ba om demokratiske reformer. De fleste av dem sitter fengslet i Eritrea, er drept eller er i eksil. Samtidig stengte han ned all uavhengig presse, noe som har ført til at Eritrea har den tvilsomme førsteplassen som det landet i verden med minst ytringsfrihet. Nord-Korea er på andre plass.

Dette landet vil Norge returnere asylsøkere til. Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre kan umulig ha vært hjemme. Partisekretær Raymond Johansen, som har vært Charge de Affairs på den norske ambassaden i Asmara, burde også ha visst bedre enn å gå i samtaler med eritreiske myndigheter om retur. De vet meget godt hva som skjer i Asmara. De vet om containerne som er fangehull for dissidenter. De vet om alle boligene i Asmara som egentlig er skjulte fengsler. De vet at folk likvideres hvis de ikke følger regimets ønsker. De vet at lastebiler kjører rundt i landet og plukker opp ungdom som sendes til en militærtjeneste som aldri tar slutt.  De vet at dette er et av verdens mest brutale og repressive regimer.

Det finnes pr dags dato ingen menneskerettighetsorganisasjoner som monitorerer Eritrea fra innsiden. Alle har blitt kastet ut. Ingen kan si med sikkerhet hva som vil skje med mennesker som tvangsreturneres til dette landet, men vi vet at i 2002 tvangsreturnerte Malta 223 eritreere. Minst 180 av disse fikk fengselsstraffer. I 2008 tvangsreturnerte Egypt 1.200 eritreere, og flertallet av disse havnet i militærfengsler. Samme år ble to eritreere tvangsreturnert fra Tyskland. Ingen har sett eller hørt noe til dem siden. At norske myndigheter forhandler om en returavtale uten at menneskerettighetssituasjonen beviselig har bedret seg vitner om dårlig dømmekraft og et svært tvilsomt menneskesyn.

Denne saken minner mest om en hjemme alene-fest i Justisdepartementet der iveren etter å stoppe asylsøkere fra å komme til Norge gjør at sentrale menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser havner på vikende front. Det er på høy tid å minne Justisdepartementet på at Norge er i ferd med å bevege seg farlig langt vekk fra FNs linje, og at hvis en slik returavtale blir inngått sitter vi igjen alene som den tøffeste staten i klassen. Dette er på ingen måte en hedersbetegnelse for Norge eller de rødgrønne. 

Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom håper Raymond og Jonas snarest kommer tilbake og forteller den overivrige statssekretær Lønseth hvor skapet skal stå. 

FrPs Hanne Blåfjelldal tok hverdagsrasismen nærmere i øyesyn i gårsdagens avis (23/1) da hun spurte: Hvordan hanskes noe man ikke vet hva er? Svar: Tenk før du snakker, eller ikke si hva du tenker. Men er det ikke nettopp tanken som er problemet?

FrPs Hanne Blåfjelldal tok hverdagsrasismen ved hornene i gårsdagens Dagsavis (23/1). I hvert fall ga hun det et forsøk. Og det er et viktig tema å ta opp, for hva er egentlig hverdagsrasisme? Blåfjelldal konkluderer med at hverdagsrasisme er utrykk vi bruker for å beskrive andre basert på ytre forskjeller, men som er så negativt ladet at vi ikke ville likt å bli kalt dette selv. Så vi må tenke oss om før vi snakker. Eller rettere sagt: vi må ikke alltid si hva vi tenker. 

Dessverre er hverdagsrasisme mer enn tåpelige utsagn. Ord vi sier har opphav i våres tanker. Våres tanker er knyttet til holdninger, forventninger og antakelser om verden rundt oss. Hverdagsrasisme kan nok ofte komme i form av rasistiske bemerkninger, som Blåfjelldal nevner, men er uttrykk for noe langt alvorligere. Og hverdagsrasismen blir ikke borte om bare vi holder kjeft. I stedet må våres tanker og holdninger endres. 

Hverdagsrasisme er uttrykk for fordommer – at vi tror vi vet noe om et fremmed menneske, hva dette mennesket tenker og hvordan det handler, basert kun på ytre betraktninger. Derfor vil vi gi jobben til en som er herfra, ikke derfra, fordi vi da tror "vi vet hva vi får". Hverdagsrasisme er slik sett mer enn ord - det er diskriminerende handlinger også. Og grunnen er nettopp det, at bak hverdagsrasismens dagligdagse hendelser, utført av dagligdagse mennesker, ligger en forventning om forskjellighet mellom "han og meg" som stikker dypere enn kun til å referere til rent overflatiske faktorer. Hvorfor ellers skulle vi hengt oss sånn opp i utseende på folk?

En fordom er altså en irrasjonell antakelse om andre menneskers personlighet og identitet, basert på bilder og meninger vi allerede har gjort oss opp om mennesket foran oss. Fordommer er vi alle, i varierende grad, bærere av. Denne svakheten – menneskets tanketomme evne til å koble folks ytre med forutinntatte inntrykk av personers indre følelsesliv og praktiske talent – er det som gjør oss så mottakelige for rasisme.

Hverdagsrasisme er det ansikt fordommene får når de går fra å være tanker og holdninger til å bli ord og handlinger. Hverdagsrasisme må alltid gjenkjennes og konfronteres, men kan aldri ties i hjel. For holdninger forandres ikke av taushet: Også i tankene kan rasismen spire og gro.

Hilde Jørgensen, leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom