Stadig flere lengter etter autoriteter i 
barneoppdragelsen. Dette må bli slutt.

Nei, nei, gutt

Stadig flere lengter etter autoriteter i 
barneoppdragelsen. Dette må bli slutt.

«Ikke gjør som morra di sier», er basillenes budskap. Både Karius, Baktus og Jens ville ha loff med sirup. Men det skal det bli en slutt på. Siste nytt fra oppdragelsesfronten er at småfolk skal gjøre som mor og far befaler.

Barneoppdragelse er en ideologisk slagmark. Nå deiser pendelen tilbake, på grunn av en nyvunnet lengsel etter autoriteter. Ord som «fri oppdragelse» og «kompetente barn» betyr i stadig flere sammenhenger at foreldrene er slappe og ungene kravstore. Det gjelder for eksempel i ferske bøker med titler som «Angsten for oppdragelse» og tidsskriftartikler i Samtiden om hvordan vi oppdrar barna våre til å bli komplett ufordragelige. Her er det curlingforeldrene som skal feies unna.

Det er selvsagt store forskjeller mellom Heidi Helene Sveens Samtiden-polemikk og den ettertenksomme boka til akademikerne Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen, men begge tekstene kan sees i forlengelsen av en internasjonal trend som i store deler av Vesten (med et mulig unntak for Frankrike) har fått et betydelig gjennomslag: Frisinnet har gått for langt. Grensesetting nå!

For et års tid siden ga Yale-professoren Amy Chua ut «Battle Hymn of the Tiger Mother», der hun blant annet anbefaler deg å nekte ungene toalettbesøk til de har lært seg et pianostykke. Chuas unger får heller ikke ligge over hos venner, spille dataspill, delta i skoleteateret eller få en dårligere karakter enn A. Til gjengjeld blir de veldig, veldig flinke. Den tidligere Wall Street Journal-journalisten Pamela Druckerman mener at franske foreldre klarer det de fleste andre sliter med, nemlig å oppdra barn som spiser pent, sover om natta, leker alene og ikke plager andre (særlig ikke mor og far). Ifølge boka «French Children Don‘t Throw Food» er nøkkelen å la skrikende babyer ligge, sette rammer som er absolutte og å kreve at ungene hilser høflig.

Dette framstår som rimelig drakonisk i Jesper Juuls Skandinavia. Det de norske avleggerne viser er at angrepet mot kravløse foreldreskap også kan komme fra et etisk høydedrag nokså langt til venstre i det ideologiske landskapet. Foros og Vetlesen hevder selv at de slår både hit og dit, men målsettingen er en oppdragelse som tar på alvor verdens «alarmerende miljøproblemer, turbokapitalisme og økonomisk globalisering, voksende sosiale og økonomiske forskjeller, tilspissede kulturkonflikter og forvitringen av fellesskapsverdier.» Det tør derfor være rimelig trygt å plassere dem.

Men samtidig tar de altså et oppgjør med «angsten for det autoritære» og vil redde oppdragelsen og dannelsen fra rådene pedagogiske idealer om autentisitet, egenansvar og valgfrihet. I forfatterparets øyne er slike verdier knyttet til nyliberalismen, som de livsstilsradikale 68-erne har inngått en ødeleggende allianse med. Derfor vil de vekke til live nymotens «dyder som forpliktelse, skyldfølelse og samvittighet».

Foros og Vetlesen har sikkert de beste intensjoner for samfunnsutviklingen. Det er også noe befriende over en bok om barneoppdragelse som nesten ikke handler om hvordan ungene har det. Men det utgjør også bokas blindsone: At foreldre gjerne vil basere oppdragelsen på innlevelse i barnas perspektiv, er utvilsomt et av de siste tiårenes større framskritt.

Heidi Helene Sveen er mer bekymret for barna. De skal teste grenser. Og det kan være skikkelig kjipt å si nei til dem. Men det må man gjøre. Hvis du trekker deg fra voksenrollen, taper nemlig barnet på det, er argumentet. Blir ungene i tillegg fortalt hvor flinke de ustanselig har vært, uten å ha gjort noe, tror de at deres mestringsevne henger sammen med hvem de er, og ikke hvor hardt de jobber. Ergo blir de ikke bare selvopptatte, men også late.

Problemet med den kulturelle forfallshistorien som alle de nevnte forfatterne forteller, er at den strider mot et generelt inntrykk av at barna nå er gladere enn tidligere, og at det foreløpig ikke finnes overbevisende tegn på at det forkludrer deres sjanser til å utvikle modne, trygge og selvstendige identiteter.

De fleste kan sikkert enes om at små mennesker bør lære ting som impulskontroll og å spise andre ting enn sirupsloff. Men det betyr jo på ingen måte ikke at de må tuktes, slik Amy Chua går inn for. Jeg mistenker ingen av de norske representantene for å støtte hennes metoder. Vetlesen og Foros bedyrer at de ikke ønsker seg tilbake i tid. Men heller ikke deres autoritetsbegrep lar seg uten videre redde «på en positiv måte», vil jeg tro. Til det er skillet mellom å ha autoritet og å være autoritær for glidende. Det som noen kaller mot, kaller andre utvilsomt moralisme.

Nå finnes det mange bøker på motsatt ytterkant. Italieneren Pierro Ferrucci mener for eksempel at de voksne har mer å lære av barna enn omvendt. Jesper Juul har solgt titusenvis av boka «Ditt kompetente barn». Både Sveen og Foros/Vetlesen opplever det som legitimt å stille spørsmål ved det de mener er en ny tung konsensus i debatten om barndom.

Det må de gjerne gjøre. Når det kommer til stykket var det også Thorbjørn Egners mening at mor vet best. Karius og Baktus endte i sluket i 1941. Dette ble imidlertid for hard kost for ungene, og i den reviderte utgaven seiler basillene utover havet i siste scene. Såpass må man i hvert fall kunne lytte til dem dette først og fremst gjelder.

halvor.finess.tretvoll@dagsavisen.no

Norge trenger flere hender, men 450 barn skal kastes ut av landet. Deres forbrytelse er å være barn av sine foreldre, som har fått avslag på sin asylsøknad. Bør det være slik? Ta debatten på Nye meninger.

Hadiza Diallo (5) er født i Norge, med foreldre fra Elfenbenskysten. Til høsten skal hun begynne på skolen, hvis hun ikke kastes ut først. Hadiza vil bli lege når hun blir stor, men får ikke lov til å bli det i Norge. I lørdagens utgave av Dagsavisen møter vi 30 barn som Hadiza. De er noen av 450 unger som har bodd i Norge i store deler av barndommen sin, men som likevel skal sendes ut av landet etter at foreldrene deres har fått endelig avslag på asylsøknadene sine. Du kan se bilder av dem her, og lese artikkelen om dem her.

- Disse barna har ikke valgt sin skjebne. De er ofre for foreldrenes vurderinger og myndighetenes politikk. Resultatet er at barna er i en dramatisk hverdag uten rettigheter, sier Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere i avisen.

I mandagens utgave av Dagsavisen svarer justisminister Grete Faremo (Ap) i et bredt intervju om asylbarna at hun forstår engasjementet som kommer til uttrykk, men at sakene er behandlet i to instanser, der hensynet til barnas situasjon har vært en del av vurderingen, og at de endelige avslagene må respekteres.

- Jeg ønsker å holde foreldrene ansvarlige for at deres barns liv settes på vent. Jeg har også pekt på det ansvaret norske myndigheter tar knyttet til både skolegang og helse. Men vi har en grunnleggende forventning om at man returnerer frivillig når søknaden ikke har gitt oppholdstillatelse i Norge, sier Faremo.

Hun frykter at en oppmykning av regelverket, som legger større vekt på barnas situasjon, skal gjøre det mer fristende for foreldrene å skyve ungende forann seg.

- Vi må ha et helhetlig syn på dette. Det er forferdelig for de barna som er i en situasjon hvor de ikke har et avklart bilde av hva deres foreldre tenker i situasjonen. Men om det blir slik at en kan trenere et vedtak for så å få en rettighet, tror jeg vi bidrar til å gjøre vondt verre, sier hun.

Før sommeren kommer etter planen stortingsmeldingen "Barn på flukt" etter flere forsinkelser. Bør den inneholde en endring av norsk politikk, slik at de 450 barna og  får bli i Norge? Eller vil det føre til at foreldre skyver barna forann seg i et forsøk på å få opphold i Norge? I dag vil vi ha innlegg og kommentarer om norsk asyl- og innvandringspolkitikk her på Nye meninger.

Kan døde menn blåse nytt liv i SV?

Et pip i telefonen min fortalte at Heikki Holmås trakk seg fra SVs lederstrid. Samtidig feiret jeg og cirka 70 andre 100-årsdagen til partiets ideologiske bestefar på Gyldendalhuset.

Det var hyggelig nok. Dessuten la arrangementet til rette for en over gjennomsnittet historieinteressert tolkning av nyheten. Slik stiftelsen av SF i 1961 var partiets første nullpunkt, og samlingen i 1975 det andre, blir det Audun Lysbakkens oppgave å redde partiet fra sperregrensa. Det er mange som mener det krever en tredje nullstilling.

En god stund fantes det også et tredje standpunkt. I tillegg til mye annet formet forfatteren og pressemannen Sigurd Evensmo (1912-1978) dette standpunktet. Han gjorde den radikale avisen Orientering til et åpent pustehull i et klaustrofobisk kaldkrigsklima og forsvarte en demokratisk sosialisme da revolusjonsromantikken grep de unge.

Ifølge Bård Vegar Solhjell, som også deltok hos Gyldendal, mente Evensmo at grunnleggende verdier, som menneskerettighetene, er viktigere enn maktpolitikk og lojalitet til USA, NATO eller Russland/Sovjetunionen. Han påpekte at det tredje standpunktet ikke var en mellomposisjon, men noe kvalitativt nytt, og at dette «nye venstre» representerer en viktig strømning i de fleste nordeuropeiske land.

I pausen ville vi løse opp stemningen, og snakket om 3,2 prosent. Det handlet ikke om renta, selv om en tilhører trodde det, og ekslederkandidat Solhjell sikkert skulle ønske det, men om SVs begredelige målinger. Hadde det handlet om renta, kunne SV ha bundet den på for eksempel 6,5 prosent i ti år, og hadde det vært mulig å binde oppslutningen på en sånn måte, tror jeg ville Solhjell gjerne vurdere det. Det sier litt om kriseforståelsen i partiet at han trodde mange SV-ere kunne tenke seg en slik fabelverden.

Det ville også gitt de politiske kommentatorene et artig ekstranummer: «Bør SV binde oppslutningen nå?» «Ja,» svarer Magnus Takvam og Marie Simonsen.

I den virkelige verden har de gode rådene til SV handlet om ikke å bli et Ap Light (som Anne Marte Blindheim i Dagbladet var den siste av mange om å påpeke) og om mer systemkritikk etter finanskrisen. «Kapitalismekritikken er sterkere i Davos og Financial Times enn i SVs sentralstyre», Audun Lysbakken bør tørre å kalle seg marxist og selv SV er blitt et mediestyrt parti, som Kjartan Fløgstad sa til Klassekampen.

Ergo er «nye venstre» slutt i Norge, mener han. Kanskje er det noe i dette, men man lurer i så fall på hvorfor SVs velgere ikke flokker seg om Rødt og Miljøpartiet de grønne, men går til Arbeiderpartiet eller setter seg på gjerdet.

Selv har Lysbakken varslet at han vil supplere de klassiske SV-sakene miljø, klima og barn & unge med arbeidsliv og helsepolitikk. Det verken han, Blindheim eller Fløgstad sier særlig mye om, er kjernen i partiets dannelseshistorie.

Utenrikspolitikk betyr kanskje lite i folks hverdag, men var avgjørende for venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet på 50-tallet. Det Sigurd Evensmo og en rekke andre kjempet for var retten til å uttrykke utenrikspolitisk dissens. Helt fram til i dag tror jeg denne utenrikspolitiske idealismen har vært avgjørende for kjernetroppene og grunnfjellet. På 80-tallet var for eksempel atomvåpenmotstanden like viktig som miljøkampen.

Hverdagspolitikk om arbeidslivet eller eldreomsorg gjør venstresiden i Ap like bra som SV. Den utenrikspolitiske opposisjonen har SV hatt store problemer med å uttrykke i en regjeringskoalisjon der alliansepolitikken er en stolpe støpt i herdet betong og gir seg utslag i krav om styrkebidrag til mer eller mindre kontroversielle militæroperasjoner.

Under Evensmo-arrangementet påpekte Solhjell at dette også har en annen side: Nå får SV oppmerksomhet hver gang de ytrer (en knapt hørbar) utenrikspolitisk opposisjon. Da partiet ropte høyere - utenfor regjering - var de færreste interessert. Dette slår likevel ikke beina under hovedpoenget: Det har trolig kostet mer enn man har skjønt å binde seg til Aps utenrikspolitiske monstermast.

Kanskje er dette kjernen i problemet Audun Lysbakken baler med: Hvordan bli noe mer enn et enkeltsaksparti for småbarnsforeldre og miljøvernere? Hvordan vekke det engasjementet som i sin tid skapte en ny politisk bevegelse? Uten å bryte ut av regjeringen.

Det er selvsagt mye av det historiske tankgodset som må skrotes. Døde menn har begrenset appell. Men noe kan de fortsatt lære den nye partiledelsen. For eksempel at SV-ere flest er uhelbredelige idealister. Og at det til tider kan være skikkelig tøft.

Med 3,2 prosent på ny sjokkmåling er SV i ferd med å forsvinne. Trenger vi et sosialistisk venstreparti i Norge? Kan SV fortsette i regjering? Ta debatten på Nye meninger.

Enda en gang gjør SV det elendig på målingene. I VGs januarmåling er partiet redusert fra elleve til en mann på Stortinget. Samtidig er partiet på jakt etter ny leder og ny kurs etter at Kristin Halvorsen varslet sin avgang i fjor høst. I påvente av at Audun Lysbakken eller Heikki Holmås skal ta over, virker partiet handlingslammet. Spørsmålet om fortsatt regjeringsdeltakelse tvinger seg fram.

Hva mener du SV bør gjøre? Har et sosialistisk venstreparti noen plass i den norske partifloraen? I dag vil vi ha innlegg og kommentarer im SVs skjebne her på Nye meninger.

Den rettsmedisinske kommisjon har godkjent de sakkyndiges rapport: Breivik er utilregnelig. Hva mener du om det?

Den rettsmedisinske kommisjon har verken bedt om tilleggsuttalelser eller oppnevnelse av nye sakkyndige. Rapporten fra de sakkyndige psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby ga gjerningsmannen bak 22. juli-terroren Anders Behring Breivik diagnosen paranoid schizofreni, og konkluderte med at han var strafferettslig utilregnelig. Nå er dette kvalitetsstemplet av kommisjonen. Dermed blir diagnosen og rapporten sannsynligvis stående. I så fall kan Breivik ikke straffes med fengsel, men må dømmes til tvungent helsevern.

I dagens utgave av Dagsavisen går to av nestorene i norsk rettspsykiatri, Steinar Hauge og Pål Abrahamsen, imidlertid ut mot rapporten. De to mener det må oppnevnes nye sakkyndige, og at ikke engang en tilleggserklæring ville ha vært nok. Dermed avdekkes sprekker i det lille rettspsykiatriske fagmiljøet i Norge. Denne uenigheten har Den rettsmedisinske kommisjon altså ikke tatt hensyn til.

De to kritiske psykiatrene peker i Dagsavisen på flere svakheter ved rapporten, og mener at  premissene som legges til grunn ikke underbygger noen schizofrenidiagnose:

- De sakkyndige blander sammen personlige vrangforestillinger og subkulturelle virkelighetsforståelser på internett. Sistnevnte kan ikke brukes til å stille en psykiatrisk diagnose.

- Det er ikke tegn på paranoia at en mann som vil begå terror tar forsiktighetshensyn for ikke å bli avslørt av politiet.

- De to sakkyndige har ikke vurdert Breivik uavhengig av hverandre, men møtte ham sammen 12 av 13 ganger.

Til Dagsavisen sier Abrehamsen (før kommisjonens konklusjon var kjent):

- Psykiatergruppa i Den rettsmedisinske kommisjon er jo venner med disse to (Sørheim og Husby. red.anm.) Dette er rett og slett ikke godt nok. Hvis ikke kommisjonen vil oppnevne nye sakkyndige, kan retten gjøre det. Det bør den gjøre.

Hva synes du om Den rettsmedisinske kommisjonens konklusjon? Kan psykiatere som ikke selv har møtt Breivik ha et godt nok grunnlag for å kritisere rapporten? Krever alvorlighetsgraden i denne saken en ny rapport? Eller må vi rett og slett akseptere rettsstatens måte å håndtere saken på? I dag vil vi ha innlegg og kommentarer om Behring Breiviks diagnose og håndteringen fra de sakkyndiges side her på Nye meninger.

Riksantikvar Jørn Holme vil at Høyblokka skal bli stående. Rigmor Aasrud heller mot å rive bygget som ble rammet av 22/7-bomba. Hva mener du?

I går var pressen på omvisning i det ruinerte regjeringskvartalet. I dag skriver riksantikvar Jørn Holme i Aftenposten at Høyblokka må bli stående så lenge den kan reddes. Han mener betongblokka med sine integrerte kunstverk er et nasjonalt symbolbygg på linje med Stortinget og Slottet, og at det derfor bør fredes.

- Vi kan ikke kaste vrak på det beste og det fremste vårt land klarte å reise i 1950-årene, sier han til avisa.

Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud (Ap) går, ifølge en sak i VG sist søndag, inn for å rive bygget. Det er både økonomiske, praktiske og sikkerhetsmessige hensyn som taler for en riving.

I dagens utgave av Dagbladet sier Erling Dokk Holm ved Markedshøyskolen at en riving vil gjøre de historiske konsekvensene av Anders Behring Breiviks terrorhandling større, og at vi ikke kan gi en politisk forvirret person innflytelse over det fysiske bymiljøet på denne måten. Det er Aasrud uenig i.

- Jeg registrerer at noen sier at å rive bygget er å fullføre Breiviks gjerninger. Jeg klarer ikke å tenke sånn, sier hun til avisa.

Hva mener du? Kan bygget bli noe annet enn et åsted for norgeshistoriens verste forbrytelse? Er ivaretagelse av byggets symbolverdi verdt de praktiske og økonomiske kostnadene ved en rehabilitering? I dag vil vi ha innlegg og kommentarer om Høyblokkas framtid på Nye meninger.

Ti år etter at krigen i Afghanistan begynte arrangerte Dagsavisen og Flyktninghjelpen i kveld debatt på Litteraturhuset om den afghanske sivilbefolkningens framtid. Debatten er nå lagt ut i videoopptak her på Nye meninger.

De internasjonale styrkene har så langt ikke klart å skape fred, stabilitet og utvikling i Afghanistan. Antallet sivile dødsfall har aldri vært høyere enn nå. Har ti års vestlig innsats vært helt forgjeves? Hvilken hverdag vil møte afghanerne når de vestlige styrkene trekkes ut? Vil landet kastes ut i borgerkrig og interne stridigheter?
Hvilke forpliktelser har det internasjonale samfunnet fremover, og hva kan Norge gjøre for å bidra til at den afghanske sivilbefolkningen ikke blir glemt etter 2014?

Møt Elisabeth Eide, Ayesha Wolasmal, Kristin Solberg, Mujtaba Mastoor, Arne Strand (fra CMI) og Elisabeth Rasmusson til debatt om disse spørsmålene på Litteraturhuset. Debatten ble sendt live på Nye meninger, og kan nå sees i opptak her. Arne Strand fra Chr. Michelsen Institutt har også skrevet en lengre tekst for oss om problemstillingene. Ta diskusjonen om Afghanistans framtid hos oss.

Pressen går tøffere etter Frp enn andre partier, mener Siv Jensen. Er du enig? Ta debatten om Frps møte med media her på Nye meninger.

- Naiviteten min falmer hver dag. Jeg registrerer at det er en kraftig forskjellsbehandling mellom Fremskrittspartiet og andre partier i denne typen saker, sier Frp-leder Siv Jensen til Dagsavisen i dag.

- Vi må tåle at blir satt søkelys på oss når slike ting skjer. Men jeg blir stadig forbauset over at andre politikere og partier skjermes når det dukker opp mer alvorlige saker enne den vi nå har vært vitne til, fortsetter hun, men henvisning til avsløringen av stortingsrepresentant Bård Hoksruds sexkjøp i Riga.

Jensen tror at ordføreren som er siktet for å ha hatt sex med en mindreårig ville blitt navngitt dersom vedkommende tilhørte Frp. Hun reagerer også på aviskommentatorer som etter Hoksrud-saken stiller spørsmål ved partikulturen i Frp.

- Det er en beskrivelse jeg finner støtende og tar sterk avstand fra. Denne typen påstander og ondsinnet preik handler ikke om å ha korrekt omgang med fakta. Dette dreier seg om at man ikke liker Frp, sier Jensen.

- Vi har 30.000 medlemmer. Å stigmatiere dem som nærmest å være sexforbrytere finner jeg meg rett og slett ikke i, sier hun.

Er du enig med Jensen i at mediene er strengere mot Frp enn mot andre partier når skandaler avsløres? Eller er det naturlig at det stilles spørsmål når den ene skandalen avløser den andre i nettopp dette partiet? Er pressens håndhevelse av grensene mellom det private og det offentlig interessante annerledes når det gjelder Frp? Hvor mener du at denne grensen bør gå? I dag vil vi ha innelgg og kommentarer om Frps møte med mediene i de mange skandalene som har rammet partiet.

Ta debatten om Hoksrud-saken og de politiske konsekvensene av den siste Frp-skandalen her på Nye meninger.

Uskyldig guttetull på tur eller lovbrytende stortingsmann? Tåler Siv Jensen at Frp  rammes av enda en skandale etter et dårlig valgresultat? Var TV2s metoder over strekene, eller er dette en ukultur som må fram i lyset? Er det godt nok at han trekker seg fra alle verv i Frp? Kan partiet som rammes av enda en skandale noensinne få regjeringsmakt?

Kort sagt: I dag vil vi ha innlegg og kommentarer om Hoksrud-sakens prinsipielle sider.