Kaia Storvik går glatt forbi både spedbarns tilknytningsbehov og positive ernæringsmessige effekter av amming.

Innlegget er skrevet sammen med Elisabeth Frøyland, PhD, lege i barne- og ungdomspsykiatri.

Onsdag 26/10 predikerer Dagsavisens sjefredaktør, Kaia Storvik, tåteflaskens fortreffelighet. Hun går glatt forbi både spedbarns tilknytningsbehov og positive ernæringsmessige effekter av amming.

Vi er ikke blant dem som mener at fars tid med barn ikke er viktig. Vi mener heller på ingen måte at barn som ikke ammes i seks måneder ikke kan klare seg godt i livet. Like fullt; når Storvik presterer å skrive en hel kommentar om noe så betydningsfullt som barns start i livet uten å ta med vesentlige sider ved saken, gjør hun etter vårt skjønn en slett jobb. Dagsavisens lesere hadde fortjent bedre.

Et viktig moment som ble utelatt i kommentaren er spedbarns tilknytningsbehov. At mor oftest blir foretrukket som omsorgsperson i barnets første livsfase, kan kanskje henge sammen med nærheten som skapes gjennom amming, mente Turid Suzanne Berg-Nielsen (førsteamanuensis i psykologi ved NTNU) da det såkalte mannspanelet tidlig i 2008 foreslo en overføring av fødselspermisjon i favør til mer tid for far. Hun sa videre: «Mange studier har påvist at det å ha en utrygg tilknytning øker sannsynligheten for utvikling av psykiske vanskeligheter senere. Hvilke konsekvenser et tvunget fravær fra mor gjennom en obligatorisk farspermisjon kan medføre, vet vi ikke. (...) Høyst sannsynlig vil det innebære en unødig stressfaktor for mange barn i en sårbar tid», mener Berg-Nielsen.

«Ministeren viser at han vet lite om amming og tilknytning», sier jordmor Rachel Myr. Hun fortsetter: «Morsmelkerstatning kan ikke sammenlignes med morsmelk og de helseeffektene amming gir både mor og barn. Flere nyere studier fra England, Nederland, Spania og Australia viser at risiko for sykehusinnleggelse for lungebetennelse eller diaré hos barn under seks måneder er flere ganger høyere hos barn som ikke blir ammet enn hos brystbarn. Dette er land med tilsvarende levestandard som Norge», påpeker hun.

Dag S. Thelle og Petter Laake (begge professorer ved institutt for medisinske basalfag, UiO), beskriver flere ernæringsmessige sider av saken. I kronikken «Fra ammetåke til klarsyn» gir de en oppsummering av oppfølgingsstudier av amming som viser at dette gir god effekt på ferdigheter i matematikk, lesing, skriving og staving. Det minste debatten om farspermisjon og amming fortjener, er at både politikere i maktposisjon og meningsdannende kommentatorer legger for dagen en større evne til å se en sak fra flere sider enn det Lysbakken og Storvik her gjør.

I stedet for å hylle Etiopias statsminister Meles Zenavi, slik Stoltenberg og Støre gjorde i Oslo denne måneden, burde de kjempe menneskerettighetenes sak og sette reelle krav bak bistandspenger i hundremillionersklassen.

Av Hermund Haaland, daglig leder i tankesmien Skaperkraft

Å opprettholde stat-til-stat bistand til et undertrykkende regime bør Norge ikke være kjent med. Begrunnelsen om at handel og investeringer bidrar til en forbedring av menneskerettighetene, holder ikke, når pengebidraget bidrar til å sementere statsministerens regime.

Zenavi har god økonomisk vekst å vise til (positivt) men dette gjør ikke den etiske og moralske dimensjonen av vår bistandshandling mindre vesentlig. Hans regimes stadig mer brutale håndtering av opposisjonelle og innskrenking av basale menneskerettigheter burde være grunn nok til å bruke det maktmiddelet vi har; å sette krav bak penger vi som demokratisk samfunn velger å gi bort.

The Economist beskriver i sitt nummer av 1. oktober hvordan ikke ett av Afrikas 54 land siden 1960 og frem til 1991 så fredelige regimeskifter gjennom demokratiske valg (med unntak av Mauritius, i 1982). Å opprettholde dagens bistandsnivå til Etiopia bidrar til å vedlikeholde denne kulturen i stedet for økt demokratisering i landet.

Når vår stats- og utenriksminister ikke i større grad offentlig refser sine undertrykkende samarbeidspartnere, vil det trolig bare øke den norske opinionens skepsis til dagens bistandspraksis. Det er synd, fordi det kan undergrave givervilligheten. Akkurat den unnfallenheten vil ikke bidra til positiv utvikling – på lang sikt.

Stoltenberg vil gjøre det til en dyd å si nei og lover at det kommende statsbudsjettet blir stramt. Det bør ikke gjelde for det som teller i lengden; forskning og utvikling.

Av Hermund Haaland, daglig leder i tankesmien Skaperkraft, Ola Grytten, professor, NHH og Thomas Hoholm, postdoktor Handelshøyskolen BI.

Den dyden har både han og kunnskapsminister Tora Aarsland hevet høyt de siste årene. Helt siden daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal solte seg på sitt hvileskjær for noen år tilbake, har regjeringens satsning på forskning og utvikling (FOU) vært for svak. 

Det kan være nyttig å minne om rapporten ”Forskning og høyere utdanning i statsbudsjettet for 2011” fra NIFU STEP:

“Budsjettforslaget for 2011 vil gi en samlet bevilgning til forskning og utvikling (FoU) på 23 mrd kr. Det er 550 mill kr høyere enn i 2010, som utgjør en nominell vekst på 2,4 prosent. Veksten er betydelig lavere enn de siste årene, og har lavere nominell vekst enn noe annet år på 2000-tallet.”

“I Soria Moria II-erklæringen stadfestet Regjeringen at den vil ”fortsette å øke forskningsbevilgningene i årene framover, i tråd med Forskningsmeldinga.” Med et budsjettforslag for 2011 som innebærer at forskningsbevilgningene målt i faste priser vil ligge på omtrent samme nivå eller kanskje gå litt ned i forhold til 2010, kan dette budsjettet ikke sies å innfri målet om ”fortsatt vekst.”

At også næringslivets relative andel avsatt til FOU går ned (ned 3,7 % fra 2008 til 2009 i følge SSB), kan Stoltenberg gjøre mindre med. Det han kan gjøre noe med, er å holde blikket fast på de to siste forskningsmeldingenes enkle mål; at det offentliges satsning på FOU skal komme opp på anstendige 1% av bnp. Det er en dyd å si nei, men absolutt ikke til det vi skal leve av i lengden.

I dette valget har FrP fått svi for sine verbale synder. Men er partiet blitt hoggestabbe og syndebukk i mangel på selverkjennelse hos alle oss andre?

Av Hermund Haaland, daglig leder, tankesmien Skaperkraft

Dette er ikke et forsvarsskrift for FrP. Likefullt: Når kommentatorer og medier i så stor grad retter skytset mot én aktør kan det være et signal om manglende vilje til å reflektere rundt dypere, underliggende samfunnsutfordringer.

At både de verbale og skriftlige angrepene har haglet mot FrP skyldtes flere faktorer. Etter 22.7 har ikke det innvandrerfiendtlige budskapet hatt like god klangbunn hos et folk som har flokket seg om sterke fellesskapsidealer og som har vist et sterkere samhold enn på lenge. Siv Jensens utsagn presentert i valgkampsinnspurten om at ”vi har tatt imot for mange innvandrere” bidrar til å legge partiet laglig til for hogg.

Spørsmålet er likevel om vi gjør FrP til syndebukk i mangel på et reelt ønske om å gå i oss selv. I et innlegg i Klassekampen 7.9 spør historiker Kåre Lunden hvorfor udåden til Behring Breivik stort sett blir forklart med uforståelig ondskap. ”Kva for sosiale norske problem er det eit utslag av? – Hadde gjerningsmannen vore innvandra muslim; eller hadde han vore bonde fra Setesdalen, nasjonalist og målmann, hadde vi då sagt at forklåringa er allmenn menneskelig ”ondskap” utan begripeleg samanheng med miljøet?”, spør Lunden. Han legger til at Behring Breivik er diplomatsønn fra hovedstadens beste vestkant og således er del av den norske elite.

Lunden presenterer den skamfulle fallhøyden ved å mislykkes i et samfunn hvor stadig flere faller utenfor som en av flere forklaringsgrunner for terrorhandlingene. Og har man følt seg sosialt underlegen og kanskje forsmådd over for lang tid, kan man fristes til å understreke sin betydning med til dels sterke virkemidler, eller direkte ta hevn.

Et sosialt sykdomstrekk i Norge i dag som kan bidra som bakenforliggende forklaringsvariabel finner vi i en rapport fra Røde Kors og FAFO fra 2009. Der presenteres en undersøkelse om våre ti største sosiale utfordringer i Norge. Blant dem er økende ensomhet, økende psykiske lidelser og økende utenforskap blant flere grupper i samfunnet. I sum er konklusjonen at vår sosiale kapital (den samlede tillit mellom individer i samfunnet) sakte, men sikkert, forvitrer. Ikke så rart kanskje, når statistikk fra boligbygger Selvaag viser at 55% av Oslos befolkning bor alene.

Det politisk korrekte Norge tyr til forenklede løsninger ved å rette fokus bort fra seg selv og ved å insinuere at FrPs program om enn bare marginalt overlapper med Behring Breiviks ideologi.

I stedet for å rette skytset mot nettopp ett politisk parti bør vi alle - politiske partier og hver og en i sær - vurdere våre egne prioriteringer. Vi må alle bidra for å styrke den sosiale tillit og tilhørighet i samfunnet for alle innbyggere. Det er den beste medisin mot fostring av utenforskap av den ekstreme sorten Behring Breivik nettopp har vist.