Henrik Lunde
Viser innlegg | Se kommentarer (4)Når en på laget kommer ut, reagerer fotballspillere ikke som hetero-mannssjåvinistiske neandertalere, men som reflekterte medmennesker og støttespillere.
April er seriestart for barne- og ungdomsfotballen i Norge. Hundretusener av gutter og jenter gleder seg til å ta fatt på årets sesong. Blant disse er det en del som vil oppdage at de forelsker seg i en av samme kjønn. Er Fotball-Norge åpent nok til at alle kan være med som hele seg?
Norges Fotballforbunds visjon er krystallklar: «Fotballen skal være åpen for alle uansett kjønn, alder funksjonsnivå og seksuell orientering». Alle skal med, sier vi og det spesifiseres slik: «Aktivitetene skal foregå innenfor rammer der alle opplever trygghet. Det innebærer klare holdninger og bekjempelse av og praksisnære retningslinjer for rusmidler, doping, mobbing, vold, rasisme, trafikksikkerhet, diskriminering og bekjempelse av seksuelle overgrep og trakassering». Visjoner og verdier er både store ord, men også et nødvendig fundament for virksomheten.
NFF er landets største barne- og ungdomsorganisasjon og har et særlig ansvar for at fotballen ikke har en ukultur som kan medføre en tilleggsbelastning for denne gruppen. NFF vil tvert imot bidra til at homofil ungdom kan føle trygghet og aksept for egen orientering som fotballspillere. Fordommer mot homofile og lesbiske er en utfordring for hele samfunnet og NFF har arbeidet med dette i flere år i vårt Fair play-program, i kurset «Fotball for alle» og sammen med NIF i kampanjen «Med idretten mot homohets».
NFF er overbeviste om at det vi har gjort ikke er nok. Det vil aldri bli nok. Fotball-Norge består av over 28.000 lag med hundretusener av mennesker involvert som spillere, trenere, dommere og frivillige. Det kommer mange tusen nye inn i fotballen hvert eneste år. Arbeidet for likeverd og respekt og mot hets og trakassering er derfor et arbeid som aldri kan avsluttes.
NFF har de siste tre årene iverksatt en rekke tiltak:
Et pilotprosjekt i Akershus fotballkrets med fokus på dommerens rolle før og under kampen med klare retningslinjer mht. gule og røde kort og ev. påfølgende sanksjoner.
Møter med kretslag om temaet for å bruke de beste som rollemodeller.
Produsert en film myntet på ungdom som også kan brukes i klubbsammenheng.
En ressursside på nettsiden vår med positive historier, relevant informasjon, filmer og rapporter.
Utarbeidet «Skeiv fotball» - den første rapporten i sitt slag i Norge for å få mer kunnskap om lesbiske og homofile i fotballen. Lanseringen av rapporten medførte store avisoppslag om gutten som sto fram, og det igjen førte til mange positive henvendelser fra unge homofile til NFF og flere medieoppslag der profilerte trenere og spillere var tydelige på at homofile spillere var fullt ut akseptert.
Vårt videre arbeid i årene framover følger to hovedretninger: Fair play-programmet og trenere. Fair play er Norges største, viktigste og mest kontinuerlige holdningsarbeid. Fotballen omfatter en halv million mennesker - og Fair play gjennomsyrer alt vi gjør. Homofilidelen skal styrkes og faller naturlig inn under «respekt», som er nøkkelordet i Fair play.
Holdningsarbeid er tidkrevende. Det enkleste ville vært å lage en stor kampanje med plakater, annonser og snedige slagord. Da kunne vi vunnet priser og vært veldig fornøyde med oss selv. Men ville det hjulpet noen? NFF ønsker å gjøre en forskjell for dem det gjelder, og da er ikke kampanjer veien å gå. Vi tar derimot holdningsarbeidet inn i fotballhverdagen for derved å oppnå resultater for dem det angår. Klubben må ha et bevisst forhold til dette, men nøkkelpersonen er treneren, som har en enorm gjennomslagskraft hos spillerne. Treneren må se spillerne og være klar over at han/hun blir sett av spillerne. Trenerens nøkkelrolle styrkes ved at vi inkluderer dette perspektivet i vår utdanningsstige og særlig trenerutdanningen. NFF arbeider for at trenerne skal være bevisste på at de skal bidra til å utvikle hele mennesker og ikke bare presise innsidepasninger.
Respekt og aksept for homofile og lesbiske har blitt gradvis bedre i det norske samfunnet, men vi er langt fra i mål. Homofile, mannlige toppidrettsutøvere er det lite av - uansett idrett og uansett land. Hvorvidt man ønsker å stå fram i media som homofil, er et valg der mange faktorer spiller inn, og uansett er det en personlig avgjørelse som den enkelte må ta. NFFs rolle er å fortsette arbeidet med holdninger for å gjøre fotballen til en arena som gjennomsyres av respekt for enkeltmennesker.
Det har tidvis blitt hevdet at fotballen henger etter og er «homofobiens utpost». Men hvor stor kan avstanden være mellom en organisasjon og et samfunn, så lenge organisasjonen utelukkende består av individer som også er en del av samfunnet? Fotballspillere som kommer ut i dag, gjør det overfor trenere og medspillere som har levd i et samfunn med økt åpenhet om homofile. Når man så opplever at en på laget kommer ut, reagerer de ikke som hetero-mannssjåvinistiske neandertalere, men som reflekterte medmennesker og støttespillere.
Fotball-Norge drives av frivillige, og jobben gjøres ikke av NFF på Ullevaal stadion. Jobben gjøres på hver eneste trening, i hver eneste kamp, på hvert eneste spillermøte - i garderober, på banen og på treningsfeltet. Frivillige mammaer og pappaer, betalte og ubetalte trenere - mange titusener hver eneste uke - de må gjøre jobben, og NFF skal gi dem kompetansen og verktøyet de trenger. Gir vi barna en grunnholdning av respekt vil det bidra til et klima som kan bidra til å gjøre veien ut av skapet lettere - også for toppspillerne.
«Fotball for alle» er en forpliktende visjon, og NFF er stolte av Fotball-Norges inkluderende arbeid for å virkeliggjøre de store ordene. Jobben blir aldri ferdig, men må drives hver dag. Eksamen står ikke på seminarer eller i avisdebatter. Den står på grusbanen tirsdag ettermiddag når pappa-treneren lager en morsom økt der alle blir sett, verdsatt og respektert som hele mennesker - uansett hvem de blir kjærester med.
Norges fåtallige høyreekstreme organisasjoner elsker å være i media for å fremme sitt budskap og for å bygge sitt omdømme.
De har aldri vært mer interessante for media enn i disse dager. Forståelig nok, da deres ideologi og retorikk i store trekk samsvarer med den tiltaltes tankeverden. Det er viktig at media følger dette miljøet, men utfordringen blir å ikke bli brukt som et mikrofonstativ og skille mellom søkelys og rampelys.
I en artikkel 20. april skriver Dagsavisen om Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), under overskriften «Får pengegaver under rettssaken». Ingressen følger opp: «Stopp islamiseringen av Norge opplever både medlemsvekst og pengedonasjoner.» SIANs leder får bred omtale og får uimotsagt påstå at «medlemsmengden har økt etter at rettssaken startet mandag. I tillegg sier han at organisasjonen denne uken mottok en anonym gave på 50.000 kroner. Han hevder også å ha mottatt større donasjoner i nær fortid.» Påstandene er ikke dokumentert og alt baserer seg på en kilde: SIAN selv.
I en oppfølgerartikkel dagen etter har ikke Dagsavisen lenger bruk for ordet «hevder», men nå tas påstandene for god fisk: «Dagsavisen omtalte i går SIAN, som etter rettssakens start har fått både medlemsvekst og pengedonasjoner.»
Veien fra påstand til fakta var meget kort og leserne sitter igjen med inntrykket av en flom av medlemmer og penger til SIAN - noe som gjør terskelen for å bli en av mange nye medlemmer langt lavere.
ABB argumenterte for sine luftslott og fantasiorganisasjoner med at det tok seg bedre ut enn å si at det bare var «fire svette menn i en kjeller». Enhver mikroorganisasjon ønsker å framstå større enn de er, men må media bistå dem i det selv om det blir fete oppslag av det?