Hverken gjennom medlemskap eller via en ensidig avtale som EØS.

Bjørn Jarle Roberg Larsen ønsker at Nei til EU skal bruke tida si til noe annet enn EØS. Hans utgangspunkt er at ”EØS-avtalen er en god og dynamisk avtale, som stadig videreutvikler samarbeidet mellom EU og Norge på område etter område, og det nesten uten hjemlig bråk”.

Han mener dessuten at det eneste alternativet til EØS er fullt medlemskap i EU. Det ønsker han ikke, EU-motstander som han er.

Det siste er både vi og folket enige i; Det har snart vært nei-flertall i Norge i sju år sammenhengende. For tida er nei-flertallet et sted mellom 75 og 80 %, mens ja-sida ligger med brukket rygg og en tilslutning i folket på 12-15 %. Statsministeren har gitt opp medlemskapsprosjektet og utenriksministeren er blitt tviler.

I en slik situasjon ville jeg tenke at alle – ja-folk, nei-folk, EØS-tilhengere og EØS-motstandere – må kunne diskutere EØS-avtalen som et hvilket som helst annet politisk spørsmål; Åpent, demokratisk, med forståelse for hverandres argumenter og vilje til å lytte. Virkeligheten er en annen; Fremmer du EØS-kritikk overfor en gjennomsnittlig EØS-tilhenger – hva enten det er en stortingsrepresentant, redaktør eller annen samfunnsaktør – er det som om teppet går ned, og de stuper ned i skyttergravene. De samme som ble gravd allerede i 1992. ”Ikke rør EØS” er omkvedet, som om en eller annen stor ulykke skulle vederfares landet vårt bare du snakker om saken.

Det er bare det at EØS ikke lenger kan ties i hjel. I 2011 fikk vi vårt første regjeringsvedtak med veto mot et EU-direktiv, EUs tredje postdirektiv. Etter et distrikts- og grasrotopprør i Arbeiderpartiet, og tøff jobbing fra blant annet fagbevegelsen. I 2012 har vi fått den første landsomfattende streiken mot et EU-direktiv; Løsarbeiderdirektivet, eller vikarbyrådirektivet som det formelt heter. Her synliggjøres full splittelse mellom fagbevegelsen og AP i synet på EØS-avtalen, dens mekanismer (EFTA-domstolen) og dens konsekvenser for arbeidslivet i Norge. Og det i en situasjon der AP sier at arbeidslivsspørsmål skal stå helt sentralt i valgkampen 2013. Det er oppsiktsvekkende! Nå har vi fått en ny dom i EFTA-domstolen, denne gang om allmenngjøring av tariffavtaler. Igjen undergraves nasjonal suverenitet og fagbevegelsens stilling. I kø står anbudsforskriften for offentlig sektor, Hurtigruta, bankinnskuddsdirektivet, alkoholreklame, helsedirektivet og en rekke andre konfliktsaker mellom EU og Norge, og i Norge. EØS kan ikke lenger ties i hjel. EØS utfordrer nå selve den norske modellen, som AP ellers er så stolt av. Det er fordi EØS og EU er to sider av samme sak. Veldig mye av det vi argumenterte mot i EU-kampen i 1994, innføres fra Brussel til Norge via EØS. EU skaper Norge i sitt bilde. Sjøl om vi fremdeles har tilstrekkelig suverenitet igjen til at det gir mening å sloss mot medlemskapet (Valutapolitikk, utenriks- forsvars-, landbruk-, fiskeripolitikk og en rekke andre områder), bidrar EØS til en uthuling av vår felles, store seier.

Dette har folket skjønt. I to meningsmålinger (nov. 2011, jan. 2012) sier et klart flertall at de foretrekker en handelsavtale framfor EØS. De tror rett og slett ikke på mytene om at vi ”må ha EØS for å få solgt varene våre”. Det er interessant! Folket vil ha tilbake sjølråderetten som et ikke-representativt Storting har gitt bort, bit for bit. Hva svarer da folkets representanter? Med noen viktige unntak løper de ned i skyttergravene. Folket ber om alternativer. Det vil verken Støre eller stortingsflertallet gi dem – bare EØS. Derfor har andre tatt folket på ordet, og prosjektet ”Alternativer til EØS” har tatt ansvaret for å kompensere for regjeringas og Stortingets demokratiske underskudd ved å iverksette et prosjekt som i mars i år vil framlegge hvilke demokratiske valgmuligheter Norge faktisk har i møtet med EU. Alle ønsker vi å handle og samarbeide med EU. Men ikke på betingelser som gjør oss underlagt Brussels ensidige lov og vilje. Med i prosjektet er blant annet Fagforbundet, Fellesforbundet, El&IT-forbundet, LO i Oslo, Trondheim, Fredrikstad og Kristiansand, Nei til EU og en rekke andre. Vi er ikke enige eller entydige på hva som bør være Norges alternativ, men vi er enige om at Norge trenger en debatt om alternativer som gjør at vi ikke styres fra Brussel, men kan møte EU som likemenn. I den debatten inviterer jeg gjerne Bjørn Jarle Roberg Larsen.

Heming Olaussen

leder Nei til EU

Holdningen hos sveitsiske myndigheter og i befolkningen, næringslivsorganisasjoner og fagforbund er at den bilaterale modellen er bedre enn EØS.

Thorbjørn Jagland er bekymret over debatten om EØS-avtalen, fordi alternativet er «noe vi ikke vet hva er» (Dagsavisen, 12/1). Det trengs mer kunnskap og analyser av de mange mulige alternativene til EØS, men to ting vet vi allerede.

For det første: Hvis EØS-avtalen faller bort, skal den tidligere frihandelsavtalen med EU igjen tre i kraft. Det framgår ettertrykkelig av EØS-avtalens artikkel 120. Frihandelsavtalen gir tollfrihet for alle industrivarer. Norge vil altså kunne selge varene våre uten toll og andre handelshindringer som i dag. Tjenestehandelen vil også stort sett foregå som i dag uten EØS. Det følger av de internasjonale reglene i GATS-avtalen, tjenesteavtalen til Verdens handelsorganisasjon.
For det andre: Sveits har helt siden folkeflertallet i 1992 stemte nei til EØS-avtalen samarbeidet og handlet med EU gjennom egne, avgrensede avtaler. Holdningen hos sveitsiske myndigheter og i befolkningen, næringslivsorganisasjoner og fagforbund er at den bilaterale modellen er bedre enn EØS. Avtalene gjelder ikke bare handel, Sveits deltar på linje med Norge i samarbeid om forskning, utdanning og kultur. Alternativene er ikke så uklare for den som bryr seg om å se.

Jagland framstiller EUs indre marked, som EØS-avtalen knytter oss til, som et prosjekt for å sikre menneskerettighetene. Er det derfor EU-domstolen gjentatte ganger har satt retten til fri etablering og markedskonkurranse over faglige rettigheter? Og er det derfor EU har laget vikarbyrådirektivet som baner vei for løsarbeidersamfunnets renessanse? Faktum er at EUs indre marked setter markedsfrihetene over vanlige folks rettigheter.

Det er svært mye som tilsier at Norge bør ta en kritisk debatt om EØS-avtalen.

Dagsavisen har 18/11 en underlig leder med tittelen «Norges plass i Europa». På grunnlag av utenriksminister Støres redegjørelse i Stortinget 17/11 om EU/EØS-spørsmål fastslår avisa at «Det er ingenting som tilsier at Norge ville være tjent med å kutte de godt innarbeidede båndene til EU gjennom EØS. Eller at EU ville være interessert i å reforhandle forholdet gjennom bilaterale avtaler. Norge har fortsatt en selvsagt plass i Europa. Også i dårlige tider.»

Her var det både hummer og kanari. Som Stein Ørnhøi skrev i samme avis 17/11: Kanskje det er på tide at noen etablerte «sannheter» viker plass for noen kjensgjerninger?

1. Det er svært mye som tilsier at Norge bør ta en kritisk debatt om EØS-avtalen, som er det mange har tatt til orde for. Jeg skal nøye meg med å sitere noe som bør interessere Dagsavisens lesere spesielt: En sammenstilling gjort av ETUI, det europeiske fagforeningsinstituttet, viser at arbeidstakernes rettigheter nå utsettes for bastante angrep i en rekke EU-land, under dekke av behovet for «fleksibilitet i arbeidsmarkedet». Situasjonen er blitt så ille i EU at den truer med å bryte både med FN (ILO)-regelverk og med det europeiske menneskerettighetscharteret. Trepartssamarbeid avvikles, sentrale tariffavtaler nedbygges, utbredt a-typisk arbeid (midlertidig arbeid, vikar, bemanningsforetak) er nå dagens orden, svekkelse av oppsigelsesvern, tilfeldige oppsigelser, lengre arbeidstid, med mer. Svært mye av dette får vi til Norge – nettopp via EØS. Det bør være nok å nevne striden mellom regjeringen og ESA om anbuds-kontrakter i det offentlige, og EUs vikarbyrådirektiv. Fagbevegelsen er opprørt over mye av dette, som truer selve «Den norske modellen», som statsministeren har hatt som sitt paradenummer i møte med europeiske kolleger. Det kan ikke ha gjort inntrykk. Mange andre konfliktsaker kunne vært nevnt; alkoholreklame på TV, strid om Hurtigruta, bankinnskuddsgarantier, post – der konflikten er satt på spissen, osv.

2. Det skal være en stor faglig demonstrasjon foran Stortinget 5. desember mot EUs vikarbyrådirektiv. Forbund etter forbund slutter seg til.

3. Prosjektet «Alternativer til dagens EØS-avtale» er et bredt sammensatt prosjekt, der både Fellesforbundet, Fagforbundet, Bondelaget, For Velferdsstaten og Nei til EU er blant deltakerne. Vi deler en dyp bekymring for hva EØS gjør med Norge, og ønsker å få fram en debatt om hvilke valgmuligheter Norge har. Samfunnet bør takke oss for at vi tar på oss denne demokratiske oppgaven.

4. Vi aksepterer ikke at utgangspunktet for Norges interesser skal være hva EU vil eller ikke vil. Det får være måte på husmannskontrakt!

5. Dette handler overhodet ikke om «Norges plass i Europa». Jeg kjenner ingen som ikke ønsker at Norge skal ha et ryddig samarbeids- og avtaleforhold med EU. Å ta en debatt om hva slags avtaleforhold vi er best tjent med, kan ikke bli møtt med så svulstige argumenter. La oss diskutere sak, ikke my(s)tiske begreper.

Det er et alvorlig paradoks; Aldri har så mange vært mot norsk EU-medlemskap. Aldri har EU hatt så mye makt i Norge.

Den neste EU-debatten i Norge vil ikke handle om Norge skal inn i EU, men om EU skal ut av Norge. Vi trenger en debatt om hvor mye makt EU skal kunne ha over det norske samfunn, når det norske folk så tydelig avviser medlemskapet.

Siden EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.94 har avtalen vokst voldsomt, i omfang og innhold. Den er likevel ikke altomfattende, og Norge har den nasjonale suverenitet i all hovedsak i behold på viktige områder som utenriks- og forsvarspolitikk, landbruks- og fiskeripolitikk, finanspolitikk, rente- og valutapolitikk. For å nevne noe. I disse eurokrisetider er det mange i Norge som bør sende en takknemlig tanke til norsk nei-side for at det gikk som det gikk, i 1972 og 1994.

Likevel er EØS-avtalen blitt en kraftig utfordring for nettopp retten til å bestemme i eget hus. Gjennom den utfordrer EU et anstendig arbeidsliv og faglige rettigheter. Den truer en vellykka norsk alkoholpolitikk. Den snevrer inn norsk distriktspolitikk. Den utfordrer norsk helsepolitikk, velferdsordninger, forbrukervern og likestillingspolitikk. I det siste har vi debattert datalagringsdirektivet, postdirektivet, vikarbyrådirektivet. Hurtigruta skal for EFTA-domstolen, gjennom EØS skal alkoholreklame på TV pådyttes oss enten vi vil eller ei, osv. Alt dette, tilsynelatende, for at norske bedrifter skal kunne konkurrere på like vilkår innenfor det indre marked. Men det er ei myte! Frihandelsavtalen fra 1973 sikra tollfrihet for nesten alle industrivarer. Fisken har i praksis nesten ikke tollbelastninger, og de som er betyr lite. EU trenger norsk olje, gass, fisk og metaller, samt norsk kjøpekraft. EU har handelsoverskudd med Norge (minus olje og gass). EU har interesse av ordna avtaleforhold med Norge, også uten EØS.

Lenge het det seg at EØS var en forsikring mot EU-medlemskapet. Med over 70 % nei og en ja-side på 10-15 % kan den bekymringen ligge. Vi står friere til å diskutere betingelsene for en avtale med EU, og om EØS-avtalen er det beste.

Folket har i ei meningsmålinga fra Sentio A/S 10.11. sagt sitt: Når valget blir stilt mellom EØS eller en handelsavtale, peker hele 52 % på den siste, mens kun 19 % holder fast ved EØS. Det er noe helt nytt i norsk politikk! Blant samtlige partiers velgere er det faneflukt fra EØS, mest påfallende fra partiene FrP og Venstre, men også Høyres og KrFs velgere vil bort fra EØS om de får valget om en mer avgrenset og tosidig avtale, i stedet for den ensidige og udemokratiske EØS-avtalen. Norge har handelsavtaler med rundt 100 land i verden. EØS er et særtilfelle.

Får folket valget? Det vil den kommende debatten vise. Nei til EUs årbok 2012 som er rett rundt hjørnet vil peke på flere muligheter. Prosjektet ”Alternativer til dagens EØS-avtale” med bla. Fagforbundet, Fellesforbundet, El&IT-forbundet og Nei til EU på laget, vil bidra til en kunnskapsbasert debatt om de muligheter vi har til å foreta egne valg.

Vil de politiske partiene klare å komme opp av skyttergravene de har ligget i siden 1992 og se med friske øyne på forholdet til EU? De har i hvert fall fått ryggdekning av egne velgere for å gjøre nettopp det. Velgerne er lei av å se våre øverste folkevalgte krype rundt i angst og ærbødighet for Merkozy og EU-Kommisjonen. De ønsker seg noe mer. Politikere som tør å si fra. Markere norske interesser og standpunkter, uten å måtte spørre EU, ESA eller EFTA-domstolen først. Hvilken befriende tanke!

Et veto er ingen trussel mot EØS-avtalen. Det er vår ubetingede rett.

Arne Strand kommenterte nylig (28.05.) prosessen etter at landsmøtet i Ap med stort flertall (av både ja- og nei-folk) vedtok å kreve bruk av vetoretten i EØS for første gang. Han adresserer Nei til EU og undertegnede direkte, noe som krever et svar. De rette adressatene hadde imidlertid vært Postkom, Arbeiderpartiets grunnplan og AUF – som er de virkelige heltene i denne saken.

Strand ser ut til å kjøpe Støre-versjonen av hva som nå skal skje. Han skriver at regjeringas melding til EU om at vetoretten tas i bruk, «bare betyr en utsettelse», at det skal forhandles og at det dermed kan gå «noen år» før Norge og EU kommer i mål. Det minner ubehagelig om den tilnærming ulike ja-folk både hjemme og i EU alltid opptrer med når politiske flertall går imot dem: Et ja er endelig, et nei er bare en utsettelse inntil «rett» resultat kommer på plass.

Vetoretten er en ubetinget rettighet Norge har i EØS. Hvor i avtalen finner Strand holdepunkt for påstanden om at «Norge må ha noe å gi»? Enten løy Gro Harlem Brundtland da hun garanterte vetoretten for Stortinget, eller så har Arne Strand misforstått. Vi tror det siste.

Nei til EU har gitt ut et faktaark om konsekvensene av et veto i EØS, herunder mot postdirektivet. Det viser at det ikke finnes holdepunkter i EØS-avtalen for at den skal bryte sammen om noen bruker sin rett. Vi minnes en del hysteriske utsagn den historiske søndagen 10. april og dagene etter. Spesielt Jan Tore Sanner og VG bør gå i seg selv etter sin skremselspropaganda. Jens & Jonas skal berømmes for å ha holdt hodet kaldt etter at de ble nedstemt.

Forhandlinger skal komme i gang snarest etter at veto er meddelt. Dagens Næringsliv har fortalt oss at EU var klare til å sette i gang 1. juli. Støre skal ha overtalt dem til å la være. Norges utenriksminister synes å ha god tid i denne saken. Er hele regjeringen komfortabel med det?

Det skal undersøkes om avtalen kan virke tilfredsstillende selv om en av avtalepartene ikke vil implementere en bestemt lovgivning. Postdirektivet – konkurranse på post under 50 gram – er en svært avgrenset del av EØS. Noen argumenterer med at konkurranselovgivning i seg selv er en sentral del av EØS-avtalen. En slik tilnærming vil gjøre vetoretten illusorisk, og dermed EØS-avtalen uforenlig med Norges grunnlov.

Det grunnleggende spørsmålet i denne saken er om man skal forhandle først og eventuelt bruke vetoretten etterpå, eller om man skal reservere seg mot det helt grunnleggende ved direktivet – konkurranse på post under 50 gram. Det var det siste standpunktet som vant fram på Ap-landsmøtet. Utenriksministerens handlingsrom er altså begrenset, noe som har fått meg til å si at «Norge har intet å gi». Det finnes ingen meny å forhandle fra. Alt henger sammen med at post under 50 gram ikke blir konkurranseutsatt. Det er jo postmonopolet som sikrer dagens ordning med at post leveres over hele landet til lik pris, og de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Derfor er dette ikke forhandlingsbart. Det må være Norges posisjon. Dermed er direktivet uakseptabelt

Hva kan konsekvensene bli av Norges veto? Det mest nærliggende er at postdirektiv 1 og 2 blir suspendert. Dette er lovgivning EU selv har tatt initiativet til, og har fordel av. Det virker ikke logisk at de ønsker suspensjon. Uansett sier Artikkel 102 i EØS at rettigheter og plikter som markedsdeltakere allerede har ervervet, skal bestå. Posten/Bring vil neppe kunne bli kastet ut av Sverige.

Hvorfor skal det ta «årevis» å finne ut av dette? Kun om noen ønsker å trenere saken. På norsk side. Trenering og tåkelegging er ikke uvanlige politiske metoder for å unngå noe man ikke ønsker. I denne saken er det problematisk at media (og politikere) ikke setter seg godt nok inn i selve EØS-avtalen, men overlater et tolkningsmonopol til utenriksministeren. Da ender man fort opp som mikrofonstativ for makta, i stedet for å være vaktbikkje. Glefser gjør man i stedet etter Nei til EU. Det passer ikke «den 4. statsmakt».  

EU tvinger Sør-Korea til å gå med på høyere utslippsverdier fra store europeiske biler. Så mye for "klimahelten EU"

Det er blitt stille fra ja-sida i Norge om EU som klimahelt og spydspiss i klimakampen. Etter fiaskoen i København er det vel relativt få som oppfatter at EU har spesielt stor troverdighet på området, muligens med unntak av Bellonas folk i EU. Siste nytt på EUs tvilsomme CV er nyheten om at EU har inngått en handelsavtale med Sør-Korea. I denne har EU tvunget Sør-koreanerne til å slakke på utslippskrav til store biler fra Europa. Til fordel for Mercedes, BMW og Audi. EU framstår nok en gang som storkonsernenes forlengede arm, mer enn som miljøets tapre forsvarer. Det er den danske avisa Information som melder dette mandag 21.2.

For et halvt år siden lå det et lovforslag i Sør-Korea som ville stille steinharde krav til CO2-utslipp fra biler, sterkere krav jo større biler. EU har presset fram en revidert lov, med langt lavere krav. Jeppe Juul ved Det økologiske Råd kaller saken en skandale. Franziska Achterberg i Greenpeace advarer om at dette vil svekke EUs troverdighet i forhold til å kreve utslippsreduksjoner fra andre land. ”Dette er en handelsavtale skreddersydd for Mercedes, Audi og BMW, og deres profittmargin” sier Greenpeace. Ovenpå dette har EU presset fram et krav om at Sør-Korea heller ikke i framtiden skal kunne vedta hardere miljøkrav for store enn små biler. Alt under henvisning til EUs virkelige kjæledegge – like konkurransevilkår. Man mener altså at det er konkurransevridning å kreve mer av store enn av små biler. Men store biler forurenser vitterlig mer. Franziska Achterberg påpeker at konsekvensene av EU-politikken kan bli svært skumle: ”Hvis EU begynner å se andre lands klimalovgivning som handelsbarrierer er det en meget farlig utvikling”. Hun viser bl.a. til at Canada forsøker å presse EU til å droppe miljøkrav som forbyr brennstoff framstilt av canadisk oljesand. Utover dette viser saken at EU (og USA) har havnet på defensiven i klimakampen, mens asiatiske land som Sør-Korea prøver å gå foran. Da hindres de, ironisk nok, av EUs handels- og konkurransepolitikk. Og av USA – som bl.a. har anlagt sak for WTO mot Kinas statsstøtte til vindmølleutvikling. Både EUs og USAs opptreden er absurd, i et klimaperspektiv. Men logisk dersom alt skal handle om å fremme egen konkurransekraft i den globale konkurransen. Også på bekostning av miljøet.

Kan Norges forhold til EU ordnes via en tredje vei – uten verken EØS eller EU-medlemskap?

Aps Svein Roald Hansen tar i Dagsavisen til orde for å «oppdatere» EØS-avtalen (28/1). Hans utgangspunkt er endringer i EU – spesielt via Lisboatraktaten – som gjør det nødvendig med enda mer tilpasning til EU-systemet. På den annen side har EU selv tatt tak i EØS, og signaliserer i en oppsiktsvekkende rapport fra desember 2010 at det er behov for en «mer omfattende» og «mer automatisert» EØS-avtale. EUs tilnærming er «enda mer tilpasning til EU», uten forstyrrende demokratiske forsinkelser.

Nå er det foreløpig uklart hva EU egentlig konkret mener, og de svarer ikke når vi spør. Uansett representerer begge tilnærminger at EØS-avtalen i sin nåværende form er på vei ut.

Regjeringen har iverksatt en totalevaluering av EØS-avtalen via «Europautredningen». Utvalget skal levere sin rapport i desember i år. Utenriksminister Støre torpederte muligheten for at utvalget skulle få ta tak i det grunnleggende spørsmålet i debatten: Er virkelig Norge tjent med EØS? Kan Norges forhold til EU ordnes via en tredje vei – uten verken EØS eller EU-medlemskap? Spørsmålet må stilles for at debatten skal bli politikk, og ikke kosmetikk.
Prosjektet «Alternativ til EØS», der Fagforbundet og El&IT-forbundet har tatt et viktig ansvar for samfunnsdebatten, tar mål av seg til å dekke opp dette demokratiske underskuddet. En oppsigelse av EØS er hjemlet i selve avtalen. Ved en oppsigelse trer frihandelsavtalen fra før 1994 i kraft. Den vil selvsagt måtte oppdateres. I lys av WTO-regelverkets forbud mot nye tollsatser, at EU har handelsoverskudd med Norge (unntatt olje/gass) og at EU er en rasjonell aktør, vil alle være interessert i at forholdet mellom Norge og EU er regulert i en avtale.
Men det er forskjell på en husmannskontrakt og en avtale mellom likeverdige parter. Den historiske muligheten til å se med friske øyne på vårt forhold til EU – uten at dette skal handle om en medlemskapsdebatt (den har folket avlyst) – ligger åpent foran oss i de nærmeste måneder og år.

Publisert i Dagsavisen lørdag 5. februar.

Hvor går EU i 2011?

Får vi en utvikling i retning USE – Europas forente stater – eller får vi tvert om en avskalling av enkelte land fra Eurosonen og et «mindre» EU? 2011 kan gjerne bli et slags «skjebneår» for EU. Etter at Hellas og Irland har fått nødhjelp (som vil koste dem dyrt) skal Spania fornye lån på 1.300 milliarder kroner, i tillegg til at flere andre lands økonomi kommer under lupen.

Kjernespørsmålet er om tyske velgere vil støtte enda mer EU – under tysk ledelse – eller om de vil at Tyskland, Frankrike med flere skal gi de svakeste randstatene på båten og tvinge dem ut av Eurosonen? EUs toppmøte før jul ga ikke noe endelig svar på dette, selv om elitene innen EU tok noen skritt i retning enda sterkere overnasjonal styring. Mange mener mer av dette er det som «kreves» om EU skal hevde seg i den internasjonale konkurransen med USA og de framvoksende økonomiene.

Den delen av eliten som sitter i Brussel, som kommisjonspresident Barroso og EU-president van Rompuy, har sjølsagt sine interesser knyttet til et sterkest mulig EU. De nasjonale politikerne er mer følsomme for stemninger blant velgerne og i offentlig debatt på hjemmebane. Derfor vil også sosial og politisk uro knyttet til de knallharde nedskjæringene på nasjonale statsbudsjett kunne få stor betydning. Valg og partilandsmøter i en del land vil kunne få stor betydning i en labil situasjon. I tillegg kommer protestbevegelser, streiker, demonstrasjoner og aksjoner som vi har sett i land etter land allerede. Virkningene av mange av nedskjæringene og velferdskuttene blir først merkbare for alvor i 2011.

Problemet for elitene vil være at det finnes liten støtte i folket for at egne land skal avgi enda mer politisk makt til fellesprosjektet EU. Tilliten til EU var på et lavmål på høstens Eurobarometer, oppslutningen om valg til det eneste forsøket på en folkevalgt arena i EU – EU-parlamentet – har sunket ved hvert eneste valg, og lå i 2009 nede på katastrofale 42 prosent. Når folket får si sitt i folkeavstemninger, pleier elitene å få en «nese», som danskene sier. Vil elitene virkelig våge å utfordre sitt eget folk, med de konsekvenser det kan få for dem selv? Mange sitter allerede utrygt. Mange kan falle, noe Irland kan bli det første eksemplet på ved nyvalg på den grønne øya. Det kan fort bli et valg mellom pest eller kolera for Angela Merkel, Sarkozy og de (få) andre som virkelig bestemmer i EU. «At the end of the day» er spørsmålet likevel: Hva vil Tyskland med EU?

Når Stortinget debatterer EU og EØS er det langt mellom innlegg som tar inn over seg de bekymringer millioner av mennesker i Europa nå opplever.

Stortinget har debattert EU/EØS på basis av utenriksministerens redegjørelse. Det skjer mot en bakgrunn av økonomisk krise og høy arbeidsløshet i Europa, og EU-løsninger som innebærer enda mer makt til Brussel på bekostning av nasjonal styring av det enkelte medlemsland. Tilliten til EU er på et lavmål i befolkningen, samtidig som motstanden mot norsk EU-medlemskap er historisk høy i Norge: Over 60 prosent sier nei, mens bare rundt 25 prosent sier ja. Til og med blant Høyres velgere er det flertall mot EU-medlemskapet.

Men når Stortinget debatterer EU er det APs og Høyres EU-tilhengere som dominerer, med utenriksministeren i spissen. Da er det sangen om ”at vi er alle i samme båt” som synges. Refrenget går sånn; ”Det er EU som er løsningen, mens de enkelte medlemsland er problemet”. Stikk motsatt hvordan velgerne både i EU og Norge ser på situasjonen.

Når Stortinget debatterer EU og EØS er det langt mellom innlegg som tar inn over seg de bekymringer millioner av mennesker i Europa nå opplever, med lønnsnedslag, pensjonskutt, nedbygging av velferdsordninger og omfattende privatisering. Ikke minst er det millioner av kvinner og barn som vil merke konsekvensene. Heller ikke norsk fagbevegelse fikk mange besøk, sjøl om EØS-politikken garantert vil ble problematisk for nettopp fagrørsla, som postdirektivet, vikarbyrådirektivet, anbudsforskriften i offentlig sektor osv.

I det hele tatt synes Stortinget å være mest opptatt av seg sjøl. Det er vel og bra at man oppretter et en-manns kontor i Brussel for å være tett på EU-parlamentet, men de fremste norske folkevalgte burde kanskje være mer opptatt av å hevde norsk suverenitet enn å smye inn i EU bakveien?

Finn Gustavsen lagde en gang en definisjon på en politiker: ”En person som kan stå oppreist uten ryggrad”. Det er langt mellom ryggradene i det norske Stortinget. I møtet med EU opptrer de fleste som reine husmenn; Lua i hånda og blikket i bakken. Og en drøm å komme inn døra, om det så er via bakveien.