At natt til 1. mai er en av de viktigste festnettene i russetiden, har vi visst lengre enn vi har sett Skam-ungdommene planlegge den storslåtte avslutningen på videregående. Og moro skal det for all del være. Men dere unge som skal bruke mai til å feire, går et tøft arbeidsliv i møte. Ser man på tendensene de siste fem årene, er det god grunn til at flere unge menn bør finne fram til parolen «Vi krever faste hele stillinger, likelønn og 6 timers dag».
For de av dere som skal gå i toget for første gang, kan det være kjekt å være klar over at et plutselig fyrverkeri av trommer ikke betyr fare på ferde. Sykepleiernes trommekorps er fast inventar, og de er et stolt eksempel på den viktige kampen for et godt arbeidsliv for alle.
Retten til heltid handler om muligheten til et godt liv med forutsigbarhet og økonomi til å forsørge seg selv. Og framtidens arbeidstakere, russen, bør se til kampen som blant andre sykepleierne har kjempet, for inspirasjon.
Det blir feil å erklære noen seier for fagforeningene i helsesektoren, eller si at man på noen som helst måte er i mål med å få bukt med den ufrivillige deltiden. Fortsatt leser vi om at nyutdannede sykepleiere sliter med å finne heltidsstillinger å søke på, og kanskje kan den positive utviklingen vi leser av statistikken, begrunnes med at utgangspunktet har vært svært dårlig. Vi vet at helse og omsorg er det tjenesteområdet i kommunesektoren med størst omfang av deltidsstillinger.
Men et lite dypdykk i Statistisk sentralbyrås statistikkbank gir et interessant bilde av utviklingen de siste fem årene, både når det gjelder deltidsarbeidende og midlertidig ansatte.
For å ta sistnevnte først: Andelen midlertidige ansatte har holdt seg stabilt de siste fem årene. Men det er ikke business as usual for det: Mens det er blitt færre midlertidig ansatte kvinner, har andelen menn i denne gruppen økt med hele 15 prosent.
Særlig innen næringene bygg og anlegg og offentlig administrasjon og forsvar øker midlertidigheten. Innen helse- og sosialtjenester går andelen midlertidige ned.
Ser vi på utviklingen innen heltid og deltid i samme periode, skal tallene også her vise at mennene taper. Heltiden blant begge kjønn øker, og deltiden går ned. Fint.
Gledelig er det at vi ser en økning på 10 prosent av kvinner i heltidsstillinger. Men på den andre siden av medaljen ser vi også en økning i andelen deltidsarbeidende menn.
Konklusjonen er (nå må dere følge med, unge menn!): Flere kvinner jobber heltid, færre kvinner jobber deltid og midlertidig. Fortsatt jobber betydelig flere kvinner enn menn deltid, men det går sakte, men sikkert riktig vei. Men for mennenes del går altså pila motsatt vei: Flere jobber deltid og flere er midlertidig ansatte enn for fem år siden.
På tross av at blant andre sykepleiernes kamp for heltid har gitt resultater, forblir deltid og midlertidighet en stor utfordring i arbeidslivet. Det er på tide å gjøre kampen for hele, faste stillinger til mer enn en kvinnekamp. Da må flere enn sykepleierne i trommekorpset mobilisere.
For dette handler til sjuende og sist om forskjellene i samfunnet vårt og respekten for alle typer arbeidsgrupper. Vi kan ikke ha et samfunn der unge som velger å utdanne seg til å pleie eldre på sykehjem, bygge leilighetene vi skal bo i, eller ta vare på barna gjennom de viktige årene i barnehagen, skal måtte avfinne seg med å tjene mindre, eller ikke vite hvor de jobber om et halvt år, fordi de tvinges til deltid eller midlertidighet.
Å få lån i banken for en deltidsarbeider med korttidskontrakt er nokså vrient, for ikke å si umulig. Lang tid med deltidsarbeid vil også gi stor innvirkning på pensjonssparingen. I tillegg avler gjerne deltid mer deltid. Én deltidsstilling må kompenseres med en annen deltidsstilling for å få en turnus til å gå opp. Det er derfor sykepleierne jobber med å skape det de kaller en heltidskultur.
Den kulturkampen må flere kjempe. Vi kan ikke basere vår fremtidige velferd på den enkeltes idealisme. Det er ganske arrogant.
Så, kjære russ. Jeg har troen på dere. Det skorter ikke på engasjement blant unge, for eksempel på Kvinnedagen. Jeg vil driste meg til påstanden om at det i enkelte miljøer er regnet som ganske kult å gå i tog og være engasjert. La det engasjementet smitte over til 1. mai-toget. Stå opp, gå ut, og finn plassen bak den parolen som passer dere best. Og sørg for å få med dere Sykepleiernes trommekorps. Da skjønner dere alvoret.