Jeg er bekymret når Høyres talsmenn 
nå nikker entusiastisk der de tidligere kategorisk avviste Frps 
økonomiske politikk.

Etter Frps landsmøte kan vi slå fast at lite er nytt under solen. De står fortsatt for en uansvarlig pengebruk som over tid kan sette folks jobb og hjem i fare - uansett hva slags nye merkelapper de setter på sin økonomiske politikk. Det som imidlertid er overraskende, er at Høyres finanspolitiske talsmann har uttalt seg positivt om den kreative bokføringen Frp nå omtaler som sin «alternative handlingsregel».

Tidligere har Høyre vært krystallklare på at handlingsregelen må ligge fast og at Frps resept med oljepengebruk ikke er brukbar. De har slått fast at det er uaktuelt for Høyre å sitte i en regjering som fører en uansvarlig økonomisk politikk. Etter Frps landsmøte sår Høyre tvil om dette. Når i tillegg Siv Jensen i sin landsmøtetale utallige ganger slo fast at det ikke er aktuelt for Frp å støtte en regjering de selv ikke er en del av, må vi kunne avkreve Høyre en forklaring på hvilken økonomisk politikk de har tenkt å føre.

Om den økonomiske politikken fremdeles er uklar, vet vi imidlertid ganske mye om hvilken samfunnsretning de to partiene er enige om. Vi vet hvordan disse retningsvalgene vil forandre det norske samfunnet.

Begge partiene er enige om enorme skattekutt som vil svekke fellesskapets muligheter til å sikre gode velferdsordninger til alle. Det blir mindre penger til skole, eldre og syke. Når de vil fjerne formuesskatten og gi millioner i skattelette til de rikeste, fører det også til betydelig større forskjeller i Norge. Verdens fattige vil også merke et framtidig regjeringssamarbeid mellom Høyre og Frp, med store kutt i bistandsbudsjettet. Rike Norge vil bli en gjerrig nasjon som forlater en lang og stolt tradisjon som forkjemper for internasjonal solidaritet. Arbeiderpartiet vil gå i en helt annen retning. Vi vil redusere forskjeller og bekjempe fattigdom både hjemme og ute i verden.

Både Høyre og Frp går inn for en storstilt kommersialisering av viktige velferdstjenester. Med et løsslipp av privatskoler undergraves fellesskolen som fundament for et samfunn der vi lærer hverandre å kjenne og der alle har samme tilgang til skolegang og kunnskap, uavhengig av foreldrenes inntekt, utdanning og bosted. I pleie- og omsorgssektoren ivrer Høyre og Frp for at kommersielle virksomheter med mål om å tjene mest mulig penger, i langt større grad skal få konkurrere med det offentlige om å gi velferdstjenester. Dette vil føre til kostnadskrevende anbudsbyråkrati, overkapasitet som forutsetning for konkurranse og tapping av knappe personalressurser fra det offentlige. Dersom de kommersielle selskapene skal underby det offentlige, må de kutte i utgiftene - ved å gi de ansatte dårligere lønns- og arbeidsbetingelser og pensjon.

Lønnsmottakerne vil merke store endringer med en Høyre/Frp-regjering. Partiene har et felles ønske om at fagbevegelsens politiske og sosiale funksjon skal svekkes. Sentraloppgjør vil svekkes til fordel for individuell lønnsdannelse, og folks innflytelse over egen arbeidsdag vil svekkes med dårligere oppsigelsesvern og økt adgang til midlertidige ansettelser. Vi kan også regne med at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven blir satt under press.

En viktig kvalitet med Norge er at vi har bosetting over hele landet og levende lokalsamfunn. Både Høyre og Frp vil kutte kraftig i midlene som brukes til næringsutvikling i distriktene, og slik svekker de virkemidlene for å skape lønnsomme bedrifter og trygge arbeidsplasser rundt om i landet. Begge partiene vil gjennomføre kraftige kutt til landbruket, noe som får store konsekvenser ikke bare for bøndene, men også for utstyrs- og tjenesteleverandører i distriktene og for norsk næringsmiddelindustri.

Arbeiderpartiet vil i stedet bygge videre på vår måte å skape, dele og leve på, som gjør Norge til et av verdens beste velferdssamfunn. Vi vet at vi oppnår mer om vi løser oppgavene sammen, framfor å løse dem hver for oss.

I sum vil Høyres og Frps politikk bevege samfunnet i en langt mer individorientert retning enn det vi har i dag. Den enkelte får større ansvar for egen skolegang, studier, pensjon og velferd, og fellesskapsløsningene vil svekkes. Legger vi til grunn at Høyres tradisjonelt ansvarlige økonomiske politikk skal gjelde, vil prioriteringen av skattekutt føre til at inntektstapet må dekkes inn gjennom kutt i viktige velferdstjenester. Skulle Frp vinne fram med å skru opp oljepengekrana, vil arbeidsplasser gå tapt og bedrifter, kommuner og folk med huslån får slite med høyere renter. Det blir interessant å se hva Høyres landsmøte vil lande på. Ønsker Høyre å framstå som en slepphendt revisor for en kreativ bokfører - eller vil de fortsatt føre en ansvarlig og forsvarlig økonomisk politikk? Jeg er bekymret for at Høyres talsmenn nå nikker entusiastisk, der de tidligere kategorisk avviste Frps økonomiske politikk.

Norge har klart seg gjennom finanskrisen med Europas laveste arbeidsledighet og topplassering i sysselsetting. Vi har ikke råd til økonomisk eksperimentering i turbulente tider som dette. Folk trenger å ha trygghet for jobb, trygghet for familiens økonomi og trygghet for gode velferdstjenester. Derfor trenger vi trygg økonomisk styring.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe vil fortsette kampen mot sosial dumping i norsk arbeidsliv. Vi vil ikke at det skal være lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert arbeidskraft, skriver stortingsgruppas leder, Helga Pedersen.

Odd E. Rambøl stilte i Dagsavisen 2. februar spørsmål til Arbeiderpartiets stortingsgruppe om direktivet som fortjener et utdypende svar. I dag ser vi at arbeidstakere som leies inn, ofte har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de fast ansatte i virksomheten som leier dem inn. Vi har sett altfor mange eksempler på uverdige lønns- og arbeidsforhold for en gruppe arbeidstakere. Mange av dem er EØS-borgere som er i landet på korttidsarbeid. For å komme dette problemet til livs, vil Aps stortingsgruppe at vikarer skal ha like gode lønns- og arbeidsvilkår når de leies inn som de ville fått ved fast ansettelse. Innføring av direktivet vil svekke vikarbyråenes mulighet til å konkurrere på lavere lønn og dårligere vilkår. På denne måten kan direktivet effektivt bidra til å begrense bruken av vikarer og omfanget av useriøse vikarbyråer.

Vikarbyrådirektivet er kjempet fram av europeisk fagbevegelse, mot liberalistiske krefter på høyresiden som mener direktivet vil gi for gode vilkår til arbeidstakere. Den europeiske fagbevegelsen (Euro-LO) har jobbet for å få innført direktivet i EU-landene fordi de mener det er et sterkt og effektivt virkemiddel mot sosial dumping. De er særlig fornøyd med likebehandlingsprinsippet og mener direktivet er svært viktig i en tid da vi ser vikarbyråer operere over landegrensene. Svensk LO ber den svenske regjeringen å «kraftfullt agera för at bemanningsdirektivet antas för att uppnå likabehandling».

Aps stortingsgruppe mener det skal være strenge regler for når det skal være lov å bruke midlertidig arbeidskraft. Fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dagens lovregler for innleie av arbeidskraft skal ikke endres hvis vi innfører direktivet. I dag er muligheten til å leie inn midlertidig arbeidskraft i hovedsak begrenset til å gjelde vikariater, sesongarbeid og uventede produksjonstopper. Slik sikrer vi at faste, trygge arbeidsforhold skal være grunnlaget i det norske arbeidsmarkedet.

NHO er kritisk til regelverket for midlertidig ansettelse og innleie av arbeidskraft som vi har i Norge. Mange hevder derfor at NHO vil gå til sak i EFTA-domstolen mot forbedring og regulering av arbeidstakeres rettigheter i Norge, og imot våre innleieregler. Men land som Frankrike, Spania og Belgia har også begrensninger på bruk av innleie i sine lovverk. Vi står altså ikke alene. Mange av våre fremste arbeidsrettsjurister fastslår at vi kan beholde reglene, og andre viktige EU-land har mer eller mindre tilsvarende regler. Dersom NHO ønsker å gå til sak mot norske arbeidstakeres rettigheter, kan de gjøre det allerede, uavhengig av om vi innfører vikarbyrådirektivet.

Vikarbyråer kan ikke forbys, men de kan reguleres. Virkemidlene for dette har vi hatt ute på høring, og resultatet er en sterk tiltakspakke som skal sikre at vikarbyråene opptrer seriøst og gir sine ansatte gode arbeidsvilkår. Et av de viktigste tiltakene er innføring av såkalt solidaransvar, som gjør innleieren ansvarlig for at vikarbyrået dekker lønn og feriepenger, at vikaren har rett arbeidstid og at vikarer likebehandles med egne ansatte. Videre skal det være drøftingsplikt med tillitsvalgte om innleie, og det skal være opplysningsplikt om lønns- og arbeidsvilkår mellom vikarbyrå, innleier, ansatte og tillitsvalgte. Vi vil også se på kollektiv søksmålsrett og evaluere vikarbyråregisteret. Sist, men ikke minst, vil vi ha innsynsrett for tillitsvalgte i arbeids- og ansettelsesvilkår.

Aps stortingsgruppe mener at vikarbyrådirektivet sammen med den foreslåtte tiltakspakken gir oss gode virkemidler for å skape et seriøst og trygt arbeidsliv.

Å moralisere over menn som ikke gjør sin del av jobben på hjemmebane kan være god terapi, men det fører sjelden til endret adferd.

Høyres Julie Brodtkorb beskylder meg for å «ødelegge» likestillingsdebatten fordi jeg har karakterisert Høyres likestillingspolitikk som «Frognerfeminisme» (Dagsavisen 26. oktober). Vi kan gjerne diskutere merkelapper, men kjernen er at Høyre er grunnleggende konservativt og gammeldags i likestillingsspørsmål.

Høyre har gjennom historien vist seg som en bremsekloss for viktige likestillingsreformer som har ført norske kvinner til verdenstoppen i yrkesaktivitet, barnefødsler og samfunnsdeltakelse. Norges posisjon som ett av verdens mest likestilte samfunn har ikke kommet uten kamp, drevet igjennom av Arbeiderbevegelsens og venstresidens kvinner. Høyre har opptrådt dels som passive tilskuere, dels som aktive motstandere. Motstand mot utvidelse av fødselspermisjonsordningen, nei til pappakvoten og motstand mot full barnehageutbygging til lave priser er bare noen eksempler.

Julie Brodtkorb har brukt mye spalteplass på å beklage seg over at menn ikke gjør nok i huset, men som politiker vil hun ikke foreta seg noe som fører til et mer likestilt samfunn, med jevnere fordeling av arbeidsbyrden ute og hjemme. Å bruke pekefingeren, kjefte og moralisere over menn som ikke gjør sin del av jobben på hjemmebane kan være god terapi, men som mange kvinner har erfart: Det fører sjelden til endret adferd.

Det Høyre gjør, er å privatisere likestillingen, og overlate ansvaret for likestillingen til den enkelte. Men framskrittene vi har hatt på likestilling i Norge skyldes de grepene samfunnet har tatt – gjennom lover, barnehageutbygging, fødselsperm og pappauker. Danskene har erfart hvordan fjerning av pappakvoten slår ut, ved at danske menn nå bruker vesentlig mindre tid sammen med barna sine – samtidig som mennene gir uttrykk for at de gjerne ville tilbringe mer tid sammen med barna sine.

Høyres grunnholdning er at markedet styrer seg selv, og at man ikke trenger tiltak for å oppnå full likestilling mellom menn og kvinner. For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at vi må løfte i flokk for å løfte de mange.

Påstanden om at det «ikke lenger er forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre» er gammel, velbrukt og feil.

Arne Strand bekymrer seg for at Ap og Høyre er blitt så like at det blir kjedelig for velgerne (Dagsavisen 15/10). Jeg deler hans bekymring for hvilket inntrykk mange velgere sitter med for tida, men ikke analysen av hvor problemet ligger. Påstanden om at det «ikke lenger er forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre» er gammel, velbrukt og feil. Aps mål er å skape et samfunn der trygge arbeidsplasser, et solidarisk skattesystem og sterke fellesskap sikrer velferd for alle. Høyre, derimot, lar markedet styre og fører en politikk som svekker fellesskapets evne til å finansiere velferden.

Stoltenberg II-regjeringen startet i 2005 med å stoppe Høyres storstilte skoleprivatisering og svekkelse av arbeidsmiljøloven. Disse forsøkene vil trolig tas opp igjen med et eventuelt regjeringscomeback for Høyre. Regjeringen innledet også et tettere samarbeid med fagbevegelsen, til daglig kritikk fra Høyre og opposisjonen ellers. Samarbeidet har blant annet ført til en rekke kraftfulle tiltak mot sosial dumping i arbeidslivet, en politikk der Høyre veksler mellom rollene som bremsekloss og motstander.

Mens Ap kjemper for økt likestilling mellom kjønnene gjennom en rekke tiltak, stritter Høyre imot økt foreldrepermisjon og vil fjerne pappakvoten. I helsepolitikken er det for Høyre markedet som skal styre, og kommersielle aktører skal få tappe det offentlige helsevesenet for penger. En svekkelse av fellesskapets skatteinntekter er blant de sikreste følgene av et eventuelt regjeringsskifte i 2013. 15–20 milliarder kroner i årlig tap er et forsiktig anslag. Formuesskatten alene tilsvarer driften av 16.000 sykehjemsplasser. Den er i tillegg den eneste skatten som sikrer at milliardærene ikke blir nullskattytere. Forslag om å erstatte eller endre på denne skatten må ikke forveksles med høyresidens uttalte mål om å fjerne den.

Høyres vekst siden sommeren 2009 har skjedd uten at deres særegne saker – skattekutt, svekkede arbeidstakerrettigheter og flere kommersielle selskap med sugerør i statskassen – har styrket seg merkbart som velgerkrav. Mer penger til vei, eldreomsorg og helse går derimot igjen. Til slike formål har Høyre mindre penger å bruke, ikke mer. Men Høyre lykkes åpenbart med sin retorikk. Jo nærmere vi kommer 2013-valget, jo viktigere blir det å avdekke den politiske realiteten bak. Da kan politikken også bli litt mindre kjedelig. I den grad det skulle være et mål. 

Det er historieløst og merkelig av Jahn Otto Johansen å framstille høyt utdannede toppolitikere i Arbeiderpartiet som noe nytt. Gerhardsens regjering var full av dem. De sto ikke fjernt fra folket av den grunn.

Arbeiderpartiet har for tida dårligere meningsmålinger enn vi skulle ønske. Da må vi forvente en del velmente analyser av hva årsaken er. Jahn Otto Johansens bidrag i Dagsavisen (19/1) er en påstand jeg har hørt gjennom hele min levetid: Arbeiderpartiet er ikke lenger et arbeiderparti. Vi representeres av folk uten erfaring fra «det virkelige liv», og kan derfor ikke føre en god politikk for vanlige folk som sliter med sine hverdagsproblemer. Vi får heller ikke tillit fra disse gruppene når vi representeres av «elitemennesker».

La meg begynne med å nevne noen yrkesbakgrunner i Arbeiderpartiets nåværende stortingsgruppe: Bussjåfør, ferjematros, postansatt, renholder, trykker, fisker, gårdbruker, skogsarbeider, vaktbetjent, bilmekaniker, bygningsarbeider og barnehageassistent. Flere har bakgrunn som elmontører, kontorarbeidere, tømrere, arbeidere på fabrikker og smelteverk, andre som heltids butikkarbeidere. I tillegg er en utdanningsgruppe som sykepleierne godt representert. Andre har bakgrunn som dataprogrammerer, lærer, advokat, lege, sosialarbeider, kulturarbeider, organist, ingeniør og selvstendig næringsdrivende. Det er med andre ord lite å si på bredden i sammensetningen. Og selv om statsrådene er oftest på TV, pleier stortingsrepresentantene vel så mye velgerkontakt i sine fylker, både direkte og via lokalmedia.

Videre er det merkelig historieløst av Johansen å framstille høyt utdannede toppolitikere i Arbeiderpartiet som noe nytt. I Gerhardsens andre regjering fra 1945 satt blant andre cand.jur. Trygve Lie, cand.philol. Halvard Lange, cand.philol. Kaare Fostervoll, cand.med. Sven Oftedal, cand.jur. Aaslaug Aasland, cand.philol. Nils Langhelle, cand.jur. Oscar C. Gundersen, cand.jur. og cand.oecon. Erik Brofoss, cand.jur. Jens Christian Hauge, cand.jur. Olav Meisdalshagen og ingeniør Arne Drogseth. Med tanke på hvor få som hadde universitetsgrad på den tida, ikke minst blant partiets velgere, måtte en slik regjering framstå som ekstremt fjern fra folk flest. Det gjorde den ikke.

Ikke dermed sagt at representativitet er uviktig. Vi velger stortingsrepresentanter fylkesvis for å sikre geografisk spredning. Arbeiderpartiet har gått foran med krav om kjønnskvotering og har flertall av kvinner i vår stortingsgruppe. Gjennom nominasjonsprosessen etterstreber vi også en balanse i alder og yrkesbakgrunn. Men samme hvor mye vi prøver å få et lag av toppolitikere som gjenspeiler samfunnet, så er vi avhengige av politikere med engasjement også for grupper av mennesker som er annerledes enn dem selv. Vi får neppe en like stor andel uføretrygdede eller drop-outs fra videregående i toppolitikken som i samfunnet.

Mange av dagens Ap-politikere har fra tidlige ungdomsår engasjert seg i AUF og raskt fått tillitsverv på grunn av sin dyktighet. Det blir merkelig når Johansen nærmest ­stempler disse som uegnet til å forstå andres livssituasjon. Som en utpreget representant for kultureliten evnet han jo selv, som korrespondent i Washington og Berlin, å bringe vanlige menneskers livssituasjon hjem i norske stuer. Og han viser i sitt innlegg stor innsikt i hvordan de som «sitter nederst ved bordet» har det i Norge.

Vi er helt enige om at disse vil få det verre med en Frp-preget regjering, og at det er en stor utfordring å få flere til å se dette. Det er ingen tvil om at vi i Arbeiderpartiet må strekke oss lengre på flere områder. Vi kan bli bedre til å kommunisere, og vi er svært opptatt av at partiet skal være en levende medlemsorganisasjon. Per i dag har Ap dobbelt så mange medlemmer som H og Frp til sammen. Likevel skal vi jobbe hardt hver dag for å verve nye medlemmer i alle lag av befolkningen, slik at vi fortsatt skal gjøre oss fortjent til å bli omtalt som et bredt folkeparti og Norges største arbeiderparti.

Høyre legger seg mot sentrum og uttrykker bekymring for de som faller utenfor arbeidslivet, men har den samme gamle og usolidariske politikken.

Høyre forsøker seg i disse dager på «en svensk en». Det vil si at de prøver å gjøre som Moderaterna: å snakke om utenforskap og legge seg inn mot sentrum i retorikken med håp om at det skal bidra til bedre valgresultat. Høyres svenske søsterparti vant valg ved hjelp av denne metoden, men gjennomførte klassisk høyrepolitikk med blant annet kraftige kutt i sykepengeordningen etter at valgseieren i 2006 var et faktum.

Selv om Høyre uttrykker bekymring for de mange som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet, så ser jeg ikke at partiet har foreslått noen nye løsninger for denne gruppen. Ei heller at partiet har avlyst sin politikk, som på en rekke områder vil virke alt annet enn inkluderende. Jeg har en sterk mistanke om at det er Høyres husideolog Kristin Clemet som sier det partiet virkelig mener, nemlig at norske arbeidstakere har dårlig arbeidsmoral og at velferdsordningene er for rause

For all del: visst finnes det mennesker i Norge som utnytter våre velferdsordninger, det være seg naboen som «tar seg en tredagers» for å dra på rypejakt, eller utspekulerte trygdesvindlere. Det er uakseptabelt og skal slås ned på. Men det at det finnes noen juksemakere blant oss skal ikke føre til straffereaksjoner mot det store flertallet som står på hver dag. Det finnes ikke noe holdbart grunnlag for å hevde at den norske arbeidsmoralen er blitt slappere de siste årene. Arbeidsmotivasjonen er høy i de aller fleste aldersgrupper. Det å sette spørsmålstegn ved de som mottar uføretrygd er heller ikke noe godt utgangspunkt. Det skal alltid lønne seg å jobbe, men hvis du blir syk eller ufør så skal vi ha ordninger som sikrer deg en verdig tilværelse.

Høyre har blant annet i trontaledebatten utfordret regjeringspartiene på hva vi gjør for de som står utenfor det ordinære arbeidslivet. Den utfordringa tar vi gjerne. Men vi skal iallfall ikke gjøre som de tidligere høyrestatsrådene Erna Solberg og Kristin Clemet gjorde sist de satt i regjering. Da kuttet de i dagpengene til de arbeidsledige og i de midlertidige uføreytelsene, mens de med den andre hånda ga skatteletter til de som satt best i det. Det bidro verken til redusert ledighet eller reduksjon i antall uføretrygdede, i og med at antall ledige og uføre økte i perioden

Arbeiderpartiet vil jobbe hardt for å inkludere flere i arbeidslivet. Mye er vi i gang med, men mer skal gjøres. Dette er de viktigste ingrediensene i vår oppskrift for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet:

* Lav ledighet. Den kraftige veksten i sysselsettingen under Stoltenberg 2 har gitt rom for flere kvinner, innvandrere og seniorer i arbeidslivet. Det er altså en sammenheng mellom lav arbeidsledighet og et inkluderende arbeidsliv.

* Redusere sykefraværet – fordi langtids sykemeldte har større risiko for å ende opp på uføretrygd og varig utestengning fra arbeidslivet. Den nye avtalen for inkluderende arbeidsliv som blei inngått sist vinter har begynt å gi resultater i form av lavere sykefravær. Den nye avtalen handler blant annet om å gjøre mer av det vi vet virker, og bedre individuell oppfølging av de som blir sykemeldt.

* Kvalifiseringsprogrammet skal gi nye muligheter til de som i dagens system blir avhengige av økonomisk sosialhjelp. Det består av arbeidsmarkedstiltak, opplæring, arbeidstrening, motivasjons- og mestringstrening. Siden utgangen av 2009 har 9000 personer deltatt i programmet. Om lag halvparten av deltakerne som hadde gjennomført programmet ved utgangen av 2009 gikk til ordinært arbeid, utdanning eller andre arbeidsrettede tiltak.

* Bekjempe frafall i den videregående skolen. Hvis du ikke fullfører videregående, så legger det sterke begrensinger på videre utdannings- og jobbmuligheter – og i det hele tatt valgmuligheter i livet. Mange av frafallselevene finner vi igjen på statistikker der vi ikke ønsker å finne dem, blant annet på uførestatistikken. Vi må sørge for at elevene har et bedre grunnlag når de går ut av grunnskolen, og at vi følger opp de som sliter. I budsjettet for 2011 er det satt av ytterligere 175 millioner kroner til prosjektet Ny Giv, som skal bidra til å få ned frafallet på videregående.

* Et arbeidsliv som beskytter arbeidstakerne mot utnyttelse og rovdrift. Det krever et fortsatt sterkt trepartssamarbeid, der en ansvarlig fagbevegelse er sikret sterke arbeidstakerrettigheter. Videre kreves det aktiv innsats for å bekjempe sosial dumping for å sikre verdige arbeidsforhold i alle bransjer. Det er verdt å merke seg at Høyre og Frp systematisk har stemt i mot så å si alle forslag som handler om dette. Begge høyrepartiene står sammen om å svekke vernet mot midlertidige ansettelser, noe som ventelig vil føre til et hardere press på arbeidstakerne om det blir gjennomført. Det er heller ikke noen grunn til at Høyre og Frps mantra om konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester vil ha som resultat at man gir plass til de menneskene som ikke kan yte 100 prosent. Det at Erna Solberg har tatt til orde for å bremse veksten i antall ansatte i offentlig sektor lover heller ikke godt for det inkluderende arbeidslivet, all den tid prognosene viser at vi trenger 125 000 nye årsverk bare innenfor omsorg og pleie innen 2050.

* Regjeringen vil til høsten legge fram uførereformen, som handler om at vi vil legge bedre til rette for de som ønsker å komme ut i arbeid eller øke stillingsandelen. Selv om du ikke kan jobbe 100 prosent, så skal det bli enklere å jobbe det du klarer.

* Regjeringen vil til våren legge fra en egen sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. I Norge finnes det 90 000 funksjonshemmede mennesker som gjerne vil jobbe, men som arbeidslivet ikke evner å ta i mot. Det kan vi ikke slå oss til ro med. Derfor må vi finne bedre svar på myndigheter og arbeidsliv kan samarbeide for å få alle med.

Dette er en mer avansert – og bedre – oppskrift for et inkluderende arbeidsliv enn høyresidens avstraffelser av de som ikke kan jobbe.