Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Heidi Helene Sveen

Viser innlegg | Se kommentarer (8)

Syngende kjønnsorganer

Publisert 3 februar 2011

Susanne Sundfør trekker seg fra «Spellemann» i protest

Likestillingen har som forventet kommet langt her til lands. Det er tross alt ganske lenge siden kvinner fikk stemmerett.  Og ikke nok med det, i dag er det til og med sosialt akseptert at kvinner jobber fulltid! Norge er riktignok det landet med sterkest kjønnssegregert arbeidsmarked, men dog, det er viktig å ikke gape over for mye. Grådige kvinner er jo så vanskelige å like.

Men her om dagen begynte plutselig avisene å rapportere om hendelser som tyder på at likestillingen kanskje har gått litt for langt. Eller i alle fall at den forårsaker forvirring blant befolkningen. Forvirringen synes å kunne oppsummeres i ett enkelt spørsmål: Er menn fra Mars og kvinner fra Venus?

Hendelsene jeg refererer til, er rabalderet rundt årets nomineringer til Spellemannsprisen, som åpenbart ikke henger med i tiden, og derfor opererer med både blandede og separate kjønnskategorier. Likestillingens svar på helgardering, altså.

Jeg har fulgt debatten om likestilling ganske flittig gjennom lang tid, og sett kjønnene svette og streve, år ut og år inn, for å finne sin plass i offentligheten. Det har stått så dårlig til, at selv komikere har brettet opp ermene og engasjert seg i dette svært kompliserte arbeidet. Jeg er derfor ualminnelig sjokkert over å oppdage at man fremdeles ikke har evnet å vedta selve grunnantakelsen det meste av vår samfunnsorganisering bør springe ut ifra: Kvinner er fra Venus, og menner fra Mars. Nuff said, lizm.

Men neida. En som åpenbart ikke har skjønt dette, er Susanne Sundfør. Hun trekker seg som kandidat til prisen Årets kvinnelige artist, fordi hun er kvinne!

Og så nå, som vi som har hatt Harald Eia og Hjernevask på fjernsynet og alt. Ser hun ikke på tv? Må vi stave det for henne? Kanskje sende en e-post? DU ER FRA VENUS! Herregud, lizm.

Heldigvis har ikke alle spellemannsnominerte like tungt for det. En som har skjønt at kvinner og menn er fra forskjellige planeter, er Bare Egil. Straks han oppdaget at han var nominert sammen med kvinner, tok han resolutt affære, og trakk seg fra Spellemann. Noe annet skulle tatt seg ut! ALLE VET AT MENN ER FRA MARS! Nuff said, lizm.

En annen som kanskje - eller kanskje ikke - har skjønt noe, er Kari Hansmark, TV 2s prosjektleder for Spellemann.  Hansmarks reaksjon på Susanne Sundførs ganske trassige opptreden er som følger; – Dette synes jeg er overraskende. Kategoriene har vært slik i mange år og har ikke noe med kjønnsroller å gjøre, slik jeg ser det.

Nemlig. Det er jo ikke rollene som forteller oss hvor god en artist er. Det avgjørende er selvsagt hvor god artisten er til å synge med kjønnsorganet. Dessuten, det sikreste tegnet på at en ordning har livets rett, er jo at man har hatt den i mange år.

Bare Egil har selvsagt skjønt nøyaktig hvorfor det er urettferdig med en felles kjønnskategori for tekstforfattere. Det krever sin mann å blottlegge de mannlige kjønnsorganenes skrøpeligheter i full offentlighet. I bloggen sin skriver han, og jeg gjentar friskt etter hukommelsen: - Alle vet at kvinnelige kjønnsorgan leser mer, er mer pliktoppfyllende og har høyere krav til egne prestasjoner og dermed har et solid fortrinn som tekstforfattere. Noen av dem behersker sågar britisk!

Enhver presterer med det organet de har. Det viktigste er ikke at flest mulig underliv skal være like, det viktigste er at det ikke forventes mer av et kjønnsorgan enn det som er fysisk mulig. Naturlovene kan som kjent ingen argumentere seg fra.

Sånn er det altså, folkens. Hvor merkelig det enn høres ut; ingen mann og kvinne er like. Når selv en tullebukk som Bare Egil har tatt denne erkjennelsen inn over seg, så kan vel også resten av befolkningen?

Ja, for han skulle vel ikke være ironisk?

En bloggplakat til besvær

Publisert 22 november 2010

Sist lørdag skrev Dagsavisen en artikkel om bloggmanager Thomas Moens forsøk på å underlegge blogging et regelverk som i følge ham selv skal gi troverdige bloggere. Jeg er selv intervjuet i saken, fordi jeg stiller meg svært skeptisk til Moens utspil

Beklageligvis har ikke Dagsavisen tatt seg bryet med å legge artikkelen ut på nett, der den ganske naturlig hører hjemme.

 

Aller først vil jeg bemerke at Thomas Moen ikke er utnevnt som representant for bloggere, han er følgelig heller ikke gitt noe mandat for å arbeide frem en bloggplakat. Faktisk har han fått marginalt med støtte fra bloggosfæren. Moen opererer altså på eget initiativ. For det andre, Moen har økonomiske interesser i kommersiell blogging gjennom sitt virke som bloggmanager, og som utvikler og drifter av en egen bloggplattform.

Hvis noen skulle være i tvil: Markedsføring gjennom blogg er allerede underlagt lovverket gjennom LOV 2009-01-09 nr 02: Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv.

 

Så til selve plakaten.

Hvem er i målgruppen? Når man tar seg den frihet å lage et regelverk for bloggere, så regner jeg det for gitt at han har en helt klar formening om hvem det skal rette seg mot, hvis ikke blir det jo temmelig tilfeldig hvor godt man treffer med utformingen av reglene. Dette er derfor en klar oppfordring til Thomas Moen om å definere målgruppen, i klartekst. Skal den gjelde reklameblogger spesielt, eller bloggere generelt?

For at en plakat med regler for blogging i det hele tatt skal ha en funksjon, er det et poeng at brudd på reglene blir sanksjonert. Moen bør derfor snarest svare på følgende spørsmål:

Hvem skal overvåke og rapportere brudd på regelverket?

Hvem skal dømme i hver enkelt sak?

Hvilke sanksjonsmuligheter ser Moen for seg?

Dernest; Hva får Thomas Moen til å tro at man trenger et regelverk for blogging utover det som er nedfelt i norsk lov? Hvor får han dette behovet for å regulere ytringsfriheten til norske bloggere fra? Når det gjelder regelverk for markedsføring i blogger så er dette dekket av markedsføringsloven. Hva grensene for ytringsfrihet angår så er dette nedfelt i loven om ytringsfrihet. Ethvert forsøk på å begrense ytringsfriheten til bloggere utover dette er en høyst tvilsom affære.

Hvis det er slik at reklamebloggerne til Thomas Moen selv ikke er i stand til å sette seg inn i det eksisterende lovverket, så står han selvsagt fritt til å veilede dem. Til dette nokså enkle formål er en bloggplakat fullstendig unødvendig.

Når Moen allikevel, til tross for utbredt og mye saklig motstand, insisterer på å tre en bloggplakat ned over hodet på bloggnorge, er det selvsagt på sin plass å spørre seg hva slags motiver han har. Det tror jeg han selv har svart best på i sitt aller første utkast, der han som bloggmanager henvender seg til bloggannonsører:

(bloggannonsører) - bør bruke profesjonelle aktører for å komme i dialog med bloggere, slik at ting skjer i ordnende former og alles interesse ivaretas, skriver Moen.

Nettopp. Og med ’profesjonelle aktører’ mener selvsagt Moen seg selv. Det er rimelig å tolke dette som et ledd i Moens forsøk på å etablere sin rolle som betalt bloggmanager.

Thomas Moen sier videre til NRK at - Dette er valgfrie retningslinjer for bloggere, lesere og annonsører som kan sammenlignes med pressens 'Vær-varsom'-plakat.

Det Moen konsekvent overser i denne debatten, er det faktum at blogging ikke er en organisert aktivitet slik pressen er det. Pressen har i det store og det hele sluttet seg til Vær Varsom-plakaten (VVP), de har sågar opprettet et organ for selvjustis gjennom Pressen faglige utvalg, og brudd på plakaten vil kunne bli sanksjonert av utvalget. Det hele er sikret legitimitet gjennom en demokratisk prosess. Når Moen forsøker å legge sin egen plakat tett opptil pressens egen VVP, er dette ikke annet enn en ren tilsnikelse av en autoritet og troverdighet han i dag ikke innehar.

Det hjelper fint lite at Moen gjentar til det kjedsommelige at bloggplakaten hans er frivillig å følge. Så lenge en rekke av reglene er formulert som allmenne regler, og så lenge han velger å trekke paralleller til pressens Vær Varsom-plakat, så leverer han et sterkt bidrag til å opprette noen allmenne normer for blogging. I følge ham selv for å gi de som slutter seg til plakaten mer troverdighet. De som da ikke slutter seg til plakaten, får sin troverdighet svekket.

At Thomas Moen ikke forstår hvordan retorikk og virkelighet henger sammen for nå så være, men at han konsekvent hevder seg misforstått omtrent hver gang en kritisk røst melder seg, det er høyst betenkelig, og vitner lite om at dette er en demokratisk prosess som involverer bloggerne. Moen vil operere slik det passer Moen, så får kritikk være kritikk.

 

Når bloggmanager Moen til alt overmål har fridd til IKT Norge, et næringslivsorgan som står på de kommersielle aktørenes side, altså folk som Thomas Moen, begynner det hele å få en ganske ekkel eim av bukken som passer havresekken. Etter mitt skjønn kan det se ut som det bloggerne samlet sett trenger nå, er et forsvarsverk mot kommersielle aktører som Thomas Moen og IKT Norge, dette for å beskytte egne interesser, som for eksempel retten til frie ytringer.