Det er Aftenposten som den 26.04.13 melder at helseministeren vil mobilisere for bedre folkehelse. Begunnelsen er at befolkningen i ni andre land lever lenger enn nordmenn, og Støre vil ha oss tilbake "på pallen".

Jeg har forlengst stilt diagnosen DÅRLIG INNEKLIMA på Kongeriket  (se artikkelen her på NM: En samfunnsdiagnose til besvær). Nå forventer jeg at Støre stiller sin diagnose, så vi kan komme i gang med dugnaden.

I vinterlandet Norge vil forurensninger og dårlig inneklima nødvendigvis få større negativ effekt enn i de fleste andre land, på grunn av vårt behov for å oppholde oss innendørs store deler av livet. 

Jeg har utdypet dette noe nærmere på Origo, men vil her bare påpeke viktigheten av å stille en mest mulig korrekt diagnose, slik at behandlingen, det vil si dugnaden for bedre folkehelse, får den effekten den bør ha.

Leger har en ulykksalig trang til å skylde på "nervene" når det er noe ved pasientens tilstand de ikke forstår.

En vandrehistorie her i Nord-Norge forteller om den gamle damen som omsider har vært hos øyespesialist, og er litt nedslått over at synet ikke lot seg redde, men i alle fall glad for at hun hadde fått god behandling hos distrikslegen i årene mens synet sviktet: "Distrikslegen sa det va' nervan, å' de' va' de' -- de' va' synsnerven".

I stedet for å forske på årsakene til uklare fysiske symptomer og syndromer, har leger en lei tendens til å avskrive pasientens plager som "innbilte", og helt ubegrunnet forklare fenomenene som psykologiske forstyrrelser.

Dette har jeg sett på med en viss uro i noen år, og det er gledelig at det nå kommer fram flere protester mot slik psykologisering, jfr. denne artikkelen fra Danmark. 

Det er mye som tyder på at miljøet, og i særdeleshet alle de giftige kjemikaliene vi omgir oss med, har mer eller mindre betydning for en flertall av de aktuelle tilstandene. Det er derfor grunn til å lytte til denne videoen fra USA, og så sette i gang med seriøs forskning, med utgangspunkt i denne studien fra 2010.

Jeg har tidligere (i Dagens Medisin for et par år siden) tatt til orde for at helsestasjonene bør registrere hvilke barn som sover i parfymert sengetøy, og hvilke som ikke gjør det. Da vil det være en smal sak å finne ut hvorvidt hypotesen til Choi har noe for seg, og om VOC, og særlig PGE i soveromsluften er forbundet med utviklingen av alvorlig uhelse hos barn. 
Industrien pøser på med nye produkter, som vil forverre oppvekstmiljøet for barn i betydelig grad: Duftlys, luft(foru)rensere, duftpinner, babyparfyme osv. Det haster derfor med å finne ut dette.

Stadig flere skoleungdommer får miljøsykdommer, enkelte av disse får til og med sykdommen sin på skolen.

Det står ganske dårlig til i Sverige.

Men det står antakelig ikke noe bedre til i Norge, snarere tvert i mot.
Her forsøker nemlig myndighetene å dekke over problemet, blant annet ved at Kommunenes Sentralforbund motsetter seg kartlegging av miljøforholdene i skolene!

Etter at en studie fra 2010 gir mistanke om helsefare ved en helt konkret gruppe kjemiske stoffer, PGE (propylenglykolforbindelser), skulle man tro det var av den største viktighet å få målt nivået av PGE (og andre flyktige organsiske forbindelser) i alle norske skoler, og så sammenligne med sykeligheten blant elevene på de samme skolene, for å få bekreftet eller avkreftet hypotesen som er blitt framsatt i denne studien:
"We propose a novel hypothesis that PGEs in indoor air exacerbate and/or induce the multiple allergic symptoms, asthma, rhinitis and eczema, as well as IgE sensitization respectively."

Men nei,  man reiser en mur av taushet, og selv ikke på de skolene der det er navngitte enkeltelever som blir syke av inneklimaet, er det noen interesse for saken å spore. Det kan se ut som det er viktigere å beskytte forurenserne, slik det for femti år siden var røykerne som var verneverdige, og ikke alle de barna som ble syke av passiv røyking.

Fra norsk ståsted høres det underlig ut, men slik er det faktisk

Foreløpig, nå på tampen av påska, er det vel bare å ønske nordmennene (og -kvinnene) fortsatt happy fråtsing. Enn så lenge kan vi heve oss over den internasjonale arbeiderklassens kamp for føda.

Norske politikere kan uten risiko neglisjere symptomene på økende skjevfordeling av godene, mens denne blogger registrerer på TV-nyhetene at det bygges for få boliger i rimelig prisklasse, at ubemidlede snart ikke får fullgod medisnsk behandling (tilsvarende det som pr i dag gjelder i USA), og at vi samtidig sendte avgårde 2000 flymaskiner med påsketurister til destinasjoner i utlandet.

For resten av Verden er det nok bare et tidsspørsmål før de underprivilegerte oppdager Marx. Enkelte gløgge kommentatorer har allerede gjort det.

Kaptalismen er enestående god til å skape verdier, men klarer ikke å fordele dem rettferdig. Det var de gamle sosialdemokratenes geniale løsning, at de fordelte både arbeid og penger på en bedre måte. Fortsatt har de nye sosialdemokratene fordeling som et retorisk poeng, men i praksis er det høyrepolitikk som føres. Husk da at det bare er en rettferdig fordeling som kan forebygge revolusjon!

Vi diskuterer stadig den dårlige luftkvaliteten i Kongeriket, både innendørs (på skolene), og utendørs (i Oslo og Bergen) uten at noen hittil har foreslått samlede nasjonale regler for luftkvalitet.

Det er mange som lider under luftforurensningene, og misforstå meg ikke, de miljøhemmede (de som ikke liker og/eller blir syke av forurensningene) er glade for den lille reguleringen som er, særlig vår, etter hvert allment godt likte røykelov.

De fleste miljøhemmede lider i stillhet, da de nødig vil ha forurensernes aggresjon mot seg, i tillegg til de medisinske plagene de allerede har.

For det er påfallene mange som ikke kan tenke seg å endre sin forurensende adferd. De er lei av sutringen fra de miljøhemmede, som de sier og skriver, og lar gjerne sin irritasjon gå ut over den eller dem som tillater seg å klage.

I tobakkssaken ventet man forgjeves i årtier på at godtfolks hensynsfullhet skulle gi avgjørende forbedringer for de ømfintlige.
Det er grunn til å anta at det samme vil gjelde i alle luftforurensningssaker, og at den eneste måten å få til bedring på, er å regulere også de andre forurensningene i lovs form, slik man måtte regulere tobakksrøykingen ved hjelp av Røykeloven.

De miljøhemmedes kår, herunder deres ønske om friskere luft, er således en sak for våre rikspolitikere.

Legen unnslapp gransking i Vardø i 1995, rotet seg inn i enda mer kriminalitet, og døde i varetektsfengsel i Oslo i 2002. Det er et dystert 10-årsminne. Saken viser oss noen av samfunnets mørkeste og mest Kafka'eske sider av løgner og fortielser.

Det er 17 år siden, men hendelsene står like klart for meg som var det i går.

Det handler om hvor gjennomført korrupt samfunnet kan være når omstendighetene ligger til rette for det. I Vardø i 1995 fikk det sørgelige konsekvenser for pasienter og pårørende, uten at noen av de impliserte på feil side, inntil denne dag, verken har angret seg eller bedt om unnskyldning.

I 1995 var jeg kommunelege I i Vardø.
Jeg fikk mistanke om at en av de andre legene i byen drev med omfattende svindel mot Folketrygden og mot Vardø kommune, foruten at han manglet de kunnskapene og ferdighetene som krevdes for selvstendig legevirksomhet i en utkantkommune. Spesielt var språkferdighetene og kunnskapene i akuttmedisin meget mangelfulle.

Men den samme legen var også en sjarmerende lystløgner, og da han skjønte at jeg var i ferd med å avsløre ham, greide han å innbille både kommunale og statlige myndigheter at det var meg – det vil si kommunelege I Aage Hegge Hansen – det var noe galt med, og at han selv var et uskyldig offer.

Dermed ble hele saken snudd på hodet, og ble avledet til å dreie seg om en diskusjon om min stil, min person, og ikke minst min troverdighet, mens den kriminelle legen slapp unna kritisk søkelys, og ble skjermet mot enhver gransking. Den som på denne måten holdt sin hånd over legen, var fylkets den gang aller høyeste helsebyråkrat.

Oppildnet av dette, trappet den aktuelle legen opp sin aktivitet, og fortsatte sin kriminelle karriere i ytterligere 7 år innen han ble arrestert i Sør-Norge, fikk en siktelse på 15 millioner kroner mot seg, og endte sitt liv i varetektsfengsel i året 2002.

Nå i 2012 er jeg oppe i en sak i Vadsø, som ikke er så ulik den i Vardø i 1995.
På ny har det på min vei dukket opp personer med urent mel i posen. På ny forsøker noen å snu saken på hodet, ved å gjøre den til et spørsmål om mine personlige, angivelig negative egenskaper.

Forskjellen til 1995 er at jeg er forberedt denne gangen.
Jeg har vært mer systematisk og nøyaktig med faktum, og jeg mener at jeg har oppnådd at myndighetene har fattet den nødvendige interesse for selve saken. Min oppgave som varsler kan dermed være over. Forholdene ser ut til å kunne bli gransket og etterforsket av dertil egnede instanser med det alvor saken krever.

For meg gjenstår det bare å ta et oppgjør med løgnerne.
Til forskjell fra 1995 har jeg nå en hel familie å ta vare på. Denne gangen er jeg derfor nødt til å slå tilbake.

Det har vært flere episoder som med god grunn kan kalles skandaler. Jeg vil her konsentrere meg om HOUE-saken i 1962 og en langt mindre kjent affære i 1995, som jeg kaller ABRS-saken, og som kanskje var den største skandalen av dem alle.

Det disse sakene har til felles, er at de sentrale helsemyndighetene syntes å ha hatt en helt annen agenda enn å finne sannheten.

Det er sannheten man kan lære av. 

Følgelig er det ingen grunn til å tro at de sentrale helsemyndighetene har lært noe som helst.

I hvert fall ikke noe som kan være til positiv nytte for land og folk.

Jeg har omtalt begge sakene på Origo, under overskriften SKANDALE - FOR HVEM?  

Oslo bystyre vil ha forbud mot dieselkjøring på visse dager. Kanskje vi provinsboere burde henlegge våre besøk i hovedstaden til disse dagene, for helsa sin del?

I vår del av landet er vi uansett spente på hvordan det vil gå med forbudet.

Vi legger ikke skjul på at vi misunner hovedstadsborgerne litt, som har et bystyre som i hvert fall tar miljøsaker på alvor.

Selv om vi ikke har særlig sans for akkurat dette med kjøreforbud. Vedtaket synes dumt av den enkle grunn at det neppe noensinne lar seg iverksette.

Samtidig tar det søkelyset bort fra Regjeringen, som snart bør stå til ansvar for sin miljøkatastrofale favorisering av dieseldrift i 2007.

Hittil er det bare SV som har fått lide for det.

Til gjengjeld er det vel unt at dette partiet forsvinner under sperregrensen, for sin vrangforestilling om at diesel av alle ting er miljøvennlig, og for å ha trumfet igjennom denne idéen i 2007.

I mer enn hundre år har barn i Norge lidd under passiv røyking. I ettertid betraktet, kan det godt hende at mange av de barna som ble syke og døde av tuberkulose, i virkeligheten fikk sykdommen fordi de på forhånd var svekket av tobakksrøyk.

Legeforeningen vil nå ha en lovregulering av barns rett til å puste i frisk luft. Det er blant annet gjengitt i en artikkel i Aftenposten av 25.mai 2012.

Det som er spesielt lovende ved dette initiativet, er det peker ut over kampen mot tobakken, og fastslår hva som er selve poenget med å få bort tobakksrøyken fra barnas omgivelser:

Barn har rett til en oppvekst i frisk luft.

Etter at publikum tilsynelatende har uteglemt frisk luft fra de alminnelige hygienereglene (frisk luft, rent drikkevann og sunn mat), er det på tide at noen minner oss på dem igjen. Mens tobakksbruken har vært på retur, er det andre forurensninger som har overtatt. Det er etter hvert tilsatt parfyme til de fleste hygieneprodukter. Dette preger luftkvaliteten både offentlig og privat, og fortrenger den friske luften som barn er avhengige av for en god oppvekst.

Særlig lumske er parfymerte vaskepulver og skyllemidler/tøymyknere. Sengklær som er vasket i parfyme, vil konstant avgi gasser i løpet av natten, og forskning (Choi et al 2010) viser at selv små gassmengder i barns soveromsluft, øker risikoen for allergier, eksemer og astma.

Klinisk er det et klart inntrykk at parfymerte barn er sykere enn andre barn. Dette bør systematisk kartlegges gjennom større undersøkelser i helsestasjoner og barnehager, og på skoler, der ikke bare passive røyking, men også familiens parfymebruk blir registrert.

I en modernisering av lovverket må det nedfelles at det er barns rett til frisk luft som er tema, og at barn må beskyttes mot alle helsefarlige luftforurensninger, først og fremst tobakksrøyk og parfyme, så langt det er praktisk mulig.

De fleste vil antakelig være villige til å avstå fra parfymert klesvask, av hensyn til barns helse, men for sikkerhets skyld bør myndighetene regulere parfymebruken ved for eksempel å forby tilsetninger av parfyme til vaskepulver. Det bør også stimuleres til helsevennlige innkjøp ved å gi momsfritak på alle parfymefrie produkter. 

Astma- og allergiforbundet aksjonerer for tiden mot parfymeforurensning av landets sykehus, under slagordet: Frisk luft for alle. Det er et slagord det er lett å slutte seg til.