Det er åpenbart at de som besluttet å gå til krig i Afghanistan ikke står i posisjon til å objektivt vurdere egen innsats, og at vi således trenger en uavhengig granskning. Man ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget.

I dag har det på initiativ fra Venstre vært en Stortingsdebatt om granskning av norske militære bidrag i Afghanistan. Venstre fremholdt behovet for en uavhengig og helhetlig gjennomgang av Afghanistaninnsatsen og at den heller burde skje nå, enn senere.

Svein Myrli fra AP var oppe på talerstolen og fremstilte begrepet "uavhengig" som et moteord, i betydningen av at alt skulle bli gjort til gjenstand for uavhengige evalueringer, det være seg mat, helsetiltak eller krig. 12 års massiv krigføring i Afghanistan er ikke et hvilket som helst tiltak. Det er Norges største militærpolitiske investering og bidrag i moderne tid. Innsatsen vår i Afghanistan har skapt store omstillinger i det norske forsvaret, skapt endringer i den forsvarspolitiske retorikken og i stor grad farget våre sikkerhetspolitiske allianser. 10 soldater har dødd i tjeneste og over 140 har blitt såret. Dette handler ikke om å kvalitetsjekke en ost på Rema eller en sykeseng på Vinstra. Det handler om Norges deltakelse i store, internasjonale NATO-operasjoner med omfattende konsekvenser for sivilbefolkningen i det landet vi kriger i, samt omfattende konsekvenser for vår forståelse av Norges rolle som militærmakt i verden.

Myrli fremholdt at det var unødvendig med en uavhengig granskning. Dette var noe Stortinget fint kunne ta seg av selv, ettersom det var de som fattet beslutningen om å gå til krig tilbake i 2002. Leder for utenriks- og forsvarskomiteen, Ine Marie Eriksen Søreide (H) stemte i, og sa dette heller burde handle om erfaringsbasert læring. At vi burde ta til oss lærdommene fra Afghanistan og dermed unngå å gå i de samme åpenbare fellene i fremtiden. Dette er så vrangforestilt og så feil, på så veldig mange plan!

Det burde ikke foreligge det fnugg av tvil om at det er viktig og nødvendig med en uavhengig granskning av våre bidrag. Dersom man foretar en selektiv evaluering i regi av Stortinget eller Forsvarsdepartementet er det klart at disse står i posisjon til å tilpasse kriteriene etter eget forgodtbefinnende, og dermed sikre et resultat som kan virke misvisende for den helhetlige forståelsen av vår innsats, både hos befolkningen, Forsvaret og i den forsvarspolitiske ledelsen selv. Vi trenger uavhengighet for å sikre at vi løsriver oss fra forhåndsreserverte kriterier og blir bestillingsverk for å bekrefte våre gode intensjoner og krigerske fortreffelighet.

Forsvaret er tjent med en uavhengig granskning nå, slik at de får kritiske tilbakemeldinger på de rene militærfaglige og strategiske bidragene i krigen. Forsvarsdepartementet behøver en uavhengig evaluering for å få respons på de politiske prosessene som lå til grunn og hvorvidt de politiske målene som ble satt med beslutningen om å gå til krig, kan sies å være oppnådd. En uavhengig granskning vil med all sannsynlighet rokke mer ved det politiske grunnlaget for å gå til krig, og tvinge Forsvarsdepartementet og Utenriks- og forsvarskomiteen til en nøyere vurdering neste gang det er snakk om å sende norske soldater ut i krig. Ikke minst fortjener den norske befolkningen en uavhengig granskning, fordi den trolig vil avdekke mange realiteteer rundt krigens bestialske natur som forsvarspolitikerne i en årrekke har polert og kamuflert. Med en retorikk som i all hovedsak vektlegger Norges strålende militære innsats og den unike verdien av veteraner, flyttes fokuset bort fra det vi egentlig burde prate om. Er dette en krig vi skulle ha gått inn i? Nå har vi vært der i 12 år, har det vært verdt det? Mye tyder på at det ikke har vært det. Dersom vi ikke får en uavhengig evaluering av dette, vil mye av krigskritikken stilne og overdøves av veterandager, krigskors og F-16 prosesjoner.

Vi trenger å styrke arenaen for kritisk fredspolitisk debatt. Med en krigslystig regjering, et sovende Storting som lider av demokratisk underskudd og en befolkning som jevnt over ikke bryr seg, trenger vi sterke, klare og uavhengige, kritiske røster. En usminka og tydelig rapport om krigens tilstand og Norges bidrag til den er på overtid!  

Brennpunkt rettet tirsdag,16.april, et kritisk blikk på Norges kjøp av jagerfly F-35. Konklusjonen fra ledende forsvarsanalytikere, militærfaglige stemmer og andre eksperter er slående: F-35 er både et dyrt og dårlig flyvalg.

Til tross for at både mange medier og fredsbevegelsen har løfta denne debatten gjentatte ganger, er den stilltiende aksepten om flykjøp fra politisk hold alarmerende. Forsvarsdepartementets formidling har vært en unyansert lovprising av flyets fortreffelighet, det til tross for at det fortsatt ikke er på vingene. Ei heller er de særlig bekymret over de kostnadsmessige dimensjonene i dette.

F-35 er en helt ny flytype som er under konstruksjon, og da er det slik at landene som er med på prosjektet deler på utviklingskostnadene. Hos produsenten innstilles hver syvende testavgang på grunn av tekniske defekter. Det er åpenbart at F-35 er langt fra ferdigstilt og utviklingskostnadene løper. Samtidig reduseres bestillingene på antall fly, som gjør at enkeltkostnaden per fly går opp. For de fleste land dreier det seg om relative små størrelsesordener i utgangspunktet, så det vil ikke nødvendigvis gjøre de store innhogg i det norske investeringslandskapet, spesielt ikke fordi Forsvarsdepartementet har lagt inn en svært stor buffer i det såkalte P-50, kostnadsestimatet for prosjektet. At dette ikke har vært til systematisk gjennomgang i andre departementer, slik som eksempelvis samferdsels- og finansdepartementet er betenkelig.

Frp, representert ved Ketil Solvik-Olsen stilte 2.april flere betimelige spørsmål til Forsvarsministeren. Basert på nye opplysninger som har kommet til og oppvåkningen av et kritisk mediekommentariat, ønsker han at det nedsettes en arbeidsgruppe ledet av FFI for å få en oppdatert analyse av 1) status og fremdrift for prosjektet og 2) konsekvensene for både anskaffelses- og driftskostnader for Forsvarsdepartementets fremtidige budsjetter.

Fremskrittspartiet har helt rett. Vi trenger oppdatert informasjon om konsekvensene og rekkevidden av dette kjøpet, og Stortingspolitikerne må gjøres kjent med denne informasjonen. Det er tross alt de som fra nå hvert år vil behandle denne saken i Stortinget. Det kommer til å bli en skandale vi knapt har sett maken til i norsk forsvarspolitikk hvis vi på et senere tidspunkt finner ut at disse beslutningene har blitt foretatt på feilaktig grunnlag, lurt inn bakveien av Forsvarsdepartementets forledende retorikk, og som konsekvens av ivrig beinflørting med en amerikansk svartelista våpengigant.

Diskusjonen rundt Norges kjøp av jagerfly har versert i ulike medier med sporadiske mellomrom siden beslutningen ble fattet enstemmig på Stortinget i 2008. Det er til sammen 9 land som har stått sammen om vurderingen av at F-35, produsert av Lockheed Martin er det beste alternativet for å sikre fremtidig territorial sikkerhet. Et selskap Oljefondet svartelistet for 8 år siden på etisk grunnlag.  

De siste årene har imidlertid dette bildet endret seg en del. Det har vært store forsinkelser i programmet, det har blitt satt spørsmålstegn ved flyets tekniske ytelse og prosjektet blir stadig dyrere. Samtlige av landene som er med i samarbeidet har nå redusert ambisjonen om antall fly, enkelte har skrinlagt prosjektet i sin helhet og noen avventer endelig vedtak på dette.

USA har den desidert største bestillingen inne, med et planlagt innkjøp av 2443 fly. Men heller ikke amerikanske politikere er udelt positive til kampflyprosjektet og flere forsvarsvennlige politikere stiller nå kritiske spørsmål til kostnadsbildet og til leveringstiden. Allerede har USA redusert sitt antall med 179. Hvis USA reduserer mye mer enn dette, vil vi se klare konturendringer også i det norske kostnadsbildet.

Forsvarsdepartementet har, til tross for Kampflyprogrammets maniske twitring, en ullen formidling av prosjektet. Dette dreier seg i hovedsak om spørsmål knyttet til tekniske ferdigheter og økonomi. Ingen vet med sikkerhet hva den endelige prislappen vil bli. Det er nok derfor mattegeniet Strøm-Erichsen kunne slippe unna med følgende forklaring på kampflyets prisøkning: «Kostnadene er de samme, det er bare tallene som endrer seg.» Det er heller ingen som kan si med sikkerhet at de tekniske ferdighetene langt overskrider Jas Gripen eller Eurofighter, fordi flyene faktisk sett ikke er ferdig utviklet enda.

Dette er en svimlende stor investering i norsk målestokk. Vi har estimert 62,6 milliarder kroner i anskaffelseskostnader. Med levekostnadene vil dette beløpe seg til en størrelsesorden på flere hundre milliarder kroner, hvorav 22-28 av de milliardene vil bli hentet fra andre poster, slik som helse, utdanning og samferdsel. Dette under forutsetning av at prisene på flyet ikke øker nevneverdig mer. Dette er en historisk investering som vil ha store ringvirkninger for norsk næringsliv,norsk økonomi, norsk sikkerhetspolitikk og norsk alliansepolitikk. Det minste vi bør kunne kreve er klar tale fra Forsvarsdepartementet om hva vi har egentlig har begitt oss ut på.

Norges Fredsråd har formulert et brev som skal sendes til myndighetene med krav om en uavhengig granskning av beslutningsprosedyrene og Norges militære bidrag i Libya.De som støtter budskapet kan skrive under på oppropet i linken nederst på siden.

NRK Brennpunkts dokumentar ”De gode bombene” 12. mars 2013 har reaktualisert den norske krigsdeltakelsen i Libya våren 2011. Regjeringen og Stortingets behandling av norsk deltakelse i NATOs ”Operation Unified Protector” er under enhver kritikk. På bakgrunn av dette oppfordrer Norges Fredsråd og tilsluttede organisasjoner at det oppnevnes en uavhengig kommisjon for granskning av Norges militære bidrag i Libya.

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, vedtatt 17. mars 2011, åpnet som kjent for bruk av alle nødvendige midler i målet om å beskytte Libyas sivilbefolkning mot overgrep fra Gaddafi-regimet. I perioden før resolusjonen forelå, hadde regjeringen ved en rekke anledninger utvist sterk skepsis til en militær intervensjon. Etter Sikkerhetsrådets vedtak endret regjeringens politiske ståsted seg umiddelbart, noe som innebar norske militære bidrag i form av fire F-16 fly.

For enhver diskusjon om norsk militær deltakelse i internasjonale operasjoner, må det være et minimumskrav for norske myndigheter at det foreligger et vedtak i FN. Imidlertid er ikke en beslutning i Sikkerhetsrådet legitimerende for en militæroperasjon i seg selv. Ei heller er det noen fullkommen forsikring at en resolusjon vedtatt av FN gir en større garanti for humanitær behandling.

Fraværet av debatt om ekstensiv bruk av våpenmakt er alvorlig. Når det ikke eksisterer opposisjon på Stortinget i freds- og sikkerhetspolitiske spørsmål, blir det nær sagt umulig for det norske sivilsamfunnet å forme noen opinion uten sakspolitisk støtte fra partiene. Denne situasjonen forverres ytterligere når regjeringen fratar Stortinget makt til å diskutere dette i egne fora.

Avgjørelsen om å angripe Libya ble ikke tilstrekkelig diskutert på Stortinget og altfor få kritiske perspektiver kom til syne i regjeringens vurdering. En tilsvarende mangelfull beslutningsprosess kan i verste fall danne presedens for kommende internasjonale operasjoner. Det er på bakgrunn av dette vi oppfordrer til en uavhengig granskning som redegjør for hvilke motiv, prioriteringer og målsettinger som lå til grunn for Norges krigsdeltakelse.

Vi imøtekommer et svar fra dere på dette snarlig.

Med vennlig hilsen

Norges Fredsråd og tilsluttede organisasjoner

v/ daglig leder

Hedda B. Langemyr 

Signer oppropet her: http://www.opprop.net/uavhengig_granskning_av_norges_militare_bidrag_i_libya

Dokumentaren ”De gode bombene” 12. mars reaktualiserer den norske krigsdeltakelsen i Libya. Behandlingen viser seg å ha vært under enhver kritikk. På bakgrunn av det ønsker vi en uavhengig granskning.

Den anvendte retorikken om beskyttelse av Libyas sivilbefolkning har vist seg å være den fremste faktoren som skulle gi legitimitet til NATOs operasjon mot Gaddafi-regimet. I ettertid har språkbruken vist seg å være forledende. Da FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1973 og åpnet for bruk av alle nødvendige midler, tok den norske regjeringen en helomvending og endret retorikk fra å påpeke at våpenmakt sjelden løser konflikter som den man så utvikle seg i Libya, til å standhaftig argumentere for nødvendigheten av norske militære bidrag. Dette ble ytterligere forsvart på bakgrunn av den såkalte konsensusen for operasjonen i både Sikkerhetsrådet og blant norske stortingspolitikere, og ikke minst støtten gitt fra den Afrikanske union.

Mantraet om beskyttelse av sivile ble repetert igjen og igjen. Videoer av en tilsynelatende ustabil Gaddafi som truet med massakre av illojale borgere gikk viralt og bevilget ytterligere legitimitet til operasjonen. Imidlertid var det ikke eliminering av Gaddafi resolusjonen åpnet for; det forgiftede begrepet regimeendring ble for enhver pris avvist. Dette handlet om beskyttelse av sivile. Norske politikere evnet tilsynelatende å skille klinten fra hveten. Historien har imidlertid lært oss at det sjelden er så svart-hvitt når bomber faller. Snuoperasjonen i regjeringens støtte til en militær intervensjon vitner om at det er andre krefter i spill som har utøvet press på norske bidrag.

Som følge av dette har beslutningen om å bruke bomber for å beskytte Libyas sivilbefolkning vært skremmende hul. Beskyttelse av sivile handler om langt mer enn å hindre at de blir drept. Et vedtak fra FNs sikkerhetsråd skal ikke utgjøre startskuddet for norsk militær deltakelse. At det er FN som godkjenner et angrep er et folkerettslig minimumskrav, men FN er som kjent ikke mer enn summen av sine medlemmer. Det at Sikkerhetsrådet tar beslutningen om å angripe er ikke legitimerende for en militæroperasjon i seg selv. Ei heller er det noen fullkommen forsikring i at en resolusjon forfattet av Sikkerhetsrådet gir en større garanti for humanitær behandling.

Selv om den norske tradisjonen for å følge FN i dets vedtak har sine gode intensjoner, gir ikke dette en blankofullmakt. Vi kan ei heller akseptere uten videre at norsk spesialkompetanse og teknologisk utstyr er ensbetydende med militær deltakelse. Lista må ligge høyere enn som så. Det holder ikke med en telefon posisjonerte politikere i mellom, som angivelige er enige i utgangspunktet. Hvis Norge skal delta i krig må dette diskuteres i et fullsatt Storting. Når ett av alternativene på bordet er bruk av militære virkemidler, må ethvert annet alternativ være utprøvd.

Fraværet av debatt om ekstensiv bruk av våpenmakt er alvorlig. Dette gjelder både blant folkevalgte og blant velgere. Når det ikke eksisterer opposisjon på Stortinget i freds- og sikkerhetspolitiske spørsmål, blir det nær sagt umulig for et haltende norsk sivilsamfunn å forme noen opinion uten sakspolitisk støtte fra partiene. Denne situasjonen forverres ytterligere når regjeringen fratar Stortinget makt til å diskutere dette i egne fora. 

Avgjørelsen om å angripe Libya ble ikke tilstrekkelig diskutert på Stortinget og altfor få kritiske perspektiver kom til syne i regjeringens vurdering. En slik behandling er under enhver kritikk. Dersom man lar den hastige og grunne beslutningsprosessen som fant sted før bombene falt over Libya gå upåaktet hen, risikerer vi at dette danner presedens for kommende internasjonale operasjoner. Det er på bakgrunn av dette at vi krever å få nedsatt en uavhengig granskning av prosedyrene knyttet til behandlingen av den norske krigsdeltakelsen i Libya. Dersom man unngår å ta et grundig oppgjør med hvilke motiv, prioriteringer og målsettinger som har ligget til grunn for at Norge har deltatt i krig, og i tilfellet Libya med intensive bombebidrag, vil vi uten tvil få et hulere demokrati. Et slikt demokratisk underskudd er ikke Norge verdig. 

Dag­lig blir kvin­ner i krig og kon­flikt i utstrakt grad utsatt for sys­te­ma­tiske sek­su­elle overgrep. Litt for ofte blir overgrepene begått av personell i felt som er der for å beskytte dem.

I 1999 tje­neste­gjorde den ame­ri­kanske politi­be­tjen­ten Kathryn Bol­ko­vac i FNs freds­be­va­rende styr­ker i Bos­nia og Herzego­vina etter kri­gen på Bal­kan. Bol­ko­vac var inn­leid gjen­nom det bri­tiske sel­ska­petDynCorp og ble etter kort tid vitne til sys­te­ma­ti­serte sek­su­elle over­grep av øst-europeiske jen­ter, der over­gri­perne blant andre var enkelte av hen­nes arbeids­kol­le­gaer i FN. Men­nes­kene som var på opp­drag for å iva­reta sik­ker­het mis­brukte sitt man­dat på verst ten­ke­lige måte. Bekla­ge­lig­vis føyer avslø­rin­gene fra Bos­nia seg inn i en alt­for lang rekke av lik­nende over­grep begått av utplas­serte mili­tære og sivile sik­ker­hets­styr­ker i områ­der rui­nert av konflikt.

Antall ofre for kjønns­ba­sert krigs­vold har nådd enorme pro­por­sjo­ner. Med viss­he­ten om de eksis­te­rende mørke­tal­lene, er esti­ma­tene om sek­su­elle over­grep i krig svært dys­ter lesing. Under kri­gen i Bos­nia og Herzego­vina anslås det å være så mange som 60 000 kvin­ner som ble utsatt for sek­su­elle over­grep. En halv mil­lion kvin­ner ble vold­tatt under folke­mor­det i Rwanda i 1994, i Sierra Leone og Libe­ria har hen­holds­vis 50 og 60 pro­sent av alle kvin­ner blitt utsatt for sek­su­ell vold. Det er svim­lende høye tall. Ube­gri­pe­lig mange men­nes­ker, kvin­ner som menn, opp­le­ver med dette grov fysisk og psy­kisk kren­kelse og ytter­li­gere stigmatisering.

De under­lig­gende årsa­kene til kjønns­ba­sert vold i krig er kom­plekse og sam­men­satte. Forsk­ning viser at ved inter­na­sjo­nal mili­tær og/eller sivil til­stede­væ­relse i kon­flikt­om­rå­der øker til­fel­lene av sek­su­elle over­grep, tross FNs egne null­to­le­ranse­reg­ler. Det er selv­føl­ge­lig en rekke objek­tive grun­ner til at kjønns­ba­sert vold i krig skjer i den utstrek­ning vi i dag ser, men antall ofre vit­ner om et bety­de­lig behov for til­strek­ke­lig opp­læ­ring av sik­ker­hets­per­so­nel­let som deltar.

Sek­su­elle over­grep som våpen i krig og kon­flikt var lenge et neg­li­sjert tema. Det er i år 13 år siden FNs sik­ker­hets­råd ved­tok reso­lu­sjon 1325 om kvin­ner, fred og sik­ker­het. Dette var en mile­pæl i arbei­det med å få økt fokus på sek­su­ali­sert vold i krig. I kjøl­van­net av dette er reso­lu­sjo­ner om økt beskyt­telse og kri­mi­na­li­se­ring av sek­su­elle over­grep i krig ved­tatt, hen­holds­vis reso­lu­sjon 1820 i 2008 og reso­lu­sjon 1888 i 2010. Dette er vik­tige steg i rik­tig ret­ning. Imid­ler­tid er det mye som gjen­står i implementeringsarbeidet.

Rea­li­te­ten i dag er at majo­ri­te­ten av over­gri­perne bak kjønns­ba­sert krigs­vold for­blir ustraf­fet. I en rekke sta­ter blir sol­da­ter som er ankla­get for sek­su­elle over­grep stilt for ret­ten i mili­tære dom­sto­ler. Det er grunn til å stille kri­tiske spørs­måls­tegn ved hånd­he­vin­gen av  FNs null­to­le­ranse­reg­ler når til­fel­lene av sek­su­elle over­grep avslø­res gjen­tatte gan­ger. For å kunne redu­sere de sky­høye over­g­reps­tal­lene, må vi arbeide stra­te­gisk for at sek­su­ali­sert vold i krig straf­fes etter inter­na­sjo­nale regel­verk i sivile domstoler.

Vi må etter­strebe en trans­for­ma­tiv og kunn­skaps­ba­sert agenda som skjer­per straffe­for­føl­gel­sen av per­soner som bru­ker sek­su­elle over­grep som våpen, mobi­li­se­rer til­strek­ke­lig res­sur­ser og sør­ger for en langt bedre opp­læ­ring av både sivilt og mili­tært per­so­nell som del­tar i inter­na­sjo­nale freds­be­va­rende styr­ker. Det burde være et minste­krav at de som skal bevare fre­den ikke utøver vold og for­ver­rer situa­sjo­nen ytterligere.

(Publisert i Klassekampen,lørdag 09.03)

UDs konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen er en unik mulighet til å iverksette arbeidet for å forby dem en gang for alle. Norge står i en unik posisjon som tidligere initiativtaker til landminekonvensjonen. Nå kan vi gjøre det igjen.

Bekjempelsen av atomvåpen er en av våre aller viktigste og største utfordringer. Vi lever i en verden hvor atomvåpentrusselen stadig blir større, ettersom flere stater går til anskaffelse av kjernevåpen. Historisk sett har Norge vært en viktig bidragsyter i arbeidet for en verden fri for atomvåpen. På bakgrunn av dette arrangerer Utenriksdepartementet førstkommende uke en konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen, der statsrepresentanter fra rundt 120 land møtes. Dette er en unik mulighet for norske myndigheter til å iverksette en aktiv samarbeidsplattform  for en internasjonal konvensjon mot atomvåpen.

Paradokser

Kostnadene av atomvåpen er formidable og kan ikke anses som noe annet enn regelrett ressurssløseri. De enorme summene som brukes til vedlikehold og modernisering av kjernevåpen, kunne vært brukt til utviklingsfremmende formål som ivaretar lokal og global sikkerhet og forhindrer fremveksten av væpnede konflikter i langt større grad enn hva dagens opprustningsspiral bidrar til. Sikkerhet er ikke lenger ensbetydende med nasjonal territorial integritet. I økende grad anses utvikling og sikkerhet for å være to sider av samme sak, der konseptet om ”menneskelig sikkerhet” er det nye moteordet som igjen legger føringer for hvordan verdenssamfunnet best skal sikre bærekraftig utvikling. Paradokset vokser ytterligere når aktørene som promoterer slike strategier, samtidig vedlikeholder den største trusselen mot reell menneskelig sikkerhet som eksisterer i dag, nettopp gjennom sine atomvåpenprogram. 

Farefull spredning av atomvåpen

Den amerikanske teoretikeren Kenneth Waltz, mest kjent som neorealismens far, har i en årrekke argumentert for hvordan atomvåpen bidrar til en mer stabil militær balanse. I tidsskriftet ”Foreign Affairs” skrev han nylig om hvordan man ikke nødvendigvis bør anse Irans atomvåpenprogram som et direkte onde. Waltz hevder det motsatte, at dette vil kunne føre til økt stabilitet i Midtøsten som et motstykke til Israels atomvåpenkapasitet. Det er imidlertid noe som skurrer når man setter likhetstegn mellom militær opprustning og en mer fredelig verden. Politiske strategier som belager seg på militær likevekt for å sikre stabilitet kan i beste fall skape balanse der ingen av de involverte partene tjener på bruk av militær makt. Imidlertid reduseres verdien i enhver avskrekkingslogikk når kjernefysisk makt i økt utstrekning besittes av ustabile regimer med en tvetydig politisk agenda. 

Nedrustning i stampe

Men det er ikke kun atomstater som Iran, Nord Korea og Pakistan man har å frykte. President Obamas rakettskjoldplaner i Europa skaper store kjepper i hjulene for nedrustningsavtalen mellom USA og Russland og mørklegger utsiktene for en verden fri for atomvåpen. Som trofast NATO-alliert bidrar Norge på sin side til økt provokasjon på grensen mellom Norge og Russland, nylig aktualisert gjennom oppgraderingen av Globus II-radaren i Vardø, som flere kilder mener å være en del av USAs rakettskjold. Krisemaksimering har begrenset verdi, men for å illustrere: Er vi villige til å leve i en verden der eksempelvis Vardø potensielt sett kan bli et atomvåpenmål? Det er nok foreløpig ikke annet enn løse russiske kanoner som ser for seg dette. Det er en destruktiv og virkelighetsfjern hypotese, men i en verden uten et forbud mot atomvåpen er selv det mest utenkelige mulig.

Norges ansvar  

Norge har et særskilt ansvar for være et foregangsland i arbeidet mot å gjøre atomvåpen illegalt. Det er flere grunner til dette. Soria Moria-erklæringen fra 2009 slår fast at hvis tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen i 2010 ikke kom fram til klare vedtak, skulle Norge vurdere videre arbeid for en atomvåpenkonvensjon. Forhandlingene under tilsynskonferansen resulterte i et sluttdokument med reguleringer i forhold til nedrustning, ikke-spredning og sivil bruk av atomkraft, men mistet mye av sin slagkraft fordi atomvåpenstatene forhindret fremdriften.

Sivilsamfunnet

Videre har norske myndigheter gjennom en årrekke bevilget mangfoldig økonomisk støtte til sivilsamfunn som arbeider for et atomvåpenforbud. Dette inkluderer ICAN-kampanjen (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) som til helga arrangerer ICAN Civil Society Forum på Chateau Neuf i Oslo for sivilsamfunnsaktører som engasjerer seg i arbeidet for en verden uten atomvåpen. Norge besitter både den nødvendige kompetansen og erfaringen. Dette viste vi gjennom arbeidet med landminekonvensjonen, hvor godt samarbeid med sivilsamfunnet, en stor grad politisk vilje og utrettelig arbeid kan realisere avtaler som en gang syntes umulig. 

Norske myndigheter har alt å tjene på å bygge opp fredspolitisk kapital og arbeidet for et forbud mot atomvåpen er et sentralt sted å begynne. 

USA produserte og eier radaren Globus II i Vardø. Nå spytter de inn nye 300 millioner. Hvis den fremstående våpeneksperten Philip Coyle har rett i at radaren blir brukt som en forlengelse av det amerikanske rakettskjoldet er det veldig problematisk.

Forsvarsdepartementet har generelt sagt lite om radaren i Vardø og nevner heller ikke på sine sider at USA nå investerer et stort beløp i videreføringen av dens virksomhet. Etteretningstjenesten sier radaren har tre hovedoppgaver: Overvåke verdensrommet, overvåke våre interesseområder i utlandet og samle inn data til bruk innen forskning og utvikling.

Avsløringer

Brennpunkt lagde en sak på dette i 2005, hvor en fremstående våpenekspert og tidligere ansatt i det amerikanske forsvarsdepartementet, Philip Coyle står frem og sier at radaren er en forlenga arm av det amerikanske rakettskjoldet. Radaren er plassert kun 40 kilometer fra den russiske grensa hvor Russland har flere store militærbaser og har en unik teksnisk kapasitet som gjør at radaren kan overvåke stasjonære satelitter helt til Bangladesh. At en amerikanskeid radar overvåker russisk militær aktivitet på så kloss hold er selvfølgelig noe som provoserer russerne. Saken har følgelig vært en stor belastning og bidratt til slitasje på de diplomatiske båndene, ikke bare mellom USA og Russland, men også mellom Russland og Norge. Brennpunkt fikk også bekreftet fra det amerikanske forsvaret at opplysningene fra Globus-2 blir sendt direkte til 21 Space Wing, som er den eneste enheten i det amerikanske luftforsvaret med ansvar for varsling av rakettangrep. Dette betyr i praksis at informasjonen fra Norge kan brukes aktivt i det amerikanske rakettforsvaret. Det begynner å lukte litt råttent.

Endring i norsk politisk linje

I 2005 sto Norge klart på sin posisjon mot NATOs rakettskjoldplaner på europeisk jord. Regjeringens standpunkt var at dette var et prosjekt som skulle forsøkes skrinlagt. Det er da litt rart at de få år senere bytter standpunkt i denne saken. Det var først på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 at Norge gikk inn for rakettskjold, men det har aldri blitt fattet noe vedtak om utplassering på norsk jord. Forsvarsdepartementet sier ikke så mye. De hevder at radaren ikke blir brukt som en forlengelse av det amerikanske rakettskjoldet som visstnok skal være regulert i en egen avtale mellom Norge og USA. Problemet er bare at avtalen er hemmelig og unndratt offentligheten.

Informasjonsformidling

Spekulasjonene rundt denne saken sliter på forholdet mellom USA og Russland og sliter på den diplomatiske relasjonen mellom Norge og Russland. I lys av alle de felles utfordringene Russland og Norge har med sivilt beredskap, utvinning av ressurser, økt transport og generell utvikling av Nordområdene er vi svært lite tjent med denne konfliktlinjen. Jeg vil derfor på det sterkeste oppfordre Forsvarsdepartementet til å dokumentere at disse spekulasjonene er uriktige. Det håper jeg inderlig de er!  

Etter innføringen av sexkjøpsloven ble det også forbudt for norske turister å kjøpe sex i utlandet. Slik er det ikke med våpenlovgivningen.Det burde være et minstekrav hvis regjeringen skal skryte av en god og restriktiv våpenpolitikk!

For noen år siden trådte sex­kjøps­lo­ven i kraft i Norge. I Norge er det nå for­budt å kjøpe sek­su­elle tje­nes­ter. Som turist i et annet land må man fort­satt følge Nor­ges lover for kjøp og salg av sek­su­elle tje­nes­ter og man risi­ke­rer straff ved over­tre­delse. Dette gjel­der ikke for kjøp og salg av våpen. Hvis man vil kjøpe eller selge våpen i utlan­det hol­der det å følge det respek­tive lan­dets egne lover og regler.

Den norske stat har for­holds­vis strenge reg­ler for salg og kjøp av våpen som blir pro­du­sert i Norge. Ikke alle land har samme lov­giv­ning på dette som Norge, men det betyr ikke at Norge bør redu­sere sine krav for norsk­eid pro­duk­sjon av våpen i utlan­det. Den norske stat har eier­an­de­ler i to sel­ska­per som pro­du­se­rer for­svars­ma­te­ri­ell i Norge: Nammo As og Kongs­berg grup­pen ASA. Det er skrem­mende at disse sel­ska­pene har dat­ter­sel­ska­per i land som Canada, Sve­rige, Fin­land, Tysk­land, Sveits og USA hvor sel­ska­pe­nes pro­duk­sjon for­hol­der seg til lov­verk og eks­port­reg­ler i det lan­det de ope­re­rer i, som er langt mer libe­ra­li­serte enn de vi lever under. Norsk­eide sel­ska­per i utlan­det, som pro­du­se­rer for­svars­ma­te­ri­ell, behø­ver der­med ikke å følge norske lover og reg­ler, som ofte er strengere.

Ønsker vi en stren­gere våpen­eks­port­kon­troll i Norge bør dette gjelde både for våpen og ammu­ni­sjon pro­du­sert i Norge og i utlan­det. Ønsker vi en bedre kon­troll av hvor våp­nene våre hav­ner må på samme måte krav om slutt­bru­ke­r­er­klæ­rin­ger fore­ligge uav­hen­gig av hvem vi hand­ler med, om det er Tyr­kia eller USA. Slik til­fel­let er nå har vi ingen garan­tier for hvor våp­nene hav­ner når vi hand­ler med våre sik­ker­hets­po­li­tiske alli­erte, fordi de i bunn og grunn står fritt til å eks­por­tere til hvem som helst innen­for sine gjel­dende regelverk.

Årets stor­tings­mel­ding om norsk våpen­eks­port viser posi­tive trekk, det er større inn­syn og stren­gere reg­ler for eks­port av for­svars­ma­te­ri­ell fra Norge, men det er langt fra til­freds­stil­lende nok til at norske myn­dig­he­ter kan si seg for­nøyde. Det hev­des at pro­duk­sjon og eks­port av for­svars­ma­te­ri­ell utgjør en verdi­skap­ning i Norge. Det er deri­mot ganske klart at de ver­dier vi ska­per gjen­nom våre dat­ter­sel­ska­per som sel­ger våpen til land i krig eller hvor det er fare for krig er høyst dis­ku­table. Kjøp av sek­su­elle tje­nes­ter kan også hev­des å være en verdi­skap­ning for noen. I Norge er imid­ler­tid dette en verdi­skap­ning vi ikke støt­ter, men som vi kon­trol­le­rer og for­byr både i Norge og i utlan­det. Slike ver­dier og stan­dar­der bør der­for også reflek­te­res gjen­nom en kraf­tig inn­stram­ming i vår virk­som­het og eier­skap i våpen­sel­ska­per ver­den rundt.

Bedre veteranoppfølging er viktig og kan begrense psykiske skader krigen har medført. Den prisen skal vi betale. Men hva med den norske krigsdeltakelse som tross alt er det som forårsaker dem?

Mandag 18. februar overrakk Forsvaret sanitet Afghanistanundersøkelsen 2012 til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Den omfattende undersøkelsen vurderer psykisk helse blant norsk personell som har tjenestegjort i Afghanistan i perioden 2001-2011.

Etter en åpenhjertig reportasje om krigsveteranen Lasse Bolles erfaringer som norsk krigssoldat, skriver VG på lederplass om Norges ansvar for at krigsveteraner får den hjelp og oppfølging de trenger etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Norges Fredsråd berømmer Bolle og VG for sine bidrag til å sette behandlingen av veteraner på dagsorden.  

Soldatene som deltar i NATOs internasjonale operasjoner og som har kjent krigens pris på kroppen må ivaretas på best mulig måte. Dette gjøres ikke ved at forsvarspolitikere uhemmet skryter av skyteferdighetene til norske soldater eller mangedobler produksjonen av krigskors og merkedager for å hedre deres heltemodige innsats. Når forsvarspolitikere fremstiller krigsinnsats på en slik måte, kan det fort virke som om krig bare er et spill hvor de beste får utdelt medaljer og muligheten til å rykke opp til neste nivå. Det er hevet over enhver tvil at krigsveteraner fortjener god oppfølging ved hjemkomst etter å ha tjenestegjort i utlandet. Veteranenes innsats for Norge er gjort på politisk oppdrag fra norske myndigheter og ansvaret for deres eventuelle psykiske belastninger ligger følgelig hos oppdragsgiverne. Dette er likevel i beste fall tiltak som har som formål å begrense senvirkningene og skadeomfanget av krigsinnsatsen.

Vårt ansvar overfor veteranene handler vel så mye om å stille kritiske spørsmål om hvorvidt Norge er tjent med å sende soldater i internasjonale krigførende operasjoner slik som til Afghanistan, Irak og Libya. Det må være et minimumskrav at vi har et systematisk og velfungerende oppfølgingstilbud for veteraner. Like viktig er det imidlertid at vi diskuterer veteransaken med to tanker i hodet samtidig: Krigsveteranene og deres psykiske helse må vernes om på best mulig måte, parallelt med at det stilles høyere krav til at norske myndigheter tar et grundigere oppgjør med hva terskelen for norsk deltakelse i krig bør være.