Sosiale media tar over fra telefonen som det viktigste medium for mellommenneskelig kommunikasjon. Lovgivning mangler for personvern i sosiale media. DLD debatten er for smal i forhold til de formidable utfordringer personvernet står overfor.

Time Magazine har valgt grunnleggeren av Facebook til sin ”Person of the year”, dvs. den personen som etter Time's oppfatning har hatt størst innflytelse på verdens utvikling i 2010. Facebook rekker i dag over 600 millioner databrukere, og estimeres til å nå 1 mrd brukere innen de to neste år. Ingen regjering i noe land har bedre oversikt over hvem landets borgere kommuniserer med enn den oversikt Facebook har over sine brukeres gjøren og laden.

Når over halvparten av befolkningen og mer enn 2/3 avnæringslivet bruker Facebook i sitt daglige virke, er aktivitetsnivået sammenlignbart med telefonbruken. Behovet for et felles lovverk for sosiale media og telefon er overmodent.

Handel med persondata gir grunnlaget for verdiansettelsen av selskaper som Facebook. Der er stor forskjell mellom amerikansk og europeisk rettsoppfatning når det gjelder persondata. Etter amerikansk rettsoppfatning eies persondata av den som har samlet dem inn. Den europeiske rettsoppfatning er at det enkelte individ har eierskap til data om seg selv. Dette betyr at den økonomisk interessante delen av Facebook's forretningsmessige virksomhet er ulovlig etter norsk lov. Men det hjelper oss lite så lenge Norge ikke har makt til å tvinge sin egen rettsoppfatning på resten av verden.

At amerikanske myndigheter har et ”sugerør” inn i databasen til Facebook synes opplagt. Amerikanske borgere er vernet av amerikansk lov. Norske borgere har intet vern. Norske myndigheter vil for alltid ha mindre kunnskap enn amerikanerne om samhandling mellom norske borgere dersom vi ikke får tilsvarende rettigheter til innsyn i databasene til de globale sosiale media.

Mange av motstanderne av datalagringsdirektivet stiller til skue en gjennomgripende mangel på tillit til norske myndigheter, til norsk rettsvesen og til norsk politi. Det er som man av og tilføler seg hensatt til 1970-tallet og argumentasjonen fra et paranoid AKP(m-l). Både myndighetenes gode vilje og evne trekkes i tvil.

Det kan stilles vel begrunnede spørsmål ved norske myndigheters evne til å beskytte befolkningen i vårt sårbare IT-samfunn. Vi har for eksempel hatt en systematisk nedprioritering av IT forskning i dette landet i de siste 20 årene. Dette har selvfølgelig hatt sin konsekvens for kunnskapsnivået i myndighetsorganene. Men det lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen.

Det går over min forstand at mange tar det alvorlig når det i beste AKP(m-l) stil stilles spørsmålstegn ved norske myndigheters gode vilje til å beskytte vårt samfunn mot kriminell adferd, når det insinueres at våre myndigheter forsøker å skremme med kriminalitet for å gjøre det enklere å innføre et samfunn av storebror/Stasi typen. Det er meget uheldig at disse to aspektene, om den gode vilje og den manglende evne, sauses så grundig sammen i den pågående debatten om datalagringsdirektivet.

Nordmenn er blant de ivrigste brukerne av Facebook. Det er derfor mer enn merkelig at den nasjonale debatten om datalagringsdirektivet ser ut til å foregå i total isolasjon fra den globale utviklingen i teknologi for mellommenneskelig kommunikasjon.  Trafikkdata for mobiltelefon utgjør bare en liten flik av det totale bildet. Skal Norge få noen innvirkning på den framvoksende globale handel med persondata må vi søke kompromisser med de aktørene som deler vårt syn, først og fremst EU som i synet på persondata står oss nær.  

Spørsmålet tvinger seg fram: Kan vi samtidig si ja til Facebook og nei til Storberget?