Ultima skaper offentlige rom og makter å tiltrekke seg publikum, men 
festivalen kan spisses 
enda mer.

Lørdag ble Ultimafestivalen avsluttet på et fullsatt Rockefeller som hørte Jaga Jazzist spille sammen med det britiske kammerorkesteret Britten Sinfonia. Ultima har ofte truffet planken i programmeringen i år, på den måten at de har trukket til seg mange og ulike lyttere. Det har vært fullt på Jaga Jazzist, fullt hos Kammerorkesteret, fullt hos metalfolket og Diamanda Galas og godt besøkt i konserthuset under Kulturnatt.

Musikk og scenekunst er en vare publikum må kjøpe før de vet hva de får. Hvis vi får noe helt annet enn vi trodde, risikerer festivalen å miste oss.

Regissør Heiner Goebbels, priset under årets Ultima, løser det ved å forholde seg til scenen som et åpent rom der det er vår oppgave å skape sammenheng.

- Det finnes en spenning og en mulighet til å legge mening inn i det som foregår, men jeg har ingen mening med det for meg selv, påstod han om forestillingene sine på Ibsen-seminaret i Skien.

Det er elegant når han får det til, og en berikelse for Oslo å få oppleve.

Ultima har altså klart å få publikum til å komme, og nesten hele veien leverte de som lovet. Ensemblekonsertene var kanskje det eneste stedet vi ikke helt fikk det vi kjøpte. Både hos Klangforum Wien og asamisimasa var programmene litt tilfeldige. Begge hadde også fortjent et rom med bedre akustikk som Gamle Logen eller Aulaen, selv om det betyr at det må leies inn lydutstyr. Når akustikken er tørr og scenen er grunn, må et stort orkester folde seg ut i bredden. For publikum blir det som å sitte for nær et stort filmlerret: vi får ikke med oss rommet og helheten, bare det som skjer akkurat der vi sitter. «Vanvittig bra trompetist,» mente sidemannen min på Klangforum Wiens konsert, og rett nok - for det var der vi satt. Men i tillegg til å levere det vi tror vi vil ha, bør man forvente av en festival som Ultima at den også klarer å skape noen nye sammenhenger. Det skjedde ikke like ofte.

Diamanda Galas-konserten klarte det, fordi den ikke bare lot vokalisten kjøre sitt eget forventede løp, men koblet henne med et norsk orkester som av og til overkjørte henne med hennes egne midler. Det så ut som både hun og publikum satte pris på det. De seks sangerne fra Neue Vocalsolisten Stuttgart som sang på Samtidsmuseet, klarte det også. De plasserte seg i rommene på uventede måter og sang ikke én likegyldig tone.

Oslo-Filharmoniens konsert på Kulturnatt forsøkte også å sammenstille noe nytt, med litt mindre hell. Både Luciano Berios Sinfonia og de nylagede 3D-illustrasjonene til Rolf Wallins orkesterverk Manyworlds ble nokså tamme. Korstemmene i Sinfonia skal blande seg med orkesteret, men de blandet seg så flinkt, eller klangen i Konserthuset er så matt, at det ikke virket noe viktig at de var der. De abstrakte mønstrene som beveget seg på lerretet over Wallins musikk, var like elegante som musikken, men lignet så mye på den at det ble lite dialog mellom bilde og lyd.

Det ligger i tiden at publikum skal tas på alvor. Man tenker ikke lenger på publikum som passive mottakere som skal bli opplyst av geniale mesterverk. I år har Ultima virkelig klart å være et rom publikum ønsker å oppholde seg i. Det er et godt utgangspunkt for å gi oss enda tydeligere og bedre konsertopplevelser.

Når du har gjort unna handlelista i ettermiddag, ta en tur i Rådhuset. Der åpner Ultimafestivalen i kveld.

Helt gratis kan du vandre rundt i Rådhusets åpne saler rom og blant annet oppleve musikk inspirert av de fargelysende lerretene til maleren Mark Rothko. Ultima strekker seg herfra og helt til neste lørdag.

Temaet for festivalen er lister: fra spillelister og huskelister til gjørelister, settlister og programmeringsspråk. Lister kan inneholde alt, og blant det som umiddelbart peker seg ut er kanskje tre muligheter til å oppleve ekstremsangeren Diamanda Galas: Med Kringkastingsorkesteret på intimkonsert i Vigelandmausoleet og i filmen «Schrei 27» («Skrik 27») på Cinemateket.

En annen merkestein er avslutningskonserten, der Oslo-Filharmonien er koblet med videokunstneren Boya Bøckman. Han vil binde hele konserten sammen med live video, blant annet til et av det 20. århundres fineste verk som veldig sjelden er å høre, Luciano Berios Sinfonia. Selv om verket er skrevet til Swingle Singers, ser Berio musikken sin som en del av tradisjonen etter de store italienske operakomponistene.

Ellers har elektronikaen for alvor gjort sitt inntog på årets Ultima. Flere historiske profiler på dette feltet spiller. Oslo Kunsthall får besøk av Hans-Joachim Roedelius fra Cluster og Harmonia. Karl Bartos fra Kraftwerk kombinerer egne elektroniske klassikere med live film. Phill Niblock lager helt ny musikk på Henie Onstad Kunstsenter.

I overgangen mellom det rytmiske og det komponerte finner vi den angivelig aller siste konserten med det digitale metallbandet KILLL, og et kritikerrost og kulturutvekslingsvennlig samarbeid mellom Jaga Jazzist og kammerorkesteret Britten Sinfonia.

Disse konsertene vil neppe skuffe deg. Men kanskje vil de heller ikke overraske veldig. Er du en person som har en flora i bokhylla og av og til ser i den? Har du en ordliste eller to, et sjakkbrett, en papirkurv som forteller historier når den velter, eller noen digitale dingser som du ikke har rukket å sette deg helt inn i? Og hender det at du utsetter deg for ting du ikke vet helt sikkert hva er? Da har du mye igjen for å lete i sprekkene i festivalprogrammet.

Da kan du for eksempel snuse på konserten med William Engelens sammenkrøllede noteark på Samtidsmuseet, holde deg våken til nattkonsert om en fransk professor og et leksikon på Naturhistorisk museum, se Heine Avdals forestilling på Black Box Teater, høre verdens beste wienerske plingplong-
musikere i Operaen eller få med deg Øyvind Torvunds Willibald Motor Landscape på Munch-museet.

Hvis du skulle bli skuffet, er det en god grunn til å sette seg ned med en øl og en god venn og snakke litt om hvorfor, og så om noe helt annet.

Dramatikkens hus lever for tida opp til navnet sitt.

Om talerstoler 
og ytringer

Dramatikkens hus lever for tida opp til navnet sitt.

ab

Kai Johnsen hevdet i Dagens Næringsliv torsdag i forrige uke at han forlater huset på grunn av en konflikt mellom administrasjon og kunst. I Aftenposten i går foreslo et åpent brev fra Teatertanken at evalueringen av Dramatikkens hus må gjennomføres av andre enn styret, og kunstnerisk ledelse må stå over den administrative i det som vedrører kunsten, også i budsjettspørsmål.

Det første er ikke vanskelig å stille seg bak. Det siste er mer komplisert. Hva er «det som vedrører kunsten»? Kunst oppstår ikke i vakuum. Det er angivelig blitt flyttet penger mellom to budsjetter. Det kan være et administrativt overtramp. Men det er vanskelig å slå fast så lenge vi ikke vet hvilke penger det dreier seg om og hvorfor.

Det er retorisk effektivt å framstille administrasjon og kunst som uforenlige motpoler. Men det er ikke nødvendigvis en realistisk gjengivelse av virkeligheten. Alle som har vært i nærheten av et hus der det foregår sceneproduksjon, vet at den grenseoppgangen ikke alltid gir seg selv. Det må være lyspærer i lampene på scenen, annonse i avisen og papir i printeren til manus, og hvis det kommer en ettertraktet regissør i morgen tidlig som skal bruke høyttalerne, må noen reparere den som ble sprengt i går. Når det fungerer, gir god administrasjon også ro til at det kunstneriske innholdet et hus er satt til å utvikle, kan komme i fokus.

De mange som har signert det åpne brevet, har utvilsomt rett i at Dramatikkens hus i perioden Johnsen har vært kunstnerisk leder, har «vunnet internasjonalt ry som teaterlaboratorium og tar sin samfunnsbyggende rolle på alvor». Kai Johnsen selv kaller det å «oppsøke randsonene for konsensuskulturen.» Som eksempel nevner han blant annet prioritering av framstående unge kunstnere med flerkulturell bakgrunn, teater på tegnspråk og ulike prosjekter som tar opp hendelsene 22. juli.

Men å erklære seg som en randsone er bare første halvdel av et argument.

Uten at det direkte kan overføres på debatten rundt Dramatikkens hus, stiller Marit Slotnæs viktige spørsmål i en kommentar om norsk motkultur i Morgenbladet denne uka: «Er det slik at alle paranoide kverulanter må betraktes som annerledestenkende?» I den staten vi vil ha, har både flertall og mindretall rett til en talerstol. Men i det øyeblikk noen sier noe fra talerstolen, teller også innholdet i ytringen. Det å si noe kontroversielt, betyr ikke automatisk at utsagnet er relevant.

I så måte har den danske regissøren Christian Lollike, som arbeider med et teaterstykke om hendelsene 22. juli, i stigende grad imponert meg. I begynnelsen planla han å bearbeide tiltaltes manifest til en monolog. Argumentasjonen var først strukturell: Han trodde at rettssaken ville vektlegge handling, og ville formidle ordene bak. Så oppdaget han at rettssaken var lagt opp slik at både tiltalte og fornærmede kom til orde. Da gikk han over til å snakke om innhold, og sa ifølge Danmarks Radio Kultur at en forutsetning for å gjennomføre forestillingen, var at han fant noe interessant å si om saken.

Lollikes refleksjon har foreløpig ført til at både den planlagte formen og tekstgrunnlaget i stykket hans er blitt endret. Stykket er planlagt på scenen i høst, både på Dramatikkens hus og i Danmark. Men han forteller til Politiken i mai at det ikke blir en ren monolog og at tekstgrunnlaget er utvidet til å romme flere stemmer enn tiltaltes. Begge deler vitner om evne til å ta inn en sosial dimensjon.

Jeg har ingen forutsetninger for å vite hva de krangler om på Dramatikkens hus. Men å redusere det til en generell motsetning mellom administrasjon og kunst, opplyser meg ikke nok. Utenfra ser det underlig ut at styreleder er taus og at styret er så tilbakeholdne med informasjon. Men et styremedlem har gått ut og sagt at hvis Johnsen hadde blitt på huset gjennom den planlagte evalueringen, hadde han kanskje fått det som han ville. Det lyder i mine ører som en invitasjon til å tone ned bruken av store bokstaver og kanskje gjøre som Lollike, justere kursen når terrenget ser annerledes ut enn man først trodde.

hild.borchgrevink@dagsavisen.no

Årets Ultimafestival skal handle om listen. Med det har den i utgangspunktet vunnet meg lenge før jeg har begynt å bla i programmet.

En liste vil ordne verden. Ofte er den både nådeløst streng og vid åpen. Bind 13 av et gammelt leksikon jeg har, er lydig mot alfabetet og gjør rede for virkeligheten fra Madeira-viner til Nedre Eiker.

Listen er også knyttet til vår lineære måte å forstå tid på i den vestlige verden. I så måte er en festival selv en slags liste. Men Ultimalisten er ikke helt tilfeldig. Zoom inn på en fritt valgt dag:

1) Klagekoret Oslo Complaints Choir 
på Nasjonalmuseet

2) Utstillingen «I wish this was a song» 
på Museet for samtidskunst

3) Diamanda Galas med KORK

4) Diamanda Galas-film på 
Cinemateket

5) Avskjedskonsert med KILLL på Jaeger

Gjennom denne torsdagen er i alle fall sang og stemme en rød tråd. Ekstremvokalisten Diamanda Galas har kanskje også noe felles i uttrykket med ekstremlyden til KILL.

Konserter ligner også lister, enten det er en settliste av låter eller komponerte verk i rekkefølge. Det kan være vanskelig å skape helhet i en konsert, men det finnes flere eksempler på at festivalen arbeider bevisst med denne utfordringen.

Når vokalensemblet Nordic Voices og Oslo-Filharmonien skal framføre Luciano Berios Sinfonia, der selve verket nesten er en liste i et postmoderne univers, har valgt å binde det sammen med live video av Boya Bøckman, som nylig vant Heddapris.

Og ikke alt handler om lister. En virkelig skatt blant de mer selvstendige punktene på Ultimalisten er to forestillinger av den sveitsiske regissøren Heiner Goebbels. I anledning at han mottar Ibsen-prisen for 2012, får vi se forestillingene Stifters Dinge og Eraritjaritjaka.

Ultimas korte presentasjonstekst sier ikke mer enn at Goebbels endevender alt vi kjenner som teater. Men det er verdt å ta sjansen. Den første er en forestilling uten aktører, der tingene står i sentrum. Tittelen på den andre er et dialektord hos aboriginerfolket i Australia for å lengte etter noe som er mistet. Her arbeider Goebbels med sporene som er tilbake i vår virkelighet etter forfatteren og nobelprisvinneren Elias Canetti, hvis liv spenner over nesten hele det 20. århundre. Hele denne tida skrev han om dette århundrets gåter og mareritt, som hvordan mennesker kan bli tiltrukket av fascisme.

På de sene kveldskonsertene er det også flere muligheter til å høre musikk som nekter å være liste - musikk som åpner rom og strekker tida ut. Kraftwerk-medlem Karl Bartos kommer med lyd og levende bilder. Phil Niblock, som i alle fall vanligvis omgir seg med mikrotonale droner, skal oversette disse til et nytt verk for de akustiske instrumentene i Ensemble Neon.

Med liste som overskrift kan det være en utfordring å skape helhet. Ved nærlesning har årets Ultima mange arrangementer som ikke skjeler til overskriften. Med et annet festivaltema kunne det gitt et sprikende inntrykk. Ved å tenke selve festivalen som en liste med flere lag, har Ultima gitt seg selv et takknemlig utgangspunkt. Samtidig stiller det større krav til at hvert enkelt punkt på lista står støtt på egne bein. Om det skjer, blir spennende å høre til høsten.

Dagens offentlighet er rar.

Når gitarist Stian Westerhus spiller på Moldejazz, er det hundrevis i publikum og ballonger i taket. Når samme Stian Westerhus åpner den nye festivalen «Only connect» i en sidegate på Grønland, spiller han for et tjuetall sjeler, enda konserten er snakket om i flere runder på radio like før. Det er samme mann og samme lyd, og Westerhus sin utsøkte lydverden er i mine ører enda mer fascinerende helt tett på. Så vi kjenner oss heldige, mens en forbipasserende som åpenbart gjerne vil ligne Elvis, trekker en spraglete trillebag langsomt etter seg utenfor vinduet.

Det å sitte på konsert i Ny Musikks lokaler på Grønland er nemlig også en levende performance. Døren er åpen og vinduene store, og de utroligste scenarier oppstår når lyden av musikerne flyter ut i Grønlands gater. To hiphopere bølger forbi i fargesterke hoods. Politiet passerer i sakte fart. En fyr med påfallende mye yttertøy kommer løpende, fort, og ser nervøst inn på oss, før politiet kjører forbi igjen.

Westerhus spilte over lyden av installasjonen Slowplayer, som er en samtalepartner for flere musikere på festivalen. Slowplayer er en platespiller som Jem Finer fra The Pogues har bygd om så den snurrer veldig sakte, med tre omdreininger i minuttet (en vanlig LP har 33). Styrken i Slowplayer er først og fremst konseptet. Selve lyden nærmer seg forsterkergrå undervannsmusikk nesten uansett hva man setter på. Noen ganger tilslørte det mer enn det tilførte. Men da cellisten Okkyung Lee dagen etter tok en Ornette Coleman-låt ved hornene, fikk Slowplayer motstand og ble integrert i en musikk som fortalte noe og ikke bare fløt oppå platespillerens sirkelbevegelser. Bak henne på gata tok to Miami Vice-aktige typer av solbrillene sine for å høre bedre, og inne var publikum også større.

Only connect vil handle om lyd og tid. Det kan sies om mye musikk, og hvis man vil forsøke å sette ord på hvorfor det løftet seg da Okkyung Lee satte seg foran forsterkertårnet, kan både tema og undertittelen «A Tonal View Of Times Tomorrow» virke som generelle, noen vil si vage, veivisere.

Men selve festivaltittelen handler om sammenhenger. Festivalsjef Anne Hilde Neset, som har vært med å bygge opp det anerkjente musikkmagasinet The Wire i en britisk musikkliv der offentlig støtte nesten er et fremmedord, uttalte tidligere denne uken at hun er opptatt av lyd i mange sammenhenger, ikke bare i konsertformen. Her ligger det spennende stoff. Musikk virker sterkt når man møter den ansikt til ansikt, og det å sende ut små romskip med uventet musikk i Oslos mest krysskulturelle smeltedigel, slik Ny Musikk har gjort i flere år, er viktig. Programmet legger hovedvekten på improvisert musikk, men med samarbeidet med ensemblet Cikada og konsertserien Apropos ser Only connect også ut til å ville ta vare på Ny Musikk som et rom der partiturmusikk og andre eksperimentelle musikkformer kan møtes og kollidere med hverandre.

En britisk dokumentar om Robert Scotts fatale kappløp med Amundsen til Sydpolen i 1924 fikk torsdag kveld en forbilledlig nennsom lydlegging av Simon F. Turner, som lot filmens tid stå i sentrum. Only connect fortsetter i dag og søndag, blant annet med avantpopdronningen Julia Holters første norgesbesøk, og en eksklusiv sjanse til å høre harpist Rhodri Davies og dronekonge Charlemagne Palestine i den lange etterklangen i Emanuel Vigelands mausoleum.

Publisert i Dagsavisen lørdag 9. juni.

Når en musikkfestival skal handle om politikk er veien ofte kort til menneskestemmen. Stemmer har vært en rød tråd gjennom Festspillene i Bergen som avrundes i morgen.

Bergen (Dagsavisen): - Alle som kan puste, kan delta, sier improsangeren Phil Minton om sitt Feral Choir, der han gjør vokalimprovisasjon med lokale amatører. Feral betyr utemmet. Mintons lavterskelkor står på en måte i stor kontrast til pudderparykkene og kunstsangen i operaen Xerxes som åpnet festivalen, eller morgendagens avslutning der Bryn Terfel synger djevelen i en musikalsk versjon av Faust. Men å ha hele dette spennet i programmet er en styrke.

Minton var en del av konsertserien som artist og sanger Maja Ratkje i år var invitert av Festspillene til å kuratere: Voices that matter. Ifølge programteksten sin ville Ratkje lage en motvekt til artister og kunstnere som framhever seg selv og sitt privatliv for å vekke interesse hos publikum. I stedet ville hun invitere utøvere som er politisk engasjert eller har andre relevante ting på hjertet. Dette var et program der flere av konsertene på ulike måter endte med å utfordre. Kanskje heldigvis, siden det viser nettopp at individuelle stemmer ikke enkelt lar seg innordne i et konsept.

I begynnelsen av sin direktørperiode tok nå avtroppende Per Boye Hansen mål av seg til at Festspillene skulle være en bidragsyter og ikke bare en mottaker i det internasjonale festivallandskapet. Det er et viktig utspill. Når det gjelder egenproduksjoner har Hansen vært mer radikal på teaterscenen enn på musikkscenen. Han plukket opp Vegard Winge og Ida Müllers Vildanden kort tid etter at den var produsert på et mindre teater. Regissør Tore Vagn Lid og Transiteatret har jevnlig fått levere nyproduksjoner av musikkteater hvert år.

Årets forestilling fra Transiteatret tok utgangspunkt i Bertolt Brechts Fatzer-fragmenter. I et komplekst scenerom hadde Lid og scenograf Kyrre Bjørkås bygget en verden som på en gang eksponerte og skjulte. I og rundt en campingvogn, trukket av et esel-skjelett, lå fire desertører i skjul. De kjempet mot en gnagende sult, og mer og mer mot hverandre. I Brechts tekst representerer figurene i utgangspunktet moralske prinsipper og ikke karakterer vi skal leve oss inn i, men Transiteatret forstyrrer det karikerte lærestykket og trekker personene ut i et ustabilt rom der vi både utsettes for ekstreme følelsesutbrudd og kroppsvæsker og tradisjonelle illusjonsbrudd med kjølige vitenskapelige beskrivelser av sultprosessen. Begge ytterligheter er krevende å møte som publikum. I dette fungerer musikken og det visuelle som befriende. Glitrende stemmer i mørket speilet seg i galakser projisert på campingvognen, og å gi oss Brechts overforklarende tekster på en litt sløret mikrofilm la et skimmer av historie og drøm over det brutale som det var mulig å puste i.

Samtidsmusikkprogrammet har Boye Hansen de to siste årene satt bort til eksterne kuratorer. Det er en styrke at han slipper flere stemmer enn sin egen til i programmeringen. Likevel er det en fare for at en slik struktur fører til gettoisering, og at det nye aldri får møte det gamle, verken på scenen eller i salen mellom et ungt og et eldre publikum. Åpningskonserten i Maja Ratkjes serie var lagt samtidig med en av de mest utsolgte og hypede konsertene i Grieghallen, der Leif Ove Andsnes spilte Beethoven med Mahler Chamber Orchestra. Det behøver ikke gjøres.

Samtidig merker man at en festival av Festspillenes størrelse eksponerer et annet og bredere publikum for nyskapende musikk bare i kraft av programmets spennvidde. Det var et sammensatt publikum som hørte siste konsert i Ratkjes serie med Stine Janvin Motlands knappenålspresise stemme. Jeg tror det var festivalens eneste rene musikalske bestillingsverk av komponist Øyvind Torvund, som nylig har fått det tyske statens høythengende DAAD-stipend og er på vei til et års stipendopphold i Berlin.

Den kommende festspilldirektøren, Anders Beyer, kommer fra direktørjobb i et samtidsmusikkensemble. Det blir spennende å se hvilke rådgivere han tar med seg på teatersiden, og jeg håper på flere spenstige historiske kollisjoner musikalsk.

Er festspill bare til pynt, eller kan de brukes til noe?

Denne uka flytter regissør Stefan Herheim operaen «Xerxes» fra fulle hus i Berlin til Grieghallen for to dager. Deretter beveger mye av årets festspillprogram seg i spennet mellom kunst og politikk. Maja Ratkje har kuratert en serie konserter med stemmer som teller, kunstnere med noe på hjertet. Transiteatret setter opp et lærestykke av Brecht, mens Den Nationale Scene spiller stykket «Etnoporno», som skal ha en utradisjonell tilnærming både til det flerkulturelle og til medievirkeligheten.

På forhånd har det vært debatt om Statoils økonomiske bidrag til Festspillene. I et blogginnlegg satte kurator og artist Ratkje søkelys på Statoils utvinning av olje fra tjæresand i Canada. Hun oppfordret kunstnere som er imot den, til å si fra når de opptrer der selskapet er involvert. Selv har Ratkje bedt om at oljeselskapets logo ikke blir brukt i forbindelse med hennes konsertserie. Ønsket er tatt til følge.

Da Dagsavisens journalist ville ha Statoils tilsvar til dette, svarte kommunikasjonsrådgiveren at han ikke kjente til saken. Intuitivt lyder det usannsynlig.

Det er interessant at en kunstners logonekt og Statoils sponsorat kan leve side om side med Festspillenes velsignelse. Ved å tillate det, skapes en plattform for samtale om kunst og politikk, om kunst og penger. En slik plattform er ikke det dummeste en festival kan være.

Statoil vil ha de beste hjernene. For dem er Festspillene «en mulighet til å vise fram Statoils satsing på talenter og … motivere egne ansatte.» I så fall har de alt å vinne på å ønske oppvakte spørsmål rundt virksomheten sin velkommen. Og, må jeg tilføye: Møte den med enda mer briljante svar. Ratkjes evne til å diskutere sin egen rolle virker sterkere enn Statoils.

Ratkjes utspill er også blitt møtt med at kunstnere bør være takknemlige så lenge sponsorer ikke stiller krav til dem, fordi kultursponsing fører til flere kunstnere og mer kunst. Det siste er vanskelig å motsi. Men ingen snakker om at dette også handler om hva kunst er for noe. Er kunst bare et overskuddsprodukt? Er kunstnere fritatt fra å ta stilling til andre samfunnsspørsmål? «Belønningen er kunstnere i verdensklasse,» skriver Joacim Lund i Aftenposten. Det forutsetter en verden som fungerer. Og hvordan definerer vi verdensklasse?

Jeg er nysgjerrig på hva Statoil legger i ordene talent og motivasjon. Både innenfor kunst og utvikling av bærekraftig energi kan talent handle om evnen til å argumentere, avsløre det noen forsøker å skjule eller utfordre etablerte sannheter om hvordan ting kan gjøres.

Det kan virke langt herfra til en barokkopera om perserkongen Xerxes, en historisk person som levde 500 år før Kristus. Men kanskje ikke likevel. Om den historiske Xerxes finnes det to anekdoter: Han var ekstremt glad i trær. Åpningsarien i operaen handler om et platantre han pyntet med gull og beordret en soldat til å passe på. Allerede på 1700-tallet så en Händel-biograf denne kjærlighetserklæringen til et tre som satire over overklassens miljøengasjement.

Anekdote nummer to om den historiske Xerxes er at han ville bygge en bro for å bedre handelsforbindelsen mellom Asia og Europa. Det gikk på trynet. Den første broen falt sammen. Det er også med i operaen. I dag ville Xerxes kanskje sittet fast i et tvilsomt tjæresandprosjekt i Canada. Jeg gjentar: 500 år før Kristus.

- Jeg prøver ikke å trekke samtida ned over hodet på Händel, men det motsatte: Å holde opp Händel som et speil for vår tid, sier Herheim i programmet til oppsetningen på Komische Oper, som jeg nylig hadde gleden av å se i Berlin. Selv kaller han forestillingen for et barokk muppetshow. Kanskje er det i muppet-speilet at vi ser oss selv.

Og kanskje kan Statoil bruke festspill til mer enn de tror.

I går slapp stedfortredende sjef Anne Gjevang programmet for neste sesong i Den Norske Opera og Ballett. På papiret er dette Paul Currans forestillinger, sjefen som gikk av i juni i fjor.

Curran var regissør og koreograf, helt avhengig av støttende musikalsk og vokal kompetanse. Den jobben har castingdirektør Anne Gjevang gjort godt, kanskje særlig i de oppgavene hun har gitt husets egne solister. Nå er Gjevang ifølge Dagbladet blitt anmodet om å slutte, i og med at casting er en del av påtroppende sjef Per Boye Hansens mandat.

Det er ikke uvanlig at det skjer utskiftninger i et kunstnerisk lederteam når en ny operasjef kommer inn. Boye Hansen hadde castingansvar i sin tid som operasjef i Tyskland og har sannsynligvis satt som premiss at han også vil ha det i Bjørvika. Men Anne Gjevang fortjener anerkjennelse for stødig kunstnerisk styring gjennom lederskiftet. I hele sin periode virket Paul Curran påfallende lite interessert i å skape utveksling mellom Operaen som institusjon og kunstnerisk praksis i samfunnet rundt den. Det er sannsynlig at de som arbeidet rundt ham, Gjevang inkludert, på flere måter har måttet dekke opp for dette.

Til en viss grad handler dette om kunstsyn. Både i Currans egne regier, i de første forsøkene han slapp til på de mindre scenene og i større regier han har hentet inn, som nylig i Tristan og Isolde, skal opera først og fremst være et fargerikt eventyr, løsrevet fra historiske sammenhenger.

Slike operaforestillinger kan i prinsippet framføres av hvem som helst og kjøpes inn fra hvor som helst, gitt at grunnleggende krav til kvalitet og stilforståelse er oppfylt. Operaen i Bergens nylige oppsetning av Etoile forholder seg til opera på samme måte.

En regissør som Stefan Herheim tenker annerledes. Arbeider han i Oslo, griper han det lille som finnes av operatradisjon i landet vårt og gjør det til en dimensjon i forestillingene. «Julius Cæsar» var også en opera om Folketeaterbygningen. Det nye operabygget og uteliggerne på Plata fikk plass i «Tannhäuser», og nå sist ble oppsetningen av «La Bohème» som gikk i Oslo i flere tiår, sitert i Herheims nye. Avtalen Operaen sikret seg med Herheim om flere produksjoner i det nye huset i Bjørvika, ble signert før Currans tid. Den har både gitt kunstnerisk tyngde og særpreg internasjonalt og gitt publikum i Norge en bevissthet om regi som ikke fantes tidligere.

En opera med så kort tradisjon som vår, som er finansiert av fellesskapets midler, må ha flere måter å arbeide på enn en mesterverksestetikk. Konkrete regibilder er bare én av mange måter å gjøre det på, men det er avgjørende å skape tilhørighet, både til publikum og til skapende og utøvende kunstnere på feltet i Norge. Mens vi venter på Boye Hansens visjoner, er det godt å se at kommende sesong inneholder flere eksempler på dette. Regissør Kjersti Horn, som nylig har hatt suksess med Peer Gynt på Rogaland Teater, skal gjøre en ny norsk opera. Det Norske Kammerorkester medvirker i en opera av Haydn, og «Madame Butterfly» kommer i aktualisert drakt plassert i Japan under andre verdenskrig. Det siste er ikke i seg selv noen oppskrift på suksess, men vitner om en opera som lytter til verden rundt seg.